Gjennom Jylland til Nordens sørgrense

-      og litt lengre.

Noen små glimt fra historien.

Nordpynten av Jylland  er som en spydspiss  mot Skagerrak, og enhver som reiser over dette havstykket vet at været veksler fort - det kan være  stormfullt eller stille som en andedam.

Vi skal noen mil sørover langs den værharde vestkysten. Navnet ”Jammerbugten” tyder på at  sjøen kan stå hardt på. Sjøfarende kunne i gamle dager med rette si, når stormen førte dem hit: ”Lader Haabet fare, I som kastes her ind.”

På Jyllands skulder – Danmarks nordvestligste punkt -  finner vi Hanstholm  som er en  forholdsvis ny havn . I mer enn hundre år prøvde lokale fiskere  å overbevise  regjeringen om behovet for en fiskerihavn, men det var ikke enkelt å finne  konstruksjoner som kunne motstå bølgekreftene. Først i 1961 begynte arbeidet og havnen stod ferdig i 1967. Siden den tid  har Hanstholm utviklet seg til å bli Danmarks største fiskerihavn, og i de senere år har godstransport og ferjetrafikk stadig mer preget havnebildet.

Den historiske landingsplassen  for trafikken fra Norge var Fladstrand – på ”innsiden” av Nordjylland. Den var velkjent for Peter Wessel Tordenskjold som ofte var på disse trakter. Fladstrand utviklet seg smått om senn til den byen vi i dag kjenner som Frederikshavn.

Jylland har en forunderlig fasong der landet ligger mellom to hav slik H.C.Andersen skrev  i 1859:

            Jylland mellem tvende Have

            Som en Runesteen er lagt,

            Fortid mæle dine Grave,

            Fremtid folder ud din Magt;

            Havet af sit fulde Bryst

            Synger høit om Jyllands Kyst.

Når vi kjører sørover nærmer vi oss områder med en heller dramatisk historie.  I dag er det ikke mange timers kjøring til grensen  – Nordens sørgrense - der så mangt et slag har stått. Kanskje var det der vår ferd egentlig skulle tatt til – nå blir det nesten en omvendt kronologi.

Mens vi busser sørover, kan vi  minnes de norske soldatene som vinteren 1713 – under den store Nordiske krig - ble satt i land på Fladstrand og deretter marsjerte mot Sønderjylland. Høsten 1712 var den danske hær, som stod i Mechlenburg og Pommern, sterkt svekket, samtidig som svenskene hadde fått forsterkninger. Kong Fredrik IV beordret  flere av de norske regimenter  til Danmark – bl.a.  to bataljoner av det Bergenhusiske. De hadde en strevsom ferd sørover.

Vestlandskontingenten ble skipet fra  Fredrikstad og Fredrikshald hvor regimentets reserver ble værende igjen. Det tok tid å få  troppene sørover, men etter  åtte dager om bord i flåtens skip nådde de Fladstrand. Herfra ble de så transportert med vogner til Fredericia i første omgang.  Vi skal høre mer om dem senere.

I den norske hæren var for det  meste  utskrevne mannskaper. Unntaket var Cicignons Gevorbne ( hvervede) Regiment.  (Den danske hær var stort sett hvervet)

Utskrivingen var basert på bondebefolkningen, etter det såkalte legd-systemet hvoretter   hver legd skulle stille med en soldat. Det har vært sagt at stort sett var det husmannssønner som ble plukket ut til å gjøre tjeneste.

”Heden som en Kornmark staaer”

Vi forlater Vesterhavet  som knapt har endret seg  siden hine hårde dage,  men  landskapet inne i  landet har nå et annet preg. Opprinnelig var det enorme lyngheier – oppimot 800.000 hektar sies det – hvor det nå er dyrket mark.

H.C.Andersen sa det slik:

            Heden, ja man troer det neppe,

            Men kom selv , besee den lidt,

            Lyngen er et pragtfuldt  Tæppe,

            Blomster mylre milevidt,

            Skynd Dig, kom, om føie Aar

            Heden som en Kornmark staaer.

Hededyrkingen ble reist som en folkesak i de bitre årene etter tapet av  Slesvig i 1864. med  et slagord som fenget: ”Hvad utad tabtes, skal innad vindes”. Med den danske hedeselskaps hjelp ble  store strekninger drenert, skog plantet og diker bygget til vern mot havet. Oppdyrkingen skjøt fart og  førte til at ”Heden som en  Kornmark staaer”.  Bare fem arealer på til sammen 8.000 tønder[1] land er fredet  som et minne om det som engang var. Ett av disse stedene er Rebild bakker som er blitt dansk-amerikanernes samlingsplass hver 4.juli.

Vi nærmer oss Kongeåen og  grensen til Sønderjylland amt – det vil si riksgrensen fra 1864 til 1920.

Frøslev lejr.

