Det er en utbredt oppfatning hos mange at det under en krig ikke gjelder noen lov mellom folkene, og jo grusommere og mer omfattende krigen er blitt, jo mer er denne oppfatning styrket. Og dog er den ikke riktig. Selv om folkerettens regler er sparsomme og foreldet, løser de likevel mange av de spørsmål som krig og okkupasjon kaller fram.
Da de tyske sjøstridskrefter om kvelden 8. april 1940 begynte angrepet på Norge, og da de norske kystfestninger satte seg til motverge og konge og regjering avviste det tyske ultimatum, var det blitt krigstilstand mellom Tyskland og Norge.
Krigslykken var på tysk side. Snart var hele landet besatt av fiendtlige tropper, og konge og regjering ble tvunget til å fortsette krigen fra England, hva der åpent ble sagt i den norske kunngjøring av 7. juni 1940. Kort sagt, våre lovlige statsmakter kapitulerte ikke.
Nå var da forholdet det at de tyske tropper og den norske sivilbefolkning måtte leve side om side i landet i fem år. De tyske myndigheter hadde makten og var selvsagt bestemmende i alle militære spørsmål, men de pliktet i forhold til sivilbefolkningen å ta visse hensyn etter 4. Haagkonvensjon av 1907 om Landkrigens lover og sedvaner. I innledningen til denne konvensjon, som er laget i fredsoptimismens dager før forrige verdenskrig, er det sagt at konvensjonen har til hensikt å minske krigens onder overfor sivilbefolkningen og at hvor konvensjonen i det enkelte ikke løser saken, skal løsningen følge etter fastsatt bruk mellom siviliserte nasjoner, menneskelighetens lover og av den offentlige samvittighets krav.
I traktatens 3. del er da fastsatt de nærmere regler som skal gjelde på det okkuperte område:
Om personlige rettigheter sies det at familiens ære og rettigheter, personenes liv, privat eiendom, religiøs overbevisning og religionsutøvelse skal respekteres. Konfiskasjon av privat eiendom og plyndring er uttrykkelig forbudt.
Det sies videre at befolkningen ikke kan ilegges no en felles bøtestraff eller annen straff på grunn av individuelle handlinger som den ikke kan anses å være solidarisk ansvarlig for.
Krav på ytelser in natura og tjenester fra befolkningens side til dekning av besettelseshærens behov, kan bare skje mot betaling. De skal stå i forhold til landets hjelpekilder og være av en slik art at de ikke fører med seg plikt for folket til å ta del i krigsoperasjonene mot eget fedreland.
Okkupasjonsmakten kan ikke uten erstatning beslaglegge eiendom som tilhører private eller kommuner. Derimot kan den uten erstatning bruke statens bygninger, og den kan også beslaglegge offentlige lager, transportmidler og lignende som tilhører staten og som kan brukes til krigsoperasjonene.
I det store og hele kan det sies at den tyske hær i Norge har respektert disse-regler, hva den før 9. april 1940 også hadde fått ordre om å gjøre. Det bortses da fra evakueringen av Nord-Norge, et spørsmål som bør undersøkes for seg. Når en derimot tenker på Reichskommissar, sivilforvaltningen og sikkerhetspolitiet, kan en trygt si at disse myndigheter i høy grad har handlet mot dem. En kan nevne konfiskasjonene, mishandlingen av fanger, skyting av sakesløse gisler og meget annet, som viser at den tyske politikk i Norge har vært ledet av ett prinsipp: å vinne krigen, om nødvendig også med brudd på høytidelig inngåtte forpliktelser.
Den bestemmelse i Haag-reglene som er den mest kjente, og som hele den norske motstand samlet seg om, var § 43, som sier at okkupanten skal sikre den offentlige orden og det offentlige liv, idet landets gjeldende lover skal respekteres om det ikke måtte foreligge absolutte hindringer. Denne bestemmelse er så å forstå at så lenge krigen varer, skal okkupanten respektere landets forfatning og rettsorden, hvis da ikke militære hensyn i en eller annen sak tvinger en til å sette dem til side. Kort etter 25. september 1940 ble det klart at Reichskommissar i strid med folkeretten under den pågående krig ville gi Norge et nytt politisk ansikt ved å påtvinge landet det nazistiske styre. Og hele utviklingen fra høsten 1940, fra Høyesteretts avgang til Quislings maktovertagelse 1. februar 1942 og hans styre senere i ly av tyske våpen til kapitulasjonen, var en serie av brudd på bestemmelsen i § 43. Man kan si at den norske kamp fikk sitt moralske og rettslige preg av forbitrelsen over dette tyske lovbrudd.
Nå er stillingen blitt en annen. Etter Tysklands nederlag skal norske styrker delta i okkupasjonen av Tyskland, og spørsmålet er hvilke regler nå gjelder?
Ved kapitulasjonsoverenskomsten av 8. mai 1945, som ble undertegnet av Den tyske overkommando ved Keitel, Friedeburg og Stumpf, ble det besluttet at fiendtlighetene skulle innstilles i Sentral-Europa samme kveld. Da det militære nederlag var fullstendig, erkjente overkommandoen at kapitulasjonen skjedde betingelsesløst og at den var villig til å motta de vilkår som seierherrene måtte pålegge.
