er det vaktavløsning ved
hovedkasernen i Schleswig. Vaktlaget kommer denne gangen fra 2.bataljon i
Husum og vi har skranglet i en tre-tonner en tre mils veg. Kasernebygningene ligger godt
tilbaketrukket, mens hovedporten og vakthuset ligger nær opp til havnen og
det gamle sentrum i byen. Britene kaller anlegget ”Caterham Barracks”
– det hører fremtiden til at tyske soldater igjen skal overta og døpe
det om til ”Kaserne der Freiheit”. Det tar
til å kveldes – splittflagget må tas ned - men ennå ser vi godt byen og spiret av den
imponerende domkirken. Gatelys
er det heller smått med og kanskje er det derfor at staden fremstår som et maleri fra
gammel tid. For byen har vært
her lenge og har en dramatisk
historie - en gang Nordens
sørligste by. Under nattevakten kom tanken om å finne ut litt av hva som her hadde skjedd.
En maidag i 1951
|
D |
a Tysklandsbrigaden ble flyttet til Schleswig-Holstein i 1948 kom den til et område med en mangslungen historie – ofte en slagmark, men også en ferdselsveg for folk i uminnelige tider.
En gang var det et grenseland mot sachsere, slaver og frisere. Utover i middelalderen var det en ustanselig tautrekking om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Den historiske sørgrense for Slesvig gikk ved Eider-elven og ble etablert så tidlig som i året 811 i Karl den store tid, og Danevirke markerte Danmarks sørgrense helt til 1864.
Avstanden er kort mellom Nordsjøen og Østersjøen – om lag 4 mil tvers over et relativt smalt eide. Landet ligger som i fordums tid, om enn mye er forandret. Der det før var vått og ufremkommelig marskland[1] mot Nordsjøen er det nå mindre væte og mer kulturjord
To eldgamle handelsruter krysset hverandre – en hærveg nordover i Jylland og handelsruten fra Østersjøen (Østersalt som danene kalte dette havet) tvers over eidet til Friesland og Vesterhavet .
I dette landet – ved Nordens grense mot sør - var det stor ferdsel og påvirkning både nordover og sørover, og det vises igjen i Danmark-Norges historie
Husum - hovedstaden i Nordfriesland - har feiret sitt 400-års jubileum. For Brigadesoldater er byen kjent som kvarter i flere år for 2.infanteribataljon – Vestlandsbataljonen.
Men byen er ikke helt som i
Brigadens tid – det er blitt åpnere i Husum sentrum, noen bygninger er
revet og mange er renovert. Den gamle havnen er mer tilgjengelig og byen har
videt seg ut. Den virker ikke lenger som ”Die Graue Stadt am Meer”.
Det er ikke lett å orientere seg etter så mange år, og det viser seg å være et stykke veg til de gamle kasernene som ligger ved vegen som nå heter Flensburger Chaussee. Men så er en ikke så rask på foten lengre.
Da britene overtok de store kasernene - tidligere Marinekaserne Husum – ble de døpt til ”Leicester Barracks”. Nå heter de ”Fliegerhorstkaserne” og det er ikke lenger infanterister som har kvarter her. En ny hovedinngang er bygget litt lenger øst, med høye gjerder og en bom som opereres fra et vakthus. Den gamle hovedinngangen er øde og forlatt – et blikk inn på plassen viser at den gamle flaggstangen vår er erstattet med et monument i form av et jetfly. Mellom kasernene og kantinebygget er det plantet to rekker med løvtrær, og etter størrelsen å dømme er det lenge siden.
På andre siden av hovedvegen var det før et stort jorde hvor vi pleide å øve med håndgranater og bombekastere. I dag er området bygd ut med skole og svømmehall og boliger. Den gamle DP-leiren er revet og en bensinstasjon ligger omtrent der inngangen må ha vært.
Det er svært lenge siden 2.bataljon hadde sin siste oppstilling i Leicester Barracks.
Schleswig by
feiret i 2004 ikke mindre enn 1.200- års jubileum, men som for andre gamle byer er det ikke lett å si alderen. I den forbindelse kan en tenke på ordføreren i en annen gammel by, Bergen, som i en samtale med Hans majestet uttalte at byens alder er et spørsmål om penger til utgravninger! Men Slesvig er iallfall nevnt i frankiske annaler så tidlig som i 804 under navnet ”Sliesthorp”. Andre kilder bruker navnet ”Sliasvik”.
