Vest over havet til Skardaborg
Veteranturen til Yorkshire 2007
Vi er på veg mot naboen i vest - et øyrike med en fascinerende historie. At dette området i lange tider skulle dominere halve verden – solen gikk aldri ned i det britiske imperium - er vanskelig å forstå. Nå er det slutt med imperiet, men engelsk er blitt standardspråket i verden slik latin engang var det.
Forbindelsen over Nordsjøen har til alle tider vært viktig – fra vikingtid og frem til våre dager. Det sies at gammel historie er vatnet som rant under brua i går. Men om en pirker litt bort i årstallene, åpner seg en verden av drama.
Vår base i England skal være Skardaborg – dagens Scarborough.
I øyriket Britannia gjorde skandinaver seg gjeldende i flere hundre år. Men lenge før dem var det romerne - den tids supermakt - som hersket i provinsen Britannia.
Til det som senere ble Yorkshire kom romerne i år 71, bygde et fort og kalte stedet for Eboracum – det senere York Navnet kommer fra keltisk (Brythonic) Ebor-acon som betyr sted for piletrær.
I år 197 ble Britannia delt i to – Britannia superior og Britannia Inferior. Det ble gjort for å hindre at guvernøren skulle få for mye makt. Provinsen Britannia Inferior ble styrt fra Eboracum av en praetorianer, og stod dermed under guvernøren i Britannia Superior som var tidligere konsuler og som residerte i Londinium.
I flere hundre år satte romerne sitt preg på Britannia. Folk iallfall i de sørlige deler av landet betraktet seg som en del av det romerske imperiet – de kledde seg som romere og snakket latin og gikk etter hvert over til kristendommen.
Soldatene i de romerske legioner kom fra mange kanter i det store riket – fra Syria, Gallia, Nord Afrika og utallige andre steder – og de brakte familie med seg. Det var fri flyt av mennesker og varer, lenge før EU var oppfunnet. Engelskmennene har i sannhet mange røtter. Men da presset mot romerriket økte fra krefter utenfra forlot legionene Britannia litt ut på 400-tallet.
Tomrommet ble fylt. Anglerne kom til de britiske øyer i det 5.hundreåret. Angeln er en halvøy øst for Flensburg og Schleswig. Sammen med anglere flyttet jyder og saksere til de britiske øyene og presset etter hvert kelterne ut til Wales og Scotland. Over tid smeltet nykommerne sammen til en felles kultur – angelsaksisk.
Vi stiger i land ved Tynemouth – det vil si ved munningen av elva Tyne.
Denne landsdelen var fra det 7.hundreåret, kjent som Northumberland – eller Norimbraland som våre forfedre sa. Det var ett av de angelsaksiske kongedømmene i England. (Navnet kommer av at det var nord for elva Humber).
Newcastle var for ikke mange tiår siden en av de store kullhavner. Vi kjenner uttrykket ”To carry coal to Newcastle” - det hadde ingen hensikt fordi der var det kull nok. Ved siden av Cardiff i Wales var Newcastle den store kullhavnen.
Kullgruvene i Northumbria var sentrale i den industrielle revolusjon – de gav drivstoff til industrien som vokste opp.. Her ble de første dampmaskiner bygget og her var det Stephenson bygget sitt første jernbanelokomotiv.
De første skandinaver kom trolig til de britiske kyster på slutten av 700-tallet . Ii anglo-saksiske annaler er nevnt at i året 787 dukket det opp tre skip fra Hærethaland – det vil si Hordaland.
I året 793 var det et viking-raid mot klosteret på Lindisfarne - en tidevannsøy utenfor nordøstkysten Dette overfallet skapte frykt og uro i det kristne vesten og regnes som begynnelsen på vikingtiden. Det var trolig norske vikinger
Et berømt avsnitt i anglo-saksiske annaler lyder:
”I dette året kom det voldsomme forvarsler over Northumbria. Det var umåtelige hvirvelvinder, tordenvær, og brennende drager ble sett på himmelen. Disse tegnene ble fulgt av stor hungersnød, og 8.januar samme året, ødela herjende hedninger Guds kirke ved Lindesfarne”[1]
På 800-tallet var det hyppige angrep og det kom også skandinaviske immigranter med en kultur som skilte seg fra den angelsaksiske. Den sagnomsuste vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok ble drept i Northumbria i året 845. Tilnavnet Lodbrok skal komme av at han fikk sydd brøker av loddent pelsverk. To av Ragnar Lodbroks sønner ledet seinere erobringen av Northumbria .
