Under krigen dliskuterte vi ofte hva det egentlig var vi kjempet mot. Førte vi en rent nasjonal kamp for å slå Tyskland og hindre det i å legge verden under seg? Eller sloss vi mot en ide, en mentalitet, et system- «fascismen» ? Folk flest syntes kanskje ikke de behøvde å bry hjernen sin med et slikt spørsmål. Det var, mente mange, av rent teoretisk interesse og overflødig i praksis. Så lenge vi førte krig, var saken svært enkel. Vi sloss mot det nazistiske Tyskland. Så kunne det være en smakssak hvordan en ville definere det en sloss mot—om en ville legge hovedvekten på "Tyskland" eller «nazismen».
Heller ikke var det mange som virkelig ville forenkle det hele til et enten-eller.
Alle visste at på den ene side var fascismen ikke noe tyskerne hadde monopol på. Andre land hadde innført liknende systemer—noen av dem, som Italia. lenge før Hitler kom til makten i Tyskland. Det er klart nok at fascismen i vår tid er en internasjonal strømning.
Men på den annen side var det først da fascismen slo igjennom i stormakten Tyskland at den ble en fare for hele verden. Og tilfeldig var det ikke at nazismen seiret i Tyskland. Den hadde dype røtter i tysk historie og i tysk mentalitet. Den ble den særpregete tyske formen for fascisme.
Det vi skal se på nå, er nazismens bakgrunn i Tysklands historie. Hvorfor slo fascismen igjennom nettopp i Tyskland? Og hva er bakgrunnen for de særtrekkene som kjennetegner nettopp den tyske formen for fascisme — nasjonalsosialismen?
De forklaringene som blir gitt her, står åpne for tvil og diskusjon. Historie er ikke en vitenskap som matematikken, der en kan legge sammen 2 og 2 og få 4. Historien om menneskene og deres samfunn er så mangfoldig, så rik på store og små ting, med så mange fine vekselvirkninger, at vi aldri kan si at nå har vi gitt de endelige og fullstendige svarene på de spørsmålene vi stiller oss. Noen vil legge hovedvekten på hva andre vil feie til side som bagateller, og det vil alltid være rom for forskjellige syn og meninger.
Fascisme - nazisme.
Men først må vi stille oss spørsmålet: Hva mener vi med nazisme og fascisme? Fascismen sprang ut av en dyptgående krise i det moderne samfunnet. Dels var den -et forsøk på gjennom diktaturet å hindre at arbeiderbevegelsen kom til makten og gjennomførte sosialismen— hva enten den ville gjøre det ved en revolusjon eller —i et land med politisk folkestyre—innenfor rammen av demokratiet. Men samtidig var fascismen også en reaksjon mot det gamle økonomiske systemet. Krisene etter forrige krig og etter 1929 rammet ikke bare arbeiderne, men også bøndene og store deler av middelstanden. De fascistiske bevegelsene drev ikke bare anti-marxistisk, men også anti-kapitalistisk propaganda. Store lag av folket var trøtte av det gamle systemet, men samtidig redd industriarbeiderne. De ønsket system, orden, autoritet, en sterk stat, en ufeilbarlig fører som kunne «rydde opp». De fascistiske gangsterne ledet uroen og misnøy en inn i nasjonalistiske kanaler. Det var den «internasjonale jødedom», den «internasjonale marxisme», den «internasjonale finanskapital» som var skyld i alle ulykker; det var Versaillesfreden som hadde ruinert Tyskland. Den gamle overklassen så med skepsis på gangsterne og deres metoder, men de trodde de kunne bruke dem for sine formål. Men det ble tvert imot de som ble brukt av fascistene. Disse utnyttet alle de maktmidlene som moderne teknikk og organisasjon stiller til rådighet for diktatorer, de bygde ut sin maktstilling ved hensynsløs terror og ideologisk ensretting. Men her skal vi peke på noen trekk som alle fascistiske systemer har felles:
1. Nasjonalisme. Ens eget folk er alle andre overlegent. Det har ikke fått den plass i verden som tilkommer det. All kraft må bli satt inn på å erobre denne plassen.
I den tyske nazismen fikk nasjonalismen spesiell form: dens teoretiske grunnlag var troen på at tyskerne representerte en overlegen rase og derfor var det naturlige herrefolket. I Italia var det tradisjonene fra det gamle Romerriket som Mussolini bygde på når han krevde at italienerne måtte bli herrer over Middelhavslandene. I Spania ble det tradisjonen om spanjerne som bærerne av den katolske fanatismen som ga Franco-styret et særlig preg. Spania og Italia var ikke så sterke stater at de kunne håpe å erobre verdensherredømmet. Italia håpet å vinne makten i Middelhavet. Spanske fascister drømte om å gjenskape det spanske velde i Sør-Amerika i en ny form. Men den tyske stormakten kunne virkelig drømme om å vinne den tyske lederstillingen i hele verden. 2.
Militarisme. Også andre land har sitt militærvesen, og i nasjonale faretider blir all kraft satt inn på forsvaret. Men de fascistiske statene med sin nasjonalisme gjorde militærvesenet til det viktigste av alt. Fra barnsben av ble borgerne oppdradd til soldater—ikke til frie mennesker og borgere. De eneste dyder en la vekt på, var de militære, og hele samfunnslivet ble militarisert. Også i andre land må en lære soldaten opp til å være hard, hensynsløs og disiplinert. Men der sondrer en mellom de egenskapene en mann må legge for dagen som soldat og de han må legge for dagen som sivil, som borger i samfunnet.
3. Diktatur. I spissen for et veldig maktapparat som nøye kontrollerer alle borgerne og all virksomhet, står en diktator—Hitler, Mussolini eller hva han nå heter. Diktatoren og hans representanter er allmektige. Det fins ingen grunnlov, ingen rettsbeskyttelse, ingen frihet for avvikende meninger. Det enkelte menneske er maktesløst. Ingen frie sammenslutninger blir tillatt. Systemet bygger på blind lydighet oppover og hensynsløs brutalitet nedover. Om nødvendig, viker diktaturet ikke tilbake for noen grusomhet. «Vær hard» var parolen for SS-mennene. Vi kjenner alle Gestapo og konsentrasjonsleirene og vi vet hvordan tyskerne oppførte seg i de hærtatte landene.
Systemet er det samme i alle fascistiske diktaturer. Men i Tyskland ble det utviklet lenger enn f. eks. i Italia. Det hang sammen med at Italia var mer tilbakeliggende, med mindre sentralisering og med en svakere statsmakt. Italienerne var individualister av tradisjon og temperament. Tyskerne var vant til lydighet og disiplin overfor en sterk statsmakt.
4. Krigsøkonomi-samarbeid mellom staten og arbeidsgiverne. I det økonomiske livet opprettholdt de den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. Men hele næringslivet ble innordnet i en planøkonomi som i første rekke tjente det formål å styre staten militært. Den avgjørende makten kom til å ligge hos staten. Næringslivets menn fant seg i det fordi de fikk tjene godt og fordi malkthaverne lovte å beskytte dem mot arbeiderklassen, mot streiker og sosialisme. De håpet også på sin del av seiere frukter. De var økonomiske imperialister som ville vinne kontrollen over andre lands rikdommer.
Det økonomiske livet var mye strammere sentralisert i Tyskland enn i Italia eller Spania. Det hang delvis sammen med at det tyske næringslivet på forhånd var kontrollert av en ganske liten gruppe av store bank- og industriherrer som alltid hadde arbeidet intimt sammen med den tyske staten.
