The Orcadian coat-of-arms: En bonde fra middelalderen og den skotske enhjørningen holder skjoldet som viser Sinclair-ættens skip og den norske løve.

I VESTERLED

Litt reiselesestoff på Tysklandsbrigadens Veteranforening si ferd til Orknøyene, 2005. Øygruppen er noe for seg sjøl - har en fascinerende fortid, og her følger noen små

(og litt tilfeldige) glimt.

Den som en gang har vært i land på noen av de forblåste øyene - der det er smått med trær, men mye annet å feste blikket på - ønsker seg alltid tilbake.

i drar i vesterled - der ute i vest ligger flere øygrupper med sterk tilknytning til norsk historie: Orkneyar, Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene)

Det er et frendefolk vi møter på Orknøyene – med norrøn innvandring fra år 800 eller litt før. Innvandringen var stor og de som tidligere bodde på øygruppen – pictere og kristne eneboere - ble fortrengt. Landnåmet hadde nok sin bakgrunn i folkeøkingen i vikingtidens Norge. Det var lite dyrkingsjord på Vestlandet og med god bør var det bare et par dagers seilas over til den nærmeste av øygruppene - Hjaltland.

Orkney –a few facts

Et arkipelag som består av 67 øyer som ligger NNE for Pentlandsfjorden – 17 av dem bor det folk på. På det nærmeste er det 9,6 km tvers over fjorden til det skotske fastlandet.

Befolkning: 19.239. Totalt areal 1.014 km2.

Byer: Kirkwall ca 7.000 innbyggere. Stromness ca 2.000.

For det meste rikt jordbruksland, bortsett fra Hoy som rager 478 m over havet.

Den største næringsvegen er jordbruk, særlig storfekjøtt, og det er stor eksport både til Storbritannia og EU. Kveget blir gjerne holdt under tak når det regner som mest om høsten og vinteren, for ikke å trakke i stykker beitelandet. Det er også en del sauedrift på heibeitene.

På North Ronaldsay er det utegangarsau som beiter på tang og tare.

Turisme er i senere år blitt nest viktigste næringsveg

Destillerier var det to av – det var akkurat passelig mente folk flest – men så ble Scapa-destilleriet nedlagt. Senere fortelles at Scapa-merket er gjenoppstått – det var vel bruk for det

Båtbygging var viktig i gammel tid, men i plastalderen er det få båtbyggere tilbake.

Til gjengjeld har oljeindustrien gjort sitt inntog, med en stor terminal på Flotta.

Det lokale styret ivaretas av The Orkney Islands Council, ledet av the Convener..

Navnet Orkney

har røtter langt tilbake.og oldtidens geograf Ptolemaios kalte øyene for Orcades. Det gamle gaeliske navnet var Insi Orc som tyder Orc`ene sin øy. Orc betyr ung gris og det er formentlig villsvin det var tale om. Nordmennene tydet det gamle Orc som Orkn – et gammelt ord for sel eller kobbe. Dermed ble det Orkneyar, i dag forkortet til Orkney.

Øygruppen hadde en strategisk posisjon

– den ble en base for vikinger og andre som dro i vesterled. Herfra kunne en dominere sjøvegen til Hebridene og Irland, så vel som mot Færøyene og Island og seinere Grønland.

Til tross for den norrøne bosettingen kan en vanskelig si at Orknøyene noen gang var en integrert del av kongeriket (i motsetning til Shetland som var mer som et vanlig norsk bygesamfunn). Nærheten til Skotland og innflytelsen sørfra gjorde seg gjeldende, og det ble utviklet en egen identitet på øygruppen. Selv i dag skal en være varsom med å kalle orknøyingene for skotter, selv om de aldri så mye er en del av Skotland - de kaller seg Orcadians.

Historikeren William P.L.Thomson skriver i innledningen til sin ”History of Orkney” bl.a.:

”The continuing attraction of Orkney history is that it can reasonably claim to be something more than just local history, which all too often is little more than a record of how extraneous events happened to impinge on the historian`s home area.

Outside events did, of course, impinge on Orkney, and the main theme of its history consists of the working out of the contrary influences of Scotland and Scandinavia.

