(The Doomed Expedition», Leo Cooper Ltd. London 1989)

Alene og alliert

Bittert og vondt var det for Norge da det høyeste allierte krigsråd i slutten av april bestemte at planen om å gjenerobre Trondheim skulle oppgis, og at de allierte styrker i Syd-Norge måtte trekkes ut. Ingen nordmann ante noe om det på forhånd.
Den optimisme som man sporet i London i tiden 17.-20. april hadde forplantet seg til Norge. Trondheim skulle gjenerobres. Det korn nye britiske og franske styrker til Åndalsnes og Namsos. Nå skulle et motangrep settes inn, nå skulle offensiven begynne. Til Ruge kom en britisk general som het Bernhard Paget, en meget dyktig offiser og høytstående personlighet. Han var en mann etter Ruges hjerte.
Den 28. april fikk Paget i Norge ordre om å trekke de britiske styrker ut av Syd-Norge! For å greie dette, trenge han Ruges hjelp, men han hadde etter sine instruksjoner ikke lov til å orientere Ruge. Paget var en mann av ære. Han brøt ordren om hemmelighold, reiste til Ruge 28. april og orienterte ham. Ruge kunne nesten ikke tro hva han hørte, og ga sin forargelse luft. Han hadde stolt på de britiske tilsagn. Nå ville ingen kunne ha tillit hverken til britene eller ham, sa han like ut. Men Ruge var en mann av samme støpning som Paget. Han tilføyde etter et opphold: «La oss gå over til planene, fortell meg hva jeg kan gjøre for å hjelpe.» I et telegram Paget sendte til War Office 29. april sa han: «General Ruge har vist seg som en meget ridderlig alliert i en vanskelig situasjon.»
I Ruges rapport som han dikterte i tysk fangenskap i juni 1940, omtaler han denne hendelsen med den største objektivitet og diskresjon.
Neste dag, 29. april 1940, skulle den britiske minister i Norge, Dormer, underrette Kongen og Regjeringen om at gjenerobnngsplanen for Trondheim var oppgitt, og at evakuering av Syd-Norge måtte skje omgående. Dormer skulle invitere Kongen og Regjeringen til å gå ombord i krysseren «Glasgow», som lå i Molde, samme kveld.
Krysseren ville føre dem til en annen havn i Norge eller til England. Så stor vekt la den engelske krigsledelsen på at Kongen og regjeringen ikke skulle falle i tyske hender, at invitasjonen nok var mer enn en invitasjon. Det var hårde bud for en regjering som hadde sett i møte en gjenerobring av Trondheim. Koht sa: «You are killing us.» Men Kongen og Regjeringen holdt stilen og gikk ombord med hodet høyt. Litt over midnatt seilte «Glasgow» ut fra brennende Molde. Den fikk med seg endel av Norges Banks gull, men kapteinen måtte ta hensyn til skipets og passasjerenes sikkerhet. En større del av gullet ble tilbake på kaia for transport på annen måte. Det tyske flyvåpen var «killing us». Resten av gullet gikk nordover på skøyter.
Ved sammenbruddet av forsvaret av Syd-Norge, og under den voldsomme skuffelse som britenes oppgivelse av planen om å gjenerobre Trondheim var, måtte Regjeringen overveie om det var mulig og riktig å fortsette kampen. Det var nok mange som mente at spillet var tapt og at det ikke var annet å gjøre enn å søke fred med tyskerne. Det var regjeringens fortjeneste at den i denne situasjon ikke mistet hodet og bestemte seg for å fortsette krigen fra Nord-Norge. Med alle sine skuffelser var general Ruge også overbevist om at den riktige beslutningen var å fortsette i Nord-Norge. Vi kunne ikke slutte fred med tyskerne i syd mens Nord-Norge og handelsflåten fremdeles ville være på vestmaktenes side i krig med Tyskland. Ruge sendte de mest inntrengende telegrafiske appeller til general Ironside i War Office om ikke å oppgi Syd-Norge, men han gjorde det han kunne for å hjelpe Paget ut av klemmen.