En kunne føye til mange andre trekk som særmerker fascistiske stater. Men her har vi kanskje nevnt de viktigste. Vi har ikke sagt noe om Japan. Det japanske diktaturet fikk sitt særlige preg ved at de militære spilte en ledende rolle og tok hånd om hele statsmakten. Noe egentlig diktator fantes ikke. I Tyskland og Italia lå hele ledelsen hos de sivile—Hitler tok jo personlig kommandoen i krigen. Bare i Spania spilte militære en ledende rolle—Franco er selv generaL
Vi må endelig ikke glemme at for å kalle et styresett fascistisk må det iallfall vise noe av hvert enkelt av de fire kjennemerkene vi har nevnt. Fordi om en stat enten er nasjonalistisk eller militaristisk, eller diktaturstyrt, eller har planøkonomi med privat eiendomsrett, gir ikke det grunn til å kalle den fascistisk. Vi må være på vakt mot å bruke ordet—eller skjellsordet «fascisme» i øst og vest Da mister det all mening.
Romere, germaner og slaver.
Før 1500.
I Romerrikets tid bodde germanerne i Tyskland. De var barbarer som bare litt etter litt ble påvirket av rornernes høye sivilisasjon. I de tyske skogene levde de spredt i mange stammer, med åkerbruk og feavl som næringsveier. Romerne var i stadig krig med dem. Men å erobre det dystre skoglandet øst for Rhinen var både vanskelig og ulønnsomt. Romerne nøyde seg med å lage forsvarsverk ved Rhinen og Donau og å sende straffeekspedisjoner videre inn i germanernes land når stammene hadde plyndret på romersk område.
Romerne så med overlegen forakt på germanerne. Den romerske forfatteren Tacitus gir dem både ros og ris. Noen har med begeistring skildret de germanske stammene som demokratiske og endog sosialistiske; de-hadde ikke noen skarp klassedeling og noen sterk statsmakt slik som romerne. Andre igjen har sitert Tacitus for å vise at de gamle germanerne var de rene nazister—grusomme og barbariske. Slike forsøk på å trekke sammenlikninger mellom disse primitive stammefolkene og moderne mennesker har ingen som helst vitenskapelig verdi. Heller ikke får vi glemme at angelsakserne var germanere som kom fra Tyskland til England, og også de nordiske landene har fått sin germanske befolkning sørfra.
I den store folkevandringstia brøt germanerne inn i det svekkede Romerriket, og dannet store og små folkevandringsriker rundt om i Europa. Ett av disse rikene var Frankrike; det fikk navn etter en tysk erobrerstamme, frankerne. Men germanerne var få, og den romerske befolkningen sto på et mye høyere kulturtrin. Germanerne gikk derfor opp i de folkene de slo seg ned blant.
Samtidig vandret slaverne vestover i Tyskland, og omkring år 1000 var hele Øst-Tyskland fram til Elben befolket av slaviske stammer. Men så fulgte en tysk «motkolonisasjon». Tyske riddere og kjøpmenn organiserte plyndrings og erobringstokter mot slaverne. Tyskerne var kristnet mens slaverne var hedninger, og kirken ga de tyske erobringskrigene østover preg av korstog mot hedningene. Tyske kjøpmenn og håndverkere slo seg ned i byer østover langs Østersjøkysten og ved elvene. Tyske godseiere tvang de slaviske bøndene inn under seg, tok jorden og lot bøndene arbeide for seg. Tyske bønder fulgte etter, men i det store og hele ble ikke de slaviske innbyggerne" fordrevet. De ble fortysket. Storparten av østtyskerne har «slavisk blod i årene&Mac221;&Mac221; slik en ofte sier det med et uttrykk som ikke har noe med arvelære å gjøre. Nesten alle byer og steder og de fleste landsbyene i øst har slaviske navn: Berlin, Leipzig, Dresden, Stettin, Breslau, Pommern, Schlesien, Brandenburg. Selve navnet på dei staten som er kjernen i det moderne Tyskland er slett ikke germansk: «prøysserne » var et folk nær i slekt med litauerne. Tyskerne utryddet dem, men arvet navnet. Ennå i dag fins noen små slaviske språkøyer ikke langt sørøst for Berlin, i Lausitz. De fleste tyskerne øst for Elben har slaviske forfedre; det stiller de tyske rase-teorier i et underlig lys.
Frankerkongen Karl den store la også Tyskland inn under sitt styre, og ved en deling av riket mellom sønnesønnene i 843 fikk en av dem det området som stort sett svarer,til det senere Tyskland—de slaviske områdene i øst unntatt. Senere erobret kongene Nord-Italia, og i 962 lot Otto I seg krone som keiser i Roma. Siden sto hele Tyskland—med' Østerrike—under keisermakten. Men keiserne ble valgt av 7 av de mektigste småfyrstene i Tyskland, og de klarte aldri å få virkelig herredømme over hele riket. Fra 1438 lå keiserverdigheten alltid hos fyrstene av huset Habsburg. I det landet som var habsburgernes arveland, nemlig Østerrike, regjerte de selv. Men det øvrige Tyskland var delt i en mengde små og store fyrstedømmer der fyrstene styrte som de ville selv om de anerkjente keiserens overhøyhet. I samme stilling sto de geistlige føydalherrene og de mange frie byene.
Det tyske lappeteppet.
1500—1800.
Mot slutten av Mellomalderen begynte det i Vesteuropa å utvikle seg en sterk statsmakt. Kongene samlet landene under sitt styre, i kamper med selvrådige føydalherrer som før hadde styrt sine små eller store områder selv. Men i Tyskland gikk utviklingen den motsatte veien. I steden for at Keiseren samlet hele Riket under sitt faste styre, ble Riket endelig oppløst i en mengde små fyrstedømmer der de enkelte fyrstene etterliknet kongene i Frankrike så godt de kunne. Helt til begynnelsen av det 19. århundre var Tyskland delt i om lag 300 «stater». I virkeligheten var oppdelingen gått enda videre. Det eksisterte en mengde «rikssteder», rikslandsbyer», «riksgrevskaper» osv. som faktisk var uavhengige, og til dette kom bispedømmene og andre områder under geistlig-styre. Alt i alt var Riket delt i over 1000 små og store selvstyrende enheter, og et politisk kart over Tyskland fra denne tiden ser ut som et lappeteppe. Det tyske riket eksisterte bare på papiret. Keiseren hadde ingen makt utenfor de områdene som hans slekt hadde i arvelig eie. Han styrte i Østerrike. I det som siden ble samlet til det nye tyske riket regjerte småfyrstene som de ville. Fra 1600-tallet sto keiserens makt over Tyskland bare på papiret.
I Vest-Europa hadde kongene samlet landet med støtte fra borgerne i de voksende byene. De var imot de usikre og vanskelige forhold som oppstykkingen skapte for handelen. Kongene kjempet seg til makten med deres hjelp og knekket de mektige føydalherrene. I Tyskland derimot bygde eneveldet i de mange små fyrstedømmene på et forbund mellom småfyrster og adel. Byens borgere spilte ikke samme framtredende rolle. I den store handelen over verdenshavene som begynte på 1500-tallet, tok tyskerne ikke del. Mange byer mistet etter hvert det frie styret de før hadde hatt. De fleste av de tyske lilleput fyrstene interesserte seg lite for økonomiske framskritt. De prøvde isteden ved sine miniatyr-hoff å etterlikne den prakten som de franske kongene kunne utfolde ved hoffet i Versailles. Ofte skaffet de seg penger ved å leie ut tvangs utskrevne bønder som kanonføde til andre land. Helt like var imidlertid ikke forholdene i alle disse små og store fyrstedømmene. I noen av dem, særlig i vest, var byene rikere og friere, og fyrstene prøvde å etterlikne Frankrike også i annet enn luksus og lettsindighet.
Brandenburg.
