Ett kan vi med sikkerhet gå ut fra: hadde tyskerne vunnet krigen, så hadde de kommet til å gå løs på denne oppgaven, å utrydde vår særegne norske kultur, så grundig de evnet. Hvor verdifull denne kulturen vår er, det kan vi ha forskjellige meninger om. Mange av de guttene og mennene som ga sitt liv for Norge var ikke så forferdelig fornøyde med allting her i landet den dagen da tyskerne snek seg inn på oss på stimannsvis. Men da skjønte de, at enten vi styrer det vel eller ille, så er Norge vårt land. Her har vi og ættfedrene våre siden steinalder og haugalder levd og lært oss hva vi måtte være og hva vi måtte klare for å greie oss gjennom dagene og årene i vårt vanskelige, uryddige land. Alt her er utrettet av stort og klokt og vakkert og godt er det folket vårt som har gjort. Og for alt som er skakt og vrangt og stygt har vi bare oss selv å takke. Synd og dumheter, flukt fra pinlige sannheter, blir vi aldri kvitt i et samfunn av mennesker, for så sant hvert menneske blir født separat, må det også frelses separat. Men det er i samlivet med våre egne, i kjennskapet til tradisjonene om alt våre fedre har øvet og holdt kjært, at det gode og dugelige i vår sammensatte natur får de beste vekstvilkår. Fremmedvelde kan aldri fremme annet enn det verste og skjendigste, både i herrefolket og i det folk som lar seg beherske. Tyskerne snakket jo en hel del om at de og vi skulle liksom være stammefrender. Og et sted langt tilbake i forhistorisk tid har nok de og vi hatt noen felles forfedrc Vi er kanskje noe slikt som fettere i femogtredevte eller førtiende ledd. Så det er ikke noe rart om familielikheten ikke har vært iøynefallende i historisk tid. Men når tyskerne kaller seg et nordisk folk, er det ikke riktig De felles forfedrene våre var ikke nordiske mennesker Noen av etterkommerne deres vandret østfra inn i MellomEuropa, en verden av dunkle skoger, elver og myrer, og kjempet og blandet seg med de alpine og keltiske og slaviske folkene som alt hadde levd der lenge. Noen vandret nordover og slo seg ned langs strendene av Atlanterhavet og Nordishavet, blandet seg og kjempet med de jeger- og fiskerfolkene som alt lenge hadde levd der og lært seg å vinne livsopphold av havet og fjellene. De ble de nordiske folkene.
Havet og landet bestemte de retningene vår kulturutvikling skulle følge. Ikke slik at vi levde helt avstengt fra verden i vest og øs t og sør . Alt i forhistorisk tid mottok de mennesker som holdt til mellom storhavet og Kjølen,—ennå hadde ikke landet fått navnet sitt, Norvegr,—kulturimpulser fra Middelhavslandene. Men alt måtte tillempes etter de lokale forhold,—fattigdommen her nord, de lange veier mellom boplassene, som lå skilt av sund og fjord og fjell, de små arealene av dyrkbar jord som gjorde at selv bøndene i stor utstrekning måtte drive sjøbruk og veiding som binæringer. Bykultur eksisterte ikke,—først et stykke ut i historisk tid begynte det å vokse opp litt småby omkring noen av værene til veidefolket og markedsplassene til bygdemennene. Nok var hvert bygdesamfunn organisert omkring en høvding eller en konge, men rikene var små, — noen overveldende maktstilling i folket sitt kunne de ikke få, de måtte støtte seg på dets godvilje. Gårdene lå spredt med bergrabber og knauser og myrsøkk mellom hvert bol,—Norge er vel det eneste land i Europa hvor bøndene aldri har kunnet organisere seg i landsbysamfunn. Hver selveiergård var en enhet, hvor overhodet for ætten gikk i arbeidet sammen med frender og husfolk. De strammeste organisasjoner har vel vært båtlaget og skipsmannskapet, men fiske er jo sesongarbeid, og i gammeltiden ble alle skip lagt opp om vinteren. Lydighetsforholdet til høvedsmannen eller høvdingen varte så lenge ferden varte, men kunne ikke bli noe som gikk folk i blodet. Selve naturen i Norge bestemte oss til å bli individualister, på godt og på vondt. Hver mann måtte stole på seg selv og den lille kretsen av sine nærmeste, —med dem kunne han rådslå, men ellers fikk han selv avgjøre og dømme i de fleste situasjoner. Det gjorde at selvfølelse og sans for å verge sin rett og sin ære ikke ble noe privilegium for et fåtall innen folket. Like rett for alle var det ennå ingen som hadde drømt om, men hver mann hadde sin visse rett, og han hadde den som individ, ikke som del av et kollektiv,— landsby, kjøpstad, laug eller embetsverk.
