Digitalskolen - Norsk motstand under andre verdenskrig
Sabotasje i Norge under 2.verdenskrig
Å drive sabotasje mot tyskerne
i Norge var på ingen måte en opplagt handling ut fra tradisjoner
og holdninger som fantes i den norske befolkningen. Vi hadde i lang tid
vært forskånet fra krig og hadde derfor hverken erfaring eller
trening i den type arbeid. Det var også sterke motforestillinger
mot slike aksjoner fordi man var usikker på hva man kunne oppnå
og hvilke tyske represalier det kunne forårsake. Synet på sabotasje
endret seg i løpet av krigstiden, fra en i utgangspunktet forsiktig
og passiv holdning til en langt mer aktiv holdning.
Britiske holdninger
Vår allierte i vest hadde
klare synspunkter. For Storbritannia var det viktig at vi gjorde situasjonen
vanskelig for tyskerne, blant annet ved at vi sørget for at de ikke
fikk nyttegjøre seg norsk industri og næringsliv. Fra britisk
side var derfor sabotasje en del av strategien og britene stod for en del
oppdrag i Norge. Disse var ikke alltid avtalt med norske myndigheter og
skapte en del konflikter mellom norske og britiske myndigheter. Dette bedret
seg da arbeidet ble koordinert gjennom Special Operations Executive, SOE.
En gruppe som sorterte under SOE var kompani Linge, spesialtrente norske
soldater med tanke på sabotasjeoppdrag i Norge. For SOE var det også
viktig at sabotasje medførte usikkerhet hos tyskerne og dermed bant
opp styrker i Norge. SOE ville nødig ha større tyske styrker
ved frontene ute i Europa.
Hjemmefrontens holdninger
Hjemmefrontens ledelse i Norge
hadde et svært restriktivt syn og ville i utgangspunktet ikke ha
noen form for militær sabotasje. Milorg skulle være en
beredskapstyrke som skulle settes inn ved en eventuell invasjon i landet.
Før denne tid skulle Milorg ikke ha våpen, man mente at det
var sikrest å få disse inn i landet umiddelbart før
de skulle brukes. Denne restriktive linjen hadde sammenheng med tyske trusler
om dødsstaff for sabotasje og våpenbesittelse, man kunne aldri
vite hvilke tyske motangrep som ville komme. Hjemmefrontens ledelse stillte
seg svært kritiske og urolige til de tilfeller som var av "tilfeldig"
sabotasje i Norge de første krigsårene. Mange av disse ble
utført av aktive kommunistgrupper, som hadde et annet syn på
bruken av sabotasje enn hjemmefronten og som heller ikke var villige til
å innordne seg under de "offisielle" retningslinjene for sabotasjearbeid.
I løpet av 1943 skjer en
endring i holdningen til sabotasje i Milorg. Ved inngangen av året
godkjennes aksjoner utført av SOE, men Milorg deltar ikke selv aktivt.
Ved utgangen av 1943 deltar også Milorg-soldater i aksjoner, dersom
disse er "hensiktmessige". Våren 1944 er Milorg for fullt med i dette
arbeidet. Det hadde i lenger tid vært et ønske blant soldatene;
de ville gjerne praktisere det de hadde øvd på og sabotasjeaksjoner
kunne gi utløp for denne virketrangen og være med og holde
moral og disiplin oppe. Samtidig var det en anerkjennelse av at sabotasje
var viktig som kampmiddel. Et moment kunne også være at man
var redd for å "miste" aktive Milorg-medlemmer til andre mer aktive
grupper. Beredskap var likevel fortsatt Milorg sitt hovedmål.
Sabotasjemål
Som en følge av den mindre
restriktive holdningen til sabotasje under siste del av krigen, ble det
definert hva som kunne være hensiktsmessige og gode mål for
aksjoner. Hovedmål ble skip, jernbane og industri. Drivstoff ble
også et viktig mål siste krigsåret. Totalt regner vi
med 350 - 400 sabotasjer i løpet av krigen, de aller fleste på
slutten. Bare i mars 1945 blr det utført over 70 aksjoner.
Den aksjonen som vel har fått
mest omtale i norsk krigshistorie er sprengningen av tungtvannsanlegget
på Vemork ved Rjukan. Både på alliert og tysk side kjennte
man til betydningen av tungtvann for fremstilling av en atombombe. Ved
den aktuelle fabrikken produserte man nettopp tungtvann og da det ble kjent
at tyskerne planla å øke produksjonen, ble fabrikken et viktig
angrepsmål. Aksjonen ble gjennomført i februar 1943 og fabrikken
ble påført betydelige skader. Anlegget ble reparert, men bombet
og ødelagt på nytt. Det ble da bestemt at anlegget skulle
demonteres og sendes til Tyskland. Det tungvann som allerede var produsert
skulle nå til Tyskalnd. Under transporten greidde Milorg-soldater
å senke ferja som transportere tungtvannet.
Digitalskolen ©
Historisk institutt, Universitetet i Bergen ved Olaug Engesæter.
|