Den gamle domkirken – St Peters Cathedral - reiser seg over bebyggelsen ved havnen. Noen hundre meter lenger vest finner vi Schloss Gottorf (Gottorp-slottet) som engang var hertugenes residens og som i dag er et Landesmuseum. Med den rike historien i området vrimler det med museer - på andre siden av Slien har vi et vikingemuseum i Haddeby, og det danske mindretall har oppført ”Museum am Danewerk/Danevirkegården”, ved stedet for utgravningene av Danevirke. Nevnes må også Schloss Gluecksburg som på 1500-tallet ble bygget som sommerresidens for hertugene av Schleswig-Holstein og som tidvis også var kongelig residens. Hertug Johan den yngre var byggherren og kalte slottet Gluecksburg, i samsvar med sitt valgspråk: ”Gott gebe Glueck mit Frieden”.
Kasernebygningene i Schleswig, som mange av oss kjenner fra
lange vakter, ligger godt tilbaketrukket, mens hovedporten og vakthuset ligger
nær opp til havnen og det gamle sentrum i byen. I 1945 døpte britene anlegget ”Caterham Barracks” –
det hørte fremtiden til at tyske soldater igjen skulle overta og døpe det om
til ”Kaserne auf der Freiheit”, før det ble nedlagt som militærleir i år 2000.
Styrkene var forlagt i byene Schleswig, Flensburg, Husum, Itzehoe, Rendsburg og Neumunster, med brigadens hovedkvarter i Schleswig.
Over tid varierte oppsetningen noe. I Brigade 511 hadde avdelingene standkvarter slik:
-
- Schleswig: Brigadekommandoen, Sambandskompaniet, Transportkompaniet, Sanitetskompaniet/Feltsykehus, Brigadeverksted, Feltdepot og militær-polititropp.
- Rendsburg: Infanteribataljon nr 1 og Ingeniørkompaniet
- Husum: Infanteribataljon nr 2
- Flensburg: Feltartilleribataljonen og Luftvernbatteriet
- Holtenau: Oppklaringseskadronen
Brigaden var underlagt Tysklandskommandoen som lå i Rendsburg og som var bindeledd til de britiske styrkene og til overkommandoen hjemme. Slutten på Tysklandsbrigaden ble markert med parade for kronprins Olav på Slesvig flyplass 12.april 1953.
Vi kan ikke forlate Schleswig uten å ha fått med oss litt av hva sagaen og gamle krøniker forteller:
Dannewerk kalles det på tysk – det er det gamle Danevirke som skulle verne vikingbyen Heidabu. Der er en voll som i dag ikke virker særlig imponerende, men som spilte en rolle i lange tider. For danskene har navnet stadig en nasjonalromantisk klang.
I gamle krøniker berettes at høvdingen Ottar fra Hålogaland seilte i fem dager fra kaupangen Skiringssal ( i Vestfold) til Hedeby som lå mellom vendernes, sachsernes og anglernes land og som tilhørte danene. Han kom til det landskapet som i århundrer fremover skulle bli et skjæringspunkt mellom ulike krefter.
Sagaen forteller også om en annen kjent mann, islendingen Gunnar fra Lidarende, som med vikinger herjet i austerveg. Etter å ha vært i viking besøkte han danekongen Harald Gormsson i Hedeby og det heter at han fikk den beste mottakelse. Dette var på Håkon jarls tid, før tusenårsskiftet.
Lenge før jydene og danene gjorde seg gjeldende i området rundt Slesvig, var det et annet folkeslag som bodde her – anglerne - og området mellom Flensburgerfjorden og Slien heter den dag i dag Angeln. Senere flyttet mange av dem ut og gav navnet til det som nå heter England.
Alt fra 730-tallet vokste det fram en handelsplass - Hedeby eller Haithabu – sør for Slien og like ved den senere staden Slesvig. Det ble Nordens største vikingetidsby, og sammen med Ribe var det Danmarks eldste by. Her ble de første nordiske mynter slått og her var lenge en transitthavn for handelen i Østersjøområdet, inntil Lübeck og Hamburg tok over.
De lærde er usikre på når de første vollene i Danevirke ble påbegynt, men det sies at det skjedde så tidlig som år 837. Gjentatte ganger var det grensekriger med den tyske keiser og i urolige tider ble vollene bygget videre ut.
Handelsplassen Hedeby lå innerst i Slien-fjorden, med lett adgang til de baltiske områdene og med kort adkomst over Hollingstedt til Friesland og Vesteuropa og Nordsjøen. Topografien var slik at det ikke trengtes å bygge voller helt over til Nordsjøen. Det rakk å bygge forsvarsverker om lag fem kilometer vestover til en liten elv, Reider Å (Rheider Au), en sideelv til Eider. Marsklandet mot vest var lite fremkommelig iallfall sommerstid, før landet var oppdyrket og drenert. Over det smale eidet ble båter og gods dratt over , og man unngikk den lange sjøreisen gjennom Kattegatt og langs vestkysten av Jylland .
