Vår evne til å gjøre en innsats til beste for oss selv og andre er ikke i første rekke avhengig av den kroppslige helsen, men fremfor alt av at vi også sjelelig er i god form Den som er legemlig svak eller vanfør kan likevel finne en plass hvor han kan gjøre nytte for seg og føle ]ykke og personlig velvære—men langt vanskeligere er dette for slike som i sitt sinn er dårlig tilpasset de forhold de lever under. Et menneskesinn kan ikke tenkes som noe isolert. Det får først innhold ved en stadig vekselvirkning med verden omkring. Den måten vi tenker, handler og føler på blir derfor bestemt av to sett av krefter: de som finnes medfødt i vårt eget sinn, og som vi kaller det sjelelige anlegg—og de som går ut fra de vilkår vi lever under, den livserfaring vi møter, det vi gjerne kaller miljøet.
Det står stadig strid om hva som betyr mest. anlegg eller miljø, og i den krigen vi nettopp har vært igjennom sto de to syn steilere mot hverandre enn noen gang før. Nazistene la all vekt på anlegget, og «rasen» eller «blodet>> som de sa. De hevdet at medfødte og arvelige anlegg bestemte om menneskene skulle bli sterke og verdifulle og skapt til å herske over andre—eller om de var veike og verdiløse og bare dugde til arbeidsslaver. Vil ikke «undermenneskene» finne seg i sin skjebne, eller kan de ikke tilpasse seg på den plass de blir satt, så truer konsentrasjonsleiren eller likvideringen. Tusener av sinnssyke ble avlivet i den tids Tyskland. Og som med menneskene så også med folkene: Også der var noen bestemt til herrer og andre til slaver, det avhang av hvor meget de hadde av det nordiske «ariske» blodet. Øverst sto selve herrefolket, lavest sto jødene, og med dem var det ikke annet å gjøre enn å rydde dem ut. Anlegget var menneskenes skjebne, som det lite nyttet å kjempe mot. Det viktigste mentalhygieniske tiltaket ble derfor å sterilisere alle med mindreverdige anlegg, så de ikke fikk forplante seg—gjerne med tvang.
En slik tankegang strider ikke bare mot menneskelighet og moral, men også mot sunn sans og mot vitenskapelig erfaring. I virkeligheten betyr menneskenes medfødte og arvelige anlegg aldri noen ubøyelig skjebne, men bare muligheter som kan nyttes ut til godt eller vondt, alt etter som miljøet er. Demokratiet er alltid bygd på det synet, og vitenskapen har gitt det rett. En jøde kan lett oppdras til å bli nazist, likesom en tysker kan bli god demokrat. Den forskjell vi finner mellom folkelynnet i forskjellige land har mindre med rasen å gjøre enn med de kulturelle og sosiale forholdene, med skikk og bruk. Og likedan er . det med de enkelte menneskene. Anlegget bestemmer bare de grove retningslinjene i den sjelelige utviklingen: om et menneske skal bli intelligent eller åndssvak—følsom eller kald—rask eller langsom—omskiftelig eller stadig, jevn eller svingende i humør og arbeidstiltak—lys eller mørk til sinns. Alle mere spesielle karakteregenskaper, slike som forfengelighet, tyvaktighet, ærgjerrighet, engstelighet eller liknende blir formet ut ved miljøvirkningen, særlig da i barndom eller tidlig ungdom.
Anleggene er nesten aldri verdifulle eller verdiløse i seg selv (selv om en nok må innrømme at det finnes anlegg som det er vanskelig å gjøre noe godt ut av)—de er stort sett nøytrale, og bærer mulighet i seg til flere utviklingsretninger. Derfor har samfunnet ansvar på seg for barna og de unge, og derfor legger det demokratiske samfunnet slik vekt på opplysning og sosial rettferd. Men av denne grunn har vi også selv ansvar for den måten vi forvalter vårt anlegg på. Det nytter ikke å gå ut fra at menneskene blir automatisk bestemt av anlegg og miljø, slik at det bare er å la skjebnen føre en dit den vil—&Mac220;&Mac220;jeg kan ikke for at jeg er sånn», som så mange sier. Vi har alltid sjansen til å velge mellom flere muligheter, og dermed til å lede vår egen utvikling i den retningen vi helst vil. Det er med mentalhygienen som med kroppens hygiene: den er ikke bare samfunnets sak, men også en personlig oppgave, en sosial og moralsk plikt. Noen er så lykkelige at de går den rette veien framover så å si i blinde, av instinkt, eller av hell om en vil. Men en går alltid sikrere hvis en kjenner til de kreftene som virker i ens eget sinn og de som virker i miljøet. Det er slike ting mentalhygienen prøver å undervise i.