Nord-Norge

Forsvaret av Nord-Norge i 1940 står både fra norsk og alliert synspunkt i en annen stilling enn forsvaret av Syd-Norge. Det var ingen som hadde trodd at tyskerne ville våge å gå så langt mot nord. Flotiljen på 10 jagere kom helt overraskende på de norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge»; de ble senket på Narvik havn, med bare få overlevende. General Dietl og hans Bergtropper gikk i land i Narvik.
Det var noen dager like etter 9. april da det så ut som den britiske flåte skulle tatt Narvik tilbake. 9. april gikk Captain Warburton Lee inn Vestfjorden og tok opp kampen med den dobbelt så tallrike flotilje av tyske jagere. Tre tyske jagere ble ødelagt og to britiske. Begge flotiljesjefene falt. Den 13. april gjorde slagskipet «Warspite» og dens destroyere det av med resten av de tyske krigsskip i Vestfjorden.
Narvik lå åpen mot havet.
Dietl ventet det allierte angrepet hvert Øyeblikk. I Berlin var Hitler angivelig på sammenbruddets rand og underskrev 17. april en ordre direkte til general Dieti om at han skulle evakuere Narvik med sin 3. Bergdivisjon og gå over grensen til Sverige. Der ville de bli internert. Ordren ble holdt tilbake av en ung oberstløytnant som het von Glosberg. Man kan undre seg over hva hans skjebne ble, om han ble halshugget eller opphøyet. (Kilde: Kersaudy s. 145).
Men den offensive britiske admiralen Cork and Orrery, og den forsiktige, for ikke å si meget forsiktige general Mackesy, kunne ikke bli enige om angrepet.
Så ble krigen i Nord-Norge en mer «normal» krig. General Fleischers 6. divisjon var delvis oppsatt før 9. april og kunne mobilisere. De allierte kunne sende fram britisk/franske og polske enheter, etter en planlegging som var gjort for ekspedisjonen Avonmouth i mars. Det ble etter hvert en ganske stor styrke i Nord-Norge.
Heller ikke i Nord-Norge var det noen virkelig enhetlig alliert kommando. Fire land kjempet sammen mot den felles fiende, men det var bare England og Frankrike som var alliert, og heller ikke de så meget at det gjorde noe. På britisk side var det to verdener som skulle kjempe sammen, marinen og hæren, under hvert sitt departement og med hver sine instrukser. På norsk side inntok øverstkommanderende, general Ruge, det standpunkt at han, som kom sydfra på et relativt sent tidspunkt, burde være forsiktig med å gripe inn i Fleischers operasjoner.
Det gikk likevel mot alliert seier i Nord-Norge, ikke raskt, men sikkert.
Men det gikk mot katastrofe i Frankrike, meget raskt og meget sikkert.
Det Øverste allierte råd gjorde allerede i slutten av mai vedtak om å evakuere de allierte styrker fra Norge. Når det ikke gjorde det før, var det vel fordi gjenerobringen av Narvik sto for dem, ikke minst Frankrike, som en politisk og psykologisk seier som de ikke ville miste.

Den franske generalen Bethouart hadde ledelsen av angrepet på Narvik. Norske, franske og polske tropper kjempet med stor tapperhet.
Narvik ble gjenerobret - for å rømmes.
La Victoire de Narvik er en fransk stolthet den dag i dag: en norsk stolthet og en tysk.

Den norske regjering hadde kommet gjennom krisen på Hamar og Elverum; den hadde bitt tennene sammen i Molde da Syd-Norge måtte oppgis. Nå var krigen i Norge over. Konge og Regjering måtte bestemme om Norge skulle be om fredsforhandlinger med tyskerne, eller om Norge skulle fortsette kampen mot naziTyskland utenfor landets grenser.
Konge og Regjering bestemte seg for tredje gang for kampens tunge og usikre vei, denne gang fra eksil i England. Det var en bitter kalk å tømme. Ville nordmenn forstå? Men frihetens stjerne sto i vest, og de fulgte den. De gikk ombord i den britiske krysseren «Devonshire» etter en innstendig britisk innbydelse - som allierte. De valgte den rette vei og gjorde seg fortjent av fedrelandet for alle tider.

Hva betydde forsvaret av Norge for den store krigen?

Hitlers felttog mot nord - og vest - var enorme triumfer for ham, og forferdelige nederlag for de allierte. Den tyske krigsmakt syntes å være uovervinnelig. Storbritannia sto alene.
Om vi går fra det større til det mindre, så fikk England ved forsvaret av Norge en ny alliert. Den nye allierte hadde ikke et fritt territorium og et fritt folk; heller ikke så mange bataljoner, krigsskip og fly, men den hadde en handelsflåte på 1 000 skip på alle hav og ca 25 000 sjøfolk. Halve flåten og over 3 000 sjøfolk gikk ned i krigens løp.
Tyskerne fikk en ny fiende og en okkupasjon av et fiendtligsinnet folk: Det er ikke noe aktivum.
Under krigen i Norge hadde alle parter tap. Når man bygger på krigens grusomme målestokk, var de ikke så store.

