April

Det som hadde skjedd fra februar til april, vendte på sett og vis vår oppmerksomhet mot vest og vekk fra Tyskland og tyske aksjoner sydfra. Når sant skal sies, var det kommet atskillige forsvarsler i april, men de vekket oss liksom ikke, ikke Koht, ikke Ljungberg, ikke Trygve Lie, ikke Nygaardsvold og Hambro, ikke oss. Sovjets ambassadør i London, Maisky, forteller i en bok at hans kollega den norske minister der sa til ham 8. april: «Tyskland har gitt oss de mest kategoriske forsikringer om at det vil respektere vår nøytralitet. Hvis det noe jeg er redd for nå, er det heller en overilet aksjon fra våre britiske venner.» (Kersaudy s. 62.)
Det var én som så sydover: Stabsjefen for Hærens Overkommando, oberst Rasmus Hatledal, hadde siden 5. april, da det kom illevarslende meldinger fra den norske legasjonen i Berlin, bedt og bedt forsvarsministeren om å få tillatelse til å mobilisere fire brigader i Syd-Norge. Forsvarsministeren fikk ikke Regjeringen til å behandle og avgjøre disse begjæringer før den 8. april om kvelden. Da bestemte Regjeringen å mobilisere to bataljoner. Da han gikk i regjeringsmøte om kvelden 8. april, hadde forsvarsministeren sagt til Hatledal at han skulle få beskjed neste dag.
Selv 50 år etter, er fortellingen om aprildagene 1940 ikke uten emosjonelle og politiske undertoner. Men det vi Ønsker oss, og trenger, er jo sannheten, en sann fortelling som vi kan hente lærdom fra. Vi har ikke bruk for myter, hverken den ene eller den annen vei.

Vi var ille ute. Norge var ung som selvstendig nasjon.
Vi hadde i århundrets begynnelse, og frem til 1940, gjort mange heldige trekk. Vi hadde forhandlet oss fram til selvstendighet i 1905 uten krig etter en forutgående betydelig styrkelse av vårt forsvar. Vi hadde bevart vår nøytralitet i første verdenskrig. I begge tilfeller hadde et effektivt militært forsvar hatt en åpenbar betydning for det heldige resultatet, men det glemte vi.
Vi utviklet i 30-årene vårt folkestyre og vår kultur. Det ble større likhet i landet. Men vi mistet i 20- og 30-årene sansen for, og interessen for vårt militære forsvar, og hevdet lettsindig at vi ikke trengte noe forsvar. Vi mistet mye av realitetssansen i en vanskelig verden. Det holdt seg også etter at de totalitære ideologiene vokste fram. Arbeiderbevegelsen kom en tid til å betrakte det militære forsvar som en hindring for sin politiske fremmarsj. Hos de intellektuelle grupperinger i vårt samfunn som åndelig vakt skulle være - var det mye likegyldighet og tendenser til diskreditering av slike begreper som patriotisme. Vi hadde fått avstand mellom folket og forsvaret.
Forsvarsordningen av 1933, vedtatt av Stortinget et år etter at Hitler kom til makten, var ikke en forsvarsordning men en forsvarsuordning, et minnesmerke over en ung nasjons lettsindighet.
Vi hadde opphøyd nøytraliteten til den høyeste moral. Vi var meget krenket da marineminster Churchill kritiserte de skandinaviske land fordi de var nøytrale i kampen mot det truende tyranniet fra Tyskland. Den 11. april1940 sa Churchill noen sviende ord i Parlamentet:
«Det har ingen hensikt å bebreide de allierte for at de ikke kan gi en ordentlig hjelp til beskyttelse av nøytrale stater når de blir holdt på en armlengdes avstand inntil disse nøytrale blir angrepet av Tyskland. Den strenge håndhevelse av nøytraliteten i Norge har vært en medvirkende årsak til de lidelser som landet nå er utsatt for, og begrensningene til den hjelp vi kan gi.»
Vi hadde vært blinde og døve, og vi hadde hatt en god del av dølens tverrsikkerhet.
Regjeringen, som så mange av oss, «bygde på fred som i tross».
Men kanskje var det likevel ikke så galt som det syntes og hørtes? Kanskje Ola Nordmann innerst inne hadde bevart mer av Bjørnsons «Jeg vil verge mitt land» enn lederne hans var klar over. Kanskje kom det til å bli vår redning i 1940?
Vår manglende sans for militært forsvar hadde ikke gjort oss likegyldige for friheten, og hadde ikke gjort oss til pasifister. Det var også et betydningsfullt aktivum at nordmenn flest hadde en nesten religiøs tro på folkestyret, og en usvikelig sans for at retten skulle gjelde i samfunnet, og folkeretten mellom landene. Retten hadde vi sans for og trodde på.
Og nordmennene var ikke blitt dårligere soldater av en dårlig forsvarspolitikk. Det er mange vitnesbyrd - ikke bare fra nordmenn selv - om at norske soldater og norske militære enheter varjevnbyrdige med tyske soldater når de kjempet under noenlunde like forhold, så kortvarig deres utdannelse enn var.