”The Great Heathen Army”- den store hedenske arme - var en vikinghær som først angrep Paris og senere herjet Rouen og flere andre byer. Hæren kom til England i 865 og erobret store områder. Den ble forsterket i 871 da det kom nye skarer fra Skandinavia. De skandinaviske enklavene økte i antall og omfang, og etter hvert ble vikingenes kontroll slik at det oppstod rene kongedømmer. Danelagen var et stort område som fra slutten av det 9.hundreåret ble styrt av danske og til dels norske vikinger.
Jorvik var det norrøne navnet på byen York og var i vikingtiden hovedstaden i Nordimbraland (Northumberland ). og omfattet Yorkshire og deler av Lancashire.. Snorre omtalte Nordimbraland som en femtedel av hele England.
Det ble en viktig handelsby og omkring år 1000 hadde Jorvik det nest største folketallet av byene på de britiske øyer. Bare London, romernes Londinium, var større..
Noen norskættede konger i Jorvik
- Gudfrið Siðricsson, konge i Dublin og Jorvik omkring 927-937
- Olaf Gudfriðsson, konge i Jorvik 939-942
- Olaf Siðricsson, konge i Jorvik 949-952
- Eirikr Bloðøx, konge i Jorvik 948, 952-954
Eirik Blodøks (Eirikr Blóðøx) var eldste sønn av Harald Hårfagre og Ragnhild Eiriksdotter, søster av danekongen. Eirik vokste opp hos hersen Tore Roaldson på Svanøy i Sogn.
Han ble tidlig kjent som en stor kriger og var på mange hærferder. Da Harald Hårfagre var 80 år overlot han kongsmakten til Eirik. Men Eirik styrte hardt og tok også livet av flere av sine brødre, bl.a. Bjørn Farmann. Trolig er det på denne tiden han fikk tilnavnet Blodøks. Da hans yngste bror, Håkon Adalsteinsfostre, senere kjent som Håkon den Gode, kom tilbake fra England, mistet han oppslutning og måtte fly landet.
Eirik styrte Norge i bare 5 år, og har ikke fått noe eget kapitel i Heimskringla.
Kong Adalstein (Athelstan) fant det praktisk å ha en buffer mot skottene i nord og aksepterte at Eirik ble konge i Northumbria.[2] Men dette riket var nok for smått for Eirik som fortsatte med sine plyndringsferder. Det endte med at han ble fordrevet med hjelp av Olav Siðricson, en viking fra Dublin, som ble den nye kongen av York. Den engelske kongen ville nå heller ha Olav som konge enn den farlige Eirik Blodøks. Men Eirik kom tilbake og regjerte et par års tid til han ble forrådt og tatt livet av ved Stainmoor i 954.
I Egills saga er det en skildring av kong Eiriks møte i York med en gammel fiende – Egill Skallagrimsson, den vidgjetne og stridbare skalden. For å slippe unna diktet Egill en dråpa – Hofuðslausn – til kong Eiriks ære.
Eirik ble den siste kongen i York og den norrøne innflytelsen kom først tilbake med Knut den mektige som ble konge i England i 1014.
Enken etter Eirik – den danske Gunhild Ossursdtr - slo seg ned på Orknøyene som ble en base for Eirikssønnenes mange angrep på Norskekysten. Hun er beskrevet som renkefull og en riktig trollkjerring Med dansk hjelp gav Eirikssønnene i 961 Håkon den gode banesår i slaget på Fitjar.
Hvem var så disse vikingene? Det var menn fra Skandinavia som hadde et umettelig behov for å utmerke seg, vinne rikdom og land. De var også handelsmenn som brakte skinn og pelsverk til kontinentet. Opphavet til navnet vikinger er uklart, men det er nærliggende å tro at det har sammenheng med ”Viken” – Oslofjorden - ettersom en god del vikinger kom derfra.
Vikingene hadde ingen sans for nasjonal tilhørighet – det tok lang tid før Norge, Sverige og Danmark stod fram som nasjonalstater. Men det var mange fellestrekk som språk og gudetro. I alle de nordiske land ble det talt med dansk tunge. Først ut på 1100-tallet begynte det å bli merkbar forskjell på de tre språkene.
Å fare i Viking var en livsform. Det ble utviklet raske og sjøsterke skip. Begrepet vikingskip eksisterte ikke – det var langskip som var raske og elegante, det var knarren som var bredere og kunne føre mer last, opptil 40 tonn, og det var flere mindre skipstyper. Langskipet stakk ikke særlig dypt – det kunne lett trekkes opp på en strand som en annen Oselver, og det kunne navigeres opp i elvene mange steder i Europa.
Utviklingen av det klinkbygde langskip og den bredere knarr (kn?rr) med stort lasterom gjorde vikingene svært mobile og de reiste over utrolig store avstander.