But out of the cross-fertilisation of these traditions, there emerged a society which was distinct from both, with its own culture and identity. Orkney was never a loyal Norwegian colony, nor yet was it simply a peripheral outpost of the Kingdom of Scotland. It has always been a place apart. At one time it possessed its own language and political institutions and, on that basis, it may be regarded as one of the forgotten sub-nations of Europe.”

Lenge før vikingene kom

var det picterne som bodde på øyene og i det nordlige Scotland.. Det er lite vi vet om denne folkestammen, om de var keltere eller ikke. I år 297 har en romersk forfatter nevnt at pictere angrep Hadrians mur. Navnet pictere har sammenheng med latinsk picti som betyr malt. Antakelig hadde picterne den skikken å male seg eller muligens tatovere seg..

Hvor ble det av picterne? Dette spørsmålet har opptatt historikerne, uten at de helt kan gi svaret. Trolig ble de langsomt assimilert i den voksende norrøne befolkningen.

Enda lenger tilbake, før picterne, var det en urbefolkning som etterlot seg en rekke spor. Det var i neolittisk tid – det vil si i yngre steinalder da jordbruk og fedrift utviklet seg. Det var da sivilisasjonen startet ! Det er en lang rekke slike førhistoriske minner på flere av øyene og arkeologene er stadig opptatt med å finne svar på hva som er funnet.

Skara Brae – steinalderlandsbyen

Et par tusen år før Pompei ble lagt under lava, ble en steinalderlandsby på Mainland

plutselig begravet under sand, inntil en ny stor storm i 1850 feide vekk sandlagene.

Bosettingen er tidfestet til rundt 3.200 år f Kr – det var lenge før pyramidene i Egypt.

Maeshowe – eller Orkahaugr som var vikingenes navn - er en svær haug med en smal gang inn til et ganske stort kammer. Byggingen er tidfestet til ca 2.800 f Kr. Inngangen er konstruert slik at ved vintersolhverv rekker solstrålene – om det er sol den dagen – helt inn til kammeret. Maeshowe er, sammen med Skara Brae, på UNESCOs World Heritage liste.

Grafitti er så visst ingen ny oppfinnelse. Vikingene brøt seg inn og etterlot seg rundt 30 runebudskap på veggene i kammeret, bl.a. om ”den fagre møya Ingebjørg”. Det var kanskje noen som lengtet hjem.

Innskriftene har latt seg tidfeste til 1152. Erling Skakke fra Støle i Sunnhordland fớr med ”et vakkert mannskap” som det sies hos Snorre i Inges saga, vestover havet til Orknøyene.. De hadde rustet seg til Jorsalferd. Videre fikk de følge av Orknøyjarlen Ragnvald som ble kalt Kale, og de hadde ikke mindre enn 15 langskip. Da de overvintret på Orknøyene var det nok noen av mennene som kjedet seg og brøt seg inn i Orkahaugen og ristet runer.

Det er lenge siden år 1152, men likevel ikke så lang tid i forhold til de 5000 år som er gått siden haugen ble bygget.

”The Ring of Brodgar” finner vi et par kilometer sør-vest for Maeshow. Det er en ring av bautasteiner i en sirkel som er 104 meter bred. Da anlegget ble bygget – antakelig mellom 2.000 og 2.500 år før Kr. – var det 60 steiner, nå er det 27 som fremdeles står oppreist.

Vikingene kalte området for Steinnes – i dag Stennis.

De lærde er ikke enige om hva anlegget var ment for – en av mange teorier går ut på at det var en astronomisk bakgrunn – observasjon av månefasene – men det er også andre spekulasjoner. Navnet Brodgar skal være av norrønt opphav – Bruar gardr – men det er også mulig at navnet var ”bruar jord”.

De første nordmenn

kom trolig til de britiske øyer på slutten av 700-tallet. Eksempelvis er det i anglo-saksiske krøniker nevnt at i året 787 dukket det opp tre skip fra Hærethaland – det vil si Hordaland.