Når vi går igjennom hendelsene i store trekk, må det slå oss at det som reddet Norge - og med det mener jeg reddet Norge fra en ydmygende selvoppgivelse - var de instinktive, spontane reaksjoner hos nordmenn over overfallet, pluss en god porsjon hell. Det er i krig helt vesentlig å ha hell.

Overfallet

Etter krigsutbruddet høsten 1939 hadde Norge satt opp et spinkelt nøytralitetsvern av marinefartøyer, kystartilleri og luftforsvar. Det fikk sin betydning.
Overfallet begynte kl. 2 på natten ute ved Færder, der bevoktningsfartøyet «Pol 3» med kaptein L. Welding Olsen som sjef, i disen skimtet store skip på vei opp Oslofjorden. «Pol 3» skjøt umiddelbart ut røde signalskudd for å varsle fortene i Ytre Oslofjord, og skjøt varselskudd mot skipene for å stanse dem. De tyske skipene åpnet ild, «Pol 3» ble skadet, og kaptein Welding Olsen alvorlig såret. Han falt som den første nordmann i kampen mot Hitler-Tyskland.
Oscarsborg festning med oberst Birger Eriksen som sjef, med batterier på begge sider av Drøbaksundet og torpedobatteri innsprengt i fjellet, trengte heller ikke å spørre noen om å få lov til å skyte da «Blücher» kom i spissen for en stor eskadre med bl.a. de mindre kryssere «Lützow» og «Emden» og tre jagere og hjelpeskip. «Blücher» hadde ombord soldater, politi og sivile tjenestemenn, som hadde til oppgave å gjennomføre en lynsnar besettelse av Oslo og ta Konge, Regjering og Storting til fange. «Blücher» ble skutt i filler av batteriene og til slutt senket av torpedobatteriet. De øvrige skip i eskadren snudde, et av dem ble senket av kystartilleriet ved Drøbak.
Kl. halv fem på natten kom den tyske minister Braüer i Oslo til Koht og presenterte Hitlers krav om underkastelse, formet ut i 13 punkter. Det første var utsendelse av kunngjøring om å unnlate all motstand. Det annet var å gi befaling til den norske hær om å oppta forbindelse med de innrykkende tyske tropper og gjøre avtaler om lojalt samarbeide med dem. Det tredje var å overgi alle militære innretning og anlegg som de tyske tropper ville trenge, særlig kystfestningene. Det syvende var at alle skip, såvel handelsskip som krigsskip, og fly skulle ha forbud mot å gå til utlandet. Det ellevte var at presse og kringkasting skulle undergis tysk sensur.
Planen hadde vært at det tyske krav skulle presenteres på bajonettspissen til Wehrmacht. Men da Braüer var i Utenriksdepartementet, lå «Blücher» ikke ved kai i Oslo, men på bunnen av Drøbaksundet. Kuppet mot Oslo hadde slått feil. Det visste ikke Koht og Regjeringen, som satt samlet på Victoria terrasse. Men da Koht hadde gjort Regjeringen kjent med Hitters krav, vedtok Regjeringen spontant og enstemmig at den ikke kunne bøye seg for dette ultimatum. Utenriksministeren meddelte Braüer Regjeringens svar og han minnet sendemannen om hva «føraren hans» hadde sagt: «Eit folk som bøyer seg audmjukt for ein voldsmann uten å gjera motstand, fortener ikke å leva. «Vi» sa utenriksministeren, «vil bevare og verge vårt sjølstende.»
Vi har vel alle en følelse av at dette svaret vil stå støtt i vår historie og være presedens for framtiden.
Regjeringen satt sammen natten igjennom. Det var forbausende at de meldinger som kom ikke skaket opp Regjering og Storting mer, sier Undersøkelseskommisjonen av 1945. Men ved 3-4 tiden, altså før Braüer innfant seg, hadde Regjeringen bestemt at de fire brigadene skulle kalles inn. Det skulle jo ha vært en åpen innkalling med øyeblikkelig fremmøte, men Regjeringen gikk surr i begrepene. Det ble til en stille mobilisering gjennom posten med fremmøte 11. april. Koht nevnte i et intervju med en avis på morgenkvisten at Regjeringen hadde besluttet «alminnelig mobilisering.» Det var altså ikke korrekt, men det hjalp jo noe. Om ettermiddagen utropte Quisling seg selv i radio til ny regjeringssjef og tilbakekalte mobiliseringen. Det var god og utilsiktet hjelp.