Vollbyggingen som skulle beskytte ferdselsvegen foregikk over lang tid til ut på 1150-tallet. Det var massive jord- og tømmervoller og ennå vises spor av byggverket som strakte seg fra Slien og vest til Hollingstedt. ”Halvkredsvolden” som ble bygget fra annen halvdel av 900-tallet omfattet et areal på hele 240 dekar.
Senhøstes 974 kom keiser Otto II sørfra med en hær av sachsere og frisere. Det var også med folk fra Holstein (”Holtsetaland” hos Snorre). I Snorre heter det bl.a.:
”Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte
ham, sør til Danevirke for å verge landet der…..
Keiser Otta kom med hæren sin
sørfra til Danevirke, men Håkon jarl verget borgveggen (d.e. muren i Danevirke) med sin hær.
Danevirke er slik laget at det går to fjorder inn i landet, hver på sin side av
landet, men mellom fjordbunnene hadde danene gjort en stor borgmur av stein og
torv og trær og gravd et bredt og dypt dike utenfor, men reist kasteller ved
borgledene”
Snorres beskrivelse er ikke helt å stole på, for som nevnt strakte ikke Danevirke seg lenger vest enn til en sideelv til Eideren.
Også et annet folkeferd opptrer på denne arenaen – venderne som var av slavisk opphav og som holdt til langs Østersjøkysten fra Sønderjylland til elven Vistula. I Olav Trygvessons saga hører vi at Olav var tre vintre i Vendland og giftet seg med datteren til kong Burislav, og var i dette riket helt til konen hans døde . I gamle sagn berettes om vikingenes storslåtte borganlegg Jomsborg i Vendland ved byen Jumne (antakelig Wollin nær Stettin). I Snorre finnes dramatiske beretninger om jomsvikingene.
Rundt 1000-tallet var det et slavisk press vestover på de nordtyske slettene og Jylland var truet. Trusselen var stor også for sachserne, og kong Magnus Olavsson den Gode og hans svoger Ordulf slo seg sammen mot den felles fiende. Blant nordmennene var det dem som foretrakk å la danene selv ordne opp ved sin sørgrense, men kong Magnus var av en annen mening.
I
september1043 samlet kong
Magnus en hær fra hele Jylland, etter at han hadde
hørt at venderne hadde samlet en stor styrke. Snorre skriver
at ”Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la
hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen
skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved
Skotborg-å på Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren og det med at den
var så stor at ingen kunne telle den……”
Det er misvisende når Snorre plasserer Skotborg å på Lyrskoghede - denne elven ligger langt lengre mot nord, nær Ribe.
Med stor besluttsomhet førte Magnus flåten til Hedeby og landsatte sine menn i ryggen på venderhæren som stod lengre nord. Landingen i Hedeby gjorde det mulig for Magnus å slutte seg sammen med Ordulf og hans sachsere.
Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.
Venderhæren ble slått og trusselen mot Jylland var over. Snorre gir en livfull skildring av slaget og siterer Arnor jarleskald:
Fram
med breie øksen,
Utrett
trengte kongen,
Brynjen
kastet; sverdlarm
Steg om hordekongen.
Slutten for Hedeby kom i det ellevte århundre. Harald Hardråde brente byen i 1066 og det var også et raid fra slaverne. Byen som av danene ble kalt Hedeby – byen på heden - og av sachserne Schleswig – byen ved Schlei - forfalt og ble raskt erstattet av et nytt Slesvig på nordsiden av Sliefjorden der det var bedre tilkomst for dyperegående skip. Men Danevirke skulle fortsatt spille en rolle.
Historien om Sønderjylland er dramatisk og utover i middelalderen var det en ustanselig tautrekking mellom ulike krefter om hertugdømmene Slesvig og Holstein.
Tønning er et lite sted sør for Husum, mest kjent for et store
sluser ved Ejderens munning, bygget for å regulere flo og fjære – ”Eidersperrwerk”.
Det er vanskelig å se at her skjuler det seg gammel og nesten glemt historie. Men navnet Tønning finnes på noen gamle norske regimentsfaner.