En av de litt større statene var «kurfyrstendømmet Brandenburg. Men den var samtidig en av de mest tilbakeliggende. Dette gjaldt ikke de områdene disse kurfyrstene eide i vest, ved Rhinen. Men tyngdepunktet lå i øst, i det landet tyskerne hadde kolonisert på slaverne bekostning. I århundrer hadde godseiere, ofte rene røverriddere, tyrannisert landet omkring borgene sine. Mange av dem hadde slavisk blod i årene. Det ser en av navnene: Quitzow, Bülow, Lützow, Brauchitsch, osv. Disse røver-ridderne utviklet seg i løpet av århündrer til den junkerklassen som har spilt en så skjebnesvanger rolle i tysk historie. Fra slutten av mellomalderen ble bøndene tvunget ned i et fast avhengighetsforhold. Godseieren overtok eiendomsretten til bondens jord. Bonden måtte ikke bare betale avgifter av det han dyrket på sin jord. Han hadde også plikt til å arbeide på godseierens egen jord og til å utføre alle slags oppgaver som ble pålagt ham. Etter hvert forsvant alle begrensninger av de kravene godseieren kunne stille. Bonden var økonomisk prisgitt ham. Men avhengigheten var ikke bare økonomisk. Godseierne styrte distriktene sine med sitt eget politi og sine egne domstoler. Bonden mistet all frihet; han ble «en slags krysning mellom et menneskelig vesen og et trekkdyr», et umælende best som ble drevet til arbeidet med pisken og stokken. Disse godseierne i Øst-Tyskland tilegnet seg sjelden tidens forfinete, franske kultur. De var uvitende og brutale barbarer. Øst-Tyskland lå økonomisk og kulturelt langt tilbake for landene ved Rhinen; i Brandenburg fantes ingen sterke, frie byer med energiske og våkne borgere. Berlin var en småby som ikke ble dominert av borgerne, men av fyrsten, hans hoff, embetsmenn og offiserer.
Her i øst utviklet det seg et forbund mellom godseiere og fyrstemakt som varte helt til 1918 og som siden fortsatte i forbundet mellom Hitler og offiserskorpset. Prøyssiske historikere peker alltid på at Brandenburg lå i en utsatt militær stilling. På den store nordtyske sletten fantes det ingen naturlige grenser eller forsvarslinjer. I mange kriger støtte fremmede armeer sammen på Brandenburgs område. Selv om hverken fyrstene eller innbyggerne hadde noen interesse av krigen, var det landet som fikk betale.
Fram for alt 30-årskrigen, fra 1618—1648, gikk forferd, ut over Brandenburg. Da den var over, hadde landet visstnok tapt en stor del av sine innbyggere. På den tid var det ennå stadig strid mellom kurfyrstene og godseierne. Kurfyrstene ønsket å sentralisere administrasjonen, godseierne strittet imot og ville beholde hele makten over sine distrikter og bøndene der. Det var ikke en kamp for eller imot det slaveriet som rådde; det var en kamp om hvem som skulle kommandere og utnytte bøndene. Men i det 18. århundre oppsto endelig det faste forbundet mellom fyrstene—som nå var blitt konger—og junkerne.
Preussen.
Grunnlaget for denne alliansen ble lagt av Kong Wilhelm I, og det ble hans sønn Fredrik II (1740—86) som bygde opp den prøyssiske staten i samsvar med dette Kurlyrstene av Brandenburg hadde tatt titlen Konger av Preussen. Junkerne ga opp all motstand mot kongemakten. Til gjengjeld fikk de en privilegert stilling i staten. Alle stillinger i staten som betydde noe og som var velbetalte, var forbeholdt dem. Godseiernes sønner fikk adgang til en innbringende karriere som gjorde det overflødig å dele opp godsene mellom flere arvinger. Heller ikke var det godseierne som betalte fornøyelsen—de var fritatt for skatt. Godseierne oppga sin politiske frihet, men de beholdt alle sine rettigheter overfor bøndene.
Borgerne i byene fikk ikke adgang til å spille den rollen i staten som deres kunnskaper og dyktighet tilsa. Fredrik II utpekte bare en eneste gang en borgerlig mann til statsråd. Under krigene fikk enkelte borgerlige bli offiserer, men de ble avskjediget så snart freden kom. Borgernes og byenes oppgave var bare å betale skatter; det var de finansierte staten.Bøndene var trekkdyr. Men godseierne og staten utnyttet dem nå i fellesskap: hjemmearbeidet de som slaver, og samtidig var det de som ble kommandert inn i hæren—og der møtte de igjen sine egne godseiere som offiserer.
Den prøyssiske staten og det prøyssiske samfunnet ble bygd opp med krig for øye. Franskrnannen Mirabeau som hadde studert Preussen nøye, skrev en gang: «Preussen er ikke en stat med en hær, det er en hær som har erobret et folk.» I 1740 gikk 5/6 av statsutgiftene til hæren, 1786 3/4, i 1806 5/7. Preussen var et fattig og nokså lite land, men det opprettholdt en hær som ikke sto i noe forhold til landets formue og folketall. Under Fredrik II's far hadde Preussen den fjerde største hæren i Europa, mens det bare var nr. 10 i flateinnhold og nr. 13 i folketall blant statene. Den hvilte som en knugende byrde på bøndene som var soldater, og på byene der skatter på næringsmidler rammet selv de fattigste. Godseierne derimot kunne heve sin lønn som offiserer eller embetsmenn uten å betale en øre i skatt.
Den prøyssiske hæren besto av hovmodige og brutale godseiere som var blitt offiserer og av uvitende og undertrykte bønder som var blitt soldater. De ble styrt med pryl og trusler og grove ord; spissrot og andre former for tortur ble flittig brukt. Fredrik II sa: «Mine menn må være reddere for sine egne offiserer enn for fienden». Det er klart at disse soldatene ikke ville slåss og dø frivillig. De hadde ikke noe «fedreland» å slåss for. De var heller ikke, som leiesoldatene i andre land, fristet med god lønn og rikt bytte. De måtte bli prylt fram og de ville bare slåss når de var livredde for offiserene. Dette systemet har satt spor i den tyske hæren helt inn i vår tid. Den tyske offiserstypen, den brutale underoffiseren, den krypende og holdningsløse soldaten som vi selv har møtt—de har aner langt tilbake i tiden. Men siden den gang er den tyske hæren sjølsagt blitt modernisert også i den forstand at disiplinen ikke lenger bygger bare på tvang, men også på fanatisk nasjonalisme hos troppene. Fredrik II's soldater ante ikke hva de sloss for—og ingen propagandaminister prøvde å forklare dem det.
Det prøyssiske samfunnet og den prøyssiske staten ble militarisert. Også andre land hadde naturligvis sine hærer og stilte strenge krav til disiplin der. Men i andre land skjelnet en mellom det som krevdes i hæren og det som krevdes i det sivile livet. I Preussen innførte en kommandotonen og den militære disiplinen i statsapparatet og i arbeidslivet. Hele Preussen—og senere Tyskland—ble gjort til «en stor kaserne». Kommando og blind lydighet var grunnprinsippet, de menneskelige egenskapene som ikke kreves i krig, hadde en bare forakt til overs for.
Slik var Preussen—og da Tyskland ble samlet, var det som «et forlenget og forstørret Preussen». Vi skal ikke her gå inn på de krigene prøysserkongene førte og hvordan landet vokste. Men vi skal peke på hvordan nye krefter gjorde seg gjeldende, og hvordan prøysser-staten klarte å stille dem i sin tjeneste og skape det moderne imperialistiske Tyskland. Dette ble en fare for verden som den fattige gamle junkerstaten aldri hadde vært.
Liberalisme og nasjonalisme.
1800—1862.
I Preussen fantes det på Fredrik II's tid ingen sterk middelstand. Fredrik II måtte en gang utstede forbud mot at offiserer moret seg med å pryle borgere på gaten i Berlin. Selv hadde han tilegnet seg en overfladisk fransk kultur som fikk ham til å forakte sitt eget folk; han sluttet sitt liv med de hånlige ordene: «Jeg er trøtt av å regjere slaver.» Preussen var—bortsett fra de områdene ved Rhinen som prøysserkongene hadde lagt under seg — økonomisk den mest tilbakeliggende delen av Tyskland.