Eksempelvis berettes i anglo-saksiske annaler at høvdingen Ottar fra Hålogaland gjestet Alfred den stores hoff i England rundt år 880 : ”Ottar fortalte at det området han bodde i kaltes Hålogaland. Ingen, sa han, levde lenger nord enn han. Men ved den sørlige enden av landet er en handelsplass kalt Skiringssal ” Han fortalte videre at han seilte i fem dager fra kaupangen Skiringssal ( i Vestfold) til Hedeby som lå mellom vendernes, sachsernes og anglernes land og som tilhørte danene. Deretter reiste han til Anglia.
Noen historikere fremhever at Vestlandet nærmest var forutbestemt til å ale opp en viking-individualisme, med en lidenskap for gull og kamp. Å plyndre rikere naboer var en måte å utlikne forskjellene på i naturgrunnlaget. De raske forflytninger til sjøs var selve grunnlaget for den makt høvdingene på Vestlandet fikk.
I Norge var det tre klare regioner – Viken, Trøndelag og Vestlandet (eller Midtlandet som det står i sagaen[3]) Midtlandet var kysten fra Agder til Romsdal – fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn, Firdafylket, Sunnmøre og Romsdal. Det var knapt med godt jordbruksland og det var følbart i en tid med voksende befolkning. Det har vært sagt at det oppstod en spartansk kultur – det var også fra om lag år 600 en forandring i de våpen som ble brukt, fra det gamle tve-eggede sverdet til et kortere, enegget sverd – det frankiske scramasax. En liknende utvikling skjedde ikke i landet for øvrig.
Vikingene skilte mellom sax som var et sverd og scramasax som var en kniv båret i beltet.
Vikingene som dro i vesterled svermet inn i Irskesjøen og tilliggende områder og også mot østkysten av England. Orknøyene lå sentralt til og ble en base for mange – et Vikinga-boeli .. Mange kom fra Vestlandet (”Midtlandet” i sagaen) som var en ”breeding ground” for den individualisme som vikingene viste.[i]
De fleste samtidige beretninger om vikingene er skrevet av deres fiender – av frankere, engelskmenn, irlendere og andre som ble utsatt for deres herjinger. Ikke uventet er beretningene om ”the Norsemen” usympatiske og de ble beskrevet som pirater, nådeløse drapsmenn, kirkeplyndrere osv. De var nok alt dette, men det var også andre sider ved Viking-aktiviteten.[ii]
Runeinnskrifter forteller om andre sider. Det yngre runealfabetet Futhark[4] – ordet er dannet av de seks første bokstavene i runealfabetet – ble utviklet fra ca 800 til 1100 og samsvarer omtrent med vikingtiden.
Sagaen er full av beretninger om slag og innbyrdes maktkamper. Men det er også et annet bilde som arkeologene møysommelig graver fram. Mens stormennene sloss, skjøttet folk flest sine gjøremål som bønder, handelsmenn, håndverkere og skipsbyggere. Utgravninger i Jorvik (York) og andre steder forteller om de mer fredfulle sysler..
Halleys komet – og slutten på vikingtiden
En stor komet – Halley`s comet – viste seg på himmelen i 1066 og vakte stor oppstandelse. Noen mente den varslet ulykke – andre mente det var et godt tegn fra himmelen. Det ble iallfall et dramatisk år.
To store slag avgjorde hvem som skulle regjere England. Normanneren Wilhelm Erobreren[5] vant slaget ved Hastings mot Harold Goodwinsson. Den store kometen er avbildet på de berømte Bayeux-tapetene som skildrer invasjonen i England. De kan i dag sees i Rouen i Normandie.
Den ”tredje mann” som er kommet i skyggen av de to andre var Harald III Sigurdson [6]Hardråde... I nyere historisk litteratur er det hevdet at Harald Hardråde var den største krigeren av dem alle og at han til slutt tapte kampen på grunn av helt uforutsette begivenheter.[7]
Harald Hardråde dro ut fra Solund med en flåte på 300 skip, sier Snorre, for å gjøre krav på den engelske trone etter Edward Confessor[8] som døde i januar 1066. Harold Goodwinson ble konge etter Edward, men broren Tostig Goodwinson likte dette dårlig. Han reiste til kong Harald i Viken og egget kongen til å gjøre et forsøk på å vinne England.
Kong Harald kalte ut leidangen og flåten seilte vestover via Hjaltland og Orknøyene. Det var vanlig å ta denne ruten – for her var seiledistansen kort fra Norge. (Den samme ruten tok Håkon Håkonson to hundre år seinere, i 1266, på sitt hærtog mot skottene.)
Fra Orknøyene fikk kongen med seg to av jarl Thorfinns sønner – Pål og Erlend.