Karl XII av Sverige hadde Fredrik IV av Gottorp som sin allierte., mens på Danmarks side stod August II (konge av Polen og kurfyrste av Sachsen), Tsar Peter av Russland, England-Hannover og Preussen
Det var et forvirrende spill hvor også de Gottorpske fyrster var aktivt med. I 1711 hadde de allierte makter Danmark-Norge, Russland og Sachsen funnet tiden inne til å overta Sveriges tyske provinser, mens kong Karl XII befant seg i Tyrkia. Men svenskene overførte 10.000 mann under general Stenbock til Nordtyskland og tilføyet den danske hær et grundig nederlag i Mecklenburg. I stedet for å utnytte seieren og forsøke å slå russerne og sachserne enkeltvis, trakk Stenbock hæren opp i Holstein. Etter en uheldig kamp ved Friedrichstadt – hvor han stod overfor en samlet russisk-sachsisk-dansk styrke, søkte svenskene tilflukt i den gottorpske festningsbyen Tønning ved Ejderens munning. Det endte med at den svenske hærstyrken – den siste mobile svenske styrken på kontinentet – kapitulerte.
Den danske hær trengte forsterkninger og to bataljoner av det Bergenhusiske regiment som lå i Fredrikstad og Fredrikshald ble beordret til Danmark. I tillegg kom Det Norske Hvervede regiment under brigader Cicignon og det 2. Trondhjemske Nationale regiment under brigader Budde. Troppene ble innskipet på flåten og kom 23.februar til Fladstrand på Jylland ( nå Fredrikshavn). Derfra ble regimentene transportert sørover på vogner til Fredericia.
Det var meningen at alle tre regimenter skulle slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning. En avdeling av det Bergenhusiske som tidligere var sendt til København, fikk ordre om å marsjere til Fredericia for å slutte seg til regimentet der. Så kom det en ny ordre om at det Bergenhusiske skulle til København for å forsterke garnisonen. Av regimentets styrke på 9 kompanier,1229 mann, ble 200 fordelt som marineinfanteri om bord i admiral Sehesteds flåte og tok del i erobringen av Rügen og Stralsund i 1715.
Det var ingen tilfeldighet at nordmenn ble sendt til orlogsflåten. Den dansk-norske flåten hadde i stor grad sitt grunnlag i norske sjøfolk og norsk eiketømmer. Det var i denne tiden at mye av den norske eikeskogen ble hogd ut.
Da de to andre norske regimenter i mars måned kom til Husum, fikk de straks ordre om å slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning.
Tre veger som førte til Tønning ble avsperret og alle andre veger ble ødelagt. Ved Harblek stod brigader Cicignon med bl.a. Norske Hvervede Regiment, og ved Kotzenbüll brigader Budde med trønderne
I den norske hæren var for det meste utskrevne mannskaper. Unntaket var Cicignons Gevorbne ( hvervede) Regiment. (Den danske hær var stort sett hvervet)
Utskrivingen var basert på den norske bondebefolkningen, etter et legd-system hvoretter hver legd skulle stille med en soldat. Det har vært sagt at stort sett var det husmannssønner som ble plukket ut til å gjøre tjeneste.
På denne tiden var 5000 mann av den norske hæren i Danmark. Tilstanden ved regimentene var alt annet enn god. Det trengtes penger til lønning av folkene og alt måtte kjøpes kontant. Munderingene var to år gamle og aldeles utslitt etter lange marsjer og streng tjeneste. Da regimentenes hester og vogner var blitt tilbake i Norge, hadde man intet tren og det var knapt med våpen, telt og ammunisjon. Heldigst stilt var det Bergenhusiske regiment som man ikke ville la gå barbeint og fillet under garnisonstjenesten i København, og som derfor fikk utlevert både sko og klær fra de danske beholdninger.
Erobringen av Tønning var ingen stor militær bragd – selv om felttoget er markert på regimentsfanene for både IR11 og IR 12 - og ble egentlig avgjort av et politisk spill. I det samme året besteg kong Fredrik Wilhelm I tronen i Preussen og dette landet spilte etter hvert en betydelig rolle. I Tyskland begynte de første svake tegn på en våknende nasjonalitetsfølelse å vise seg. ”Talemaaden ”Tyskland for Tyskerne” hørtes vel ikke endnu; men mange begyndte at føle det som en Skam, at store Dele av Tyskland var i fremmed Besiddelse”, heter det i en beskrivelse utgitt i 1915.
Innesperringen av Tønning foregikk sommeren 1713 uten de store fiendtligheter. Festningens kanoner lot høre fra seg noen ganger og forpostene kom av og til i kamp når de danske kom vollene for nær. Det skjedde særlig under høybergingen som begge parter var interessert i. Utover høsten og vinteren ble forholdene for soldatene på begge sider ille og de led mye vondt i det fuktige marsklandet . Selv om våpnene hvilte, herjet sult og sykdom.