Lite er kjent om de første norske bosettinger på Orknøyene, men de første nybyggerne antas å ha vært av det fredfulle slaget, opptatt med å utnytte de rike beitene.[i]

Orknøyene ble seinere en base – et Vikinga-boeli - for de vikingene som svermet inn i Irskesjøen og tilliggende områder. Ikke minst kom de fra Vestlandet som var en ”breeding ground” for den individualisme som vikingene viste.[ii] Utviklingen av det klinkbygde langskip og den bredere knarr (knớrr) med stort lasterom gjorde vikingene svært mobile og de reiste over utrolig store avstander. Skipene stakk ikke dypt og de kunne lett dras opp på en sandstrand Begrepet ”vikingeskip” eksisterte ikke - de hadde en lang rekke skipstyper, beregnet for ulike formål.

Etter at Harald Hårfagre i 872 (eller litt seinere) hadde gjort seg til konge over Norge, var det mange av hans motstandere som måtte fly landet, og noen av dem havnet på Orknøyene. Derfra drev de om somrene rene plyndringsferder til Norge og levde om vinteren på hva de hadde plyndret. Det var nærmest ”omvendte vikingferder”).

Det ble så ille at kong Harald ca 875 samlet en stor flåte og besøkte i rekkefølge Shetland, Orknøyene og Hebridene. Han for hardt fram, feide plyndrerne av banen og la under seg de nordre øyene og de vestre øyene så langt som sør til Man. På denne hærferden ble Ivar, sønn av Ragnvald Eysteinson Mørejarl[iii], drept og det sies at han er gravlagt på Sandøy.

Mørejarlen Ragnvald er et navn å merke seg også i sagaen om Orknøyene. Som bot for tapet av sønnen, ble han utnevnt til jarl av Shetland og Orknøyene. Men Ragnvald overlot jarledømmet til broren Sigurd Eysteinsson som ble den første egentlige Orkney-jarlen og gikk under navnet ”den mektige”

Ragnvald jarl var gift med Hild og de hadde to sønner, Rolf og Tore. Rolf var en stor viking og så stor av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor ble han kalt ”Gọngu-Hrolf”, Ganger Rolf. En sommer da han kom fra viking østfra til Viken gjorde han strandhogg der. Kong Harald ble vred, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands, og lyste Hrolf utlæg.. Gange-Rolf for vest over havet til Suderøyene og derfra sør til Valland (Normandie), herjet der og vant seg et hertugdømme.

Mørejarlen hadde også tre frillesønner – Hallad, Einar og Rollaug. Da jarlen fikk høre at hans bror Sigurd var falt på Orknøyene og at det var danske vikinger i landene, sendte han sønnen Hallad over havet Hallad hadde mange menn med seg og tok jarlsnavn. Men både høst og vinter og vår fớr det vikinger omkring på øyene og herjet.[1] Hallad ble lei av å sitte på øyene – ”veltet seg ut av jarledømmet” - og fớr øst til Norge. Mørejarlen ble vred og det endte med at han sendte sønnen Einar med et langskip og mannskap til Orknøyene. Da Einar kom fram, lå det alt vikinger der med to skip. Einar la straks til strid med dem og seiret. I Snorre heter det bl.a.: ”Han ble kalt Torv-Einar fordi han lot skjære torv og brukte den til ved, for det var ikke skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl over øyene og var en mektig mann; han var stygg og enøyd, men så likevel bedre enn de fleste”

I Harald Hårfagres tid var det annen eller tredje generasjons ”settlere” på Orknøyene og det hadde vokset fram et landbruk.

Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen Eirik Blodøks, men da hans halvbror Håkon (den gode) kom fra England, forsvant oppslutningen om Eirik og han måtte fly landet. Erik levde et omflakkende liv – en tid var han konge i York (Jorvik), men måtte fly derfra og gjorde Orknøyene til sin base fra 937 til han ble drept i et slag i Skotland i 954. Hans enke – Gunhild – er i sagaen beskrevet som en dominerende kvinne som var den drivende kraften bak Eirikssønnene. Fra Orknøyene herjet de også Norskekysten og med dansk hjelp gav de i 961 Håkon den gode banesår i slaget på Fitjar.