At folk har ulike evner, står ikke til å nekte. Men derfor behøver ikke den som er mindre vel utstyrt å være mindre verdt. Det gjelder bare at enhver får den opplæring som passer for ham, og kommer på en plass i samfunnet som han kan fylle. Her kan yrkesveiledningen være ungdommen til stor hjelp. Men det viktigste er at en ikke taper motet fordi om evnene ikke strekker til i konkurransen og fordi en må nøye seg med en beskjeden plass. Den som plages av å føle seg underlegen blant kameratene, vil ofte prøve å hevde seg ved å gjøre gale streker: det er særlig de evnesvake som blir bråkmakere, og prøver å imponere de andre ved å være den som «tør mest» i retning av disiplinbrudd og jenter og fyll. Kameratene kan ha stor skyld her, ved å la de svakere føle sin underlegenhet for sterkt, enten det nå er legemlig eller sjelelig svakhet det gjelder. I et demokratisk samfunn er alle like gode, såfremt de gjør sin plikt etter sine evner, og alle yrker er like nyttige såfremt de er hederlige. Viktig er det også at det ikke blir stilt større krav til den enkelte enn han kan klare —stadige nederlag bryter ned karakteren.
Men det er allikevel ikke evnene som er av størst betydning for den sjelelige helsen, det er følelseslivet. Følelsene har større makt over oss enn tanken—ja på bunnen er det de som driver oss i all vår ferd, så tanken mest får den oppgaven å styre skuta så godt råd er. Det som fremfor alt skaper vanskeligheter er at vi har så mange forskjellige slags følelser, som gjerne vil trekke oss i forskjellige retninger. Da oppstår det vi kaller en konflikt i vårt sinn, som hos en soldat når det blir bedt om frivillige til et farlig oppdrag. Gj elder det sterke følelser, som ikke kan forlikes, kan slike konflikter forstyrre vår sinnsro og kanskje til og med vår sjelelige helse. For mest mulig å unngå slike konflikter må vi ordne våre følelser og interesser, slik som vi ordner trafikken i en storby for å unngå kaos: noen får forkjørselsrett, fordi vi regner dem for viktigere• og verdifullere enn andre. Tanken på framtiden går foran tanken på hva som i dag kan gi mest morro—tanken på andre, på hjem og fedreland, går foran tanken på en selv —tanken på plikten går foran lysten til å skulke unna —tanken på et framtidig familieliv går foran trangen til å få dekket øyeblikkets seksuelle behov.
Jo bedre orden vi har på de stridende drifter og følelser i vårt sinn, desto bedre for sinnets helse. En slik orden lærer vi hjemme og på skolen, og når vi blir voksne flytter vi kanskje litt om på reglene slik at vi får en moral med personlig preg. Men alltid vil den mer eller mindre støtte seg til en ytre autoritet som vi har lært noe av og som vi akter og stoler på—tror på. Det er viktig at denne autoriteten ikke skal føles som noe påtvunget— noe som vi lystrer bare av angst for straff. Det gjelder å finne fram til en autoritet som vi kan godta, som vi kan bygge inn i vårt eget sinn, slik at vi får følelsen av å handle av egen fri vilje og ikke under ytre press. Klarer vi det, har vi fått disiplin i vårt eget indre—den eneste form for disiplin som har virkelig verdi.
Det er dette som er den demokratiske «frihet under ansvar» —og som vi setter opp mot den tvangsmessige disiplin i de autoritære statene. Vi lystrer fordi vi stoler på den som gir ordren, fordi han har fått sin myndighet på lovlig demokratisk vis, og fordi han har forklart oss hvorfor ordren er riktig. De andre lystrer fordi førerens absolutte makt tvinger dem til det, og fordi de er blitt ensrettet ved propaganda. Når slike folk blir uten sin fører, melder hjelpeløsheten seg, og det tar lang tid før de de kan læres opp til selv å velge, i frihet og under ansvar.
Av de enkelte følelser menneskesinnet er utstyrt med er angsten den som kan bli farligst for vår sjelelige helse. Angst er en naturlig ting når ytre fare truer, og den er selvsagt ikke noe å skamme seg over. Men alt for ofte bygger oppdragelsen og samfunnets autoritet på angsten, og dermed blir det bygd inn i karakteren en engstelig innstilling til livet som helhet, også til slikt som i virkeligheten ikke er farlig. Slik overdreven angst er vanskelig å bli kvitt igjen. Ser vi den hos en kamerat, hjelper vi ham bedre ved å overse den enn ved å gjøre narr eller komme med taktløs «oppmuntring». Vår egen angst demper vi best ved å se den i øynene og prøve å finne ut hva den bunner i. Den er jo et ganske alminnelig naturfenomen, og ingen personlig vanære eller skam.
Ofte tar angsten form av skyldfølelse. Det er riktig og sunt å føle skyld når en har gjort noe en forstår er galt —men det er ikke naturlig at skyldfølelsen setter seg fast og tynger oss ned også når vi gjør vårt beste, eller at den knytter seg til naturlige ting i vårt sinn. Særlig typisk er den skyldfølelsen som hos mange unge hefter ved det seksuelle—oftest kanskje ved en så naturlig ting som onanien. Hvis angst og skyldfølelse tar overhånd, hjelper det ofte å få snakke ut med noen—helst kanskje med en kyndig lege.