Tallene for falne og savnede var i grove trekk:
Tyskland: ca. 5 000.
Storbritannia: ca. 5 000. Norge: ca. I 000.
Frankrike og Polen: ca. 500.
Tyskerne mistet 240 fly, England 112. De norske fly var gamle og umoderne og alle gikk tapt.
For krigsskip var tapene:
Tyskland: 3 kryssere, 10 jagere, 6 ubåter, med 4 kryssere og 6 jagere alvorlig skadet.
Storbritannia: 1 hangarskip, 3 kryssere, 7 destroyere og 4 ubåter.
Den norske Marines båter gikk tapt, bortsett fra noen få som greide å komme seg over til England.

Det er de sjømilitære tall som er de interessanteste. Mens de britiske tap var bærbare for The Royal Navy, mistet den tyske flåte, som jo var meget mindre, en vesentlig del av sin overflatestyrke for resten av krigen.
I sin bok «Weserübung» skriver den tyske historiker Hubatsch at den tyske marine hadde tapt så mange skip at den ikke var i stand til å gripe inn ved en så krigsavgjørende fase som den britiske evakueringen fra Dunkerque i tiden 26. mai til 4. juni 1940. Stabsjefen for Seekriegsleitung uttalte da Marinen ble bedt om å gripe inn:
«Sjøkrigsledelsen ville ha satt inn lette enheter, destroyere og torpedobåter, til tross for de lyse netter og mangelen på støttepunkter på den hollandske kyst, men tapene ved besettelsen av Norge krever tilbakeholdenhet, fordi ytterligere tap ville innskrenke operasjonsfriheten for alle øvrige enheter, fra slagskip til ubåter. Stillingen når det gjelder destroyere og torpedobåter er for tiden slik at de knapt kan tilfredsstille det ubetinget nødvendige antall for viktige transporter til Norge og for operasjonene til de større enheter. Derfor ser marinen den beste motvirkning i innsetting av luftstridskrefter. »
Hubatsch tilføyer at tydeligere kan virkningen av krigen i Norge på felttoget i vest ikke fremstilles (s. 222).
Britene evakuerte som kjent 338 000 britiske, franske og polske soldater fra Dunkerque i løpet av en uke. En stor del av evakueringen foregikk i ca. 900 små båter. Det har vært vanskelig å forklare hvordan et slikt mirakel kunne skje med de styrker tyskerne hadde på land, i luften og på sjøen.
Liddell Hart har i sin bok om Den annen verdenskrig (s. 80 fig.) hevdet at det var Hitler som i et anfall av forsiktighet stanset Guderians panserstyrker! Han var redd for at de skulle bli avskåret. Og sannelig ser det ut til at marinen ble hindret av tapene ved besettelsen av Norge.
Malmtransporten fra Narvik, som hadde vært opphavet til så mange planer og så stor opphisselse, sikret tyskerne seg gjennom besettelsen.