Før vi krysser grensen  som ble satt i 1920, er det grunn til å minnes en nyere hendelse  i historien – Frøslev leir som ligger straks nord for grensen.  Interneringsleiren ble opprettet i 1944, etter dansk press. Ved å opprette en interneringsleir i Danmark håpet man å unngå at mange dansker ble sendt til tyske KZ-leire – og det lyktes i stor grad. Ikke mindre enn 13.000 mennesker var gjennom Frøslev-leiren i de 9 måneder den eksisterte. Av dem ble ”bare” 1.600 sendt videre til leire i Tyskland og  halvparten av disse kom  aldri tilbake..

Sammenlignet med forholdene i Tyskland var Frøslev-leiren et paradis på jord. Riktignok var det til tider stuet sammen 5.500 mennesker i en leir som var bygget for 1.500. Men forpleiningen var etter forholdene god – det sørget det danske fengselsvesen for. 

Og den 4.mai 1945 kom frihetsbudskapet også til Frøslev.

Historien  om Sønderjylland er innviklet og dramatisk. Det var et grenseland mot sachsere, slaver og frisere.  Utover i middelalderen var det en ustanselig tautrekking mellom ulike krefter om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Den historiske sørgrense  for  Slesvig  gikk ved  Eider-elven og ble etablert så tidlig som i året 811 i Karl den store tid,  og Danevirke markerte Danmarks sørgrense helt til 1864.

Ved foten av runesteinen

Her ved Nordens sørgrense oser det av gammel historie – ofte en slagmark, men  også en ferdselsveg for folk i uminnelige tider.

Lengst i sør er avstanden kort mellom Nordsjøen og Østersjøen   – om lag 4 mil tvers over et relativt smalt eide.  Landet ligger som  i fordums tid, om enn  mye er forandret. Der det før var vått og ufremkommelig marskland[1] mot Nordsjøen er det nå mindre væte og mer kulturjord

To eldgamle handelsruter krysset hverandre her – en hærveg nordover i Jylland og  handelsruten fra Østersjøen  (Østersalt som danene kalte dette havet) tvers over eidet til Friesland og  Vesterhavet .

I dette grenselandet var det stor ferdsel og påvirkning både nordover og sørover og det vises igjen i Danmark-Norges  historie. Eksempelvis er det mange kjente norske navn  som hadde sitt opphav i Slesvig og Holstein og traktene lenger sør.

Büsum

Vi  kjører fortsatt sørover, krysser Ejderen – den gamle grenseelv mot Holstein -  og kommer fram til den vesle byen Büsum  som skal være vårt standkvarter og utgangspunkt for utforskingen av området.

Helgoland

er en liten øy som ligger 65 km ut i Tyskebukten og består av et platå av rød sandstein med bratte klipper på alle sider – Oberland – og  en mindre sandstrekning  på sørøstsiden  - Unterland. Dessuten en lav sandøy på østsiden – Düne.

Øya ble opprinnelig bosatt av frisiske fiskere, kom under kontroll av hertugene av Schleswig-Holstein i 1402 og ble en dansk besittelse i 1714. Øya ble okkupert av den britiske marine i 1807 og forble britisk til 1890. Gamle frimerkesamlere husker kanskje bildet av dronning Victoria på frimerker fra Helgoland  I 1890 skjedde en byttehandel – Tyskland fikk tilbake Helgoland mot å avstå  Zanzibar og andre afrikanske territorier.

Tyskerne  utviklet øya til en marinebase – ”Nordsjøens Gibraltar” – og basen var i konstant bruk under første verdenskrig. I 1920-22 ble marineinstallasjonene demolert i samsvar med Versaillestraktaten og øya ble et populært turistmål.

Men under nazi-regimet ble øya igjen bygget ut som marinebase og ble hyppig angrepet av  allierte fly mot slutten av krigen. Etter krigen ble den gjenværende befolkning  evakuert,  britene sprengte  de fortifikasjoner som ennå stod og  endret mye av landskapet. Øya ble brukt som bombemål for RAF inntil den ble tilbakelevert Vest-Tyskland 1.mars 1952.

Så ble byen, havneanlegget og badeplassen på Düne bygget opp igjen til glede for turisttrafikken.

(Kilde: Encyclopedia Britannica)

Friedrichstadt

Vår utforsking bringer oss nordover igjen til elven Eider og den idylliske byen Friedrichstadt,

grunnlagt i 1621 som en strategisk beliggende handelsby. Hertug Friedrich 3 av Schleswig-Gottorp inviterte religiøst forfulgte fra Nederland og Tyskland  til å slå seg ned i byen. Kolonistene fikk stor innflytelse på byens utseende med de hollandske renessansehus, kirker og kanaler.

Tønning

er et annet lite sted ved Ejderen. I dag er stedet mest kjent for et imponerende slusesystem ved Ejderens munning, bygget for å regulere flo og fjære – ”Eidersperrwerk”.

Det er vanskelig å se at her skjuler det seg gammel og nesten glemt historie. Men navnet Tønning er på finne på noen av de gamle norske regimentsfanene.

I den store nordiske krigen 1700-1721 [2]

var Sønderjylland fortsatt et strategisk sted og  norske tropper var med. ( Knapt hundre år tidligere, i 1628 under Christian Kvart, var  det opprettet en egen norsk hær).

