Forsvaret av Norge i 1940
– Hva betydde det?
– 50 år etter

Innledning

Det er min ærbødige påstand at det ikke er noen mening i å markere og minnes «9. april», overfallsdagen.
Men det er all grunn til å markere og minnes 50-års jubileet for forsvaret av Norge mot overfallet - 60 dagers forsvar fra 9. april til 9. juni 1940.
Kampene i Norge var Norges forsvarskamp mot nazi-Tyskland. Det var i større sammenheng de allierte demokratiers første operative samvirke i den annen verdenskrig - krigen mot Hitler.
Vi vet nå så mye, ja, nesten alt, om disse månedene i vår og verdens historie. Etter hvert åpnet de deltagende land det meste av sine arkiver, til glede for historien, historikere, nesten-historikere, nestenikke-historikere.
For et halvt år siden utkom i trykken general Ruges personlige rapport om felttoget, diktert like etterpå i tysk krigsfangenskap på Grini, redigert av professor Riste under tittelen «Felttoget». Erindringene inneholder mange av hans tanker og hans resonnementer med seg selv og andre mens felttoget pågikk. Når rapporten nå er offentlig, har vi fått en ny dimensjon i vår viten. Erindringene blir også ekstra givende fordi Ruge er en fremragende skribent, fast i stilen og sikker i karakteristikkene, med stigende selvbevissthet i vurderingene, og også med sans for humor og glede ved å fortelle.
Vi lider altså ikke under mangel på stoff når vi nå skal markere 50-års jubileet. Vi kjenner forløpet av kampene. Vi kjenner det meste av spillet foran og bak kulissene. Vi vet hva norske ledere tenke og ikke tenkte, hva Churchill tenkte og gjorde, det var ikke lite. Vi vet når Hitler jublet og når han raste.
Vi har mindre av refleksjoner spekulasjoner og forsøk på vurdering av noen sentrale, men relativt vage spørsmål og problemstillinger, som vi ikke finner i arkivene, hverken som spørsmål eller svar.

Spørsmålet:

Hva betydde det at Norge i april 1940 tok kampen opp mot Hitler-Tyskland, at forsvaret av Norge varte i 60 dager, i samvirke med britene og franskmennene, inntil den allierte situasjon bragte kampene i Norge til opphør, og at Norge fortsatte som alliert utenfor Norge til krigen var vunnet?
Hva betydde det - om noe - for de alliertes store krig mot Hitler-Tyskland?
Hva betydde det for norsk motstandsbevegelse i det okkuperte Norge at vi tok kampen opp i april 1940 og var med som alliert nasjon ute?
Hva betydde det for nordmennene som nasjon i eget nasjonalt liv, og i folkenes samfunn på videre sikt? Hva har vi lært? om vi har lært noe, og hvem er vi, som har lært eller ikke lært?
Hva betydde det? bedømt i dag 50 år etter, med det vi nå vet, og aner fremover?
Når vi prøver å reflektere over disse spørsmålene, har vi hele tiden et parallelt, heldigvis hypotetisk spørsmål: Hvordan ville bildet ha sett ut om Norge hadde underkastet seg?
Ved et 50-års jubileum passer det vel å stille slike spørsmål og prøve å svare på dem. Men er krigsgenerasjonen den rette til å gjøre det? Er vi fri nok? Er vi fordomsfri nok?
Innebærer det ikke at vi skal herje med hellige dyr, at vi skal rokkere på mye ros og ris, som forlengst er opplest og vedtatt, at vi simpelthen skal lemleste noen av livsløgnene våre?
Dessuten: Tar de yngre noen lærdom fra oss? Hver generasjon forbeholder seg å høste sin lærdom selv, trekke sine slutninger selv. Det er kommet én eller nesten to generasjoner etter krigsgenerasjonen. De er mer «vi» enn vi.
Jeg legger ikke skjul på at jeg underveis stundom angret på at jeg sa ja til dette foredraget. Men nå er det for sent å angre. Nå får det gå som det kan, som det står i sangen. Jeg minner om at jeg ikke er militær fagmann, og heller ikke historiker, men forhenværende, hva skal jeg si, altmuligmann.