I samværet mellom mennesker skaper selvfølelsen ofte vanskeligheter—særlig i sosiale grupper som lever i tett organisert samband, og hvor konkurranseforhold gjør seg gjeldende. De som har for stor selvfølelse kan bli brysomme nok for seg selv og kameratene. Men vanligere er det likevel at selvfølelsen svikter, så en får mindreverdsfølelser: en synes ikke en strekker til overfor arbeidsoppgavene, at en ikke kan hevde seg overfor kameratene. I en flokk av unge menn er det alltid noen som har anlegg for slike «komplekser>>, men det avhenger mye av tonen blant kameratene om det skal ta overhånd. Erting og overlegenhet og klikkdannelse gir god grobunn for mindreverdsfølelsen. Heller ikke er det sunt når konkurransetendensen kommer for sterkt fram. For enkelte kan premiesystemet være en sunn stimulans—hos andre kan det føre til at det saklige formålet tapes av syne. Ikke minst kan det hende i idrett, så premiejaget blir viktigere enn helsen. En saklig innstilling er alltid det beste middel til å holde selvfølelsen i tømme: i arbeid som i lek skal en legge vekten på det nyttige formålet—ikke på å vinne beundring og fordel for seg selv.
Mindreverdsfølelsen blir ofte dekket med en maske av overlegenhet, skryt, snobberi eller råbarka «mannfolkvesen». Dette gjelder ikke minst på det seksuelle området, hvor unge menn gjerne føler seg usikre og sky: så dekker de over det ved råprat, eller ved å dilte med kameratene på jentetrafikk som de i grunnen bare føler avsmak for. Virkelig styrke viser seg alltid i likevekt og måtehold uten fakter og store ord.
I all sjelsvirksomhet spiller vanen stor rolle. Det en gjør vanemessig koster ingen viljeinnsats—derfor vil sunne livsvaner spare sjelelig energi, gjøre oss mere effektive og skåne oss for sjelelige konflikter. Det regelmessige ved militærlivet er derfo r god mentalhygiene—men det blir lett trettende hvis en ikke i fritiden skaffer seg avveksling som bryter ensformigheten. Det er viktig at en arbeider planmessig med den rette bruk av fritiden, og skaffer den rette blanding av det som er nyttig og utviklende, og det som bare gir avspenning og morro.
Også våre følelser har sine vaner: vi er bundet til mennesker og livsformer som vi er blitt vant til og holder av. For mange er det likevel en lykkelig spenning i å komme bort fra det hjemlige og tilvante, men for andre blander det seg hjemlengsel i opplevelsen. For den som lengter, får det være en trøst at nettopp han er den som mest av alle trenger å komme ut—fordi lengselen viser at han henger for sterkt fast ved hjemmet. En tid i andre forhold kan gjøre ham mere moden og uavhengig.
Meget av det som er tungt og vanskelig i vårt sinn lysner og letner i en lett alkoholrus: da øker selvfølelsen, sorgene glemmes, plikter og ansvar legges vekk, og det ser ut som en har funnet en løsning på alle plagsomme konflikter. Men som alle vet er det ingen varig løsning rusen kan gi—etterpå blir alt dobbelt tungt, og så fristes en til å bøte på det med en ny rus. Jo mere en synes en trenger alkoholvirkningen for å bøte på sjelelige vanskeligheter, desto større er faren for at en skal gli over i virkelig misbruk. Derfor skal den som nettopp «trenger» alkohol, sky den som pesten—og for all ungdom er måtehold en plikt hvis en skal holde seg i legemlig og sjelelig god form og lede sin egen utvikling i sunne baner.
De vanskeligheter vårt sinn møter i forholdet til miljøet er så uendelig varierte at ingen bok kan gi oppskrifter på hvordan de alle sl;al bøtes på. Ikke minst vil en okkupasjons-soldat møte mange problemer som hverken han selv eller andre har kunnet forutse, og hvor en ikke har erfaringer fra før å bygge på. Når slikt dukker opp (og før eller siden vil det hende for de fleste) er det ingen annen råd enn å møte problemene åpent og ærlig, og ikke lukke øynene for dem eller vike unna som en ofte kan ha lyst til. Fremfor alt nytter det ikke å bli gående alene med det. En skal ikke sjenere seg for å legge det fram for kamerater og overordnede, selv om en synes det er nokså personlige ting det gjelder. Mange av de andre har det sikkert likedan, og en finner lettere løsningen i fellesskap. Men da gjelder det å ha den rette holdning til tingene: ikke ta alt som personlig urett og krenkelse; som en skal syte og klage over, eller krangle om—men se objektivt og saklig på det, med godt humør og med en positiv vilje til å nå fram til noe som er bedre. Den mentalhygienen militærlivet trenger, kan ikke fåes ferdiglaget—det er dere som skal hjelpe til med å lage den.
Ørnullv Ødegård.