Autokrati:—eller på norsk envelde—kaller vi styresettet i et land når det er en enehersker som sitter med den politiske makten. Er det et lite fåtall av folket som har makten, taler vi om oligarki eller fåmannsvelde. Er dette fåmannsvelde i hendene pa en krets av rikmenn kaller vi det plutograti eller rikmannsvelde. Demokrati eller folkestyre er det styresettet som legger den politiske makten i hendene på et flertall av folket i landet.
Fremmedordene autokrati, oligarki, plutokrati og demokrati har vi fra Oldtidens Hellas. Fra autokrati og oligarki hadde hellenske statssamfunn mange- hundre år før vår t idsregning vunnet fram til folkestyre med rett for hver fri borger til å være med når statssaker skulle avgjøres. I disse små hellenske statene med sitt demokratiske styresett finner vi de eldste røttene til demokratisk politisk kultur i den vesterlandske kulturverden. Rettsstat-tanken o g de bærende demokratiske grunntankene hører med til den kulturarven vi har fra Oldtidens Hellas.
Vi har ned gjennom tidene hatt mange og ulike former for demokrati. Det eldste og enkleste demokratiske styresett er at de frie menn møter til tinge og tar personlig del i styret av sitt samfunn. Slik var folkestyret utformet i de små hellenske bysamfunn. Vi kjenner og fra vår egen sagatid denne formen for folkets selvstyre. Og den lever ennå i noen små kantoner i Sveits. I kanton Appenzell f. eks. møter de røysteføre borgerne hvert år en søndag på vårparten på torget i en av kantonets byer for å velge medlemmer av regjeringen og andre embetsmenn og stemme over lovforslag som regjeringen har lagt fram. Men en slik primitiv form for folkestyre høver ikke for et stort moderne statssamfunn. I et stort land er det representative demokrati den eneste mulige form for et folkestyre. Fordi folket ikke selv kan ta direkte del i statsstyret, må det velge tillitsmenn til å styre landet som representanter for folkeviljen.
En demokratisk stat kan være organisert som et monarki med en konstitusjonell konge som statssjef. Eller den kan være en republikk med en president som landets første mann. I begge tilfelle kan den politiske makten enten være delt mellom statssjefen og det folkevalgte parlament, eller den kan være helt og holdent hos parlamentet, og i så fall taler vi om p arlamentarisme som s tatsskikk en i land e t .
Stor-Britannia er et kongerike, men all politisk makt er hos Parlamentet. Kongen må ta til rådgivere dem som Parlamentet vil han skal ha. Såmbandsstatene i Amerika er en republikk, men makten er delt mellom den folkevalgte kongress og Presidenten, som dg er folkevalgt. Sine rådgivere kan Presidenten velge uten å føle seg bundet av Kongressens ønsker eller vilje.
I Sveits er demokratiet kanskje mest konsekvent gjennomført. Men Sveits har, likesom Sambandsstatene i Amerika, ingen parlamentarisme. Når nasjonalforsamlingen trer sammen etter nytt valg, velger den Forbundsregjeringen. Dens funksjonstid er den samme som Nasjonalforsamlingens egen, og den kan ikke drives bort ved noe mistillitsvotum. Vår Grunnlov av 1814 er bygd på den demokratiske folkesuverenitets-tanken. All politisk makt har sitt utspring fra det suverene folk. Men Grunnloven knesatte rnaktdelings-prinsippet. Den skapte en maktbalanse mellom Stortinget og Kongen, o: Kongen i statsrad. Grunnlovens tanke var at på den måten skulle folket trygges mot at makten ble misbrukt, det være seg av Kongen eller av et flertall i Stortinget.
Kongen i statsråd og Stortinget skulle være to sideordnede organer for folkeviljen med hvert sitt maktområde. Den utøvende makt og forvaltningen, både den sentrale og den lokale, lå hos Kongen og de kongevalgte embetsmenn . Stortinget had de lovgivningsmakten og retten til å utskrive skatter og avgjøre hva Statens penger skulle brukes til.
Etter hvert ble tyngdepunktet i vårt statsliv mer og mer flyttet over til Stortinget. Siden Riksretten i 1884 er parlamentarismen blitt vår faste statsskikk. Dermed er Stortinget blitt den høyeste representant for folkevilj en. Men over Stortinget står folket i valg, med sin suverene rett til å skifte ut de stortingsmenn det ikke lenger har tillit til.
For norsk samfunnsliv var Eidsvoll-Grunnloven revolusjonerende. Nordmennene var ikke lenger en enveldig konges undersåtter med en absolutt plikt til lydighet under hans vilkårlige vilje. Norge var blitt en demokratisk rettsstat med et grunnlovfestet vern om hver enkelt borgers individuelle rett som menneske. Vi var blitt frie borgere i et rettssamfunn der folkets vilje var høyeste lov.
Eidsvollsmennene had de lagt grunnmuren til den nye norske samfunnsbygningen. De hadde tømret veggene og hadde lagt taket. Å gjøre huset til en god og velstelt heim for hele det norske folket ble den oppgaven kommende ættledd skulle løse. Folket i valg var etter Grunnloven ikke hele det norske folket. Røysterett hadde bare embetsmenn, bønder og byborgere. Flertallet av voksne menn og alle kvinner var politisk umyndige. Men røysteretten er etter hvert blitt utvidet. 1898 fikk vi almen røysterett for menn, og i 1913 for kvinner.
