Krigen var over, men freden var skjør I Europa i 1945. Med erfaringene etter den første verdenskrig i minne, besluttet de allierte seg for å bli i Tyskland. Ikke for å tråkke på tyskerne, men for å hjelpe nasjonen med å komme seg på bena i igjen.

Den norske regjeringen i London forte hemmelige forhandlinger med britene om å sende norske soldater til okkupasjonsstyrkene. Avtalen som ble inngått mellom Norge og Storbritannia forutsatte at den norske avdelingen ikke skulle delta i kamp, kun i okkupasjonen av Tyskland. De første brigadene ble stasjonert i Harz‑området, men mot slutten av 1948 ble den overført til Schleswig‑Holstein, av frykt for å bli involvert i kamper mot Sovjet etter kuppet i Tsjekkoslovakia og blokaden av Berlin. Det var kald krig.

Det var betydelig debatt i Norge om hvorvidt det var klok politikk å sende styrker til Tyskland, sogar styrker som skulle stå under britisk kommando.

De norske styrkene var dårlig utrustet og trent da de kom til Tyskland. De fleste offiserene hadde heller ingen særlig erfaring, og siden de aller fleste kun fikk et halvt års opphold, ble det dårlig kontinuitet.

OLA SOLDAT: En stor del av de vernepliktige norske soldatene meldte seg til tjeneste i Tyslandsbrigaden. Foto: SCANFOTO/AKTUELL

God utdannelse

Flyttingen fra Harz førte til mye dårligere øvingsforhold for nordmennene. I Harz hadde de kunnet nyte godt av store og godt utbygde skyte- og øvingsfelter. Ja, det hersket uten tvil om at disse styrkene fikk de beste utdannelsesmulighetene noen norsk avdeling hadde hatt i fredstid inntil da.

Tenestetiden var normalt et halvt år, men noen ble der lenger. En av dem var Ernst 0. Bjørkevik fra Asker. Han kom til Tyskland som nestkommanderende for ingeniørstaben I 1950. Han ble i to år, sammen med kone og en liten sønn.

Like før jul 1996 ga Bjørkevik, sammen med Olav Breidlid, ut boken «De norske styrker i Tyskland 1947-1953. Fra okkupasjon til forsvar av tysk jord». Bjørkevik fortsatte i Forsvaret frem til 1963, da han gikk ut som stabssjef ved Brigaden i Nord-Norge.

Også Olav Breidlid gjorde tjeneste i Tysklandsbrigaden. Han kom dit i februar 1948, og gikk rett til sengs - med kusma. Etter at denne var kurert, og oppholdet i Tyskland avsluttet, fortsatte han sin militære karriere frem til 1987. Da var han generalinspektør for Hæren.

Den kalde krigen

I juni 1950 brøt det ut krig i Korea. Forsvarsrådet i Norge besluttet da at Tysklandsbrigadens oppgaver skulle endres til å føre oppholdende strid fra Kielerkanalen tilbake til den danske grensen i tre døgn. Dette for at Danmark skulle rekke å mobilisere. Oppdraget skulle gjennomføres uten at brigaden selv skulle bli tilintetgjort.

Under denne planleggingen ble det forberedt å sprenge alle broer, sluser og fergesteder over Kielerkanalen. Store områder ville i så fall bli satt under vann, noe som ville forsinket en eventuell sovjetisk fremmarsj, men også ha rammet sivilbefolkningen. Planene for dette ble utarbeidet av Bjørkevik, som da var ingeniørsjef. Han føler lettelse over å kunne snakke om dette i dag. Spenningen var stor i de dager, og offiserene har vært bundet av sitt taushetsløfte frem til i dag.

- Planene måtte utarbeides i dyp hemmelighet, sier Bjørkevik. Han forteller at han sammen med sin gode venn og daværende sjef for den norske brigaden, generalmajor Reidar Holtermann, hustruer og offisiell guide, rekognoserte på søndager.

Mot slutten av året besluttet regjeringene i Storbritannia, Danmark og Norge at deres styrker, tilsammen 6500 mann (4400 nordmenn) skulle slås sammen til en felles alliert dekningsstyrke, dog uten at det ble skaffet de mest nødvendige forsyningsmessige ressurser.

Hevntanker

Men hva tenker to forholdsvis unge menn når de blir sendt på et slikt oppdrag, etter en reise gjennom et knust og utbombet land. Har tanker om hevn noen fremtredende plass?

- Noen av soldatene hadde nok hevntanker da de kom til Tyskland, men da de så forholdene sivilbefolkningen levde under, begynte nok de aller fleste å synes synd på dem, ikke minst på barna, sier Olav Breilid.

Det var jo ikke ønskelig med kontakt, ja det var bent frem bestemt hjemmefra at fraternisering ikke skulle skje, så man fikk ikke så meget kontakt. Det var kort og godt ikke ønskelig at det skulle være kontakt mellom nordmenn og tyskere. Blant mannskaper i styrkene kom det ønsker om at fraternisering skulle tillates, men Forsvarsdepartementet var ikke positivt. For såvidt hadde det jo en god støttespiller i general Eisenhower, som sa et bastant nei til denslags samkvem, sier Ernst 0. Bjørkevik.

Han fremholder videre at langt viktigere enn fraterniseringsspørsmålet, som det var en del debatt om her hjemme, var det at brigaden skulle fungere som en slags fremskutt forsvarslinje mot et eventuelt sovjetisk angrep mot Danmark, men dette ble holdt strengt hemmelig av norske myndigheter.

Lærerikt

- Var det mulig å leve uten å ha kontakt med tyskere, Bjørkevik?

- For vår familie var det ikke det, ettersom vi hadde tysk hushjelp. Hun snakket mye med vår sønn, som var fire år da vi kom. Resultatet var at gutten lærte seg ganske godt tysk, for han lekte jo i gaten også. Det ble rett som det var av uvurderlig hjelp for hans mor, når hun var i butikken for å handle og sto fast.

- Ja, det er sant, sier fru Martha, som minnes oppholdet i Tyskland som meget interessant, en 100 prosent fin opplevelse. Og ridegal som hun var, fant hun raskt veien til stallen.

- Mine tyskkunnskaper var dårlige da vi kom, men jeg lærte litt etterhvert. Jeg kom i god kontakt med en stallmester, «verdens fineste kar», og ble kjent med stallfolket. Stallmesteren pleide å mosjonere generalens hest, generalen red jo aldri, og jeg fikk anledning til å mosjonere en del andre hester, den første het Harald og ville kaste meg av. Det greide han ikke, men han kastet av mang en stolt offiser, ler hun.