Etter kapitulasjonen i februar 1714 ble vollene og murverkene fjernet. Danskene ville ikke bruke penger på en garnisonsby som var uten betydning for Danmarks forsvar.
Under den preussiske syvårskrigen 1756-63 var mesteparten av Europa innblandet. Danmark-Norge ville holde seg utenfor maktkampen, men nøytraliteten måtte verges. Enevoldskongen Fredrik V bestemte at norske styrker skulle ta del i nøytralitetsvernet ved sørgrensen og de første norske avdelinger ble sendt til Holstein i 1758. I alt 12.000 mann ble sendt nedover.
Det var en sørgelig redusert styrke som omsider kom hjem til Norge våren og sommeren 1763. Om lag 3.000 befal og soldater – fjerdeparten av hele styrken – var død av sykdom og vanrøkt på ymse vis.[3]
I året 1848 oppstod det igjen strid om hertugdømmene som i over 400 år hadde vært knyttet til Danmark. Det var et arrangement som hadde overlevd de endringene i Europa som ble gjennomført av Wiener-kongressen. Holstein med sin overveiende tyske befolkning hadde vært en del av Det hellige romerske riket og var nå representert i det tyske forbundet, mens Schleswig med hovedsakelig dansk befolkning i nord og et tysk element i den søndre del, ikke var med i forbundet. Nasjonalismen vokste over hele Europa og holsteinernes sak ble et følelsesladet spørsmål for tyskerne.
Halvdan Koht skriver i ”Revolusjonsåret 1848” bl.a.:
”I de samme dagene var det at holstenerne samlet seg om sine forfatningskrav. Om Holsten stod under den danske kongen, så var det et tysk hertugdømme, ein av dei tyske forbundsstatene, og reisningen i Holsten var et ledd i den almene tyske reisinga. Den hadde jo også en nasjonal tanke i seg, og holstenerne ville være med i et nasjonal-samlet Tyskland. Men de ville ikke bare ha ei fri forfatning for seg sjøl; de ville ha Slesvig med i den. Unektelig hadde Slesvig og Holsten på mange måter vært sambundne i de gangne tidene, og en stor del av Slesvig hadde etter hvert fått tysk folkesetning. Men Slesvig var likevel et dansk hertugdømme, og en annen del av det var utvilsomt heilt dansk.”
Holstenerne forkynte selvstendighet for Slesvig-Holstein og oppnevne en provisorisk regjering i Kiel. Dette innebar krig og 23.mars 1848 rykket danske tropper inn i Slesvig. Vel en måned seinere rykket preussiske tropper inn i Holstein. Begge parter i striden hevdet at de kjempet for en nasjonal sak.
Den første store trefning i krigen skjedde i den vestlige utkanten av Schleswig by.
Holstenske tropper ble
slått av den danske hæren og måtte dra seg tilbake til Holstein.
”Danskene var fylt av nasjonal brennhug”, skriver Koht, og dagen etter slaget
kom det i København ut en sang som ble mektig populær: ”Den tapre
Landsoldat”:
Den
gang jeg drog af sted
Min
pige ville med,
ja,
min pige ville med.
Det
kan du ej, min ven,
Jeg
går i krigen hen,
Og
hvis jeg ikke falder, kommer jeg nok hjem igjen.
Ja,
var der ingen fare, så blev jeg her hos dig,
Men
alle Danmarks piger, de stoler nu på mig.
Og
derfor vil jeg slås som tapper landsoldat.
Hurra, hurra, hurra.
Knappe måneden senere gikk preusserne til angrep mot Danevirke og drev den danske hæren tilbake. Krigen gikk dårlig for Danmark, tross noen danske seire. I juli 1849 ble det våpenhvile, og avtalen bestemte at svenske og norske tropper skulle besette Nord-Slesvig under fredsforhandlingene. Omtrent 3000 svensker og 1000 nordmenn ble sendt av sted og hadde kvarter i Slesvig til etter at freden ble sluttet i 1850.
Stormaktene Russland og Storbritannia likte lite at den gode havnen Kiel skulle falle i hendene på Preussen og etter politisk press – hvor den russiske tsar truet med krig – ble alt som før. Den provisoriske slesvig-holstenske regjeringen forsvant og ble avløst av et dansk-tysk samstyre.