Karl XII av Sverige  hadde Fredrik IV av Gottorp som sin allierte., mens på Danmarks side stod August II (konge av Polen og kurfyrste av Sachsen), Tsar Peter av Russland, England-Hannover og Preussen

Svenskene ble etter hvert drevet ut fra sine nordtyske besittelser.  Det var et forvirrende spill hvor også de Gottorpske fyrster var aktivt med. I 1711 hadde de allierte makter Danmark-Norge, Russland og Sachsen funnet tiden inne til å overta Sveriges tyske provinser, mens kong Karl XII befant seg i Tyrkia.  Men svenskene overførte  10.000 mann under general Stenbock  til Nordtyskland og  tilføyet den danske hær et grundig nederlag i Mecklenburg. I stedet for å utnytte seieren og forsøke å slå russerne og sachserne enkeltvis, trakk  Stenbock hæren opp i Holstein. Etter en uheldig kamp ved Friedrichstadt – hvor han stod overfor en samlet russisk-sachsisk-dansk styrke, søkte svenskene tilflukt i den gottorpske festningsbyen Tønning – ved Ejderens munning få kilometer sør for Husum. Det endte med at den svenske hærstyrken – den siste mobile svenske styrken på kontinentet - kapitulerte og gikk i dansk fangenskap.

Men fortsatt var det gottorpske styrker i Tønning og avsperringen av  festningsbyen fortsatte både til lands og til sjøs.

Den danske hær trengte forsterkninger og  to bataljoner av det Bergenhusiske regiment som lå i Fredrikstad og Fredrikshald ble beordret til Danmark. I tillegg kom Det Norske Hvervede regiment under brigader Cicignon  og det 2. Trondhjemske Nationale regiment under brigader  Budde. Troppene ble innskipet på flåten 29. januar 1713 og  kom  23.februar til Fladstrand på Jylland ( nå Fredrikshavn). Som før fortalt ble regimentene transportert sørover på vogner til Fredericia.

Det var meningen at alle tre regimenter skulle reise videre sørover og slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning.  En avdeling av det Bergenhusiske som tidligere var sendt til København, fikk ordre om å marsjere til Fredericia for å slutte seg til regimentet der. Så kom det en ny ordre om at det Bergenhusiske  skulle til København for å forsterke garnisonen. Av  regimentets styrke på  9  kompanier,1229 mann, ble 200 fordelt som marineinfanteri om bord i admiral Sehesteds flåte og tok del i erobringen av Rügen og Stralsund i 1715.

Det var ingen tilfeldighet at nordmenn ble sendt til orlogsflåten. Den dansk-norske flåten hadde i stor grad  sitt grunnlag i norske sjøfolk og norsk eiketømmer. Det var i denne tiden at mye av den norske eikeskogen ble hogd ut.

Da de to andre norske regimenter i mars måned kom til  Husum, fikk de straks ordre om å  slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning.

Tre veger som førte til Tønning ble  avsperret og alle andre veger ble ødelagt.  Ved Harblek stod brigader Cicignon med bl.a. Norske Hvervede Regiment, og ved  Kotzenbüll  brigader Budde med  trønderne.

På denne tiden var 5000 mann av den norske hæren  i Danmark.

Tilstanden ved de norske regimentene var alt annet enn god. Det trengtes penger til lønning av folkene og alt måtte kjøpes kontant. Munderingene var to år gamle og aldeles utslitt etter lange marsjer og streng tjeneste. Da regimentenes hester og vogner var blitt tilbake i Norge, hadde man intet tren og det  var knapt med våpen, telt og ammunisjon. Heldigst stilt var det Bergenhusiske regiment som man ikke ville la gå barbeint og fillet under garnisonstjenesten i København, og som derfor fikk utlevert både sko og klær fra de danske beholdninger.

Erobringen av Tønning  var ikke blant de store militære bragder –  selv om felttoget er markert på regimentsfanene for både IR11 og IR 12 - og ble egentlig avgjort av et intenst politisk spill. I det samme året besteg kong Fredrik Wilhelm I tronen i Preussen og dette landet spilte etter hvert  en betydelig rolle. I Tyskland begynte de første svake tegn på en våknende nasjonalitetsfølelse å vise seg. ”Talemaaden ”Tyskland for Tyskerne” hørtes vel ikke endnu; men mange begyndte at føle det som en Skam, at store Dele av Tyskland  var i fremmed Besiddelse”, heter det i en beskrivelse utgitt i 1915.

Innesperringen av Tønning foregikk sommeren 1713 uten de store fiendtligheter. Festningens kanoner lot høre fra seg noen ganger og forpostene kom av og til i kamp når de danske kom  vollene for nær. Det skjedde særlig under høybergingen som begge parter var interessert i. Utover høsten og vinteren ble forholdene for soldatene på begge sider verre og de led mye vondt i det fuktige marsklandet . Selv om våpnene hvilte, herjet sult og sykdommer.

Etter kapitulasjonen i februar 1714 ble vollene og murverkene  fjernet. Danskene ville ikke bruke penger på en garnisonsby som var uten betydning for Danmarks forsvar.