Fra Orknøyene seilte kongen sør til England og gikk i land i Klifland (Cleveland). I Snorre er sagt at ”Der gikk han i land og herjet straks og la under seg landet; han fikk ingen motstand. Siden styrte kong Harald inn til Skardaborg[9] (Scarborough) og kjempet der med bymennene
Han gikk opp på berget som er der, og lot der gjøre et stort bål som han satte ild på. Da bålet flammet opp, tok de noen store staker og skubbet bålet ned i byen. Så tok det ene huset etter det andre til å brenne, og hele byen gav seg”.
Siden styrte kongen sør langs landet og la til ved Hellornes (dvs Holderness – en halvøy mellom elven Humber og Nordsjøen) og der kom det en flokk mot ham, og den striden vant kongen. Senere kom det til et stort slag ved Fulford (den 20.september) mot to jarler fra Northumbria som hadde en svær hær, og også her vant kong Harald. Med seg hadde nå kong Harald jarlen Tostig Goodwinson, bror til den engelske kongen..
Men så kom mandag 25.sept 1066, en av de dramatiske dager i engelsk historie. Kong Harald forlot sine skip ved Riccall [10]som ligger 13 km fra York, på østsiden av elva Ouse, og med en mindre styrke gikk han til Stamford bru for et møte med borgerne av York Stamford bridge ligger om lag halvannen norsk mil fra York og het i romersk tid ”Darventio”.
Skjold, ringbrynjer, hjelmer og spyd lot de være igjen på skipene.
Seierherrene fra det forrige slaget ved Fulford tok det rolig . Noen av dem var opptatt med å samle buskap, for hæren skulle jo ha proviant. De var helt uvitende om at saksernes kong Harold var på ilmarsj mot dem med en stor styrke. Nordmennene ble først var fiendestyrken da den kom over åskammen. I all hast ble det improvisert et forsvar – i engelske annaler står det at en kjempestor berserk med øks – men uten brynje - holdt broen over elva Derwent i over en time inntil nordmennene hadde fått mer orden på sine rekker. Berserken hogde ned alle som kom på brua og skremte vettet av angriperne. Men så ble det satt ut en båt i elva, og kjempen ble felt av et langt spyd som ble stukket opp fra undersiden av brua.
Kong Harald kunne ha trukket seg tilbake til Riccall der hovedstyrken og skipene var, men han valgte å bli. Han var ikke kjent for å trekke seg unna. Hovedstyrken ble varslet, men kom for seint fram Kong Harald ble felt av en pil og døde av skadene , 50 år gammel, og fylkingen raknet. Jarlen Tostig var også blant de falne. Mange fremstående norske ledere falt i slaget og det var en sørgelig redusert styrke som kom seg unna i bare 24 skip. Blant de overlevende var kongens sønn Olav – senere kjent som Olav Kyrre.
Slaget ved Stamford bridge var en stor seier for kong Harold Goodwinson og anglosakserne. Men deres kraft var sørgelig redusert etter slaget, og bare 19 dager seinere skulle hæren deres tape for Normannerne ved Hastings.
Etter dette var vikingtiden i England over.. Mange fremstående norske ledere falt ved Stamford bridge. Den nye norske kongen Olav Kyrre var også en mer fredelig mann som ikke ga seg ut på store felttog.
At viking-tiden ebbet ut hadde mange årsaker – en ny religion – økende kongemakt på bekostning av lokale høvdinger – emigrasjonen avtok ettersom det ikke var mye nytt land å finne – slaveriet avtok ettersom det ikke ble brakt nye slaver til landet – og kanskje det viktigste: for lite mannskap å stille opp mot sterke folkegrupper som nå var bedre organisert..
Vikingene var først og fremst sjøfarere, og de fikk etter hvert vansker med det kavaleriet som ble mer alminnelig i England og på kontinentet.
********************************************
Egil Skallagrimsson
var en vidgjeten og stridbar skald (ca 910-ca 990). Egils far Grim og hans bestefar Kveldulf
kom i strid med Harald Hårfagre og bosatte seg på Island.
Senere stod Egil Skallagrimsson mot Eirik Blodøks i en sak på Gulatinget, og diktet etterpå nidvers, og på Herdlevær reiste han nidstang mot kongen.
Da Eirik Blodøks måtte fly landet og slo seg til i Jorvik, møttes Eirik og Egil igjen.
Det hadde seg slik at Egil var på veg fra Island for å besøke kong Adalstein i England. Men skipet hans forliste på kysten av Northumbria og Egil fant ingen annen råd enn å reise til York der kong Eirik holdt til.
Kong Eirik ble vred og truet med å kappe hodet av sin gamle fiende. Den følgende natt, forteller sagaen, diktet Egil en dråpa – Hofuðslausn – til kong Eiriks ære. Diktet var så godt at Egil fikk fare i fred