En kulturell omvelting skjedde da vikingene kom. Norrønt språk – en dialekt som kalles ”norn” - ble talt i flere hundre år fram til midten av 1700-tallet. Det påstås at dialekten på øyene fortsatt bærer preg av den norrøne fortid.

Selv i dag trenger en bare skrape litt på stedsnavnene for å finne den tidligere norrøne form, ofte identisk med navn i Norge. Hovedstaden Kirkwall var Kirkjuvágr – Hoy var Háey – Scapa Flow var Skalpaflói – Rousay var Hrólfsey – Ronaldsay var Rognvaldsey – Shapinsay var Hjálpindisey – Eday var Eldey - Flotta var Flatøy osv De senere kartografer – som ikke skjønte stort av ”norn” – omformet og anglifiserte skrivemåten.

Mainland er, som navnet sier, den viktigste av Orknøyene. Det gamle navnet var Hrossey – Hesteøya – og det kan ikke være tvil om at det var med hestens hjelp at de fruktbare arealene ble til kulturjord. Men idag er det traktoren som rår.

Da den norrøne invasjonen kom, er det mye som tyder på at irske misjonærer hadde fått et visst fotfeste for den kristne tro i befolkningen.[iv]

Et tegn på det er at ordet papa går igjen i en rekke navn – eksempelvis Papa Westray og Papa Stronsay (Sagaens Papey meiri og Papey minni - store og vesle Papa).[v]

I sagaen berettes at Olav Tryvesson på hjemveg fra en ferd i irskesjøen kom innom Orknøyene. Tilfeldigvis søkte han havn i Asmundarvåg ( Osmundwall) der det lå skip tilhørende Sigurd Jarl.

Kongen sendte bud på jarlen og sa at denne straks skulle la seg døpe til den kristne tro.

Jarlen var ikke villig. Men da grep kongen fatt i Sigurds unge sønn Hvelp, trakk sverdet og sa at om Jarlen og hans folk ikke lot seg døpe, ville hans sønn bli drept på stedet. Så fortelles det i Flateyjarbok. Men selv om jarlen gav etter, er det grunn til å tro at det mest var i navnet. Nesten 20 år seinere falt Sigurd jarl i et slag i Skotland, under sitt hedenske ravnebanner (Odins ravner).

Orknøyene var for Norge en utpost, men også et bindeledd til europeisk kultur. Det var særlig fra de britiske øyer at Norge ble kristnet. Den store normannisk-gotiske St Magnus-katedralen i Kirkwall er åpenbart inspirert sørfra. Byggingen ble startet i 1137 og bispestolen på Orknøyene lå under erkebispen i Nidaros til 1472.

For den som ble flasket opp med Snorre i barndommen, er det mangt et navn en også forbinder med Orknøyene – Håkon Hårfagre som hadde to hærtog vestover, Olav Trygveson som på vegen hjem gjorde forsøk på å kristne folket, Erik Blodøks og fremforalt hans mor Gunnhild som ble sittende på Orknøyene etter at sønnene var drept, og mange flere.

Ragnvald Brusesson (d 1045) deltok i slaget på Stiklestad på Olav Haraldsons side. Han rømte til Gardariket, og Magnus den gode innsatte ham seinere som Orkneyjarl etter faren Men så ble han overfalt og drept av farbroren, jarl Thorfinn II Sigurdarson (1014-ca 1065).[2]

Thorfinn jarl førte en stadig maktkamp med sine halvbrødre og det tok 30 år før han var ene-jarl.. Det var under hans energiske og dyktige styre at Orknøyene fikk sin største innflytelse, og jarlen behersket også store deler av det vestlige og nordlige Skotland.[vi]

I hans tid ble Orknøyene omskapt fra et pirat-jarledømme til et mer velorganisert kristent styresett.

Etter hvert som Vikingtiden ebbet ut i det nye tusenåret mistet Orknøyene sin posisjon som samlingsplass for eventyrlystne fra hele Norden. Det var ikke lenger rom for militær ekspansjon, samtidig som de norske kongene ville styrke sitt grep om øygruppen. Dermed mistet jarlene mye av sin makt. Thorfinn II Sigurdarson som var jarl i 70 år var den siste med stor og selvstendig makt.