Husum  -  hovedstaden for Nordfriesland  -  har feiret sitt 400-års jubileum. For Brigadesoldater er byen kjent som  kvarter i flere år for 2.infanteribataljon – Vestlandsbataljonen.

Men byen er ikke helt som i Brigadens tid – det er blitt åpnere i Husum sentrum, noen bygninger er revet og mange er renovert. Den gamle havnen er mer tilgjengelig og byen har videt seg ut. Den virker ikke lenger som ”Die Graue Stadt am Meer”.

Det er ikke lett å orientere seg etter så mange år, og det viser seg å være et stykke veg til de gamle kasernene som ligger ved vegen som nå heter Flensburger Chaussee. Men så er en vel ikke så rask på foten lengre.

Da britene overtok de store kasernene  - tidligere var det Marinekaserne Husum – ble de døpt til  ”Leicester Barracks”. Nå heter de ”Fliegerhorstkaserne”  ifølge bykartet. Det er ikke lenger infanterister som har kvarter her. Det er bygget ny hovedinngang litt lenger øst, med høye gjerder og en bom som opereres fra et vakthus. Den gamle hovedinngangen er øde og forlatt – et blikk inn på plassen viser at den gamle flaggstangen vår er erstattet med et monument i form av et jetfly. Mellom kasernene og kantinebygget er det plantet to rekker med løvtrær, og etter størrelsen å dømme må det ha vært for adskillige år siden.

På andre siden av hovedvegen var det før et stort jorde hvor vi pleide å øve med håndgranater og bombekastere. I dag er området bygd ut med skole og svømmehall og boliger. Den gamle DP-leiren er revet og en bensinstasjon ligger omtrent der inngangen må ha vært.

Det er svært lenge siden 2.bataljon hadde sin siste oppstilling i Leicester Barracks.

Schleswig by

feirer i 2004 ikke mindre enn sitt 1.200- års jubileum, men som for andre gamle byer er det ikke lett å si alderen. I den forbindelse kan en tenke på ordføreren i Bergen som i en samtale med Hans majestet uttalte at byens alder er et spørsmål om penger til utgravninger!  Men Slesvig er iallfall nevnt i frankiske riksannaler så tidlig som i 804 og da under navnet  ”Sliesthorp”. Andre kilder bruker navnet ”Sliasvik”.

Den gamle domkirken – St Peters Cathedral -  reiser seg høyt over bebyggelsen ved havnen. Noen hundre meter lenger vest finner vi Schloss Gottorf (Gottorp-slottet) som engang var hertugenes residens og som i dag er et Landesmuseum.  Med den rike historien i området vrimler det  med museer - på andre siden av Slien har vi et vikingemuseum i Haddeby og  det danske mindretall har oppført et museum, ”Museum am Danewerk/Danevirkegården”,  ved stedet for utgravningene av Danevirke. Nevnes må også Schloss Gluecksburg som på 1500-tallet ble bygget som sommerresidens for hertugene av Schleswig-Holstein og som tidvis også var kongelig residens. Hertug Johan den yngre var byggherren og kalte slottet Gluecksburg, i samsvar med sitt valgspråk: ”Gott gebe Glueck mit Frieden”.

Kasernebygningene i Schleswig, som mange av oss kjenner fra lange vakter, ligger godt tilbaketrukket , mens hovedporten og vakthuset ligger nær opp til havnen og det gamle sentrum i byen. I 1945 døpte britene  anlegget ”Caterham Barracks” – det hørte fremtiden til at tyske soldater igjen skulle overta og døpe det om til ”Kaserne auf der Freiheit”.

Den norske Tysklandsbrigaden ble i 1947 først forlagt til Harz , men flyttet i 1948  nordover til Schleswig-Holstein.

Styrkene var forlagt i byene Schleswig, Flensburg, Husum, Itzehoe, Rendsburg og Neumunster, med brigadens hovedkvarter i Schleswig.

Over tid varierte oppsetningen noe.  I  Brigade 511  hadde avdelingene standkvarter slik:

-       Schleswig: Brigadekommandoen, Sambandskompaniet, Transportkompaniet, Sanitetskompaniet/Feltsykehus, Brigadeverksted,  Feltdepot og  militær-polititropp.

-       Rendsburg: Infanteribataljon nr 1 og Ingeniørkompaniet

-       Husum: Infanteribataljon nr 2

-       Flensburg: Feltartilleribataljonen og Luftvernbatteriet

-       Holtenau:  Oppklaringseskadronen

Brigaden var underlagt Tysklandskommandoen som lå i Rendsburg og som var bindeledd til de britiske styrkene og til overkommandoen hjemme.

Slutten på Norges deltakelse i okkupasjonen  ble markert med parade for kronprins Olav på Slesvig flyplass 12.april 1953.

Det er mangt vi ikke har tid til å befare, men vi kan ikke forlate Schleswig  uten å ha fått med oss litt av den gamle historie, hva sagaen og gamle krøniker forteller:

Dannewerk kalles det på tysk – det er det  gamle Danevirke som skulle verne vikingbyen Heidabu. Der er en voll som i dag ikke virker særlig imponerende, men som har spilt en  rolle gjennom historien. For danskene har navnet stadig en nasjonalromantisk klang.