Men i det 19. århundre forandret det tyske samfunnet seg. Handelen tok et veldig oppsving, og henimot midten av århundret begynte den tyske industrien å utvikle seg etter britiske forbilder. En ny og selvbevisst middelstand vokste fram i byene, og franske og britiske frihetsideer begynte å vinne innpass blant folket. Den prøyssiske statsbygningen tok lite hensyn til denne nye utviklingen. Det vokste fram et voldsomt motsetningsforhold mellom den eneveldige staten, bygd på forbund mellom adel og konge, og den nye middelstanden som kjempet for del i makten og som var grepet av vest-europeiske ideer.
Den tyske liberalismen som vokste fram, rettet seg ikke bare mot det reaksjonære styret i alle de tyske statene, men den bekjempet fyrstene også fordi de sto i veien for Tysklands samling. Forretningsmennene ønsket ett samlet tysk marked. Både liberale forretningsfolk og radikale demokrater mente at alle tyskere var ett folk og de fleste håpet på en folkestyrt republikk.
Bortsett fra Østerrike, var Preussen den sterkeste enkeltstaten i Tyskland, og alle liberale og radikale kretser la den for hat. De så i den prøyssiske staten den største hindringen for Tysklands frihet og enhet. Ikke bare var den reaksjonær, men kongene og godseierne i Preussen hadde en dyp avsky for alle ideer om å samle Tyskland. De følte seg som prøyssere, ikke som tyskere, og de så på samlingsideene som farlige og revolusjonære.
Det ble gjort flere forsøk på å gjøre styret i Preussen mere liberalt og moderne. Det første fant sted under Napoleonskrigene. Da gjaldt det å samle alle krefter i folket til motstand mot det franske fremmedveldet, og liberale embetsmenn fikk lov til å planlegge reformer fordi folk hadde tapt tilliten til den gamle staten. Junkerstaten og junkerhærene hadde vist seg foreldete og hjelpeløse overfor Napoleons armeer, der soldatene var fylt av patriotisme og der offiserene ikke var født til embetet. Men da Napoleon var slått, seiret reaksjonen igjen, og junkerne hindret at de fleste reformene kom lenger enn til papiret.
Det neste forsøket kom i revolusjonsåret 1848. I februar hadde franskmennene reist seg mot kongedømmet og innført republikken. Det ble signalet for den tyske opposisjonen, og den gikk til aksjon. Fyrstene, selv kongen av Preussen, måtte vike, og et slags tysk parlament trådte sammen i Frankfurt for å utarbeide en forfatning for hele Tyskland. Men meget snart kom en reaksjon i Tyskland som i Frankrike. Det viste seg at den tyske middelstanden, ledet av forretningsfolk og professorer, trass i all sin høyrøstethet hadde fått «undersåttmentaliteten» i blodet. Den ble skremt av at håndverkere, arbeidere og radikale intellektuelle stilte vidtgående sosiale og demokratiske krav som ikke stemte med hva den velhavende mellomklassen ønsket. Parlamentet ble en ren komedie, og snart fikk fyrstene igjen full kontroll over situasjonen. De måtte tildels innføre forfatninger. Men stort sett styrte de videre som før, og da det var gode tider og sterk økonomisk vekst i 50-årene og 60-årene, var mellomklassen tilfreds og brydde seg lite om politikk.
Ut over i 60-årene begynte opposisjonen likevel igjen å reise hodet. Den liberale mellomklassen var nå blitt mye forsiktigere enn i 1848, men den hadde også vokst seg mye sterkere. Den tok nå opp kampen for liberale forfatningsreformer i Preussen. Men nå møtte den en motstander som var av et helt annet slag enn de inn: skrenkete prøysserkongene, de uvitende prøyssiske junkerne og de stramme og autoritære embetsmennene. Denne mannen het Bismarck, og han kom til å spille en avgjørende rolle i tysk historie.
Bismarck samler Tyskland.
1862—71.
Bismarck var selv en junker, men hans mor kom fra en velhavende borgerlig familie, og han var en mann som forente junkerens autoritære innstilling med den våkne borgerens vidsyn og forstand. Hans store tanke var at den prøyssiske staten skulle stille seg i spissen for en samling av Tyskland. Dermed skulle den ta luven fra opposisjonen. Men det nye Tyskland skulle da ikke bli en liberal republikk. Det skulle bli et «forlenget og forstørret Preussen» der prøysserkongene med sine embetsmenn og junkere tok ledelsen. Han arbeidet målbevisst for dette. Det var en manns verk. Opposisjonen forsto lenge ikke hva Bismarck tok sikte på, og de ville heller ikke likt hans planer om de hadde forstått dem i tide. Og kongene, såvel som Bismarcks junkerkolleger, hadde ingen ting til overs for så dristige planer. Men Bismarck gjennomførte planen i tre etapper etter at han var blitt statsminister i Preussen i 1862 under voldsom motstand fra den liberale opposisjonen.
Den første var krigen med Danmark i 1864. De liberale i Tyskland ville komme tyskerne i Slesvig-Holstein til hjelp mot danskekongen, og Bismarck tok nå initiativet. Han gikk til krig sammen med Østerrike og ble plutselig tiljublet av gamle motstandere.
Da han hadde lammet og splittet opposisjonen på denne måten og gjort Preussen til forkjemper for tyskhetens sak tok han opp neste oppgave. Preussens rival i arbeidet for å vinne ledelsen i Tyskland, var Østerrike. I 1866 vendte han seg mot østerrikerne, og slo dem i en kort og seierril krig, til overraskelse for de fleste. Han stilte ingen fredsvilkår som kunne hindre senere vennskap mellom de to statene, men han brukte høvet til å stenge Østerrike ute av Tyskland.
Deretter kunne han vende seg til den tredje oppgaven: å samle hele Tyskland i en seierrik kamp mot en ytre fiende under prøyssisk ledelse. Denne fienden var Frankrike. Han klarte å narre den franske keiseren—Napoleon III—slik at Frankrike i tyskernes øyne ble stående som angriperstaten, og krigen ble ført i en rus av nasjonal begeistring. Tyskerne seiret—og verden var enda mere forbauset enn i 1866. Bak seiren lå de hærreformene som Bismarck hadde drevet igjennom i Preussen, og som gjorde hæren til den mest moderne i Europa.
Nå var tiden kommet for å virkeliggjøre det store målet. Krigen og seieren hadde skapt en slik nasjonal begeistring, at det ikke reiste seg noen åpen motstand. Den prøyssiske kongen ble kronet som tysk keiser—selv ville han mye heller fortsette å være bare konge av Preussen. Han ble drevet fram av Bismarck. Det blir påstått at han hadde tårer i øynene av raseri under kroningen, og i hvert fall hatet han Bismarck til sin død.
Men nå var det nye tyske riket blitt til—uten Østerrike. I spissen for alle fyrstene sto prøysserkongen som tysk keiser. Ved siden av seg fikk han en Riksdag valgt av folket, men det ble ikke gjennomført et parlamentarisk styre slik som i Storbritannia, der regjeringen utgikk av et flertall i Parlamentet. Riksdagen hadde begrensede rettigheter. Keiseren, regjeringen, embetsverket og hæren sto uavhengig overfor Riksdagen. Regjeringene manøvrerte behendig med Riksdagen og allierte seg snart med ett, snart med et annet parti. Bare slik kunne den hevde seg. Men spillet lyktes. Bak en tilsynelatende halv-demokratisk fasade, med valg og Riksdag, med stor tale- og ytringsfrihet, levde den autoritære prøysserstaten videre. Junkerne var nå som før kjernen i offiserskorpset.
Men samtidig fant en langsom endring sted i det sosiale grunnlaget for den prøyssiske og tyske staten. Den hang sammen med at Bismarck imøtekom den tyske middelstan:: dens ønske om et samlet Tyskland. I 1870 ble mellomklassen sprengt. Noen fortsatte i opposisjonen på en demokratisk linje. Men storparten av den tyske mellomklassen forsonet seg med prøysserstaten; den kom til å bygge på et forbund mellom industriherrer, embetsmenn og junkere som varte helt til inn i den siste krigen.
Fra Bismarck til keiser Wilhelm.
1871—1890.