Tyskerne oppnådde å skyte fram sine posisjoner for Krigsmarinen og for Flyvåpenet. Ifølge Hitlers direktiv av 11. mars var det et vesentlig formål for ham.
På grunn av sine store tap hadde den tyske marine vanskeligheter med å utnytte den åpning som besettelsen av Norge ga til Atlanterhavet. Britenehadde også 10. mai 1940 stille og rolig gjort Island til en del av sitt forsvarssystem.
Det tyske flyvåpen opprettet i Norge og Danmark meget raskt luftflåte 5, men den kom ikke til å få noen særlig betydning da slaget om Storbritannia begynte i august/september 1940. Luftflate 5 hadde ca. 150 bombefly med basis på Sola og i Århus. De ble brukt én gang, nemlig 15. august 1940. Da fløy 75 bombere over Nordsjøen fra Sola for å angripe mål i Newcastle og i Yorkshire. 15 av de tyske flyene ble skutt ned, uten tap hos RAF. 50 bombere fra Århus hadde større hell med seg og gjorde skade på RAFs base i Yorkshire. Men resultatet ble at luftflate 5 avga sine bombere til de andre tyske luftkommandoene.
Nei, Frankrike ga nok tyskerne langt nyttigere og nærmere baser, men Hitler regnet vel våren 1940 ikke med at han skulle nå Kanalen og Frankrikes vestkyst så fort.
For de tyske ubåtene ble Bergen og Trondheim betydningsfulle baser.
Da Hitler gjorde Sovjetsamveldet til sin fiende sommeren 1941, fikk hans militære herredømme over Norge, og isærdeleshet over Nord-Norge, en betydning som vel lå utenfor det han hadde tenkt på i mars/april 1940.
Med utgangspunkt i Kirkenes skulle Dietl med sine bergdivisjoner rykke frem mot Murmansk, og avbryte den avgjørende forbindelse mellom Nord- og Sydrussland. Dietl fikk imidlertid en blodig nese. Han kom aldri halvveis til Murmansk og led store tap.
Men med sine sjøstridskrefter basert i Finnmarks fjorder og med sine fly på Bardufoss og Banak, kunne Hitler gjøre Ishavet til en kirkegård for et stort antall konvoier mellom Sovjet og vestmaktene. Til tider strupte Tyskland nesten forsyningslinjen i nord mellom de store allierte. Det skapte tillitskrise da britene en tid i 1942 måtte innstille konvoiene. Vi har hørt om Stalins harske spørsmål til Churchill: «Var den britiske flåten redd?» Det måtte sikkert stor selvbeherskelse til da Churchill svarte at Sovjetsamveldet var et landdyr og at det ikke alltid var lett for et landdyr å forstå sjøens problemer.
Det har vært hevdet at den tyske besettelsen av Norge til slutt ble den møllesten rundt Hitlers hals som tvang ham under. Tenk om han hadde hatt de 350 000 tropper som sto i Norge i 1944-45 til forsvar av Tyskland!?
Hitler hadde mange mØllestener rundt halsen i 1944-45 som knekket ham. Han hadde skaffet seg dem gjennom lange tider og på mange måter, først og fremst ved å gå til angrep på Sovjetsamveldet. I 1944-45 hadde han tapt krigen på alle fronter, på alle hav og i alle luftrom. Boken om general Dietl forteller s. 267 følgende historie:
Dietl hadde lenge ment at Hitler burde trekke de kampdyktige divisjonene ut av Finland, Norge og Danmark og sette dem inn i forsvaret i Øst. Han hadde foretrede for Hitler i juni 1944 og sa omtrent følgende:
«I Danmark, Norge og Finland står omtrent 600 000 kampdyktige mann. Unge tyske soldater ligger i solen på Kreta og fanger fisk i Egeerhavet. I mellomtiden marsjerer russerne mot Berlin.»
Dette var for meget for Hitler, selv fra en yndling, han sprang opp, slo neven i bordet og ropte:
«Dietl, De er en tapper soldat, men om politikk forstår De ingenting. Vi kan stille det tilstrekkelig antall divisjoner på bena for å sikre den endelige seier, men fronten i nord må ikke svekkes, bare da blir Finland ved vår side.»
Kanskje var det virkelige problem at Hitler hadde mistet sin virkelighetssans?
Høsten 1944, da russerne brøt igjennom det tyske forsvar i nord og Finland trakk seg ut av krigen mot Sovjetsamveldet, ble Hitlers Lapplandsarme ledet tilbake til Tyskland i en gigantisk nordlig sving over Nord-Norge.

Det viktigste bidrag til den store krigen ga vel kampene i Norge og det britiske nederlag i Norge, den at det bragte Chamberlain til fall og Churchill til makten. Hva som ville ha skjedd om Chamberlain hadde sittet som statsminister sommeren 1940, kan ingen si, men vi kan skjelve ved tanken. Vi får være beskjedne, vi deler æren med Parlamentet i Westminster.
Med Churchill som statsminister ble det enhet og kraft i ledelsen av den britiske krigføringen. Dynamiske krefter slapp til. I Churchill og Roosevelt fikk demokratiene en gigantisk lederduo, som svarte til de gigantiske oppgaver. Ved utgangen av 1941, etter Pearl Harbor, oppsto den allianse mellom Storbritannia og USA, ledet av Roosevelt og Churchill, som bragte nazi-Tyskland og Japan til fall.
Krigen i Norge, og krigen senere, tilføyde Norge mange skader og tap. Der var brente byer i syd og i nord. Finnmark var ødelagt. Hvordan disse tap ville artet seg om Norge hadde kapitulert i 1940, vet vi ikke. Kongen sa de avgjørende ord allerede på Hamar: En underkastelse under de tyske krav i øyeblikket vil ikke bety noen sikkerhet for landet. Norge ville bli krigsskueplass i ethvert fall.

