Det vi nærmest mener med spørsmålet om hva krigen kostet Norge, er tapene av menneskeliv, krigsskadene, kostnadene ved vår egen krigføring og frigjøringen av landet, nedgangen i levestandarden og endelig tæringen på vårt kapitalutstyr. Vi skal se på det nedenfor.
Men problemet rekker enda lenger. Vi kan også spørre om hvor høy levestandard og nasjonalinntekt vi ville hatt om vi ikke var blitt trukket inn i krigen og så rekne skilnaden mellom denne og den faktiske levestandarden og nasjonalinntekten som et tap på grunn av krigen. Eller vi kan feste oss ved skilnaden mellom den nasjonalformuen vi ville hatt i dag uten krig og den vi nå har. Disse tenkte tapene kan vi ikke gå inn på, men vi må vite om dem.
Tapene av menneskeliv.
Falne under krigen i Norge 1940 ............ 847
Falne militære i alliert tjeneste........ . ca. 1 200
Falne «frontkjempere» .............................625
Omkommet ved krigsforlis ...................3 392
Døde i tysk fangenskap ...................ca. 2 000
Henrettet av tyskerne .......................... ....368
Sivile døde ved krigsoperasjonerca. ......1 000
I alt ... ...............................................ca. 9400
Statistisk Sentralbyrå regner med at om lag 9 400 norske menneskeliv gikk tapt direkte som følge av krigen—ved krigsoperasjoner, krigsforlis, dødsfall i tysk fangenskap og henrettelser. Ved krigsforlis omkom det hele 3 392, mot ca. 2 000 under forrige verdenskrig. (Antallet sjøfolk var i 1939 ca. 40 000.) I forhold til den samlede folkemengde utgjør tapene av norske menneskeliv under den andre verdenskrigen om lag 3 %, dvs. den samme tapsprosenten som for Kanada. De norske tapene ligger under de britiske, på ca. l °/o av befolkningen, men over Sambandsstatenes på ca. 2%. For Kanada, Storbritannia og Sambandsstatene er da også savnede soldater regnet med.
Krigsskadene.
Handelsflåten .....................................800 mill. 1939-kr.
Hvalfangerflåten....................................60 —»—
Bygninger...........................................400 —»—
Løsøre ................................................130 —»—
Ymse...................................................410 —»—
Sum krigsskader 1 800 mill. 1939-kr.
Statistisk Sentralbyrå har beregnet de samlede krigsskader til 1 800 mill. 1939-kr. (At skadene regnes i 1939-kr. vil si at de er verdsatt etter prisene i 1939.) Dette blir om lag 6 °/o av nasjonalformuen dette året. Hele 2/3 av krigsskadebeløpet faller på skip og bygninger; det er her hovedproblemet ligger.
Mesteparten av tonnasjetapene skyldes krigsforlis, torpedering, miner, bomber, osv., men litt skyldes også alminnelige sjøforlis. Ialt mistet vi under den andre verdenskrigen ca. 2 350 000 brutto-tonn av handelsflåten, eller ca. halvparten av tonnasjen sommeren 1939. Under forrige verdenskrig var det absolutte tonnasjetapet ikke stort mer enn halvparten, men regnet i forhold til førkrigstonnasjen var tapene praktisk talt like store. Sammenlikner vi de norske skipstapene med de britiske, finner vi at tapsrisikoen for norske skip i alliert fart har vært om lag den samme som for den britiske handelsflåten. Men da Norge under krigen ikke fikk gjenoppbygd forholdsvis like mye som Storbritannia, var vår gjenværende handelsflåte etter krigen atskillig mindre i forhold til førkrigsflåten enn den britiske. Tapsprosenten for Sambandsstatene var atskillig mindre enn den norske og britiske, og takket være den imponerende nybyggingen under krigen, har Statene nå en 3-4 ganger så stor handelsflåte som i 1939.
For hvalfangerflåten var tapene under denne verdenskrigen både absolutt og relativt långt større enn under forrige krig.
Storparten av de skipene vi mistet, var assurert i utlandet. Vi har derfor fått utenlandsk valuta som erstatning, men ikke full erstatning. For det første er nemlig skipsprisene steget så sterkt under og etter krigen at erstatningsbeløpene ikke dekker hele kostnadene ved å gjenanskaffe skipene. For det andre vil det ta lang tid å gjenanskaffe dem, og i denne tida går landet glipp av store fraktinntekter som vi ellers kunne ha nytt godt av. Tar vi omsyn til dette, vil vi finne at Norge alt i alt har lidt et betydelig tap.