Striden om hertugdømmene blusset opp igjen i 1863 da danskekongen Frederik VII døde uten mannlig arving
Det har vært pekt på[4] at i Sydslesvig hadde man gjennom et helt århundre det sjeldne tilfelle at språk og sinnelag ikke dekket hverandre. Selv om man snakket tysk ute, var dansk språket hjemme. Også i Holstein følte mange seg knyttet til det danske kongehus og var politisk tilhengere av den danske helstatstanke.
Så sent som i 1848 reiste flensborgske borgere en minnestein over danske som falt i slaget ved Bov – med tysk innskrift.
Da kong Fredrik VII døde kom ”Flensburger Zeitung” ut med sørgerand og en hyllest til kongen. Bønder fra Angeln bar kisten fra Lyksborg slott til Flensborgs bygrense, hvor flensborgske borgere overtok og brakte den avdøde kongen gjennom de blomsterstrødde gater til havnen og dampskipet ”Slesvig”. Det var slutten på en tid som med Frederik VII ble båret i graven.
Striden om hertugdømmene ble intens etter at Christian IX kom på tronen.
Preusserne med støtte av Østerrike hadde lenge motsatt seg dansk overhøyhet over hertugdømmene, og mente at den rette hersker var hertugen av Augustenborg[5]. Den danske ”novemberforfatningen” ”innlemmet” hertugdømmet Slesvig i kongeriket. Men dette var et brudd på fredstraktaten fra London, hvor Danmark var blitt tvunget av stormaktene til å respektere hertugdømmene og ikke gjøre forskjell på dem.
”Jernkansleren” Bismarck ville prøve ut sin nye hær og angrep Schleswig i februar 1864
Forsvaret av Danevirke bygget på at våt-områdene var ufremkommelige, men denne krigen ble ført om vinteren og den danske hærledelsen fant det nytteløst å forsvare de gamle vollene. Danskene trakk seg nordover til Dybbøl.
Danskene ventet hjelp fra Norge og Sverige – dette var under skandinavismens tid da det ble holdt folkemøter med store ord om å hjelpe hverandre hvis et broderfolk kom i nød. Men danskene ventet forgjeves. Riktignok lovet svenskekongen å støtte Danmark med en hær på 20.000 mann og det norske Stortinget vedtok ekstrabevilgninger til en norsk støttehær. Både norske og svenske styrker ble holdt i beredskap, men kom aldri til Danmark. Norge var seg selv nok.
Midt under konflikten vedtok Fet herredsstyre å sende brev til Stortinget med oppfordring om å holde Norge utenfor konflikten. Brevet vakte oppsikt både i Norge og Danmark, og Ola Fet ble senere av danskene gjerne brukt som synonym for Ola Nordmann.
Det var i denne tiden at Henrik Ibsen skrev det harmfulle diktet ”En broder i nød”.
Hans Heiberg skriver i sitt Ibsenportrett ”…født til kunstner”[6]:
”Den eneste hjelpen
Danmark fikk, var mange smukke talemåter og en beskjeden skare norske og
svenske frivillige, så fåtallig at den ikke hadde den aller ringeste
innflytelse på det militære resultat. Med Dybbøls fall hadde tyskerne tatt den
siste skanse av betydning og kunne diktere fredsbetingelsene: avståelsen av Holstein, og også av
Slesvig, som på det tidspunktet var et område med tysk mindretall og dansk
flertall.
Ibsens
bitterhet var uten grenser. Den ble ikke mindre da han i slutten av april over
Lứbeck kom til Berlin, der de
tyske tropper holdt sitt triumfinntog, som han fikk overvære. I et brev
til Bjørnson fra Roma skriver han, etter at han har vært full av sorger og
bekymringer:
”Jeg har angret at jeg satte mig til at udløse al den Bitterhed for Dig, i stedet for at give Dig lyse Skildringer af al den Herligherd, som du har sat mig i stand til at løftes og forædles ved her nede. Men de sørgelige Tanker paa Forholdene hjemme kan jeg ikke løsrive mig fra og har ikke kunnet det under hele min Rerjse. Var jeg blevet længere i Berlin, hvor jeg saa Indtoget i April og saa Pøblen vælte sig mellem Trofæerne fra Dybbøl, saa dem ride på Lavetterne og spytte i Kanonerne – i de samme Kanoner der ingen Hjælp havde faaet og som dog havde skudt fra sig saalenge til de var sprungne – da ved jeg ikke hvor meget jeg havde beholdt af min Forstand…””
Hertugen av Augustenborg lot seg proklamere som Friedrich der Achte, men ble skjøvet til side av Bismarch som innlemmet de tidligere hertugdømmer i Preussen. Grensen ble skjøvet helt nord til Kongeåen.
ved Sønderborg har en spesiell klang i dansk historie og en må nesten være dansk for å forstå det fullt ut.. De gamle jordvollene og skansene fra 1864 står der ennå. De har vært kalt Nordens skanse mot sør – Nordens Thermophylæ .