Mellomkrigstiden

I august 1939, 20 år etter at 1. verdenskrig sluttet - sier og skriver 20 år - inngikk Hitler og Stalin en militæravtale om å dele Europa mellom seg. Uten å nøle satte de første del av avtalen i verk med deling av Polen.
De rykket inn fra vest og øst og startet den 2. verdenskrig. Sovjetsamveldet besatte de baltiske stater - Hitler hadde gitt dem grønt lys, og Stalin satte i gang vinterkrigen mot Finland 30. november 1939, åpenbart også for å sikre seg mot sin avtalepartner, Hitler. Det gikk ikke så lett som Stalin hadde trodd.
Både Hitler og Stalin var dikatoriske ledere i store land, og de var førere for totalitære ideologier, og tok sikte på verdensherredømme og Lebensraum. Militære operasjoner var ett av deres virkemidler. Nazi-Tyskland var blitt verdens sterkeste militærmakt.
Hvordan hadde dette skjedd?
Seierherrene 1. verdenskrig hadde ingen felles sikkerhetspolitikk etter krigen, ikke i Folkeforbundet, og ikke utenfor Folkeforbundet. De hadde vunnet krigen. Keiseren var vekk. De hadde pålagt Tyskland så strenge vilkår at det aldri skulle kunne bli farlig igjen.

Da en ny mentalitet begynte å reise seg i Tyskland, da nazismen vokste fram, da Hitler satte i verk det ene brudd på fredstraktatene etter det andre, og ikke vek tilbake for å utøve press mot sine naboer, da var det ingen kraft i reaksjonene fra Folkeforbundet eller fra de vestlige demokratienes side. Det var en skjebnesvanger unnfallenhet. 20 og 30-årene syntes ikke å frembringe de ledere tiden trengte; fra et fredspolitisk synspunkt har disse årtier et svart kors over seg. Et forslag fra vår side om å inngå integritetstraktat med Frankrike og England ville ha vært som å banne i kirken. Tanken om solidarisk forsvarsfellesskap én for alle og alle for én ble ikke tenkt, og var åpenbart utenkelig.
Vi hadde opphøyet nøytraliteten, om ikke til religion, så til den høyeste moral.
Noe av det viktigste vi burde ha lært oss, er etter min overbevisning, at det er de totalitære regimer og ideologier som er farlige, ikke folkene. Det var ikke Tyskland og ikke Sovjetsamveldet som var farlige, men det var Hitlerismen og Stalinismen. Det var nazismen og Hitlers nazistiske diktatur demokratiene skulle ha fryktet så sterkt at de hadde grepet inn i tide med maktmidler overfor hans krenkelse av den daværende fredstraktaten. Vi i Norge skulle ha fryktet Hitler-Tyskland så sterkt at vi åpent og i tide hadde tont politisk flagg og lutet oss mot vest.