Det berettes i gamle krøniker at høvdingen Ottar fra Hålogaland  seilte i fem dager fra kaupangen Skiringssal ( i Vestfold) til Hedeby som lå mellom vendernes, sachsernes og anglernes land og som tilhørte danene.

Han kom til  det landskapet som i århundrer fremover skulle bli  et skjæringspunkt mellom ulike krefter –  

Sagaen forteller også om en annen kjent mann, islendingen Gunnar fra Lidarende, som med vikinger herjet i austerveg. Etter å ha vært to år i viking besøkte han danekongen Harald Gormsson i Hedeby og det heter at han fikk den beste mottakelse. Dette var på Håkon jarls tid, før tusenårsskiftet.

Lenge før jydene og danene gjorde seg gjeldende i området rundt Slesvig, var det et annet folkeslag som bodde her – anglerne - og  området mellom Flensburgerfjorden og Slien heter den dag i dag Angeln. Senere flyttet mange av dem ut og gav navnet til det som nå heter England.

Haithabu

Alt  fra  730-tallet  vokste det  fram en handelsplass  - Hedeby eller Haithabu – sør for Slien og like ved den senere staden Slesvig.  Det ble Nordens største vikingetidsby, og sammen med Ribe var det Danmarks eldste by. Her ble de første nordiske mynter slått og her var lenge en  transitthavn for handelen i Østersjøområdet, inntil  Lübeck og Hamburg vokste fram som sentrale handelssteder.

De lærde er usikre på  når de første vollene i Danevirke ble  påbegynt, men det sies at det skjedde  så tidlig som år 837. Gjentatte ganger var det grensekriger med den tyske keiser og i urolige tider ble vollene bygget videre ut.

Handelsplassen Hedeby lå innerst i Slien-fjorden, med lett adgang til de baltiske områdene og med kort adkomst over Hollingstedt til Friesland og Vesteuropa og Nordsjøen. Topografien var slik at det ikke trengtes å bygge forsvarsvollene helt over til Nordsjøen. Det rakk å bygge forsvarsverker om lag fem kilometer vestover til  en liten elv, Reider Å (Rheider Au), en sideelv til Eider. Marsklandet lengst mot vest var lite fremkommelig iallfall sommerstid, før landet var oppdyrket og drenert.  Over det smale eidet  ble båter og gods dratt over , og man unngikk  den lange sjøreisen gjennom Kattegatt og langs vestkysten av Jylland .

Vollbyggingen som skulle beskytte ferdselsvegen  foregikk over lang tid til ut på 1150-tallet. Det var massive jord- og tømmervoller og arbeidet  var omfattende. Ennå vises spor av byggverket som strakte seg fra Slien og vest til Hollingstedt. ”Halvkredsvolden” som ble bygget fra annen halvdel av 900-tallet omfattet et areal på hele 240 dekar.

Senhøstes 974  kom  keiser Otto II sørfra med en hær av sachsere og frisere. Det var også med folk fra  Holstein (”Holtsetaland” hos Snorre).

I Snorre heter det bl.a.:

”Harald danekonge  sendte Håkon jarl  med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der…..

Keiser Otta kom med hæren sin sørfra til Danevirke, men Håkon jarl verget borgveggen (d.e. muren i Danevirke) med sin hær. Danevirke er slik laget at det går to fjorder inn i landet, hver på sin side av landet, men mellom fjordbunnene hadde danene gjort en stor borgmur av stein og torv og trær og gravd et bredt og dypt dike utenfor, men reist kasteller ved borgledene”

Snorres beskrivelse er ikke helt  å stole på, for som nevnt strakte ikke Danevirke  seg  lenger vest enn til en sideelv til Eideren.

Også et annet folkeferd opptrer på  denne arenaen   – venderne som var av slavisk  opphav og som holdt til langs Østersjøkysten fra Sønderjylland til elven Vistula.   I Olav Trygvessons saga hører vi at Olav var tre vintre i Vendland og giftet seg med datteren til kong Burislav, og var i dette riket helt til konen hans ble syk og døde . I gamle sagn berettes om vikingenes storslåtte borganlegg Jomsborg i Vendland ved byen Jumne (antakelig Wollin nær Stettin). I Snorre finnes dramatiske beretninger om jomsvikingene.

Kong Magnus den Gode

Rundt 1000-tallet var det et slavisk press vestover på de nordtyske slettene og Jylland var truet. Trusselen var stor også for sachserne, og kong Magnus Olavsson den Gode og hans svoger Ordulf slo seg sammen mot den felles fiende. Blant nordmennene var det dem som foretrakk å la danene selv ordne opp ved sin sørgrense, men kong Magnus var av en annen mening.