Regjeringens mobiliseringsvedtak vil bli stående som et skrekkens eksempel på hva som kan skje når en regjering ikke har ordentlige kunnskaper om sitt lands forsvar.
Det gikk ikke ut noen mobiliseringsordre på regulær vei 9. april i radio og aviser, det var ingen ringing av kirkeklokker, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiiseringspliktige som betraktet overfall som mobiliseringsordre, og det var frivillige som ville forsvare landet, og kjente det meget forpliktende.
Takket være Oscarsborg kunne Kongen, Regjeringen og Stortinget slippe ut av Oslo. Kl. 7 om morgenen reiste de med tog til Hamar, der de foreløpig var utenfor tysk rekkevidde og kunne arbeide.
Det hadde ikke vært behov for noen stor heimevernavdeling til å samle sammen de forhutlede tyskerne som hadde reddet seg på land i Drøbaksundet.
Heimevernet kom 5 år senere.
Det var noen befalingsmenn som nølte da de ble stående i den situasjon at de selv måtte ta stilling til om det forelå et væpnet angrep, og om de hadde lov til å skyte uten ordre. Det var overgivelser som ennå svir i sinnet. Det hang ingen parole på veggen. Mange feil, og mange personlige tragedier kunne ha vært unngått, om vi hadde hatt klare og tydelige regler i tide. I dag henger skriften på veggen i alle militære etablissementer, i form av «direktiver for militære sjefer og militære befalingsmenn ved væpnet angrep av Norge», fastsatt ved Kongelig resolusjon av 10. juni 1949.

Hamar og Elverum

Vi var nær ved nederlaget.
I løpet av mindre enn 12 timer ble situasjonen radikalt forandret. Stortinget var ikke noe nødanker i farens stund. De spontane instinkters vei som Regjeringen hadde fulgt natten til 9. april vek i brennende krig plassen for fryktens råd og fredens klokskap.
I løpet av dagen var det blitt kjent at tyskerne raskt hadde erobret en rekke store norske byer og mobiliseringssteder. Det var usikkert om hjelp ville komme i tide. Danmark hadde gjort avtale med tyskerne. Regjering og Storting vaklet, og bestemte seg for å søke forhandlinger med tyske myndigheter for å unngå videre krigshandlinger. Det var folk både i Regjering og i Storting som ønsket å stå fast på «forsvarslinjen» som regjeringens svar til Braüer natten før, ble kaldt, men de var i mindretall. Mindretallet bøyde seg, slik at vedtakene i Stortinget skulle fremstå som enstemmige. Det var en misforståett solidaritet.
Det var én dissenterende røst. Stortingspresidenten leste under stortingsmøtet på Hamar opp at det var Kongens oppfatning «at en underkastelse under de tyske krav i øyeblikket ikke vil bety noen sikkerhet for landet, da den ikke vil bringe oss utenfor kampen. Norge vil bli krigsskueplass i ethvert fall, og han følte personlig ingen tillit til at de eventuelle arrangementer som måtte komme til å treffes med de tyske befalhavere i Oslo, eller gjennom den tyske delegasjon, ville bli opprettholdt. «I disse ord lå instinkt, perspektiv og mot. Man kunne ha ønsket at det hadde vært Stortingets enstemmige ord.
Det ble på Hamar talt om at Norge kanskje måtte gå Danmarks vei. Men situasjonen var helt ulik i Danmark og i Norge. Danske myndigheter hadde ikke noe valg. Hitlers kupp mot København hadde lykkes. Konge, Regjering og Riksdag var i realiteten fanger. Takket være Oscarsborg slo Hitlers kupp mot Norge feil, og regjeringen i Norge hadde et valg. En selvoppgivelse fra Norges side uten motstand ville ha rammet Norge på en helt annen måte enn den danske avtale ramte Danmark. Verst hadde det vel i det lange løp vært for vår selvaktelse.
Til å være med utenriksministeren under forhandlingene valgte Stortinget Ivar Lykke fra Høyre, Johan Ludvig Mowinckel fra Venstre og Jon Sundby fra Bondepartiet.