Forspillet

Forspillet til krigen i Norge 1940 er fascinerende historie.
De britiske og franske regjeringene erklærte altså, etter flere års tilpasninger og vikende politikk, Tyskland krig, da Hitler høsten 1939 gikk inn i Polen. I de første måneder deretter, under det som kalles skyggekrigen, bygde begge regjeringene på at Hitler-Tyskland skulle kunne tvinges i kne ved omfattende blokade. De allierte la avgjørende vekt på å stoppe skipningen til Tyskland av den svenske malmen, som gikk fra havnene i Luleå og Narvik. De la så avgjørende vekt på dette at de drøftet og planla å gå inn i Norge og Sverige i nord for å stoppe skipningen. De hadde to planer. Royal Navy og marineminister Churchill ville legge ut miner i norske farvann og foreta supplerende streif i sjøterritoriet med sjøstridskrefter. Hærsjefen, general Ironside, ville sende et ekspedisjonskorps via Narvik for å besette de svenske gruvene ved Kiruna. Den første plan kaldtes Wilfred, den annen Avonmouth.
Hvis vi skal forstå det som skjedde, må vi være oppmerksom på at de allierte regnet Maginotlinjen som sikker mot Wehrmacht og at Royal Navy ga dem herredømme over havene. De feilbedømte sin egen situasjon og undervurderte tyskernes styrke, ikke minst det tyske flyvåpen.
Marineplanen (Wilfred) med Churchill som impressario, og hærplanen (Avonmouth) med Ironside som talsmann kom til å kjempe og manøvrere for hegemoniet i den allierte britiske/franske planlegging og krigføring gjennom 2-3 måneder i 1940. Striden og manøvreringen gir et nedslående inntrykk av krigsledelsen under Chamberlain og Daladier og står, i motsetning til den stramme og rasjonelle planlegging på tysk side.
Det er interessant at malmtransportene ble tillagt den største strategiske betydning på begge sider. Men Hitler betraktet i tillegg, sa general Falkenhorst i et forhør etter krigen, en britisk besettelse av Norge som en krigsavgjørende omklamring av Tyskland, og fryktet den mer og mer.
Det ser ut til at Hitler, inntil «Altmark», var vel tilfreds med et nøytralt Skandinavia. Han var etter felttoget mot Polen oppslukt av angrepet mot vest, den såkalte Operasjon «Geib». Det var den som skulle avgjøre krigen.
Hitler hadde grunn til å være tilfreds med den skandinaviske nøytraliteten. Det var stor respekt for den tyske styrke i disse land, og en viss tilpasning til «verdens sterkeste militærmakt». Skipningen av den svenske malmen til Tyskland gikk relativt uforstyrret over Uleå og gjennom Østersjøen i sommerhalvåret, og over Narvik og langs den norske kyst i norsk territorialfarvann i vinterhalvåret. Det var vel hverken i Norge eller i Sverige noen virkelig forståelse av hvor viktig begge de krigførende parter anså denne sak for å være.
Ved årsskiftet 1939-40 kom mennesker og begivenheter som begynte å få Hitler til å tvile på den norske vilje og evne til nøytralitet. Quisling kom til Tyskland i desember 1939. Hos sjefen for den nazistiske ideologi Alfred Rosenberg, og hos sjefen for den tyske marine, admiral Erich Raeder, vinner han gehør når han påstår at det er fare for at den norske regjering vil spille sammen med England. Disse to skaffer ham foretrede for Hitler, som får plantet en tvil i seg.

I Norge dyrket vi vår nøytralitet og var meget forarget over de krenkelser som fant sted, når sant skal sies, særlig over de britiske krenkelser. Det var på sett og vis ufarligere å protestere mot det siviliserte England. Og innerst inne var vi jo engelskvennlige! Vår nøytralitetsdyrkelse var nesten utrolig i sin selvrettferdighet, og urealistisk inntil det selvmorderiske. Under 1. verdenskrig forsto den daværende regjering i Norge at et land som erklærte seg nøytralt, måtte ruste seg slik at det hadde militære midler til å hevde nøytraliteten. Denne betraktning var nesten fraværende i 1939. Nøytraliteten skulle kunne markeres, men den hadde sitt forsvar i folkeretten og i sin opphøyde moralitet. En gang unnslapp det utenriksminister Koht i Stortinget at vi måtte passe oss, slik at vi ikke kom med i krigen på den gale siden. Jeg tror at Koht da følte at han nesten forløp seg.

«Altmark»

«Altmark»-episoden, 14.-17. februar 1940, setter skille i historien. Den fikk dramatiske følger for Norge, uten at vi forsto det da det hendte.
«Altmark» var et hjelpeskip for det tyske lommeslagskipet «Graf Spee». Det herjet i det sydlige Atlanterhav i krigens første fase. Når «Graf Spee» hadde senket britiske handelsskip, ble sjøfolkene tatt ombord i «Altmark». Det var til slutt 299 britiske sjøfolk ombord, stuet under dekk. Da «Graf Spee» sank i nærheten av Montevideo i desember 1939, gjemte «Altmark» seg først i det sydlige Atlanterhav i to måneder. Kapteinen håpet at han var glemt, og at han skulle kunne snike seg til Tyskland over en nordlig rute gjennom Danmarkstredet mellom Grønland og Island, og så til slutt via den norske leden til Tyskland. Et britisk speiderfly oppdaget imidlertid «Altmark» i norsk territorialfarvann. Etter en relativt overfladisk undersøkelse av norske myndigheter i Bergen fikk «Altmark» lov til å seile i norsk territorialfarvann og gjennom den ytre krigshavnen i Bergen. Da «Altmark» var kommet noe forbi Stavanger, ble den avskåret av to britiske destroyere og søkte tilflukt i Jøssingfjorden, gardert av to mindre norske fartøyer som meddelte at norske myndigheter hadde gransket skipet og at det hadde lov til å passere. De to britiske destroyerne trakk seg tilbake.
Churchill, som på dette tidspunkt var marineminister, ga sjefen på destroyeren «Cossak» Captain Vian ordre om at «Altmark» skulle bordes, fangene frigis og skipet tas i besittelse. Om kvelden 17. februar 1940 gikk så «Cossack» inn i Jøssingfjorden. Etter en kort og resultatløs samtale med den norske kapteinen, bordet Vian «Altmark». Det oppsto kamp mann til mann. Fire tyskere ble drept og fire såret. Det viste seg at «Altmark» hadde 299 britiske sjøfolk ombord. Den offisielle norske reaksjonen på «Altmark» var voldsom. I Stortinget uttalte utenriksminister Koht bl.a.: «Det syner seg såleis at den britiske regjeringa i dette tilfellet har meint ho kunne settja seg ut over omsynet til ålmen folkerett og omsynet til ein liten stat, som i denne krigen ikkje har anna formål enn å halde oppe nøytraliteten sin.»