I deklarasjon av 5. juni 1945 fulgte deretter seierherrenes foreløpige vilkår, undertegnet av de allierte overkommandoer ved Eisenhower, Sjukov, Montgomery og Lattre de Tassigny.
I korthet kan det sies at denne og følgende deklarasjon.
bestemmer: Det finnes ikke lenger noen tysk regjeringsmakt. Den øverste myndighet tilhører de fire seirende makter som erklærer seg berettiget til å ta alle nødvendige skritt for å opprettholde fred og sikkerhet. Alle tyske underordnede myndigheter er pålagt å gjennomføre de alliertes instruksjoner.
Det erklæres at det ikke er de alliertes hensikt å annektere Tyskland, men det skal foreløpig oppdeles i fire.soner. Den russiske sone ligger i øst, i vest ligger nordligst den britiske, deretter kommer den franske og i sør ligger den amerikanske sone. I den enkelte. sone er vedkommend.e militære sjef øverste myndighet. I alle felles saker om forvaltningen av Tyskland er det opprettet et kontrollråd, som har den øverste lovgivende og administrative myndighet. Dette kontrollråd har sete i Berlin, og det utgir sine forordninger i et skrift som kommer med samme tekst på engelsk, russisk, fransk og tysk.
Når en går gjennom denne publikasjonen, som altså inneholder gjeldende lover for det tyske folk og instruksjoner .til alle tyske myndigheter' er det.lett å se hovedlinjene:
Det tyske militærvesen skal knuses. Alle militære organisasjoner er oppløst. Alle våpen, all ammunisjon og all militær litteratur skal avleveres. Den tyske nazisme skal ryddes ut. Alle nazistiske organisasjoner er oppløst og all nazistisk litteratur skal avleveres. Aktive nazister skal fjernes fra alle offentlige stillinger og fra alle viktigere private stillinger. Alle nazistiske lover og alle unntagelseslover for jøder er opphevet. Krigsforbrytere med tysk borgerskap skal utleveres, det samme skal skje med borgere tilhørende de allierte nasjoner som har forbrutt seg mot sitt hjemlands lov.
De gamle domstoler er gjeninnført, og i prinsippene for deres virke er det sagt at det skal herske likhet for loven og at ingen skal få sin rettsstilling forverret på grunn av rase, nasjonalitet eller religion. I straffesaker skal ingen kunne miste liv, frihet eller eiendom uten at den anklagede har hatt forsvarer og rettergangen har vært offentlig og betryggende. Tiltalebeslutningen skal være klar og uttømmende, og vitneførselen skal være fullstendig, også den som går til den anklagedes fordel. Dommeren plikter å dømme etter lovens bestemmelser, og det er ham forbudt å dømme etter den «sunne folkefølelse» som i nazismens tid. Endelig er det sagt at domstolene skal være uavhengige i forhold til administrasjonen, også i motsetning til den forgangne tid.
I følgende tilfelle skal de tyske domstoler ikke ha domsmyndighet:
Ved straffbare handlinger rettet mot-allierte okkupasjons myndigheter, allierte borgere eller alliert eiendom. Ved forsøk på gjenoppretning av naziregimet eller gjennopptaking av naziorganisasjoners arbeid. Ved straffbare handlinger hvor allierte militære eller sivile personer har deltatt.
Og andre saker som den allierte overkommando ikke ønsker prøvd for tysk domstol.
Foruten den nye organisasjon av de tyske domstoler som her er skissert, er det truffet mange bestemmelser om oppbyggingen av den nye tyske siviladministrasjon. I bestemmelsene gjentas det stadig at alle offentlige stillinger skal besettes med personer som etter sin politiske og moralske innstilling vil by sikkerhet for en sunn og demokratisk utvikling i Tyskland.
Det er senest i oktober 1946 trukket opp meget detaljerte regler om pågripelse og straff for de forskjellige politiske forbrytelser. Disse blir inndelt i grupper: Hovedskyldige, såkalte aktivister, nazister og militarister, Nutzniesser, d. e. de som har søkt egen fordel ved politisk virksomhet, og medløperne. Straffene er meget forskjellige. Det er regelmessig dødsstraff og formuestap for de hovedskyldige, mens medløperne slipper med at de ikke kan være valgbare og må betale erstatning til et fond som skal gjenopprette den skade som er voldt. Den siste bestemmelse minner i mangt og meget om det solidaransvar vi har for våre hjemlige nazister.
Dette er som en vil se en kort utredning av den statsrettslige stilling i det okkuperte Tyskland i dag.
Om de norske tropper er det bare å si at de i ett og alt står under norsk lov som om de hadde vcert hjemme i Norge. Selv om det ennå formelt er krigstilstand mellom Tyskland og Norge, er den tyske sivilbefolkning ikke rett1øs. Den kan forlange at de minimumsregler som Haagkonvensjonen gir til vern om liv, frihet og eiendom skal respekteres, fordi den beskyttes, som det sies i innledningen til konvensjonen, «av folkerettens grunnsetninger, således som disse går fram av fastslått bruk mellom siviliserte nasjoner, av menneskelighetens lover og av den offentlige samvittighets krav.
E. F. Eckhoff.