(Stortingets møte på Hamar 9. april 1940.)

Stortingsmøtet på Hamar ble avbrutt om ettermiddagen. Det gikk rykter om at tyske styrker var på vei mot Hamar. Storting og Regjering bega seg i hast til Elverum. Hvorfor Elverum? Det var nødvendig med en rask avgjørelse. Regjeringen og Presidentskapet må vel ha vært enige. Dersom man skulle sikre overgang til Sverige, var det et logisk valg. Av stortingsprotokollen fra møtet på Elverum kan vi se at tanken om at Regjeringen måtte gå over til Sverige ikke var fremmed hverken for statsministeren eller stortingspresidenten. Dersom man tenkte på forsvar av landet mot tyskerne og sambandet med styrker som måtte komme fra vest, var det et bakvendt valg. Det var nordover mot Lillehammer og Gudbrandsdalen man i såfall burde flytte. Da forsvarslinjen ble gjenopptatt 11. april, var landet nesten en uke uten samlet regjering. Gruppevis og enkeltvis måtte Kongen og Regjeringens medlemmer ta seg fra Trysil til Gudbrandsdalen, noen tilbake gjennom Elverum og Hamar. En samling av Regjeringen skjedde først 15. april på Otta. Det var et hell at det gikk bra.
Under stortingsmøtet på Elverum fikk vedtakene fattet på Hamar sin form. Det ble dessuten oppnevnt to representanter for hvert av partiene som rådgivere for Regjeringen. Det ble gitt fullmakt til supplering av Regjeringen med tre konsultative statsråder. Det ble truffet vedtak om å imøtekomme stortingspresidentens søknad om permisjon fra Stortinget, for at han kunne stille seg til Regjeringens disposisjon utenfor landets grenser.
Mot slutten av stortingsmøtet på Elverum foreslo stortingspresidenten at Stortinget skulle gi Regjeringen en generalfullmakt inntil Stortinget kunne møtes igjen. Hans begrunnelse var at det ville være umulig for Stortinget å føre en ambulerende tilværelse i en overordentlig usikker tid. Stortinget måtte komme sammen når det forelå et resultat fra forhandlingene med tyskerne. Gikk det som i Danmark, ville Regjering og Storting kunne fortsette, «men ingen av oss har den profetiske evne at vi kan vite nøyaktig hvilket forløp begivenhetene kan få.» Stortingspresidenten formulerte i presidentstolen et utkast til generalfullmakt slik:
«Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne som må anses for påkrevet av hensyn til landets sikkerhet og framtid.»
Det ble en rask debatt, ikke om fullmakten, men om Stortingets og stortingsmennenes situasjon etter Elverum. Stortingspresidentens siste ord under møtet var at han regnet med at en innkallelse av Stortinget kunne skje «i løpet av de aller første dager».
Det Storting som vedtok Elverumsfullmakten hadde like i forveien besluttet at Regjeringen, tross avslaget til Braüer på morgenkvisten, skulle forhandle med tyskerne for å unngå krig i landet. Elverumsfullmakten var ingen kampfullmakt, men den var formet slik at den etter sine ord også passet da tyskerne slo forhandlingsspillet over ende.
Den norske regjering hadde et så solid konstitusjonelt grunnlag og en slik myndighet både etter grunnlovens bestemmelser og i kraft av konstitusjonell nødrett, at den ikke fikk så mye behov for Elverumsfullmakten, hverken hjemme eller ute. Kanskje var Elverumsfullmakten mest nyttig på hjemmefronten i kampen mot Quisling-regjeringen.
Vår gjeldende krigslov av 15. desember 1950 kapitel I, inneholder nå en permanent Elverumsfullmakt med en ordlyd som er inspirert fra generalfullmakten av 9. april 1940. Det var en kompliment til stortingspresidenten.
I løpet av 9. april kom det til Oslo -det må ha vært fra Fornebu - et par tyske fallskjermkompanier. Under ledelse av sin kaptein Walther, og med den tyske luftattacheen ved ambassaden, Spiller, som kjentmann, satte de avsted i busser mot Hamar/Elverum for å gjøre det «Blücher» ikke hadde greid: A ta Konge og Regjering til fange. Falkenhorst kalte det ved forhør etter krigen for «Spillers privatkrig». Gruppen kjørte uhindret inntil de om til Midtskogen noen få kilometer vest for Elverum. Der kjørte den inn i en norsk sperring og en norsk hæravdeling som visste å bruke sine våpen. Det var et kompani av Garden, militærarbeidere som hadde møtt på Terningsmoen samme dag, og et dusin frivillige skyttere.
Spiller falt og fallskjermsoldatene vendte om.
Det var Hærens første trefning i forsvaret av Norge. Det er høystemt, men sant: «Oscarsborg» og «Midtskogen» reddet 9. april Kongeriket.
Den 10. april møtte den tyske minister opp i Elverum, der Kongen og forhandlingsdelegasjonen ventet. Braüer skulle imidlertid ikke forhandle. Han skulle hilse fra Hitler og kreve at Norge og Kongen aksepterte Quisling-regjeringen. Han fikk Kongens og Regjeringens spontane nei.
Det var en følge av senkningen av «Blücher» at det 9. april oppsto et vakuum i Oslo, det satte Quisling i stand til å gjennomføre sitt kupp: en selvutnevnt Quisling-regjering. Var det noe som vekket nordmenn til motstand og opprørte dem, var det Quislings tilsynekomst på scenen, som en norsk Kuusinen.
Det er nesten ufattelig at Hitler, som la så stor vekt på en fredelig besettelse, som dirret av hastverk for å komme i gang med angrepet i vest, kunne gi minister Braüer instruks om å institere på en regjering Quisling. Han måtte helt ha glemt sine råd til Quisling i desember 1939, da han litt overbærende forklarte - som en sakkyndig i revolusjoner - at det ikke var så lett å gjøre kupp. Vi hadde det fantastiske hell at Hitler slo forhandlingene over ende da Norge var på sitt svakeste. Å kjøre Quisling fram, var å utfordre nordmenns dypeste instinkter, å slå forhandlingene over ende, og tenne vardene.
Selv i dag, 50 år etter, puster vi lettet ut når vi nå er kommet hit!
Tyskerne angret seg fort. Det tok endel tid å remplassere styrken som var gått ned i Drøbaksundet. Fremgangen var altfor langsom etter Hitlers utålmodige sinn. Minister Braüer forklarte ham at Quisling var en stor belastning og fremkalte motstand mot tyskerne mer enn noen annen; han fikk lov til å gi Quisling på båten, når det skjedde i pyntelige former. Det skjedde, som vi vet, 15 april. Men da var det for sent. Ruge var på plass som øverskommanderende fra 11. april. Regjeringen var samlet i Gudbrandsdalen. «Forsvarslinjen» var på sett og vis igjen konsolidert; britiske tropper var kommet til landet.
Hitler skal angivelig ha trodd at minister Braüer skulle kunne skaffe ham, når han lot Quisling falle, en alternativ norsk regjering som var mer akseptabel for folk i Norge, og som kunne bringe den norske motstanden til opphør. Da han senere oppdaget at han hadde fått et administrasjonsråd, og ikke en regjering, var det nok ikke lett å være minister Braüer.