Magnus-katedralen

ble bygget til minne om den hellige Magnus jarl som ble drept av søskenbarnet sitt, Håkon Paulson, den 16.april 1115. Begge var de jarler og begge var sønnesønner av Thorfinn den mektige. Det var nokså vanlig at det var flere jarler på samme tid. De to jarlene kom sammen på Egilsey for å ordne opp i uoverensstemmelser, men det endte tragisk med at Magnus ble slått i hjel. Etter en tid dannet det seg en oppfatning blant folk om at Magnus hadde vært en helgen – og det ble han. Magnus ble kanonisert i 1135..

Sigurd Jorsalfare gjorde i 1136 Ragnvald Kolsson til jarl over det halve Orknøyriket som Magnus hadde hatt. Ragnvald var talentfull og ble en av de mer omtykte jarler. Kale var jarlens opprinnelige navn, han kom fra Agder og var søstersønn av martyren St. Magnus. Den drivende kraften bak jarlen var faren Kol. Han skjønte at forbindelsen til St Magnus var viktig og fikk sønnen til å love at om han kom til makten, skulle det bygges en stor steinkirke i Kirkwall. Da byggingen avkatedralen ble satt i gang i 1137, var det Kol som førte oppsynet og hadde mest å si [vii]

Det er mer enn 850 år siden den ruvende katedralen ble tatt i bruk. The Orcadians har grunn til å være stolte av kirken sin. Det er utrolig at dette storslåtte byggverket har trosset tidens tann i mer enn 850 år. Det står Church of Scotland på tavlen ved inngangsdøren, men det er folket i Kirkwall som eier dette kirke-klenodiet. Når en går inn blir en slått av at de mange generasjoner har satt sine merker. Blant de historiske minner er minnesmerket over dem som gikk ned med ”Royal Oak” i 1939. I koret er felt ned en plate til minne om ”Haquinus Rex Norvegiae” (Håkon Norges konge)

”I know of nothing so suggestive of legend, so full of superstition, so stimulating to a weird imagination as the rocks and corners and byways of such a church as St.Magnus in Kirkwall”.

Robert Louis Stevenson

Magnus-navnet var mye brukt også i Norge – og gjerne i formen Mons.

Særlig populært var navnet i Nordhordland. Her var Magnusmesse en merkedag, og tradisjonen kan føres tilbake til Orkneyjarlen Magnus Erlendson.[viii]

Navnetradisjonen viser det tette sambandet mellom Orknøyane og Hordaland gjennom lang tid. Primstavmerket for Magnusmesse 16.april var et kors eller et halvkors, og dette ble senere

omtolket til et grev. Det het seg at fra den dagen kunne en grave i jorda.

Handelen med Vestnorge gjaldt særlig tømmer og båter. Det fortelles at mindre båter gjerne ble laget som halvfabrikata som så ble satt sammen av Orknøyingene. ”Skottehandelen” var i flere hundre år et begrep på Vestlandet. Det ligger mye ballaststein i sjøen utenfor noen av de gamle sagbrukene, eksempelvis på Flatråker.

“O quam felix cernitur Hinc Orchadia”

(Å hvor lykkelige er ikke disse Orknøyene)

Dette er en strofe fra hymnen til den hellige Magnus Orknøyjarl. Den er viktig i europeisk musikkhistorie. Ingen vet hvem som var opphavsmannen til denne berømte hymnen, men det antas at den er laget på Orknøyene og først ble fremført i Magnus-katedralen, ettersom Magnus-kultusen hadde sitt senter der. Det er mulig at hymnen først ble fremført ved innvielsen av katedralen.

(Kilde: David Drinkell, Master of the Music, St Magnus Cathedral)

Magnus III berrføtt

var langt mindre fredelig enn sin far Olav Kyrre og hadde en rekke hærferder vestover.. I 1098 hadde han med seg ”en stor og vakker hær og gode skip”, sier sagaen. Han styrte vest over havet til Orknøyene, tok jarlene Pål og Erlend til fange og sendte dem øst til Norge, og satte sin sønn Sigurd (Jorsalfar) til høvding over øyene.