Hva betydde forsvaret i 1940 for Norge på lang sikt?

Jeg begynner med noen postulater:

• Et folk som vil leve, og bevare sin egenart, trenger et rimelig mål av selvbevissthet, selvaktelse og forsvarsvilje. Om et folk vil leve, må noen kunne dø.
• Kampene i Norge åpnet for at Norge ble en alliert nasjon i demokratienes felles kamp for å slå det nazistiske tyranni til jorden.
• Forsvaret av Norge i de 60 dager var en forutsetning for at nordmenn, under 5 års nazivelde, utviklet en sivil og en militær motstandsbevegelse, som forente vårt folk i kamp, også mot forsøkene på å innføre norsk nazisme.
• At Norge tok kampen opp i 1940, ga et betydningsfullt tilskudd til nordmenns selvbevissthet og andres aktelse for Norge.

Hadde Norge valgt underkastelse under Hitler og nazi-Tyskland, hadde vi på en alvorlig måte svekket vår selvbevissthet og vår aktelse hos dem vi bryr oss om ha aktelse hos for lange, lange tider.
Frafall fra vår side ville ha gjort det vanskeligere for Storbritannia på det daværende tidspunkt. Den norske handelsflåten måtte jo Storbritannia sikre seg. Det ville ha vært atskillig vanskeligere uten medvirkning av en norsk alliert regjering.
Det er ikke klart, at Norge, og spesielt Nord-Norge, etter en tenkt tilpasning til Tyskland i 1940, ville ha blitt betraktet som britisk «sphere of influence» mellom de seirende allierte, og at frigjøringen av Norge ville ha blitt en britisk ledet operasjon.
Hadde vi kapitulert for det tyske ultimatum i 1940, hadde vi - etter min vurdering - satt oss vesentlig tilbake i hele vår utvikling.
Vår handelsflåte og våre sjøfolk ville i stor utstrekning ha vært med i krigen på alliert side.
Mange av våre beste ungdommer ville ha flyktet ut for å ta del i krigen på den rette side.
Illegale grupper ville ha oppstått, initiert av Storbritannia, og etter juli 1941 også av Sovjetsamveldet. En norsk regjering ville ha kommet mellom barken og veden som et slags gissel for okkupasjonsmakten, og medansvarlig for opprettholdelse av ro og orden - tysk ro og orden.
Etter krigen ville vi ha vært et splittet folk med motsetninger på kryss og tvers, og med kommunistpartiet som en virkelig maktfaktor.

Forsvaret av Norge i 1940 la grunnlaget for en god utvikling, ikke bare under krigen, men også etter krigen:
Som et enig folk, med mot og arbeidsvilje, maktet vi å gjenreise og nyreise landet.
Vi kunne gjennomføre et planlagt og rettferdig rettsoppgjør uten de utskeielser som man opplevde i mange okkuperte land.
Vi kunne begrense kommunistenes innflytelse, både under okkupasjonen og i etterkrigstiden.
Vi fant veien til et nytt fellesskap i en ny allianse da det røynet på kort tid etter krigen og vi kjente vår sikkerhet truet.
Med selvbevissthet og realistisk vaktsomhet levende i oss kan vii dag gå inn i en konstruktiv diskusjon med allierte og ikke allierte om hvordan folkene i vår del av verden kan oppnå samkvem og sikkerhet med større innsats av sivilisert skaperevne og med realistiske, avbalanserte avtalet om færre våpen på alle sider.
Men vi forveksler ikke vakre ord og realiteter!
Og vi er ikke lettsindige med landet.
Det har vi lært.

Om forsvarsfellesskap

Vi lærte at fellesskap i krig stiller store krav og er vanskelig å gjennomføre.