(Så vi vant vår rett», Nasjonalhjelpen 1947)

I løpet av 10. april må Nygaardsvold-regjeringen ha bestemt seg for å utnevne oberst Otto Ruge til ny Øverstkommanderende for hæren. Det var den viktigste utnevnelse Regjeringen Nygaardsvold gjorde. Den nye Øverstkommanderende var som en klippe. Kapitulasjon var ham en fremmed tanke. Vårt militære forsvar fikk være så dårlig og så ribbet det være ville. For vår selvaktelses skyld og for vår fremtids skyld, måtte vi gjøre motstand mot overfallsmenn. Ruge står som en redningsmann for fedrelandet, som en veiviser for fremtiden. Hans største gjerning skjedde nettopp i krigens aller første tid. Hans holdning lå dypt i hans karakter. Men han hentet kanskje også en helt spesiell og merkelig styrke i det at han, da Stortinget vedtok den sørgelige hærordningen av 1933, som generalstabsjef, hadde søkt å gjøre det beste ut av en umulig og forsvarsfiendtlig situasjon for å redde det som reddes kunne. Det er ingen hemmeligiet at han derved pådro seg atskillig misbilligelse fra sine egne fagfeller. På Rena, der hærens ledelse var samlet, var reaksjonen hos mange generalstabsoffiserer: Det er håpløsi nå. Ruges reaksjon var: Vi skal slåss med det vi har.

Les mer i del 3