Hittil er det til Krigsskadetrygden for bygninger meldt om lag 45 000 bygningsskader på grunn av krigen. Men da enkelte anmeldelser omfatter flere bygninger, er det samlede antall krigsskadede bygninger atskillig større. Skadene byr på særlig store problemer fordi de er så sterkt konsentrert, nemlig på Finnmark og Nord-Troms og på de nedbrente byene lenger sør. Boligforholdene, transporten av materialer, tilgangen på arbeidskraft, osv. er derfor blitt langt vanskeligere enn om skadene hadde vært mer jevnt spredt over hele landet, og alt dette hemmer gjenreisingen.
Foruten skadene på skip og bygninger, har vi krigsskadene på løsøre, varelager, veier, jernbaner, bruer havneanlegg, jord, m. v., men dette skal vi ikke gå nærmere inn på.
Okkupasjonskostnadene.
Som okkupasjonskostnader regner vi verdien av allc varer og tjenester som Norge måtte levere til tyskerne under okkupasjonen. Disse kostnadene er beregnet til 7,8 milliarder 1939-kr., eller mellom 12 og 13 milliarder kr. etter prisene i dag, dvs. om lag det dobbelte av nasjonalproduktet i 1945. (Nasjonalproduktet er den samlede produksjon av varer og tjenester etter fradrag for alle varer som blir brukt opp under produksjonen av andre varer.) For 1944 kan vi regne med at de tyske okkupasjonskostnadene var forholdsvis like tunge å bære for Norge som krigskostnadene for Storbritania og sam- bandsstatene.
Den tyske utbyttingen av norsk arbeidskraft og norsk næringsliv foregikk på flere måter. For det første arbeidet mellom 100 og 150 tusen mann direkte i tysk tjeneste. (De kunne i stedet f. eks. ha bygd boliger.) For det andre kjøpte tyskerne norske varer og kunne således indirekte utnytte både norsk arbeidskraft og norsk produksjonsutstyr. For det tredje kjøpte de og brukte opp en betydelig del av de varelagre som Norge hadde den 8. april 1940. Disse varene og tjenestene skaffet tyskerne seg først og fremst ved hjelp av penger som de «lånte» i Norges Bank. Dessuten tok de også en del varer som krigsbytte eller de rekvirerte dem uten noe pengevederlag. Men realøkonomisk måtte virkningen bli den samme i alle tilfellene.
I tallene ovenfor er det ikke tatt omsyn til de arbeidsdagene som gikk tapt på grunn av politisk fangenskap, flukt fra landet, m. v. Hvilke verdier dette dreier seg om, gir statistikken over fange- og flyktningetallet inntrykk av. I alt var om lag 40 000 personer innom tyske fengsler for kortere eller lengre tid og ca. 50 000 måtte flykte fra landet.
Kostnadene ved vår egen krigføring og ved frigjøringen av landet.
; Vi har ennå ikke fullt oversyn over kostnadene ved vår egen krigføring og heller ikke over kostnadene ved frigjøringen av landet. En foreløpig beregning viser at krigføringen utenfor Norge kostet vel 1 milliard kroner. Kostnadene ved frigjøringen av landet kommer på langt nær opp mot dette beløpet. Alt i alt kan vi derfor si at disse kostnadene er små sammenliknet med byrdene ved den tyske okkupasjonen.
Nedgangen i levestandarden.
Under en krig blir en stor del av produksjonskreftene i samfunnet nyttet til fordel for krigføringen. Arbeidskraft blir ført over fra produksjonslivet til de militære styrkene. Industrien blir nyttet til å produsere uniformer, kanoner, tanks, ammunisjon, m. v. Transportvesenet må gi militære transporter fortrinsrett, osv. Dersom det ved krigsutbruddet er stor arbeidsløyse og mye unyttet produksjonsutstyr, trenger krigen i første omgang ikke å gå særlig hardt utover den sivile produksjon og levestandarden. Krigens krav kan da tilfredsstilles gjennom en større produksjon ved hjelp av de tidligere arbeidsløse produksjonsfaktorene. Dette ble såleis gjort i Sambandsstatene i de første par årene av krigen. Der økte produksjonen til og med så sterkt at det samlede konsum i landet steg samstundes med at ytelsene til krigføringen ble stadig større.