Nasjonale interesser og egenart skal forlikes, for ikke å snakke om nasjonale fordommer. Militær risiko skal bedømmes. Politiske hensyn av de forskjelligste slag gjør seg gjeldende. Personligheter skal utfolde seg på godt og vondt. Vi kan i dag lese oss syke på alle problemene i den engelsk/franske allianse, både generelt sett og i deres planlegging og gjennomføring av operasjonene i Norge.Det var ikke lett for den norske Regjering å innta plassene i London som alliert. Vi hadde aldri vært det før. Kongen og Kronprinsen var vel fortrolig med England og engelskmennene; de hadde en betydningsfull pedagogisk oppgave, særlig i den første tiden. (Det må sies til Trygve Lies og Oscar Torps ros at de raskt forsto hva det ville si å være alliert.)
Det var skjær i sjøen. Det var et stående norsk krav gjennom krigsårene at de norske myndigheter måtte ha kunnskap om og innflytelse på krigføringen i Norge, og i særdeleshet på planene om frigjøringen. Det var et ekstraordinært men virkningsfullt trekk den norske Regjering gjorde da den utnevnte Kronprins Olav til norsk forsvarssjef i siste fase av krigen.
Under og etter krigen satt det ingenting igjen av den bitterhet mot England som noen ga uttrykk for våren 1940. Hvem kan kjenne bitterhet mot sine redningsmenn?
Som en generell karakteristikk var alliansen mellom Norge og Storbritannia under krigen vellykket og syntes å peke fremover. Men i årene etter krigen ble Norge - myndigheter og mennesker- grepet av en brobyggermisjon mellom stormaktene i øst og vest; altså mellom våre store allierte fra krigens tid.
Dette forhindret ikke at Norge i etterkrigstiden nesten som en maksime fulgte Storbritannia i internasjonal politikk, også da Storbritannia bestemte seg for å bli utenfor det nye europeiske fellesskapet som ble skapt. Da det røynet på i 1948 og 1949, var Storbritannias og utenriksminister Bevins initiativ av utslagsgivende betydning for NATOs tilblivelse, og dermed vår sikkerhet.
Jeg våger å si, 50 år etter, det er ingen vi er så alliert med som Storbritannia.

Men hva med Tyskland, fienden fra 1940-1945?
Tyskland kom etter noen år med i NATO og har vært et betydningsfullt og lojalt medlem. Det har forstått og akseptert at visse særlige vilkår må gjelde.
Den tyske okkupasjon av Norge artet seg relativt sivilisert fra Wehrmachts side. Det er etter mitt skjønn ikke okkupasjonen som er hovedproblemet når det gjelder vårt forhold til Tyskland. At tyskerne lot seg forføre av Hitler og nasjonalsosialismen, det er vårt tyske problem. Siden det er ideologiene som er farlige, ikke folkene, så vil nordmenn, og mange med oss, være meget vaktsomme og meget lett skremte når det gjelder tendenser i tysk mentalitet som synes å smake av nasjonalisme og revansjisme. Dette er ikke frykt for tyskerne, men frykt for alt som ligner nazistisk ideologi.
Vi er klar over at vi må passe oss. Tyskland er og blir en vesentlig del av Europa. Utviklingen i et lite land som vårt er i høy grad avhengig av hva vi henter av kunnskaper, impulser og kultur fra andre land, store og små, herunder fra Tyskland. I historiens løp har vi hentet mye derfra. Det nye Tyskland har mye å gi verden - selv om det har mistet det begavede element som de tyske jødene var.
At Tyskland er medlem i NATOs forsvarsfellesskap, at det spiller en rolle der og er bundet av spillereglene der, vil i denne tid og fremover være en fredsgaranti både for verden Europa og Tyskland selv.
Poenget er ikke å bryte NATO ned, men å bruke NATO.
Vi sa en gang i dette land: Vårt forsvars oppgave er å kjempe inntil vi kan få hjelp av dem som måtte bli våre allierte. Vi vet nå at det var en flink formulering, med hvilken man kunne narre seg selv.
Vi vet også at det ikke er nok med et vagt løfte om hjelp eller en allianse der partene holder hverandre på armlengdes avstand.
Vi vet at de land som ønsker sikkerhet gjennom felles forsvar, allerede i fred må legge et dyptgående alvor i alliansens politiske grunnlag og styring, og i dens militære form og funksjon. Det var denne lærdom de demokratiske land i vest la til grunn da dct røynet på etter krigen og NATO ble til. Det er denne filosofi vi fortsatt må ha levende for oss når vi skal opprettholde og tilpasse fellesskapet til vår tids problemkomplekser.