I  september1043  samlet kong Magnus  en  hær fra hele Jylland, etter at han hadde hørt at venderne hadde samlet en stor styrke.  Snorre  skriver at ”Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborg-å på Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren og det med at den var så stor at ingen kunne telle den……”

Det er misvisende når Snorre plasserer Skotborg å på Lyrskoghede - denne elven ligger langt lengre mot nord, nær Ribe.

Med stor besluttsomhet førte Magnus flåten til Hedeby og landsatte sine menn i ryggen på venderhæren som stod lengre nord. Landingen i Hedeby gjorde det mulig for Magnus å slutte seg sammen med Ordulf og hans sachsere.

Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.

Venderhæren ble grundig slått og trusselen mot Jylland var over. Snorre gir en livfull skildring av slaget og siterer Arnor jarleskald:

                        Fram med breie øksen,

                        Utrett trengte kongen,

                        Brynjen kastet; sverdlarm

                        Steg om hordekongen.

Slutten for Hedeby kom  i det ellevte århundre. Harald Hardråde brente byen i 1066 og det var også et  raid fra slaverne.  Byen som av danene ble kalt Hedeby – byen på heden -  og av sachserne Schleswig – byen ved Schlei -  forfalt og ble raskt erstattet av et nytt Slesvig på nordsiden av Sliefjorden der det var bedre tilkomst for dyperegående skip.  Men Danevirke skulle fortsatt spille en rolle.

Historien  om Sønderjylland er dramatisk og utover i middelalderen var det en ustanselig tautrekking mellom ulike krefter om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Og som vi har hørt var Sønderjylland et  strategisk sted under den store Nordiske krigen først på 1700-tallet.

Bare tre av fire vendte tilbake

Under den preussiske syvårskrigen 1756-63 var mesteparten av Europa innblandet. Danmark-Norge ønsket å holde seg utenfor maktkampen, men nøytraliteten måtte verges. Enevoldskongen Fredrik V bestemte at norske styrker skulle ta del i nøytralitetsvernet ved sørgrensen og de første norske avdelinger ble sendt til Holstein i 1758. I alt 12.000 mann ble sendt nedover.

Det var en sørgelig redusert styrke som omsider kom hjem til Norge våren og sommeren 1763. Om lag 3.000 befal og soldater – fjerdeparten av hele styrken – var død av sykdom og vanrøkt på ymse vis.[3]

I året 1848 oppstod det igjen strid om hertugdømmene som i over 400 år hadde vært knyttet til Danmark. Det var et arrangement som hadde overlevet de endringene i Europa som ble gjennomført av Wiener-kongressen. Holstein med sin overveiende tyske befolkning hadde vært  en del av Det hellige romerske riket og var nå representert i det tyske forbundet, mens Schleswig med hovedsakelig dansk befolkning i nord og  et tysk element i den søndre del, ikke var med i forbundet. Nasjonalismen vokste over hele Europa og  holsteinernes sak ble et følelsesladet spørsmål for tyskerne.

 Halvdan Koht skriver i  ”Revolusjonsåret 1848” bl.a.:

            ”I de samme dagene var det at holstenerne samlet seg om sine forfatningskrav. Om Holsten stod under den danske kongen, så var det et tysk hertugdømme, ein av dei tyske forbundsstatene, og reisningen i Holsten var et ledd i den almene tyske reisinga. Den hadde jo også en nasjonal tanke i seg, og holstenerne ville være med i et nasjonal-samlet Tyskland. Men de ville ikke bare ha ei fri forfatning for seg sjøl; de ville ha Slesvig med i den. Unektelig hadde Slesvig og Holsten på mange måter vært sambundne i de gangne tidene, og en  stor del av Slesvig hadde etter hvert fått tysk folkesetning. Men Slesvig var likevel et dansk hertugdømme, og en annen del av det var utvilsomt heilt dansk.”

Holstenerne forkynte selvstendighet for Slesvig-Holstein og oppnevne en provisorisk regjering i Kiel.  Dette innebar krig og 23.mars  1848 rykket danske tropper inn i Slesvig. Vel en måned seinere rykket  preussiske tropper inn i Holstein. Begge parter i striden hevdet at de kjempet for en nasjonal sak.

Den første store trefning i krigen  skjedde  i  den vestlige utkanten av Schleswig by.

Holstenske tropper ble  slått av den danske hæren og måtte dra seg tilbake til Holstein. ”Danskene var fylt av nasjonal brennhug”, skriver Koht, og dagen etter slaget kom det i København ut en sang som ble mektig populær: ”Den tapre Landsoldat”:

            Den gang jeg drog af sted

            Min pige ville med,

            ja, min pige ville med.

            Det kan du ej, min ven,

            Jeg går i krigen hen,

            Og hvis jeg ikke falder, kommer jeg nok hjem igjen.

            Ja, var der ingen fare, så blev jeg her hos dig,

            Men alle Danmarks piger, de stoler nu på mig.

            Og derfor vil jeg slås som tapper landsoldat.

            Hurra, hurra, hurra.