Det viktigste resultatet var at han fikk forlik med skottegongen om at alle øyer vest for Skotland skulle høre under norskekongen. Sudrøyene skulle være norske og det varte i 168 år fram til freden i Perth i året 1266.

Øyskjeggene og kong Sverre

Erling Skakke falt i 1179 i et slag på Kalvskinnet, og det var et vendepunkt i Sverres kamp for enekongedømme. Kong Magnus Erlingson fortsatte likevel striden mot kong Sverre til han falt ved Fimreite

Det var krefter som ville at kong Magnus’ unge sønn Sigurd skulle bli konge. Jarl Harald Maddadarson på Orknøyene ble dratt inn i borgerkrigen som herjet i Norge, som del av den aristokratiske opposisjon mot kong Sverre. En av lederne var Olav Jarlsmågr, jarlens svigersønn. Med Jarlens samtykke ble det i 1192 mønstret en stor hær fra Shetland og Orknøyene. Flåten seilte til Norge hvor Tønsberg ble erobret og hvor Sigurd ble utropt til konge. Senere dro de til Bergen.. Øyskjeggene, som de ble kalt, mønstret 23 skip og det var 2.000 mann om bord.. De klarte å erobre Bergen, bortsett fra Sverresborg hvor 300 av kong Sverres menn holdt stand mot alle angrep.

Kong Sverre var i Trøndelag da han fikk tidend om angrepet. Han kalte ut leidangen i Trøndelag og drog med en flåte til Bergen i 1194. Det kom til et stort sjøslag ved Florvåg på Askøy – ett av Norgeshistoriens største sjøslag – og Orkneyflåten ble nesten utslettet. Merkelig nok er dette sjøslaget lite påaktet, til tross for at det var større enn slaget ved Svolder Øyskjeggene mistet nesten 1.000 mann og medregnet kong Sverres tap var det nok oppunder 1.800 som falt ved Florvåg. Olav Jarlsmågr var blant de falne og den unge ”kongen” Sigurd hoppet over bord og druknet.

Så skulle en tro at slutten var kommet også for Jarl Harald Maddadarson, men nei. Han seilte til Bergen for om mulig å forlike seg med den rasende kong Sverre. Det klarte han også, men måtte godta at Hjaltland (Shetland) ble lagt direkte under den norske krone, og at alt land som opprørerne eide ble krongods.

Florvåg ble et tidsskille i Orkneys historie. I det neste hundreåret holdt kongen i Norge et fastere grep om øyene og tillot bare en begrenset selvstendighet. Adskillelsen av Orkney og Shetland ble også permanent. Men Harald jarl var heldig som kunne fortsette sitt lange styre (1336-1206), men ble i de kommende år stadig mer presset mellom skottene og norskekongen.

* * * * *

Gammel historie kan være tørr, men om en forsøker å se menneskene bak begivenhetene, trer det fram et mer interessant bilde - eksempelvis av Thorfinn jarl som klarte å holde seg ved makten i 70 år; han må ha vært en smidig politiker. Eller Gunhild som var den intrigante og farlige kraften bak Eirikssønnenes herjinger. Så døde hun ensom på Orknøyene etter sine sønners død

Historien om jarlene på Orknøyene er både innviklet og dramatisk. Jon Leirfall har i sin bok ”West over Sea” gitt et malende bilde av maktkampen og intrigene og drapene.[ix]

I juli 1263 stevnet en stor flåte ut fra Bjørgvin – det var Håkon 4. Håkonson som dro ut på sin siste store ferd. Da hadde han vært konge i Norge i 46 vintre.[x]

Kongen hadde samlet en stor hær i byen – både lendmenn og syslemenn og de fleste handgangne menn i landet og en mengde leidingsfolk. Han hadde tenkt seg vestover for å hevne den ufreden som skottene hadde gjort på riket hans.

Da kongen hadde klargjort skipet sitt seilte han ut av byen til Eidsvåg og med ham mesteparten av hæren. Etter noen dager seilte han til Herdlevær og der ble hele hæren samlet – både fra nord og aust; det er sagt i soga om Håkon Håkonson at det var en ovstor hær.