Da Bismarck samlet Tyskland, la han grunnen til en utvikling som til slutt brakte ham selv til fall. Han hadde ikke ført sine tre kriger som erobringskriger, selv om Tyskland fikk både Slesvig-Holstein og de franske landskapene Alsace og Lorraine. Etter krigene med Østerrike og Frankrike prøvde han endog å holde tilbake dem som i seiersrusen ønsket så store landevinninger som mulig. Bismarcks mål med krigene var indrepolitisk: han ville samle Tyskland under prøyssisk ledelse.
Bismarck var «militarist», men ikke «imperialist». Dette vil si at han ville gjøre Tyskland til en sterk militærmakt, men at han ikke ønsket å erobre et tysk imperium. Hans mål var defensivt. Det gjaldt å bevare den nye tyske staten. Hovedfienden var Frankrike, der folket aldri glemte nederlaget i 1870 og de tapte landskapene i øst. Men Frankrike alene kunne ikke gå til krig. Det gjaldt derfor å hindre at andre makter i Europa allierte seg med Frankrike mot Tyskland.
For det første var vennskap med Storbritannia viktig. Storbritannia var en sjømakt og midtpunktet for verdens kolonirike. Bismarck ville ikke vekke britenes mistenksomhet ved å skape en sterk tysk flåte eller ved å gjøre Tyskland til en stor kolonimakt. Når Tyskland likevel fikk en del kolonier i Afrika da denne verdensdelen ble delt, var det ikke på Bismarcks personlige ønske—kravet kom fra nye krefter i Tyskland som vi kommer tilbake til. Derimot så Bismarck gjerne at Frankrike tok opp kampen med Storbritannia om kolonier—det ville føre til et spent forhold mellom Frankrike og Storbritannia og det fikk franskmennene til å tenke på andre ting enn Alsace-Lorraine og revansje over Tyskland.
Da Preussen slo Østerrike i 1866, satte Bismarck seg imot at en påtvang Østerrike fredsvilkår som for all framtid gjorde vennskap mellom de to statene umulig. Derfor ble ikke det slagne Østerrike noen fiende av det nye Tyskland. Tvertimot, etter 1870 ble Østerrike mer og mer avhengig av det sterkere Tyskland, og de to statene ble stadig mer intimt knyttet sammen. Men her reiste det seg et problem som var det vanskeligste Bismarck hadde å løse. Det var fiendskap mellom Østerrike og Russland, først og fremst fordi de to maktene tørnet sammen på Balkan. Bismarcks hovedmål var å hindre at Russland allierte seg med Frankrike. Derfor måtte han stadig søke å mekle mellom Russland og Østerrike, og han skapte et innviklet system av traktater og mot-traktater for å holde fast ved likevekten mellom Østerrike og Russland og ved Tysklands gode forhold til begge land.
Men Tyskland var inne i en veldig økonomisk framgang. Den tyske storindustrien vokste fram. Den var helt fra først av organisert i store sammenslutninger, og makten over hele det tyske næringslivet var samlet hos et lite antall bankfolk og industrifyrster. Opprinnelig hadde de fleste forretningsfolk stått i opposisjon til Preussen og Bismarck. Men etter 1870 ble opposisjonen stadig mindre klar. Dette hang bl. a. sammen med at industrien nå tok opp kampen på verdensmarkedet. De store industriherrene drømte om et tysk imperium der de kunne ha monopol på råvarene og på markedene. Dette førte til et forbund mellom staten og industrien. Til dette kom at en stor del av industrien arbeidet direkte for staten. Den leverte krigsmateriell til hæren, og den var sterkt interessert i flåtebygging. Den ønsket også at staten skulle reise høye tollmurer rundt Tyskland for å verne industrien mot konkurranse. Da kunne den skru opp prisene i Tyskland og selge billig på verdensmarkedet. Endelig var det et tredje forhold som fikk industrien til å nærme seg til staten: den ønsket å få statens vern mot faren fra den voksende sosialistiske bevegelsen blant arbeiderne.
Litt etter litt dannet det seg et forbund av tre mektige krefter i Tyskland: den tyske staten, junkerne og industrien. Det tok årtier før denne utviklingen var brakt til ende. Industrifolkene var lenge mistenksomme overfor Bismarcks autoritære styre, de ønsket et større toll vern enn Bismarck ville innrømme dem, og de ønsket en kraftigere imperialistisk politikk. Også godseierne var ofte fiendtlig innstilt mot Bismarck fordi de mente at han hadde forrådt dem i 1870. De var dessuten lenge motstandere av tollvern—de eksporterte korn og ville ha billige industrivarer. Her var det en interessemotsetning mellom godseierne og industrien. Bismarck på sin side balanserte behendig mellom forskjellige krefter og sørget for å bevare kontrollen.
Men etter hvert begynte de sosiale skrankene å bli brutt ned mellom junkerne og de nye rikmennene. Typisk var det at inngifte nå fant sted i stor utstrekning. Rikmennene var smigret over å bli opptatt blant de fornemme godseierfamiliene, og godseierne hadde ikke noe imot få del i rikdommen. Den siste eieren av Krupp-verkene het Krupp von Bohlen und Halbach; det beskjedne håndverkernavnet Krupp har fått glans av det fine adelige navnet med «von». Dermed ble det ikke lenger slik at to økonomiske interessegrupper sto steilt og fiendtlig overfor hverandre. Avgjørende ble det at godseierne nå ble rammet av konkurransen med det billige oversjøiske kornet og at det nå i de store industribyene var et marked som var mer enn stort nok for Tysklands egen kornproduksjon. Godseierne ble selv interessert i tollbeskyttelse.
I 90-årene fant forsoningen endelig sted mellom godseiere og industrifolk. Godseierne fikk sin tollbeskyttelse, på samme måte som industrien. Siden har de store øst-tyske godsene vært en økonomisk belastning på samfunnet og staten. Det nyttet ikke alltid med tollbeskyttelsen — staten trådte til med direkte støtte til godsene. Da Hitler kom til makten, ble han støttet av junkere som var livende redde for at det skulle bli offentlig avslørt hvordan de hadde brukt de store subsidiene de hadde fått i årene forut. Samtidig med dette økonomiske forliket, fant noe annet og viktigere sted: industrien satte sin listiske politikk igjennom. Det betydde at Bismåtte gå, og han tilbrakte sine siste år med å gi advarsler og spådommer. Han hadde full rett til under hans etterfølgere slo Tyskland inn på en halsbrekkende, imperialistisk kurs som måtte munne ut i en storkrig der Tyskland ble stående alene.
Forgrunnsskikkelsen i den nye staten ble Keiseren, Wilhelm II.
Mot avgrunnen.
1890—1914.
Bismarck hadde gitt Tyskland en sterk, autoritær statsmakt, den sterkeste hæren i verden og et nasjonalistisk ideal som kom til å gjennomsyre storparten av det tyske folket. Han hadde skaffet seg et instrument som han selv brukte forsiktig; i hendene på hans etterfølgere ble det like farlig for verden som for Tyskland selv.
Fra 90-årene kastet Tyskland seg ut i en orgie av nasjonalisme. Stadig mer utfordrende ble tyskernes fødte over-legenhet framhevet; dels ble tyskerne framstilt som det ledende kulturfolket, dels begynte teoriene om den over-
legne nordiske rasen å vinne terreng. Professorer og skribenter gikk i spissen, hele mellomklassen ble revet med, og bak propagandaen sto lederne for den tyske industri- og finansverden.
Bismarck ville for enhver pris hindre at de andre stor maktene allierte seg mot Tyskland. Også hans etterfølgere var alltid redde for «innkretsingen». Men samtidig førte de en politikk som støtte bort alle andre makter i tur og orden. Tyskland begynte flåterustingen for alvor Den ble støttet av svære frivillige organisasjoner som samlet inn penger og drev propaganda. Hele propagandaen gikk ut på at Tyskland skulle ha en «plass i solen d.v.s. at det skulle ha sjømakt og kolonier. I denne tiden oppstod det dype tyske mindreverdighetskomplekset overfor engelskmennene — og det tyske hatet mot det britiske veldet.