Men før eller senere vil en nå et punkt da både arbeidskraften og produksjonsutstyret blir fullt utnyttet. Skal krigsproduksjonen da kunne økes ytterligere, må det overføres produksjonskrefter fra sivile formål til krigsformål. Den «krigsviktige» produksjon får fortrinsrett framfor den sivile. Konsekvensen av dette må bli at økingen i krigsproduksjonen skjer på bekostning av det sivile konsumet. Levestandarden blir senket.
Noe liknende var det som skjedde i Norge under krigen. Rett nok ble vårt næringsliv utnyttet til fordel for den tyske krigføringen, men de realøkonomiske konsekvensene av dette ble stort sett de samme som om næringslivet var blitt utnyttet i vår egen krigføring. Tysk ern e la b es lag på en så stor del av vår produksjon at dette måtte gå ut over levestandarden. I tillegg til dette kom at den samlede produksjon langt fra ble økt, men tvert imot sterkt redusert, bl. a. på grunn av avsperringen. Begge disse omstendighetene: det tyske forbruket av norske varer og tjenester og nedgangen i vår samlede produksjon, førte til at vi fikk en nedgang til om lag halvparten av 1939 nivået i den delen av vår produksjon som stod til disposisjon for norske formål. Nedgangen var så sterk at det samlede konsum ikke kunne reduseres tilsvarende. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at konsumet totalt sett gikk ned med 25—30 °/o. Men hvorfor ble ikke nedgangen enda sterkere?
Tæringen på kapitalutstyret.
Svaret på spørsmålet i forrige avsnitt er at konsumet ble holdt oppe dels ved at vi brukte av de store førkrigslagrene, dels ved at vi slet på det gamle utstyret av klær, sko og andre utstyrsvarer, og dels ved at vi lot være å fornye og holde ved like produksjonsutstyret. Ved hjelp av denne realøkonomiske kapitaltæringen greidde vi å hindre at konsumet sank sterkere enn det gjorde.
Statistisk Sentralbyrå har beregnet den samlede kapitaltæring under krigen (utenom krigsskadene) til i alt ca. 4 milliarder 1939-kr., eller over 6 mililarder kr. etter prisene i dag. Sammen med krigsskadene har denne kapitaltæringen reist det gjenreisingsproblem som Norge i dag står overfor, et gjenreisingsproblem som må løses i de kommende år ved at vi nytter en forholdsvis stor del av produksjonskreftene til å bygge opp igjen kapitalutstyret. Vi ser såleis at de tyske okkupasjonskostnadene og nedgangen i produksjonen under krigen dels ble båret ved en nedsatt levestandard og dels ble veltet over på framtiden gjennom kapitaltæringen. Som følge av kapitaltæringen og krigsskadene er vi ennå ikke ferdig med byrdene av krigen og okkupasjonen. Under gjenreisingsperioden vil vi fortsatt få føle dem i form av en lavere levestandard enn vi ellers ville ha hatt.
Et mål for hvor stort behovet for å gjenreise kapitalutstyret er, får vi ved å legge sammen krigsskadene på 1,8 milliarder 1939-kr. og kapitaltæringen på 4 milliarder 1939-kr. Til sammen blir dette 5,8 milliarder 1939-kr. eller nesten 19 °/o av nasjonalformuen før krigen. Regnet om til prisene i dag, kommer den samlede kapitalreduksjon opp i ca. 10 milliarder kr. Til fradrag i dette beløpet må vi føre nedgangen i vår nettogjeld til utlandet på ca. 2 milliarder kr. Men ennå gjenstod ved frigjøringen 8 milliarder kr. som vår nasjonalformue må økes med for vi kommer opp på førkrigsnivået. Dette er mer enn hele nasjonalproduktet i 1946. Tallene viser at det vil ta flere år før nasjonalformuen kan bringes opp på førkrigsnivået.
Gjenreisingsproblemet.
Skal vi kunne heve levestandarden, må kapitalutstyret bygges opp igjen. Skal dette lykkes, må vi nytte ut den arbeidskraften og det kapitalutstyret vil alt har best mulig, og dessuten må en forholdsvis stor del av produksjonskreftene brukes til å bygge opp kapitalutstyret. Dette vil som nevnt bremse på økingen i levestandarden. Vi ser altså at til syvende og sist må alle krigskostnadene bæres i form av en lågere levestandard, ikke bare under krigen, men også i framtida ved at levestandarden—særlig i gjenreisingsperioden—blir dårligere enn den ellers ville ha blitt.
P. J. Bjerve.