Digitalskolen - Norsk motstand under andre verdenskrig

Sabotasje i Norge under 2.verdenskrig

Britiske holdninger
Vår allierte i vest hadde klare synspunkter. For Storbritannia var det viktig at vi gjorde situasjonen vanskelig for tyskerne, blant annet ved at vi sørget for at de ikke fikk nyttegjøre seg norsk industri og næringsliv. Fra britisk side var derfor sabotasje en del av strategien og britene stod for en del oppdrag i Norge. Disse var ikke alltid avtalt med norske myndigheter og skapte en del konflikter mellom norske og britiske myndigheter. Dette bedret seg da arbeidet ble koordinert gjennom Special Operations Executive, SOE. En gruppe som sorterte under SOE var kompani Linge, spesialtrente norske soldater med tanke på sabotasjeoppdrag i Norge. For SOE var det også viktig at sabotasje medførte usikkerhet hos tyskerne og dermed bant opp styrker i Norge. SOE ville nødig ha større tyske styrker ved frontene ute i Europa.

Hjemmefrontens holdninger
Hjemmefrontens ledelse i Norge hadde et svært restriktivt syn og ville i utgangspunktet ikke ha noen form for militær sabotasje.  Milorg skulle være en beredskapstyrke som skulle settes inn ved en eventuell invasjon i landet. Før denne tid skulle Milorg ikke ha våpen, man mente at det var sikrest å få disse inn i landet umiddelbart før de skulle brukes. Denne restriktive linjen hadde sammenheng med tyske trusler om dødsstaff for sabotasje og våpenbesittelse, man kunne aldri vite hvilke tyske motangrep som ville komme. Hjemmefrontens ledelse stillte seg svært kritiske og urolige til de tilfeller som var av "tilfeldig" sabotasje i Norge de første krigsårene. Mange av disse ble utført av aktive kommunistgrupper, som hadde et annet syn på bruken av sabotasje enn hjemmefronten og som heller ikke var villige til å innordne seg under de "offisielle" retningslinjene for sabotasjearbeid.
I løpet av 1943 skjer en endring i holdningen til sabotasje i Milorg. Ved inngangen av året godkjennes aksjoner utført av SOE, men Milorg deltar ikke selv aktivt. Ved utgangen av 1943 deltar også Milorg-soldater i aksjoner, dersom disse er "hensiktmessige". Våren 1944 er Milorg for fullt med i dette arbeidet. Det hadde i lenger tid vært et ønske blant soldatene; de ville gjerne praktisere det de hadde øvd på og sabotasjeaksjoner kunne gi utløp for denne virketrangen og være med og holde moral og disiplin oppe. Samtidig var det en anerkjennelse av at sabotasje var viktig som kampmiddel. Et moment kunne også være at man var redd for å "miste" aktive Milorg-medlemmer til andre mer aktive grupper. Beredskap var likevel fortsatt Milorg sitt hovedmål.

Sabotasjemål
Som en følge av den mindre restriktive holdningen til sabotasje under siste del av krigen, ble det definert hva som kunne være hensiktsmessige og gode mål for aksjoner. Hovedmål ble skip, jernbane og industri. Drivstoff ble også et viktig mål siste krigsåret. Totalt regner vi med 350 - 400 sabotasjer i løpet av krigen, de aller fleste på slutten. Bare i mars 1945 blr det utført over 70 aksjoner.
Den aksjonen som vel har fått mest omtale i norsk krigshistorie er sprengningen av tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan. Både på alliert og tysk side kjennte man til betydningen av tungtvann for fremstilling av en atombombe. Ved den aktuelle fabrikken produserte man nettopp tungtvann og da det ble kjent at tyskerne planla å øke produksjonen, ble fabrikken et viktig angrepsmål. Aksjonen ble gjennomført i februar 1943 og fabrikken ble påført betydelige skader. Anlegget ble reparert, men bombet og ødelagt på nytt. Det ble da bestemt at anlegget skulle demonteres og sendes til Tyskland. Det tungvann som allerede var produsert skulle nå til Tyskalnd. Under transporten greidde Milorg-soldater å senke ferja som transportere tungtvannet.