Samtidig ble det mer og mer klart at Tyskland ønsket å tvinge Frankrike ned i stillingen som en faktisk lydstat. Dette vakte ikke bare hatet mot Tyskland til live igjen i Frankrike. Men det førte også til at både Frankrike og Storbritannia glemte det fiendskapet som var oppstått mellom de to maktene i kappløpet om kolonier i Afrika i 80- og 90-årene. Litt etter litt nærmet de to maktene seg til hverandre, og lenge før verdenskrigen arbeidet generalstabene sammen.
Samtidig ble det i utallige skrifter og foredrag hevdet at tyskerne hadde en «kulturmisjon» i øst. De slaviske folkene ble gjerne omtalt i de mest foraktelige og krenkende ordelag; det var bare tysk kultur og tysk organisasjon som kunne ryste den slaviske verden opp av søvnen. Dette vakte uro og harme hos de slaviske folk, ikke minst i Russland.
Tyskerne avga utallige vennskapsforsikringer til Russland, og de smigret tsaren etter beste evne. Men de gikk nå langt mer aktivt sammen med Østerrike enn før. Østerrike var jo et halvt slavisk rike dominert av et tysk og ungarsk mindretall. Og på Balkan kom Tyskland og Østerrike til å opptre stadig mer i fellesskap. Det førte uunngåelig til at Russland begynte å se Tyskland, ikke Østerrike, som hovedfienden. Tyskerne allierte seg med Tyrkia og satte dermed en bom for russernes gamle drøm om herredømmet over Istanbul. Følgen av alt dette var det forsvarsforbund mellom Frankrike og Russland.
Tyskerne sørget selv for at de ble "innkretset". Men da resultatene av den tyske nasjonalismen begynte å tre klarere fram, øket naturligvis hysteriet og frykten. Mens Bismarck etter 1870 hadde søkt å hindre «innkretsingen» ved en forsiktig politikk, ble programmet for Wilhelm lI's Tyskland å bryte seg igjennom «innkretsingen». Men ikke en gang i dette kunne tyskerne vise måtehold. De prøvde å «bryte ut» på alle mulige punkter samtidig— over havene slik at de kom i konflikt med Storbritannia, ved å prøve å tvinge Frankrike i kne slik at de vakte franskmennenes hat, ved å trenge fram over Balken og Tyrkia slik at de vakte frykt både hos russerne i Svartehavet og hos britene i Middelhavet og Det indiske hav. Den uunngåelige følgen ble at Storbritannia, Frankrike og Russland skritt for skritt ble drevet sammen. Det gikk smått fordi det var mange interessekonflikter mellom disse maktene og fordi hverken britene eller russerne riktig kunne tro at tyskerne var blitt så gale som deres propaganda ga inntrykk av.
Krigen kom, og Tyskland sto alene med Østerrike-Ungarn mot både Storbritannia, Frankrike og Russland.
Tysk demokrati.
1870—1914.
I tiden etter 1870 døde den tyske liberalismen. I andre land, som i Frankrike, i England og også i Norge, samlet liberale partier store masser av folket omkring demokratiske krav: alminnelig stemmerett, parlamentarisk styre, sosiale reformer, full åndsfrihet osv. Mellomklassen dannet tyngden i disse partiene, også mange rike forretnings folk var med, en stor dei av bøndene ble trukket inn lenge støttet de våkne blant arbeiderne slike liberale partier før de ble sterke nok til å danne egne arbeiderpatier. Men fra 1870 ble den tyske mellomklassen etter hvert mer og mer nasjonalistisk, keisertro og reaksjonær.
Bismarck var dessuten altfor klok til å tro at Tyskland ikke trengte reformer. På overflaten var det nye Tyskland like demokratisk som mange andre land, og når det gjaldt sosiale reformer gikk det i spissen. Men bak denne fasaden lå en virkelighet som var langt fra demokratisk. Regjeringene ble oppnevnt av Keiseren og var ikke avhengig av et fast flertall i Riksdagen. I mange av de gamle enkeltstatene—som hadde egne fyrster og utstrakt selvstyre—var forfatningene mer reaksjonære enn rikets. Særlig var dette tilfelle i Preussen. Der var velgerne delt i tre klasser. Den store massen av folket hørte til tredje klasse; den var underrepresentert og så maktesløs at de fleste ikke en gang gadd stemme. Dette treklassesystemet som ga all makt til de velhavende, besto helt til slutten av første verdenskrig.
Embetsverket, hæren og industrien satt med all makt De kunne bevare den fordi de tok ledelsen i den nye nasjonalistiske strømningen. Opposisjonen var svak. Noe stort liberalt og demokratisk parti fantes ikke. Opposisjonen kom særlig fra to hold: fra katolikkene og fra sosialdemokratiet.
Den katolske kirken var langt fra frisinnet og demokratisk i sin overbevisning. Men den representerte et mindretall i folket, og særlig i Preussen var den svak. De tone-angivende kretsene, med keiseren i spissen, var protestanter. Katolikkene ønsket derfor å finne et vern mot statsmakten i Berlin. De hadde all fordel av et demokratisk styresett som ga mindretallet en viss trygghet. Og de var ivrige tilhengere av at de enkelte statene skulle ha stor frihet. Dermed ville de beskytte de katolske delene av riket, som f. eks. Bayern, mot å bli oppslukt. Mange av lederne for det såkalte katolske «sentrum» var oppriktige demokrater. Men stort sett nøyde partiet seg med å trygge sin stilling best mulig og oppnå størst mulige innrømmelser av praktisk art. Noen virkelig prinsipiell opposisjon reiste det ikke, og de katolske velgerne var på ingen måte immune overfor den nasjonalistiske stemningen som var grunnlaget for de herskende kretsenes makt.
Langt alvorligere var opposisjonen fra sosialdemokratiet. Bismarck hadde etter 1870 ført politisk krig mot katolikkene fordi han mente de truet Tysklands nye enhet. Men han avblåste kampen for å vende seg mot sosialdemokratiet, som ble forbudt. Sosialdemokratene fikk likevel delta i valgene, og trass i forbudet mot partivirksomhet, gikk de stadig fram. Keiser Wilhelm opphevde sosialist-loven, og da kunne partiet arbeide helt legalt.
Den tyske arbeiderbevegelsen oppsto i 60-årene, og alt da var liberalismen i oppløsning. Nettopp fordi arbeiderne ikke fant sterke demokratiske bevegelser de kunne alliere seg med, fikk de tyske arbeiderpartiene fra starten av et sterkere sosialistisk preg enn bevegelsene i mange andre land. Opprinnelig hadde det vært en strømning som ville søke forbund med statsmakten mot kapitalistene. Men da Karl Marx' teorier ble gjort til grunnlaget for bevegelsen, betydde dette først og fremst at de tyske sosialdemokratene stilte seg i sterk kampstilling til hele den tyske staten. De lot seg ikke friste av de sosiale lovene som Bismarck gjennomførte for å vinne arbeiderne.
Sosialdemokratene samlet før forrige krig om lag en tredjedel av folket. De sto som en stat i staten, med sine egne teorier, med front mot militarismen, med en fast organisatorisk oppbygging; lederen, August Bebel, ble ofte kalt for «mot-keiseren». De hadde vist tilbake forsøkene på å «revidere» marxismen, d.v.s. på å nå fram til et samarbeid med staten. Men dette var i teorien I praksis var det annerledes, og det fikk en se da flertallet av sosialdemokratene mot all forventning gikk meci i krigen i 1914.
I sitt daglige arbeid var de aktive sosialdemokratenc kommet langt bort fra prinsippene. De arbeidet i Riksdagen for at staten skulle gjennomføre sosiale reformer. De satt i kommunestyrene, samarbeidet med andre partier og var opptatt med praktisk arbeid. Fagforeningene førte ikke bare kamp mot industrifolkene, men samarbeidet også med dem i spørsmål som kunne bli løst uten konflikt. De kom i intimt forhold til staten bl. a. på grunn av den omfattende sosiallovgivningen. Etter hvert kom sosialdemokratene derfor i praksis til å samarbeide med den statsmakten som de i prinsippet bekjempet, og litt etter litt kom dette til å prege innstillingen.