Vel forutsatte det eldste norske samfunn at folk hadde treller. Men nordmennene var aldri så dumme at de trodde, noen mennesker liker å være treller: etter det som sagaene forteller om Erling Skjalgsson og trellene hans ser det ut som mange herrer gjorde det lett for trellene sine å kjøpe seg frihet og rydde seg bu. I tidlig kristen tid gir bøndene seg den loven, at til visse tider skal de kjøpe en trell og gi ham fri, til Guds ære,—i den hedenske tiden hadde de ved de samme leilighetene brukt å blote treller. — Og de frigitte trellene ble ikke livegne, livegenskap har aldri eksistert i Norge. Løysingen fikk sin rett liten i første generasj on, større for hans etterkommere, men han fikk den som individ og fri mann.
Det er ikke tilfeldig at "Tvillingrikene" Danmark og Norge opphevet negerslaveriet i sine små oversjøiske kolonier i 1792,—først av alle stater i verden. Det hang sammen med den nyvakte interessen for hva som var nordisk ånd.
Men det koster å være kar. Den norske individualismen har vi da også fått betale for. Norge er et av de europeiske territoriene som tidligst ble samlet til ett rike. Men riket fikk al dri en så fast organisasj on at det i lengden kunne verge seg mot å komme under fremmed hegemoni, dansk eller svensk, eller mot å bli beklippet og økonomisk vanstelt, ved vår egen slapphet og ulyst til samarbeid, eller ved fremmedes ukjennskap med forholdene her. «Å løfte i flokk» var en nokså splinterny tanke her i landet ennå, da tyskerne kom i 1940 og gjorde sitt beste for å bryte ned alt vi hadde bygd opp siden vi begynte å forstå nødvendigheten av organisasjon og samarbeid. Dette de fremmedes nedbryterarbeid er en av de immaterielle krigsskader som det kommer an på oss selv om vi skal få bøtt. Om vi kan få inn i våre individualistiske hoder at en viss disiplin kan være nødvendig som arbeidsordning (at disiplin ikke i seg selv er noen dyd har vi altså fått oss demonstrert til overmål, disiplin er en metode som en benytter seg av for å oppnå gode, dårlige eller nokså likegyldige formål), hvis vi skal kunne samarbeide, «løfte i flokk», for å bygge opp igjen hva krigen har lagt øde av materielle og immaterielle, moralske og åndelige verdier!
Det trenges mer enn noensinne nå, for den relative tryggheten vi hadde da vi var en utkant av Europa og torde tro at vi skulle få bygge vårt land i fred så langsomt og omstendelig som det ligger for oss, med vårt lynde, den far vi aldri igjen. Na er verden blitt en, og en nokså liten verden er den, hvis noe folk vil ufred. Var gamle trygghet må vi skrive av som krigstap. Også vår blåøyde illusjon om at vår livsstil, som vi kaller demokratisk, skulle forekomme andre nasjoner, med andre historiske forutsetninger, så umiddelbart tiltalende så de skulle se pa oss som et forbilde. Vår art av demokrati,—folkets selvstyre i størst mulig utstrekning, — er spesiell for nasjonene rundt Atlanterhavet,—England, til dels Frankrike, Belgia og Holland, de nordiske land og Amerika. Men at vi må gi slipp på en illusjon og se i øynene den sannhet, at det som vi trives med er kanskje for andre folk en avskylighet, er ikke noe tap.
- «Med lov skal land bygges, og ikke med ulov ødes», heter det i de gamle lovene våre,— de eldste skriftlige kilder vi har til vår historie. Så langt tilbake vi kjenner den var loven over hele folket,—alle var ikke like for loven, men bundet av loven var alle, fra kongen til løysingen. Det er galt når historikere i fortiden har oppfattet f. eks. «blodhevn» som lovløshet. Alle samfunn utvikler organer for lovgivning og rettslige avgjørelser før de utvikler organer for rettshåndhevelse. Inntil nordmennene, —et stykke ut i mellomalderen,—skapte de første begynnelser til et politivesen, måtte hver mann sammen med sine nærmeste sørge for at den rett han hadde etter loven ble effektiv, og at en dom som gikk i hans favør ble fullbyrdet. Uten det system som feilaktig er blitt kalt blodhevn hadde landet ligget i anarki.—At mektige menn den tiden trasset loven, øvde drap som ikke hadde hjemmel i lovene og lot være å bøte dem, var ille,—som det er ille at mektige menn i våre dager setter seg ut over trust lover og omgår lovene om aksjeselskaper. Men det vll alltid finnes mennesker som gjør slikt.