Knappe måneden senere gikk preusserne til angrep mot Danevirke og drev den danske hæren tilbake. Krigen gikk dårlig for Danmark, tross noen danske seire. I juli 1849 ble det våpenhvile, og avtalen bestemte at svenske og norske tropper skulle besette Nord-Slesvig under fredsforhandlingene. Omtrent 3000 svensker og 1000  nordmenn ble sendt  av sted og hadde kvarter i Slesvig til etter at freden ble sluttet i 1850.

Stormaktene Russland og  Storbritannia likte lite at  den gode havnen Kiel  skulle falle i hendene på Preussen og etter stort politisk press – hvor den russiske tsar truet med krig – ble alt som før. Den provisoriske slesvig-holstenske regjeringen forsvant og ble avløst av et dansk-tysk samstyre.

En broder i nød

Striden om hertugdømmene  blusset opp igjen i 1863 da danskekongen  Frederik VII døde uten  mannlig arving

Det har vært pekt på[4] at i Sydslesvig hadde man gjennom et helt århundre det sjeldne tilfelle at språk og sinnelag ikke dekket hverandre. Selv om man snakket tysk ute, var dansk språket hjemme. Også i Holstein følte mange seg knyttet til det danske kongehus og var politisk tilhengere av den danske helstatstanke.

Så sent som i 1848 reiste flensborgske borgere en minnestein over  danske som falt i slaget ved Bov – med tysk innskrift.

Da kong Fredrik VII døde  kom ”Flensburger Zeitung” ut med sørgerand og en hyllest til kongen. Bønder fra Angeln bar kisten fra Lyksborg slott til Flensborgs bygrense,  hvor flensborgske borgere overtok og brakte den avdøde kongen  gjennom de blomsterstrødde gater til havnen og dampskipet ”Slesvig”. Det var slutten på en tid  som med Frederik VII ble båret i graven.

Striden om hertugdømmene ble intens etter at Christian IX kom på tronen.

Preusserne med støtte av Østerrike hadde lenge motsatt seg dansk overhøyhet over hertugdømmene, og mente at den rette hersker var hertugen av Augustenborg[5].  Den  danske ”novemberforfatningen”   ”innlemmet” hertugdømmet Slesvig i  kongeriket. Men dette var et brudd på fredstraktaten fra London, hvor Danmark var blitt tvunget av stormaktene til å respektere hertugdømmene og ikke gjøre forskjell på dem.

”Jernkansleren” Bismarck  ville prøve ut sin nye hær og angrep Schleswig i februar 1864

Forsvaret av Danevirke  bygget  på  at våt-områdene var ufremkommelige, men denne krigen ble ført om vinteren og den danske hærledelsen fant det nytteløst å forsvare de gamle vollene. Danskene trakk seg nordover til Dybbøl hvor de hardeste kampene skjedde.

Danskene  ventet hjelp fra Norge og Sverige – dette var under skandinavismens storhetstid da det ble holdt  folkemøter med store ord om å hjelpe hverandre hvis et broderfolk kom i nød.  Men danskene ventet forgjeves  på hjelp.  Riktignok lovet svenskekongen å støtte Danmark med en hær på 20.000 mann og det norske Stortinget vedtok ekstrabevilgninger til en norsk støttehær. Både norske og svenske styrker ble holdt i beredskap, men kom aldri  til Danmark. Norge var seg selv nok.

Midt under konflikten  vedtok Fet herredsstyre å sende brev til Stortinget med oppfordring om å holde Norge utenfor konflikten. Brevet vakte oppsikt både i Norge og Danmark, og Ola Fet ble senere av danskene gjerne brukt som synonym for Ola Nordmann.

Det var i denne tiden at Henrik Ibsen skrev det harmfulle diktet ”En broder i nød”.

Hans Heiberg skriver i  sitt Ibsenportrett  ”…født til kunstner”[6]:

”Den eneste hjelpen Danmark fikk, var mange smukke talemåter og en beskjeden skare norske og svenske frivillige, så fåtallig at den ikke hadde den aller ringeste innflytelse på det militære resultat. Med Dybbøls fall hadde tyskerne tatt den siste skanse av betydning og kunne diktere fredsbetingelsene:  avståelsen av Holstein, og også av Slesvig, som på det tidspunktet var et område med tysk mindretall og dansk flertall.

Ibsens bitterhet var uten grenser. Den ble ikke mindre da han i slutten av april over Lứbeck kom til Berlin, der de  tyske tropper holdt sitt triumfinntog, som han fikk overvære. I et brev til Bjørnson fra Roma skriver han, etter at han har vært full av sorger og bekymringer:

”Jeg har angret at jeg satte mig til at udløse al den Bitterhed for Dig, i stedet for at give Dig lyse Skildringer af al den Herligherd, som du har sat mig i stand til at løftes og forædles ved her nede. Men de sørgelige Tanker paa Forholdene hjemme kan jeg ikke løsrive mig fra og har ikke kunnet det under hele min Rerjse. Var jeg blevet længere i Berlin, hvor jeg saa Indtoget i April og saa Pøblen vælte sig mellem Trofæerne fra Dybbøl, saa dem ride på Lavetterne og spytte i Kanonerne – i de samme Kanoner der ingen Hjælp havde faaet og som dog havde skudt fra sig saalenge til de var sprungne – da ved jeg ikke hvor meget jeg havde beholdt af min Forstand…””

Hertugen av Augustenborg lot seg proklamere som Friedrich der Achte, men ble skjøvet til side av Bismarch som innlemmet de tidligere danske hertugdømmer i Preussen.