En av milesteinene på veien mot et fullt utbygd folkestyre her i landet er formannskapsloven av 1837, som Stortinget drev gjennom mot regjeringens vilje. Den ga oss lokalt selvstyre i by og bygd. Folkevalgte kommunestyrer avløste det embetsmannsstyre som vi hadde arvet fra enveldet under dansketiden. For den politiske kultur her i landet har det kommunale selvstyre vært en skole av uvurderlig verdi.
Et uttrykk for det norske folkets vilje til å være husbond i eget hus var den lange og seige kampen for å vinne fram til full likestilling i unionen med Sverige. Kampen førte til at unionen ble brutt, og dermed tok vi også internasjonalt vår lagnad i våre egne hender.
I de 125 år som var gått siden frigjøringen i 1814, var vi nådd langt i arbeidet for å skape levelige livsvilkår her i landet for hele det norske folket, om vi enn ikke var nådd helt fram. Men så brøt ulykken inn over oss. Den demokratiske rettsstaten vi hadde bygd opp, ble lagt i grus av fremmede voldsmenn.
I de fem lange årene under et brutalt fremmedvelde i landet lærte vi å forstå verdien av vårt gamle frie folkestyre. Vi lærte å sette pris på de demokratiske rettstrygdparagrafene i Grunnloven, de som ga hver borger rett til å tale fritt—som forbød vilkårlig fengsling og tortur, og forbød å straffe noen uten etter lov og dom.
Det var fem tunge år. Men vi ga aldri opp troen på at vi skulle vinne vår fridom igjen. Og nå har vi landet frelst og fritt. Men det har kostet. Uhørte lidelser, sorg og savn i tusener av hjem. Og tusener av dyrebare liv har vi tapt.
En lærepenge har vi fått. en dyrekjøpt lærepenge som vi aldri må glemme. Vi har lært at vi ikke må stå forsvarsløse om ulykken atter en gang skulle velte inn over landet. Vi har lært at uten fridom er livet lite verd. Forsvaret av landet må vi holde i orden, selv om det skal koste.
Det har vært talt om vår tids demokratiske krise. Det er så, at åtak nok kunne gjøres mot den måten demokratiet i enkelte land har vært satt ut i livet på, men ikke mot selve den demokratiske grunntanken. Det måtte t o verdenskriger til for å syne den livskraft demokratiet eier. Begge de to verdenskrigene har synt oss at folkestyrte land ikke mangler handlekraft når det gjelder. Vi har sett det ikke var demokratiene, men diktaturstatene som var bygd på sand. Men historien mangler heller ikke eksempler på at demokratier er gått til grunne i selvfortærende indre splid.
Demokrati er et styresett som stiller store krav. Grunnvilkårene for et sunt og levedyktig demokrati er almenånd innen alle lag av folket, folkeopplysning og politisk kultur, og ikke minst selvdisiplin og måtehold hos dem som i kraft av flertallets rett sitter med makten. Demokratiets grunntanke er at den politiske kursen i et land skal legges slik som flertallet av folket vil. Men et flertall skal ikke glemme at det engang kan bli et mindretall, og at det da etter spillets regler skal gi makten fra seg til det nye flertall. Det kan være godt for den nye tids mindretall, om det kan peke på at det som flertall ikke hadde misbrukt sin makt til egen fordel, men hadde vist almenånd og måtehold. Det vil da med rette kunne kreve den samme almenånd og det samme måtehold av det nye flertall.Et flertall som ikke legger band på seg kan bli likeså brutalt og despotisk som en maktsyk enehersker. Og et opplyst og rettsindig envelde kan være mer humant og liberalt enn et demokrati med hensynsløse ledende menn. Det gamle dansk-norske envelde for 1814 var, stort sett, et mildt og landsfaderlig styre, som ikke ga grunn til klage over maktmisbruk og overgrep fra de styrendes side. Omvendt hadde demokratiet i Oldtidens Aten under sitt forfall utartet til å bli et hemningsløst masseherredømme.
Det politiske demokrati er ikke noe mål i og for seg. Dernokratisk flertallsstyre er et middel i folkets hånd til å bedre sine livsvilkår. Demokratiet livsrett ligger i om det makter å løse denne oppgaven bedre enn noen annen styreform.
Vi tror på demokratiet fordi det alene bygger på hvert menneskes rett til å leve et menneskeverdig individuelt liv—og fordi det gir den beste garantien for at styremaktene vil se det som sin oppgave å gjøre staten til en virkelig velferdsstat for alle lag av folket—en velferdsstat med grobunn for hele folkets vekst og framgang, sosialt, kulturelt og økonomisk.
Vi tror på demokratiet fordi demokrati er rettstrygd, toleranse, åndsfrihet og hver manns rett til å si sin mening offentlig om hvordan landet blir styrt, og hvordan det bør styres. Den offentlige kritikk og kontroll er for demokratiet selve livsnerven. Uten rett til frimodig kritikk ingen trygd mot korrupsjon og misbruk av makt.
Paal Berg.