Til dette kom at den intense nasjonalistiske propagandaen trass i sosialdemokratenes mot-propaganda hadde satt dype spor også hos arbeiderne. De hadde gått på folkeskoler som var vel organisert, men gjennomsyret av autoritær nasjonalisme og militarisme. Siden hadde de tjenestgjort i hæren og lært prøyssisk disiplin—det var sjelden kluss mellom offiserene og sosialdemokratiske soldater. Troen på at tyskerne var alle andre folk overlegne, var trengt inn i sinnene. Da krigen kom og «fedrelandet var i fare», ble derfor også den store massen av arbeiderne revet med slik som også lederne. Hadde de kunnet hindre krigen, ville de nok gjort det. Men da den var et faktum, oppga de all opposisjon.
Krig og revolusjon.
1914—18.
Tysklands aggressive nasjonalisme hadde ført til at Frankrike, Storbritannia og Russland nærmet seg til hverandre, og tyskere klaget stadig mer høylydt over at de ble «innkretset»! Tysklands eneste store forbundsfelle var Østerrike-Ungarn. Men dette gamle riket sto på svake føtter, og det var like mye en belastning som en tilgang for Tyskland. Det sto i sterk motsetning til Russland, og det var redd for den voksende nasjonale sjølkjensla hos de slaviske folkegruppene i riket: tsjekker, slovaker, slovener, serber, kroater, polakker og rutenere. Sør for grensen lå den nye slaviske staten Serbia, og dette stimulerte slaverne i Østerrike-Ungarn til å kreve selvstyre. Mange i Østerrike-Ungarn mente at enten måtte Serbia bli underkuet eller også ville riket stå i fare for å gå i oppløsning.
Tyskland hadde ikke lenger noe valg: det måtte hindre at dets eneste sterke forbundsfelle ble varig svekket. Den store konflikten begynte med at en serbisk nasjonalist drepte den østerrikske tronfølgeren. Den østerrikske regjeringen la skylden på Serbia og nyttet høvet til å stille krav som ikke lot seg forene med Serbias suverenitet. Serberne opptrådte medgjørlig, men det var åpenbart at Østerrike-Ungarn nå var fast bestemt på å knekke den lille slaviske staten fullstendig.
Den tyske regjeringen holdt ikke Østerrike tilbake enda den visste at Østerrike bare kunne gå til aksjon når den var sikker på i siste omgang å få Tysklands fulle støtte. Krig med Serbia betydde nemlig krig med Russland som ikke rolig kunne se på at de to mellomeuropeiske stormaktene la hele Balkanhalvøya under seg. Det ville stille Russland i en vanskelig stilling i en ny krig, og trass i at russerne av mange grunner ville foretrukket å få utsatt oppgjøret, gikk det til krig da Serbia ble angrepet. Tyskland stilte seg på Østerrike-Ungarns side — det visste at ellers ville dette riket ikke kunne hevde seg mot russerne. Ble det knust, ville Tyskland stå uten en eneste pålitelig forbundsfelle i Europa. Men når Tyskland gikk til krig mot Russland, kunne ikke Frankrike holde seg utenfor—Tyskland og Østerrike-Ungarn sammen kunne lett knekke Russland og dermed ville Frankrike i annen omgang stå alene og maktesløst overfor et overmektig Tyskland. Frankrike gikk til krig, og til veldig overraskelse og forbitrelse hos det store tyske publikum gikk Storbritannia snart inn på fransk side. Den direkte årsaken var at tyskerne uten varsel overfalt Belgia; den dypere grunn var at Storbritannia ikke i noe fall kunne tillate tyskerne å erobre hele det europeiske fastlandet Dermed var verdenskrigen i gang. Senere, da det så alvorlig ut for Storbritannia ikke minst på grunn av ubåtkrigen, gikk også Sambandsstatene med—de kunne ikke rolig risikere at Storbritannia ble kuet og at Tyskland ble herre i Atlanterhavet.
Tyskerne hadde regnet med en rask seier. Krigen viste også at Tyskland var en veldig militærmakt, og nesten hele verden måtte gå sammen i en felles kraftanstrengelse for å holde tyskerne stangen og til slutt å tilføye dem et nederlag. I første omgang hadde de et stort forsprang. Men kom krigen til å vare lenge, måtte motstandernes overlegne hjelpekilder langsomt og sikkert gi dem overtaket. Krigen trakk i langdrag, den kostet store ofre og de siste krigsvintrene var det svelt og nød i Tyskland. Men helt til det endelige nederlaget på vestfronten, trodde tyskerne at de skulle seire — eller i hvert fall unngå nederlag. Nesten de encste som nektet å godta krigen som uunngåelig, var et mindretall blant sosialdemokratene, og i de siste krigsårene vant denne gruppen sterkere tilslutning blant arbeiderne fordi nøden og håpløsheten bredte seg. sosialdemokratene holdt prinsipielt fast ved at krigen var en forsvarskrig, og stort sett avviste de tanken om store landevinninger. Men konsekvente var de ikke, og en del kjente sosialdemokrater lot seg helt rive med av nasjoalistiske stemninger. Ellers svelget regjeringen, de militære sjefene, de store industrifolkene og hele middelstanden i drømmer om erobringer og om et framtidig tysk herrevelde i Europa.
Nederlaget i 1918 kom som et forferdelig sjokk på det tyske folket. Keiseren flyktet til Nederland, de ledende kretsene var i panikk og oppløsning. Makten falt i hendene på sosialdemokratiet. Men det var nå splittet i tre partier. Kommunistene ønsket en sovjetrepublikk etter russisk forbilde. Når vi nå ser tilbake på det kan vi si at dette lå utenfor mulighetens grenser, vestmaktene og de fleste tyskerne var like redde for bolsjevismen. På den andre siden sto «flertallssosialistene»—de egentlige sosialdemokratene. De ønsket en parlamentarisme etter vesteuropeisk mønster og ville gjennomføre sosialismen gjennom et slikt system. Midt imellom sto de «uavhengige sosialistene» som siden ble sprengt og gikk opp i de to andre partiene.
Kampen mellom disse retningene ble så bitter at alt annet ble glemt. Sosialdemokratene tok imot hjelp fra de gamle reaksjonære kreftene for å slå kommunistenes opprørsforsøk ned. Litt etter litt kom det gamle Tysklands herrer seg etter den første lammelsen. Sosialdemokratene hadde ikke utnyttet det gunstige øyeblikket til en virkelig rengjøring i det tyske samfunnet. Tyskland ble en parlamentarisk republikk, men bak fasaden besto det gamle systemet, og dets representanter arbeidet målbevisst og systematisk.
Fra Weimar til Hitler.
I tiden fra 1918 til 1933 sto Tyskland under vekslende regjeringer. Som regel besto et samarbeid mellom sosialdemokratene og no en borgerlige mellomgrupper . Men industrien var fremdeles på de gamle hender, godseierne i øst satt med sine jordeiendommer, det nye Riksvernet ble gjort til kjernen for den framtidige massehær, og fra høyrekretser ble det organisert en rekke halvmilitære bevegelser som utfylte Riksvernet. Ved universitetene og i skolene fortsatte de gamle lærerne, og de nye gikk i deres fotspor. Embetsverket og domstolene var dominert av reaksjonære og nasjonalistiske kretser. De fleste forsto at Tyskland på mange år ikke kunne ta kampen opp igjen. Det måtte manøvrere forsiktig så lenge vestmaktene hadde krigen i friskt minne. Det gjaldt langsomt og forsiktig å forberede seg på en tid da en kunne gå til aksjon. I det tyske folket ble nasjonalismen holdt ved like ved en hensynsløs kampanje mot Versailles-freden, framfor alt mot erstatningene, mot den franske okkupasjonen i vest og mot de nye grensene. De tyskerne som var motstandere av en ny nasjonalisme sto nokså maktesløse — de torde ikke forsvare en fred som la millioner av tyskere inn under andre stater, og ville heller ikke innrømme at Tyskland alene var skyld i krigen.
