Digitalskolen - Norsk motstand under andre verdenskrig

Kommunistenes innsats

Målet for alle som deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig var det samme: Et fritt og selvstendig Norge bygd på demokrati. Hvordan man skulle nå dette målet var det imidlertid delte meninger om. Det var ikke opplagt for alle at man skulle ta i bruk våpen mot en overmakt som Tyskland. Hjemmefrontens ledelse hadde ingen formell godkjennelse av norske myndigheter og stillte seg i utgangspunktet kun positiv til passiv motstand. Det var holdningskampen de satte sin lit til. De stillte seg avvisende til bruk av våpen og sabotasjer som kampmiddel i krigens første del. Det var først under en eventuell invasjon at slike middel skulle tas i bruk. De var opptatt av hvilken fare de kunne utsette sivilbefolkningen for, i form av uante tyske represalier. Ikke alle var enig i denne forsiktige holdningen. Aktive kommunistgrupper mente at en krig ikke kunne vinnes uten våpenbruk.

Kommunistene hadde liten oppslutning i Norge i 1940. Da vi 9.april ble okkupert av tyskerne, befant de seg i et dilemma. Generelt tok de avstand fra okkupasjonen av Norge, men på grunn av ikke-angrepsavtalen mellom Tyskland og Sovjetsamveldet fikk de problemer i forhold til eget parti det første krigsåret. Partiet hadde et nært forhold til Sovjet, og NKP var derfor i utgangspunktet motstandere av militær motstand mot tyskerne og gikk også mot regjeringens nære samarbeid med Storbritannia. Deres opptreden ble oppfattet som landsforæderisk av andre nordmenn. Etter at det tyske angrepet på Sovjet var gjennomført, stod de imidlertid for en modig og tapper kamp mot tyskerne. De ble allikevel stående isolert i motstandsarbeidet, delvis på grunn av mistillit fra den øvrige motstandsbevegelsen og delvis på grunn av sin vilje til å ta i bruk militante metoder. De ville heller ikke innordne seg under direktiver fra den norske overkommandoen, slik som Milorg gjorde. De gjennomførte derfor en rekke sabotasjeaksjoner på egen hånd. Dette skapte splid mellom den militære og sivile hjemmeledelsen, da man på sivilt hold trodde at aksjonene var godkjent av militære personer.

Det siste krigsåret stod også Milorg for en aktiv sabotasjelinje. Demed mistet kommunistene sin kritikk av de offisielle retningslinjene for motstanden mye av sin virkning.