Det måtte bli slik i et folk, hvor alle holder stridt på sin rett til å rå seg selv og skinnsykt våker over at ingen krever lydighet av ham lenger enn det akkurat er nødvendig for at ervervslivet og landsforsvaret blir holdt oppe, at loven får en autoritet som den aldri har i land der autoriteten blir personliggjort, i kongemakt eller fyrstemakt eller militærmakt, eller ledere eller partistyrer. I årtusener har vi likefrem dyrket lov og rett. Vrangsiden av dette, vår glede ved juristeri og prosedering, har vi vitnesbyrd om helt fra sagatiden: mot slutten av Njålssagaen gasser fortelleren seg likefrem i de juridiske detaljene under saken mot Njåls sønner, og Bandamanna saga fra det tolvte århundre er den dag i dag en av de vittigste og infameste noveller om juristeri som er skrevet. I vår tid er det detektivromanen som er en spesialitet for Atlanterhavsnasjonene,—tyskerne for eksempel har aldri kunnet skrive detektivromaner. For poenget i dem er jo, at ingen annen enn den skyldige må bli straffet, den uskyldiges uskyld må bli brakt på det rene, om det ser aldri så umulig ut. Også i denne såre lette underholdningslektyre taler en ånd som er uforlikelig med ånden hos dem som henretter gisler—.
Det er den samme ånden som gjorde at Dreyfus-saken og Roger Casement-saken og saken mot Saccho og Vanizetti, Sletten-saken og Hetle-saken kunne bringe alle lidenskaper i de store og små Atlanterhavsstatene i sydende opprør. Og offisielt gjaldt opprøret om de anklagede var skyldige eller uskyldige—? At det kunne være opportunt for visse interesser å få dem dømt, selv om de ikke var skyldige, var~det vel noen som mente. Men ingen våget si det,—ikke i de landene. At vår sans for lov og rett, for sanndruhet og redelighet, har fått atskillige skrammer i de årene da vi fikk lære hva det betyr at <<land blir med ulov ødet», det er en kjensgjerning. Det er nå en av de ulykker som alltid har fulgt med krig, at et folks moralske rustning blir ille skamfert. Det var vårt hell at vi fikk nyte så lange fredsperioder så vi fikk tid på oss til å utbygge de moralske retningslinjer som vår historiske utvikling har fulgt ned igjennom tidene, — med avsporinger og tilbakeslag og sneisprang, naturligvis, men linjen er der. Alt i vikingtiden blir Leiv Eiriksson kalt den "hepne" ikke fordi han fant Vinland, men fordi han hadde hatt hell til å redde noen skipbrudne sjøfolk. Det motet som blir satt inn for å redde liv, har vi alltid satt høyest. Tyveri var alltid en forbrytelse som ble foraktet, —selv om en godt på en overbærende måte kunne more seg over en smart tyvestrek. Det ble holdt for usselt å lyve, selv om en flink skrønemaker nok hadde sitt publikum. Tortur som middel til å framtvinge tilståelse eller som straff hadde ikke plass i lovene våre uten i de århundrer da reformasjonen og de Oldenborgske kongene knyttet vår kulturutvikling altfor nært til Tyskland,—de gamle lovene våre kjenner ikke tortur, og de nye lovene våre etter 1814 verger om humanitet og sikkerhet i rettspleien.
Vi skal derfor ikke tro at vi er født bedre enn andre folk. Rettssakene mot våre hjemmegrodde torturister, krigsprofitører og tyskerlakeier, svikt i vår ærlighet og hensynsfulle holdning folk imellom, — ogsa kjønnene imellom,—burde lære oss, at vi har i oss mulighetene til å bli akkurat slike individer som alle ordentlige nordmenn så så inderlig ned på,—i årene før krigen. De egenskaper som vi satte høyest den tiden hadde vi dyrket fram gjennom lange tider. Lov og folkeskikk og offentlig mening oppmuntret folk til å være redelige, humane og hjelpsomme, — vi gikk ut fra at Gud selv sanksjonerte en slik livsholdning, og s elv de s om ikke hadde no en p ersonlig religiøs overb evisning opponerte lite mot den moral en som bygde på kristendom. Loven og folkeskikken og den offentlige mening arbeidet sammen på å bygge hemninger imot grusomhet, rå egoisme, moralsk søl og sommel.
Det står til oss selv om vi vil forsøke å bygge opp de gamle hemningene i en ny tid, fremme med de gamle og med nye midler framveksten av den redeligheten og den godheten som vi for ikke lenge siden holdt for vårt folks bærende verdier. Lykkes det for oss, så har vi i virkeligheten ikke grunn til å snakke om immaterielle krigstap her i Norge.
Sigrid Undset.