Her holdt de danske styrker det tyske og østerrikske stormløpet tilbake i 10 uker, før de måtte rømme og hele Slesvig gikk tapt. Men ånden fra Dybbøl levde videre.
Danskene hadde knapt 10.000 mann, mens preusserne angrep med 37.000 og et mer moderne artilleri. De nye kanonene med riflete løp viste seg overlegne. Den 18.april 1864 ble Dybbøl skanser stormet.
”Hier ruhen 209 tapfere Daenen“ står det på en gravstein. Det er mange slike graver rundt om på slagmarken.
Den berømte hvite mølle – ”Tvende Gange skudt i Grus, atter rejst som Møllehus” – hever sine hvite vinger mot himmelsyn. Når en står i Kongeskansen, ser en Broager og kirken med det særpregede dobbelttårnet i det fjerne. Der borte hadde preusserne plassert sine kanoner..
Dybbøl er ikke glemt. Den 29.juli 1951 paraderte danske og norske soldater et stort stevne arrangert av Foreningen Norden. Det vaiet både danske og norske flagg over Dybbøl. Fra norsk side deltok Brigadens Feltartilleribataljon med sin regimentsfane.
”Nordens Grænsepæl rykkes atter frem mod syd”
Mange grenser ble flyttet etter første verdenskrig. Ved en folkeavstemning i 1920 gikk Nordslesvig tilbake til Danmark. Men den søndre del med byene Flensborg og Slesvig forble tysk område.
På gjenforeningsdagen var det reist en æresport på en bro over Kongeåen med en inskripsjon som var hentet fra et dikt av Thor Lange som vel 20 år tidligere hadde fått reist et minnesmerke over Magnus den gode, med følgende vers på baksiden:
Magnus tvende rigers pryd
under
Gud din kongesjæl
at
se Nordens grænsepæl
atter rykket frem mod syd.
På steinen er hugget inn en scene fra slaget på Lyrskov hede med kong Magnus den Gode i spissen, laget av billedhuggeren Niels Skovgård.. Thor Lange hadde tenkt at steinen skulle plasseres på selve slagstedet, men det forbød de preussiske myndigheter. Derfor ble den reist på dansk grunn lenger nord, ved Skibelund tett ved den daværende grensen. Minnesmerket var tenkt som et nordisk symbol på sammenhold og kraft..
”Mindernes Land”
Etter 1864 opplevde det danske mindretall i Sydslesvig i lange tider den nasjonale brytningen mellom dansk og tysk og prøvde på ulike måter å styrke sin kultur og identitet.
Den tradisjonsbundne befolkning – med en til dels
tysktalende danskhet - var på vikende front. På den gamle kirkegård i Flensborg skal det stå en
gravstein, med denne vemodige innskriften: ”Han var trofast, da mange faldt
fra”.
Men fortsatt levde det danske i sør – det var en dansksinnet kjerne og ved folkeavstemningen i 1920 ble avgitt 12.725 danske stemmer i Mellomslesvig. Det foregikk et omfattende arbeid for å sikre det danske språk og den danske kultur.
Sydslesvigerne følte nok også etter 1920 at nord for grensen, i Danmark, var Sydslesvig for mange blott et ”mindernes land”.
Noen politisk kamp var ikke mulig etter at ”nyordningen” kom med nazistene i 1933. Etter mars dette året deltok ikke det danske mindretallet i noe valg.
Den 1.mai 1945 ble det kjent at Hitler var død og at storadmiral Dønitz var den nye regjeringssjef. Han holdt til i ”marineland” i Schleswig-Holstein og hadde kvarter i Pløn ved Eutin, men da de britiske troppene under Montgomery nærmet seg, trakk han nordover til Flensburg.
Hitlers rustningsminister Albert Speer gir i sine erindringer (Oslo 1971) et øyeblikksbilde:
Brennende
tankvogner, biler som var blitt skutt i brann for noen minutter siden, lå ved
veikanten,,og over oss fløy engelske jagerfly, da jeg kjørte tilbake til Eutin.
I Schleswig var det
større
trafikk, en broget blanding av militære og sivile kjøretøyer, menneskekolonner
til fots, dels soldater, dels sivile….