I juli 1263 seilte Håkon med hele flåten ut i Solundarhav ; det var ovgod bør og fagert vær, og han var to netter i havet før han landet på Hjaltland (Shetland) i Breidøyarsund (Bressay Sound), med en stor del av hæren. Her var han en halv måned før han seilte videre til Orknøyene og la seg til i Elliðarvik; det er nær ved Kyrkjevåg (Kirkwall)

Den sommeren seilte flåten over Pentlandsfjorden og langs vestkysten av Skotland og det var stadig strid med skottene. I oktober kom høststormer og tvang flåten til å forlate Clyde-munningen og tilbake til Orknøyene. En del av flåten seilte til Norge, mens kongen og en god del av hans menn slo seg til for vinteren på Orknøyene. Ved Martinsmesse[xi] ble kongen sjuk og døde 15.desember 1263 i Kyrkjevåg. Kisten ble foreløpig satt i koret i i Magnuskatedralen, framfor skrinet til den hellige Magnus jarl. Så snart hardeste vinteren var over ble liket ført til Bjørgvin, slik kongen hadde bedt om, for å gravlegges der.

Håkons hærferd til vesterhavsøyene var på flere måter mislykket. Det lyktes ikke å tukte skottene og det ble opp til Håkons sønn – Magnus 6. Håkonsson, ”Lagabøte” - å ordne opp. I 1266 avstår Norge Suderøyene og Man til den skotske kongen. Til gjengjeld blir det norske overherredømmet over Orknøyene og Hjaltland garantert. I større grad enn før ble også Orknøyene administrert mer direkte fra Norge.

Den skotske innflytelsen

gjorde seg etter hvert mer gjeldende og fra 1231 var det jarlene av Angus som gjennom giftermål overtok jarletittelen. Fra ca 1336 var det jarlene av Stratherne som overtok, og endelig var det Sinclair-linjen fra 1379 til 1470

Etter pantsettelsen av øyene i 1468 forsvant etter hvert norsk tale. Men så seint som i 1774 var det på øya Foula i Shetland noen som kunne Fadervår på norsk.[xii]

St. Margaret`s Hope og the Maid of Norway

Det sies at denne landsbyen på South Ronaldsay har fått navn etter Margaret - ”The Maid of Norway”- som døde her i 1290. Det gamle norrøne stedsnavnet var kort og godt Hop.

Margrete var datter av den norske kongen Eirik II Magnusson. Da hennes morfar Alexander III av Skotland omkom i 1286, ble hun anerkjent som skotsk dronning. Det ble var en tid med intens diplomatisk aktivitet, og det ble foreslått ekteskap mellom Margrete og den engelske prins Edvard (senere Edvard II) for på den måten å få til en union mellom England og Skotland.[xiii]

Kong Eirik insisterte på at Margrete skulle overbringes til skottene på hans eget territorium.. Derfor ble hun sendt med biskop Narve fra Bergen til Orknøyene. Men Margrete døde i slutten av september 1290 - 7 år gammel - enten på reisen over havet eller kort tid etter at hun kom til Orknøyene..

Det går mange historier om the Maid of Norway. Noen har knyttet henne til St.Magnus-katedralen, men lite tyder på at det er rett. I motsetning til hennes oldefar Håkon Håkonson ble ikke den døde Margaret midlertidig plassert i kirken, men ble straks tatt tilbake til Bergen for å bli gravlagt der.

Det har vært en fast tro på Orknøyene at Margrete landet ved St.Margaret`s Hope, men historikerne mener at det neppe er mer enn navnet Margaret som understøtter dette .Merkelig nok ble Margrete senere oppfattet som en helgen i Norge.

I året 1300 dukket det i Bergen opp en kvinne som utga seg for å være prinsesse Margrete.

Hun fortalte en historie om at hun på ferden til Orknøyene hadde blitt bortført. Historien var ikke særlig troverdig og det endte med at denne ”falske Margrete” ble brent på Nordnes i 1301. Likevel var det mange som betraktet henne som en martyr og hennes historie gav rik næring til folkefantasien.