Grensen ble skjøvet helt nord til Kongeåen.

Dybbøl er ikke glemt. Den 29.juli 1951 opplevde jeg at danske og norske soldater paraderte ved et stort stevne arrangert av Foreningen Norden. Det vaiet både danske og norske flagg over Dybbøl. Fra norsk side deltok  Brigadens Feltartilleribataljon med sin regimentsfane.

”Nordens Grænsepæl rykkes atter frem mod syd”

Mange grenser ble flyttet etter første verdenskrig. Ved en folkeavstemning i 1920 gikk Nordslesvig tilbake til Danmark. Men den søndre del med byene Flensborg og hovedstaden Slesvig  forble tysk område.

På gjenforeningsdagen var det reist en æresport på en bro over Kongeåen med en inskripsjon som var hentet fra et dikt av Thor Lange som vel 20 år tidligere hadde fått reist et minnesmerke over Magnus den gode, med følgende vers på baksiden:

                                    Magnus  tvende rigers pryd

                                    under Gud din   kongesjæl

                                    at se Nordens    grænsepæl

                                    atter rykket frem mod syd.

På steinen er hugget inn en scene fra slaget på Lyrskov hede med kong Magnus den Gode i spissen, laget av billedhuggeren Niels Skovgård.. Thor Lange hadde tenkt at steinen skulle plasseres på selve slagstedet, men det forbød de preussiske myndigheter. Derfor ble den reist på dansk grunn lenger nord, ved Skibelund tett ved den daværende grensen. Minnesmerket var tenkt som et nordisk symbol på sammenhold og kraft – noe som var høyst nødvendig da steinen ble reist.

”Mindernes Land”

Etter 1864 opplevde det danske mindretall i Sydslesvig  i lange tider den nasjonale brytningen mellom dansk og tysk og prøvde på ulike måter å styrke sin kultur og identitet.

Den tradisjonsbundne befolkning – med en til dels tysktalende danskhet - var på vikende front.  På den gamle kirkegård i Flensborg skal det stå en gravstein, med denne vemodige innskriften: ”Han var trofast, da mange faldt fra”.

Men fortsatt levde det danske i sør –  det var en dansksinnet kjerne og ved folkeavstemningen i 1920 ble avgitt 12.725 danske stemmer i Mellomslesvig. Det foregikk et omfattende  arbeid for å sikre det danske språk og den danske kultur.

Sydslesvigerne følte nok også etter  1920 at nord for grensen, i Danmark, var  Sydslesvig for mange blott et ”mindernes land”.

Noen politisk kamp var det ikke plass til etter at ”nyordningen” kom med nazistene i 1933. Etter mars dette året deltok ikke det danske mindretallet i noe valg.

Flensburg -  den siste Reichshauptstadt

Den 1.mai 1945 ble det kjent at Hitler var død og at storadmiral Dønitz var den nye regjeringssjef.  Han holdt til i ”marineland” i Schleswig-Holstein og hadde kvarter i Pløn ved Eutin, men da de britiske troppene under Montgomery nærmet seg, trakk han nordover til Flensburg.

Hitlers rustningsminister Albert Speer gir i sine erindringer (Oslo 1971)  et øyeblikksbilde:

Brennende tankvogner, biler som var blitt skutt i brann for noen minutter siden, lå ved veikanten,,og over oss fløy engelske jagerfly, da jeg kjørte tilbake til Eutin. I Schleswig var det

større trafikk, en broget blanding av militære og sivile kjøretøyer, menneskekolonner til fots, dels soldater, dels sivile….

Danskenes parti – Sydslesvigs Vælgerforening (SSW)  hadde  i 1999 38.000 stemmer (2,5%)  og to representanter i delstatsforsamlingen i Kiel. Som minoritetsparti er SSW unntatt fra sperregrensen på fem prosent. Schleswig-Holstein har lovfestet en bestemmelse om beskyttelse av minoritetsrettigheter..

I 1945/46 ble  regjeringen i Schleswig/Holstein flyttet til Kiel, men  fortsatt finner man  ”die Obergerichte” og noen andre institusjoner i Schleswig.

I dag er det  gjensidig forståelse mellom det tyske flertallet og det danske mindretallet. Danskene har sine egne skoler og den danske stat betaler om lag 60% av utgiftene.

Og fremdeles blir den danske ”Flensborg Avis” gitt ut.

Det er tid for avmarsj.

Kursen settes mot Puttgarden  hvor ferjen venter for å sette oss over til Rødbyhavn på Lolland, den fruktbare og flate danske øya som har sitt høyeste punkt 30 meter over havflaten. Derfra bærer det strake vegen nordover – under en tunnel til Falster og videre over Farø bro til Sjælland.  Snart er vi i Kongens by hvor båten venter.

Nils T. Selvik.  20.5.04