Junkerne, industrifolkene og embetsmennene viste derfor en viss forsiktighet—de arbeidet på langt sikt. Men det fantes også dem som straks ville nytte den ulmende nasjonalismen for sine egne formål. En av dem var Adolf Hitler. Han knyttet etter forrige krig til seg flokker av desperate og forvirrede mennesker, og i 1923 prøvde
han å lage statskupp i München. Det slo fullstendig feil. Men han fortsatte å samle om seg eventyrere og fanatikere, og han hadde kontakter med kretser som ikke ville godta ham åpent, men som mente han kunne bli nyttig. I tiden 1923 til 1928 var det økonomisk oppgang—tyskerne fikk svære amerikanske lån, mye større enn det de betalte ut i krigsskadeserstatning. I denne tiden fant derfor ikke Hitlers hysteriske propaganda noen stor gjenklang. Men i 1929 kom den store økonomiske krisen, og snart var landet herjet av nød og arbeidsløshet—slik de fleste land var det. Hitler fortalte folket at alt ondt kom av sammensvergelsen mellom «jøder, marxister og plutokrater», og at det måtte fri seg fra Versailles-fredens <<lenker» Han lovte både å gjøre Tyskland sterkt og å fri folket fra nød. Hele den tyske mellomklassen og storparten av bøndene ble revet med-—de borgerlige partiene smeltet bort og velgerne gikk i millioner over til Hitler. De eneste som holdt så noenlunde stand var arbeiderpartiene, det katolske partiet som ble kalt «sentrum», og de tysk-nasjonale som representerte den gamle overklassen—industrien, offiserene og embetsmennene.
Arbeiderpartiene var maktesløse. Ikke bare var de i mindretall og uten sikre forbundsfeller. Men krigen mellom kommunister og sosialdemokrater raste like bittert til siste stund. Sosialdemokratenes ledere var altfor vant til å arbeide innenfor rammen av det gamle statsapparatet til at de skulle være i stand til å foreta dristige handlinger. Til dette kom at også arbeiderpartiene var revet med av harmen over Versailles-freden. Sosialdemokratene tolererte at de militære myndighetene omgikk og saboterte nedrustingsbestemmelsene i Versailles-freden. Det katolske partiet hadde lenge vært ledet av folk som var oppriktige tilhengere av republikken og parlamentarismen. Men det rommet mange politiske tendenser som rimelig er innenfor et religionsparti. Mange tenkte først og fremst på hvordan en skulle trygge den katolske kirkens stilling, og da de merket hvilken vei vinden blåste søkte de kontakt med diktaturtilhengerne på høyre fløy
De tysk-nasjonale foraktet den hysteriske underoffiseren Hitler, lo av dr. Goebbels' propaganda og likte ikke det brokete følge av desperados og banditter som ledet nazistpartiet. De ønsket et diktatur som ble utøvd av forretningsfolk, junkere og embetsmenn uten at demagoger og oppkomlinger blandet seg inn; de ville gjenreise Wilhelm II's Tyskland. Men de var enig i Hitlers nasjonalistiske mål, og stadig flere industrifolk begynte å gi ham økonomisk støtte. Da Hitler kom til makten i 1933, skjedde det i en koalisjon med de tysk-nasjonale. De trodde de kunne bruke ham— men det var de som ble brukt av ham, og han kvittet seg med dem så snart han ikke lenger trengte deres tjenester.
Han smeltet sitt parti sammen med statsapparatet. Han satte i gang en hensynsløs terror mot alle motstandere, først og fremst mot sosialister og kommunister. Samtidig som han kvittet seg med de tysk-nasjonale lederne, vant han industrifolkene og offiserene for seg. Industrifolkene fikk adgang til god fortjeneste og sikkerhet mot sine egne arbeidere. Offiserene fikk bygge opp den nye massehæren uten at partiet fikk blande seg opp i det. Det nye Tyskland bygde på en koalisjon mellom nazistiske eventyrere, industriherrer og junker-offiserer. Men nazistene var de sterkeste. De var kyniske, hemningsløse og brutale, og de brukte de andre slik det passet dem best. De bygde opp et terrormaskineri, med konsentrasjonsleirer og Gestapo, som holdt all opposisjon nede. De satte i gang en øredøvende og ensrettet propaganda som etter hvert satte sitt preg på folkets tankegang. De tok hånd om barn og ungdom og slettet systematisk ut alle tegn til frisinn og menneskelighet. Diktaturet satte alle tyske krefter inn på en ny krig, militært, økonomisk og åndelig.
Skritt for skritt gjennomførte Hitler sine planer. Han rustet opp, innførte alminnelig verneplikt, besatte den demilitariserte sonen i vest, overfalt Østerrike, blandet seg opp i borgerkrigen i Spania, lemlestet Tsjekkoslovakia, rykket inn i Prag, brøt ned det franske alliansesystemet med de østeuropeiske statene—og åpnet sommeren 1939 en kampanje mot Polen som varslet et nytt tysk overfall. Det førte til krig—mot Hitlers beregninger. Han hadde gjennomført den ene aksjon etter den andre mot bestemmelsene i Versailles-freden. Han hadde overfalt svake naboer eller tvunget dem i kne. Vestmaktene hadde holdt seg passive—de var blindet av frykten for bolsjevismen som dr. Goebbels holdt ved like i år etter år. Hitler håpet at de også ville bøye seg i spørsmålet om Polen. Men våren 1939 var også de konservative i Storbritannia blitt klar over faren, etter at de i mange år hadde sett Hitlers Tyskland som en bra motvekt mot Sovjetsamveldet. Det var da for sent å hindre krigen— men det gikk an å vinne den.
Krigen ble total. Men likevel er det en dyp avgjørende forskjell mellom aksemaktenes og demokratienes krigføring. Tyskland satte forakten for menneskeverdet opp som sitt første prinsipp. Den tyske staten bygde på den, og i krigen gjennomførte den bare de samme prinsippene som den hadde fulgt i fredstid i sitt eget land. 15—20 millioner mennesker ble drept i tyske konsentrasjonsleirer under krigen. Den tyske befolkningen var oppdratt til brutalitet og til likegyldighet overfor andre mennesker lidelser. De andre fascist-statene fulgte samme politikk som Tyskland, selv om de ikke var fullt så konsekvente.
Som keiser Wilhelm klarte også Hitler å samle verden imot seg, og det førte til hans nederlag. Også under forrige krig hevdet de allierte at de kjempet for demokratiske prinsipper mot prøyssisk militarisme. Denne gang var det langt klarere at vi ikke bare sto i krig med et annet rike som vil legge fremmede land under seg. Vi førte krig mot det systemet som dette landet representerte og som ville gjort livet lite verd å leve for frie mennesker om Hitler hadde seiret. Det var noe alle folk forsto og noe som ga dem kraften til å holde ut.
Hitler representerte den tyske formen for den internasjonale strømningen i vår tid som vi kaller fascismen; vi bruker det italienske ordet fordi Mussolini kom til makten alt i 1923. Det hender at en unnskylder Hitler med å vise til de økonomiske vanskelighetene Tyskland hadde å kjempe med og som gjorde folk desperate. Men vi skal huske på at verdenskrisen fra 1929 rammet også andre land. Like ille som i Tyskland var det Sambandsstatene, og også der krevde folk noe nytt i det gamles sted. Men amerikanerne valgte Roosevelt—tyskerne valgte Hitler. Forskjellen henger sammen med at tyskerne på grunn av sin historie hadde en annen innstilling enn amerikanerne.
Men fascistiske tendenser var til stede i alle land før krigen, og de seiret også i andre stater enn Tyskland. Hva var det som førte til fascismen og hvordan skal vi hindre at den oppstår igjen i nye former?
John Sanness.