Scapa Flow ( Skalpafloi )

var den berømte basen for the Royal Navy under to verdenskriger. Det norrøne navnet var Skalpafloi og det er et nokså stort basseng – om lag 24 km fra nord til sør og 12 km vidt.- og er i nord skjermet av Mainland, av øya Hoy (Håey) i vest og øyene Burray (Borgarey) og South Ronaldsay (Rognvaldsey) i sørøst.

”The Grand Fleet” hadde base på Scapa Flow fra 1914 og under mesteparten av første verdenskrig. Herfra seilte flåten til Jylland-slaget i 1916 – et slag som begge parter sa de vant.

Da den tyske flåten overgav seg i 1918 ble den internert i Scapa Flow. Men i juni 1919 senket de tyske mannskapene alle skipene. En del av de tyske skipene er hevet – men fortsatt er Scapa Flow et yndet sted for dykkere som utforsker gamle vrak.

Fra 1939 ble the Royal Navy igjen stasjonert i Scapa Flow hvor flåten ble utsatt for angrep fra både ubåter og Luftwaffe tidlig i krigen. Fra før var det gjort lite for å bygge spesielle forsvarsanlegg, ettersom en regnet med at det sterke tidevannet og vanskelig navigasjon var tilstrekkelig vern. Men det forandret seg etter at slagskipet ”Royal Oak” den 14.oktober 1939 ble senket av en dristig tysk ubåt langt inne i havnebassenget. Ikke mindre enn 833 sjøfolk gikk ned med skipet. I dag er stedet en krigsgrav markert med en stor bøye I den senere tid er en blitt bekymret for en viss oljelekkasje fra vraket. Scapa Flows tid som marinebase endte i 1956.

Flere norske skip ble torpedert utenfor Orknøyene. I januar 1940 – før Norge var i krig – ble bl.a. Bergensbåten ”Hosanger” senket og 17 mann omkom – bare en overlevde.

Ett av de forsvarsanlegg som ble bygget var ”the Churchill Causeways” (or Barriers) som effektivt sperrer inngangen til bassenget fra Nordsjøsiden. Planene var gamle, men ble først realisert etter at Churchill hadde vært på besøk i 1940.

The causeway ble bygget av store fem- og ti-tonns støpte blokker og med en utmerket kjøreveg på toppen. Det ble også senket blokkskip ved alle innganger fra havet på denne siden av havnebassenget.

Det var ikke enkelt å bygge sperringene, på grunn av det sterke tidevannet. På det. meste var det over 1700 mann i sving – herav 1200 italienske krigsfanger.[xiv]

På denne tid krydde det av garnisonstropper – trolig tre til en i forhold til den lokale befolkningen.[xv]

Italian Chapel

Britene tok et stort antall italienske krigsfanger i Libya og en del havnet på Orknøyene. De var innkvartert i Nissen huts og ble satt i arbeid på sperringen. som skulle forbinde Burray med the Mainland. Nissen-hyttene er oppkalt etter oberstløytnant Peter Nissen som konstruerte prefabrikerte, tønneformede skjul av bølgeblikk og med sementgolv. Han døde i 1930, men oppfinnelsen hans levde videre som en hurtig og billig måte å skaffe seg tak over hodet på.

Italienerne omformet to av Nissen hyttene til et lite kapell og smykket det med storslåtte malerier. Maleriene ble utført av krigsfangen Domenico Chiocchetti som flere ganger kom igjen etter krigen for å restaurere og sette maleriene i stand.

Utenfor kapellet laget italienerne et minnesmerke i betong, bygget opp rundt et rammeverk av piggtråd: St Georg dreper dragen. Det var ment å vise at de overvant nederlag og ensomhet på Lamb Holm under fangenskapet

NTS 2.mai 05

[2] I Orkneyinga Saga møter vi igjen en vrimmel av historiske kjenninger, blandt dem Kalf Arnason som var svoger og .venn av Thorfinn jarl. Det var Kalf Arnason og Einar Tambarskelfir som brakte kong Magnus Olavson den gode tilbake fra Gardariket.