Del F
På bildet over kan stå som symbol på Nazi-Tysklands nederlag og fall. Siegestor - seiersporten - i nazibevegelsens hovedstad, München, slår revner og truer med å styrte helt sammen. Bronseløvene som stod på toppen, ligger veltet i gaten. Se godt på bildet ovenfor .Du vil kanskje more deg over tegningen første gangen. Men så vil du skjønne at Blix her har laget en tegning som gir mer enn et godt og treffende poeng i øyeblikket. Himmler og SS-folkene hans hadde dødningehodet til luemerke. Det var symbolet deres, og det levde de opp til. Døden, som historien kjenner som hard og ubønnhørlig, men iallfall hedlig kar, fått Himmlers hode til luemerke. Kanskje mannen med horn og hestehover vil få avløsning som symbolet på det onde i denne verden? Hele den siviliserte verden kjenner i dag til de redselsfulle tragedier i de tyske konsentrasjonsleirene. Millioner av mennesker, som ikke hadde begått andre synder enn å elske sitt fedreland, hvilken nasjon de nå tilhørte, og å tro på fred og rettferd, levde i måneder og år i en nød og elendighet som historien ikke kan vise maken til. De ble behandlet verre enn lavtstående dyr, og for mange, mange ble døden en befrielse, enten de bukket under av sult eller sykdom eller de falt som offer for massehenrettelsene. Bildet øverst er det minst rystende en kunne finne fra en av de største og verste leirene, Bergen-Belsen ved Hannover. Uttærede mennesker, som selv står ved gravens rand, bærer døde bort til likhaugene. Da styrker fra 2, britiske armé rykket inn i leiren i april 1945, hadde de ulykkelige fangene vært uten mat og vann i 6 dager. Fryktelige epidemier raste, og soldatene ble vitne til de mest hjerteskjærende scener. Døde og døende lå om hverandre. De fleste av dem som ennå hadde en gnist av liv igjen, hadde ikke krefter nok til å få brakt likene bort. Dette kunne gjerne være et bilde fra Norge under krigen. Det minner meget om reiseforholdene i den tiden. Men bildet er tatt høsten 1946 i Tyskland, nærmere bestemt Würzburg. Nå er det tyskerne som må sloss for å få en trang og ukomfortabel plass på toget. Det er ikke som i de tider da tyske soldater lå og sov alene i norske jernbanekupeer, mens norske sivilpersoner satt oppå hverandre - mange av dem i fare for å bli kastet av på nærmeste stasjon, fordi de ikke kunne bevise at de var ute i det tyskerne kalte "livsviktig ærend". Tyskland må bli en fredelig, folkestyrt rettsstat. Det er langt fram til dette målet, men det må og skal bli nådd. Et skritt i den riktige retningen ble tatt da det ble holdt valg i Berlin 20. Oktober 1946. Det var første gang på 14 år at tyskerne kunne møte fram til frie valg. 2 millioner gyldige stemmer ble talt opp. Den 30. September 1946 i Nürnberg falt dommen i den største og uhyggeligste rettssaken i historien. På anklagebenken satt alle de store tyske nazilederne som var blitt funnet i live. Det har aldri vært reist noen alvorligere tiltale enn denne: forbrytelse mot menneskeheten. En skal ikke Den tyske militarismen gjennom århundrer har satt dype spor i folket. Men tysk natur og bebyggelse er også merket av denne nedarvede nasjonale lasten. Se på dette bildet. Høyt oppe i åsen ligger ruinene av middelalderborgen. Ved foten ligger ruinene av bebyggelsen fra vår egen tid. - I Amerika har en et slagord i kampen mot lovovertrederne: "Crime does not pay!" - forbrytelser lønner seg ikke. Den setningen kan en med fordel sette sammen med dette bildet. Øverste bildet ble sendt ut til den nazistiske "høsttakkefesten" 5. oktober 1941. Denne teksten fulgte med. "Bestefar og sønnesønn bærer mannsarbeidets byrder mens faren som soldat ved fronten verner hus og heim og Tysklands framtid" - De allierte nasjoner ser helst av alt at tyskerne skal leve i rolige og trygge kår, opptatt av fredelig og skapende arbeid. En er klar over at det er disse to generasjonene en har til hjelp under den kolossale omstillingsprosessen som må finne sted: slektleddet før Adolf Hitler - de tyskerne som tross alt har opplevd en noenlunde menneskeverdig tilværelse - og de helt unge, som ennå kanskje kan oppdras til normale, harmoniske mennesker. Mellomgenerasjonen, som typisk nok ikke er representert på bildet, vil ikke kunne bidra særlig til å redusere skadevirkningene etter de to verdenskrigene |