8. mai markering 2007 v/minnebauta på Bømoen

v/ Prost Knut A. Knudsen

Godtfolk !

Når vi samles i dag oppfyller vi intensjonene til dem som reiste bautaen her på Bømoen: Minnet til dei falne skal i all fremtid  lysa i Noregs soge. Heimen og heimbygda deira skal vera dei første til å heidra dei og verna om minnet deira.

Slik stod det i oppropet i 1946, som gikk ut til hele området for Fjordane Regiment. Oppropet fikk stor respons, slik at minnesmerket kunne reises og yde respekt til de som gav sitt liv, og gi en utfordring til dem som ser bautaen.

Når 8. mai kommer , er det tid for å ta vare på historien. Våren og livet spirer på nytt i naturen, maidagene gjør oss stolte av landet vi lever i.

Noen spør likevel, hvor lenge skal vi feire at freden ble vunnet? Verden er jo forandret på to generasjoner? Europa er forandret. Forsvaret er forandret, vossinger bærer FN- merker på uniformen og deltar i fredsoperasjoner i andre verdensdeler.

Jeg mener at spørsmålet er feil stilt. Fortiden er byggemateriale både for nåtid og framtiden. Og jeg tviler om forandringene egentlig går dypt nok, til å endre den menneskelige natur og fristelsen til å fjerne makt som kan dukke opp igjen nårsomhelst. Her i bygden fikk vi en liten debatt et par uker tilbake, i forbindelse med en tur med de hvite bussene, et opplegg slik at ungdomsskoleelever for se konsentrasjonsleirer. Opplegget ble diskutert, inntil et innlegg i avisen skar igjennom og pekte på realitetene, det er viktig at ungdommen får oppleve historien.

Bøker og bautaer gir dokumentasjon av det som skjedde, og i ny tid handler det om å gi et budskap om verdier som det var verdt å still opp for.

Heldigvis er Europa forandret, det sto ikke om folk mot folk, det handlet om ideologi som gjorde rov på menneskers likeverd, som skapte urett og ufrihet.

I en tid med åpne grenser i Europa , har vi muligheter til å finne mange steder og dager som ligner på denne dagen på Bømoen. Det gir oss glimt av at den lokale innsatsen var en del av et stort fellesskap, på mange fronter, samhold gav styrke.

Aldri mer, er det nærliggende å si når vi ser navn på bautaer eller lister på minnetavler i kirker. Som regel unge mennesker som var i starten av sine liv, tok plikten og betalte dyrt.

Aldri mer kan likevel være ønsketenkning. Min verneplikt ble avtjent som marineprest på Håkonsvern snart 40 år tilbake, jeg møtte offisersgenerasjonen som hadde deltatt i operasjoner. Prest i Forsvaret var et dilemma, som ikke minst ble utfordret når vi hadde etikk-undervisning i ”Prestens timer”. Men jeg kom ikke til rette med noe annet, det har med realisme i mitt syn på mennesket å gjøre. De gamle romere sa; Si vis pacem, para bellum. Om du vil fred, rust deg til krig. Med modifikasjon kan vi skrive det gode til de ti bud og andre almene regler for menneskelivet, men uten et system som gir frihet for alle og tar vare på retten i et fellesskap, handler det om urett, anarki eller undertrykkelse. Slik var det for dem vi minnes i dag, slik er det fremdeles. Vi vil bygge fred, men trenger også midler til å holde urett og ufrihet i sjakk. Takk for oppmerksomheten.

 Til lykke med dagen !

Kransepålegging ved minnesmerke over dei falne
1940-1945

Prestegardsmoen Voss, 8. mai 2007 ved Birger N. Berge

Vyrde sambygdingar  og andre frammøtte.

Eg var berre 7–8 år då krigsutbrotet  kom våren 1940. Eg skjønna vel lite kva dette ville føra til for landet i åra frametter.

Eg budde på Dalane tett attmed ”gamlevegen”, og då mobiliseringa kom i gang hugsar eg dei eldre var og snakka med dei mange ungdommane på Dalane som då skulle fara i krig. Spaninga og uvissa var nok stor for kva som skulle henda dei.

Bombedagane over Voss, og inntoga av tyske soldatar og tysk krigsmateriell og fly er òg noko som sit fast i minnet.

Ikkje alle kom heim att etter krigshandlingane denne våren og etter dei 5 lange krigsåra som fylgde. Mange unge og staute gutar miste livet i kampane for fedrelandet og fridomen. Familiar og andre uskuldige var òg hardt råka av desse hendingane.

Difor er det viktig at dei som minnest desse krigsåra, og alt det vonde som fylgde med, ikkje gløymer dette, men formidlar det til nye generasjonar. For fridom er ikkje ein sjølvsagt ting, men noko ein må kjempa for.

Lat oss vona at denne fridommen som for mange kosta livet vil vara ved og at landet vårt aldri meir vert hærteke.

Det er i år 60 år sidan den fyrste norske brigade vart sende til Tyskland i fredsbevarande arbeid.

Tysklandsbrigade veteranane er takksame for den tillit me er synte ved å føreta kransinga av denne minnesteinen på frigjeringsdagen 8. mai.

I takksemd og vyrdnad for dei vossingar som vart råka av krigshandlingane  og som let livet sitt i kampane for fridomen legg eg denne krans på minnesteinen.

SJUR HERRE, avisa Hordaland | foto

Tilbake