Grossadmiral Doenitz – den nye ”Fűhrer” - sendte 2.mai en utsending til feltmarskalk Montgomery med tilbud om overgivelse. Tyskerne ville overgi til britene de tyske armeer som trakk seg tilbake for russerne mellom Rostock og Berlin. De ville heller overgi seg til britene enn til russerne. Montgomery nektet en slik løsning og mente at alle tyske styrker på britenes vestlige og nordlige flanke straks burde overgi seg betingelsesløst. De tyske utsendingene med admiral von Friedeburg i spissen kvidde seg for en slik løsning som de ikke hadde fullmakt til. Montgomery har i sine memoarer fortalt at han brettet ut et kart som viste den aktuelle kampsituasjonen – de tyske utsendingene hadde ingen anelse om hvor ille situasjonen var for dem og de ble ”very upset”. De ble sendt tilbake til Flensburg med bil - eskortert gjennom Hamburg og til de tyske linjene - med beskjed om å vende tilbake neste dag.
Og endelig, den 4.mai 1945, ble det i et telt på Lűneburger hede undertegnet et dokument om at alle tyske styrker i Holland, Nordvesttyskland og Danmark la ned sine våpen. (Men Norge var ikke nevnt.) Dermed endte også Flensborgs korte tid som ”hovedstad” i nazi-Tyskland.
var det mange – både nord og sør for grensen – som kunne tenke seg å flytte grensepelene litt lenger sør. Men allerede 9.mai 1945 erklærte den danske regjering at ”Grænsen ligger fast”.
Synspunktet var at det var bedre å ha et dansk mindretall i Tyskland enn at det kom flere tyskere innen Danmarks grenser. Da jeg møtte statsminister Hans Hedtoft i 1949, ga han tydelig uttrykk for at grensespørsmålet ikke lenger var noe politisk tema.
Sydslesvigsk Forening stilte egne kandidater til valgene inntil de britiske besettelsesmyndigheter i 1948 foranlediget at partiet Sydslesvigsk Vælgerforening (SSV) ble opprettet.
Faktisk var et dansk politisk arbeid kommet i gang kort etter 1864 og Flensborg hadde dansk flertall ved valget til den nordtyske riksdag i 1867. Ved de første valg etter 1945 var det klart dansk flertall i bl.a. Flensborg og Slesvig. Det danske stemmetallet toppet seg i ved landdagsvalget i 1947 med ca 99.500. Men etter et definitivt nei til gjenforening med Danmark, gikk tallet tilbake.
Situasjonen ble etter hvert vesentlig endret ved at mange flyktninger fra Øst Preussen, Pommern og Danzig bosatte seg i Sør Slesvig. Innbyggertallet i Slesvig økte i 1945 fra 26.000 til 40.000. Nykommerne fikk stemmerett etter 3 måneder - og lokalvalgene for det danske parti ble en skuffelse i 1949.
Danskenes parti – Sydslesvigs Vælgerforening (SSW) hadde i 1999 38.000 stemmer (2,5%) og to representanter i delstatsforsamlingen i Kiel. Som minoritetsparti er SSW unntatt fra sperregrensen på fem prosent. Schleswig-Holstein har lovfestet en bestemmelse om beskyttelse av minoritetsrettigheter..
I 1945/46 ble regjeringen i Schleswig/Holstein flyttet til Kiel, men fortsatt finner man ”die Obergerichte” og noen andre institusjoner i Schleswig.
I dag er det gjensidig forståelse mellom det tyske flertallet og det danske mindretallet. Danskene har sine egne skoler og den danske stat betaler om lag 60% av utgiftene.
Og fremdeles blir den danske ”Flensborg Avis” gitt ut.
NTS 16.jan 05
[1] / Marskland er en lav kystslette som er dannet ved avsetninger av slam opp til høyvannsmerket,
[2] Se ”Kampen om Tønning 1713-15 og Stenbocks hær i dansk
fangenskab 1713-1719”. København/Kristiania 1915.
J.O.Wahl: Norske regimenter
i Holsten og Nordtyskland 1713-15. Norsk Militært tidsskrift 1908, s 433.
[3] ”Forsvarets rolle i Norges historie”, Forsvarets krigshistoriske avdeling 1968, s 54
[4] Julius Bogensee: Det Danske Mindretal i Sydslesvig, København 1942.
[5] Slottet Augustenborg ligger på Als og var sete for en dansk hertugfamilie, en sidegren av huset Oldenburg.
Prins Christian August, som i 1803 ble sendt til Norge som kommanderende general, hørte til denne familien.
[6] Aschehoug, Oslo 1967