Etter at Koht hadde endt sin tale, grep stortingspresident Hambro ordet og sa: «Bak den holdning som den norske regjering har inntatt i denne konflikt, og bak den protest den norske regjering har nedlagt, står et enig Storting og et samlet folk.»

«Cossack» kommer opp på siden av «Altmark» før bordingen i Jossingfjord. (Illustrated London News)

I Storbritannia var begeistringen over befrielsen av fangene stor. Mannens og Churchills aksjer steg. Kritikken mot Norge var alvorlig. Den britiske utenriksminister underrettet fortrolig den britiske ambassadør i Washington slik: «Nå da Altmark-episoden har vist Norges fullstendige underkastelse ved tysk press, reiser spørsmålet seg om varige tiltak for å stoppe den tyske bruk av disse farvann ved å legge miner i dem.» Men det er Avonmouth-planen som vinner. Den allierte ledelse bestemmer at det skal sendes en britisk/fransk ekspedisjon til Narvik for å kunne okkupere de svenske gruvene og hjelpe Finland.

I siste del av februar har finnene store vanskeligheter med å stå imot det sovjetiske presset i vinterkrigen. Den 23. februar gir både britene og franskmennene dem en diskret beskjed om at de har planer om en operasjon til Skandinavia som kan komme dem til hjelp. Finland spør om nærmere detaljer: Hvor mange og når? Britene svarer 20 000 mann som kan være i Finland midt i april.

Det er nå kamp om tiden på alle hold. Den 11. mars beslutter England og Frankrike å sette i gang Operasjon Avonmouth mot Narvik. Skipene lastes. Norge og Sverige har sagt nei til gjennomfart. Instruksjonene bygger likevel på at det skal være noe i retning av en fredelig ekspedisjon, dog således at de militære sjefer ikke skal bli instruert om at de ikke skal skyte under noen omstendigheter. Det ble også bestemt at den norske regjering ikke skulle bli varslet på forhånd, men først etter at troppene var landet.

Den 13. mars godtar Finland de sovjetiske vilkår. Churchill vil la Avonmouth gå. Skipene ligger der lastet, og troppene er så å si i bevegelse. Den britiske regjering bestemmer seg for å oppløse ekspedisjonskorpset.

Da Hitler hørte om «Altmark»-saken, fikk han et raserianfall. Han ga beskjed om at det skulle skje en forsering av alt arbeide som sto i forbindelse med en ekspedisjon til Norge. Han tilkalte en general som skulle lede operasjonen og satte opp en særskilt stab for den. Generalen var, som vi vet, Nicolaus von Falkenhorst, en 54 år gammel prøysser, som hadde det fortrinn at han hadde vært med i Finland i 1918 under den tyske intervensjonen der. Det hadde også vært en kombinert operasjon.
Den 1. mars 1940 utgikk det et Führer-direktiv til Falkenhorst som er verd å sitere:
«Den senere utvikling av den skandinaviske situasjon (les «Altmark») gjør det imperativt å gjøre alle forberedelser til en okkupasjon av Danmark og Norge med styrker fra Wehrmacht. Dette vil gjøre det mulig for oss å avverge britiske aksjoner i Skandinavia og Østersjøen, sikre våre forsyninger med jernmalm fra Sverige og forbedre utgangspunktet for våre sjømilitære styrker og flyvåpenet mot Storbritannia. Det er av ytterste viktighet at de nordiske land og de allierte blir tatt på sengen. Alle forberedelser må ta dette element i betraktning.»
Til Falkenhorst hadde Hitler sagt at om britene fikk fotfeste i Norge, ville de være i stand til å kontrollere Sverige og Østersjøen. I den baltiske sektor hadde Tyskland meget få tropper. Kysten lå uforsvart uten artilleri og festninger. Et Norge okkupert av Storbritannia, ville også kunne bli en dødelig fare for de tyske undervannsbåter.
Den 3. mars 1940 bestemte Hitler at angrepene på Norge og Danmark skulle skjefør det avgjørende angrep i vest. Det var en helomvending og en omprioritering i hans tankegang. Han var redd for å komme for sent til Norge. Den 20. mars melder Falkenhorst at han er klar. 1. april holder Hitler møte med Falkenhorst og alle hans generaler og admiraler som skulle gjennomføre «Weserübung» (Det tyske kodeordet på operasjonen til Norge.), ja, han eksaminerer hver enkelt om detaljer. «Weserübung» var hans ide, hans plan, hans krig, sier Kersaudy. Han sa til dem alle at «Weserübung» ville være et av de dristigste foretak i moderne krigshistorie. Likevel hadde han fast tro på at operasjonen ville lykkes. Erfaring viste at omhyggelig planlagte operasjoner lyktes. Men Hitler ville være i sterk uro inntil han fikk melding om at målet var nådd, sa han.
Hitler interesserte seg meget for den politiske siden av operasjonen. Han ønsket en fredelig besettelse av Danmark og Norge, men, hvis regjeringene ikke ville, måtte Kongene tvinges til å oppnevne nye regjeringer. Alle nødvendige forberedelser måtte gjøres for å hindre at Kongene rømte fra landet.

Fredsslutningen mellom Sovjet og Finland kom som et nederlag for de allierte.
Winston Churchill kommer tilbake med «Wilfred», planen om å legge miner i norske farvann. Det høyeste allierte krigsråd vedtar 18. mars at det skal legges miner for å stanse Narviktrafikken 4.-5. april og at den britiske marine skal gå til aksjon mot tyske skip.
Samtidig med minelegging i norske farvann skulle det skje en minelegging i Rhinen, men dette var formelt betinget av en tilslutning fra det franske krigskabinett.
Det høyeste allierte råd hadde merkelig nok ikke behandlet risikoen for tyske motstøt etter mineleggingen. De militære stabene var raske til å bøte på forglemmelsen. Ekspedisjonen Avonmouth til Narvik, med sine to brigader, og ekspedisjonen Stratford med sine fem bataljoner til Vestlandet, ble gjenopplivet i all hast. Tro det eller ikke, 4. april var troppene klare til å gå ombord, skipene var klare til å seile. Minene til å legges ut, 5. april.
Den som liker hypotetiske alternativer kan i etterhånd spekulere på hva Hitler hadde gjort, om han hadde fått beskjed om at britene var i norske farvann 5. april 1940.
Men det ble ingen minelegging 5. april utenfor Narvik! Det franske krigskabinett sa nei til minelegging av Rhinen. Det var derimot ivrig etter å sende ekspedisjonskorpset mot Narvik. Selv Churchill greide ikke å overtale franskmennene, men han greide å overtale Chamberlain til å droppe minelegging i Rhinen som vilkår for minelegging i Norge.
8. april 1940 tidlig om morgenen, tre dager forsinket, kom mineleggeme til Vestfjorden og samtidig en britisk note til Utenriksdepartementet. Regjering og Storting ble sterkt engasjert i bedømmelsen av den nye situasjonen og i utformingen av en protestnote til den britiske og franske regjering. Den fikk en relativt moderat form. Johan Ludvig Mowinckel hadde i den utvidede utenrikskomite sagt: «Hva som enn hender, en krig mot England må være helt og holdent utelukket.»
Han kunne ha sagt det før.

Les mer i del 2