Det blir for mange naturlig at en lar tankene fare tilbake i tid til barne- og ungdomsår. Slutten på den epoken i livet er jo for mange militærtjenesten, da en har krav på å bli betraktet som et voksent medlem av folket.
I mitt tilfelle ble det etter legekontroll 1. november 1949 innrullering i Berg. II på Tvildemoen, for derfra å bli sendt til Gamlebyen i Fredrikstad, men nu Reg.stab AR-1. Vi ble henvist til den gamle leiren Mineberget, mens noen fikk tilhold i den gamle Artillerigården for AR-1.

Tiden i Fredrikstad

Tiden der var innledningen til å være soldat i en regimentstab som var sammen med 2 bataljoner O og P, gjerne benevnt som Olga- og Petter-bataljonene. Disse var igjen oppdelt i batterier. Regimentsstaben besto av 48 personer, samt ob.ltn. Bjarne Hurlen som regimentssjef, kaptein Tore Damhaug som adjutant og major Rolf Hauge som nestkommanderende. Jeg var så heldig å bli kommandert til en interessant og sentral stilling som leder av regimentskontoret under adjutanten, kaptein Damhaug. På den administrative side var kombinasjonen Hurlen – Damhaug tilnærmet perfekt. De var begge helt uproblematiske i arbeidet og hadde evnen til å verdsette godt arbeid fra andre. Når en så kom ut i feltarbeid, var det en hygge å kunne følge med samarbeidet Hurlen – Hauge når de var på nettet.
Det kan høres merkelig ut, men jeg var glad for at det ikke var noen overvekt av bergensere. Vi var ikke mange titalls bergensere i hele regimentet, mens Hordaland samt Sogn og Fjordane var godt representert. Ellers var Trøndelag, indre Østlandet og Nord-Norge i flertall.

Området nord for Kielkanalen

Det var interessant å merke seg at denne delen av Schleswig-Holstein fremdeles hadde relasjon til Danmark. Mange av de yrkesaktive der på lederplan, leger og folk i skolevesenet, snakket godt dansk og hadde familie i Danmark, gjerne på Jylland. Jeg kan huske at noen av oss fikk permisjon i forbindelse med 17. mai og fikk pensjon i Kolding. Selv kom jeg til en arkitektfamilie hvor husmor var fra Sandefjord, og jeg kan huske hun sa: ”Er det en storkjeftet bergenser som kommer?”

Bergen – ah! da bin Ich gewesen

Ja, slikt og meget mer kunne en høre når en kunne snakke med tysker som var ansatt i leiren i Flensburg. Bergen – Oh ja! Schøne Mädchen – .
Ganske spesielt kan jeg huske en episode som utspant seg nede i kjelleren i hovedblokken. Der var en tysker som skuflet briketter i fyranlegget. Det var briketter på størrelse med egg, kan jeg huske. Så fortalte han at han hadde vært ubåt-offiser og hadde skutt på norske båter. Bergen husket han ganske spesielt i forbindelse med ubåt-bunkeren på Laksevåg.
Da vi i samme anledningen fortalte ham hva vi kjente til om tyske konsentrasjonsleirer og om de mange norske som var drept i Tyskland, da mistet han plutselig hukommelsen. Konsentrasjonsleirer i Tyskland – ”unmøglich”! Dette til tross for at vi selv hadde sett en slik konsentrasjonsleir, men han og andre tyskere stod på sitt. ”Niemand in Gefangenschaft in Deutscland”. Ja,ja, disse alte Kameraden fornektet seg ikke, de. Svartebørs var en omfattende sak som omfattet te, kaffe, tobakk, sigaretter, bensin og meget mer. Når sant skal sies, var det mange tyskere som hatet krigen inderlig, men å bruke grønn uniform med skilue, det var fremdeles litt tysk, det.

Vi hadde skredder og buksepress

Det høres unektelig litt råflott ut, men vi hadde i leiren tyskere som ordnet og presset uniformene våre. Tenk at Ola-Donk hadde eget skredderverksted i leiren! At offiserene hadde både skredder og meget mer, det kjendte vi jo til, men det var unektelig råflott å levere inn uniformen. Det var stor arbeidsledighet, så tyske arbeidere tok nærsagt alt som var tilgjengelig av arbeid.
Kantine med god mat

Kokken vår, Jensen fra Nord-Norge, var en god venn og kamerat. Det eneste vi mislikte, det var at vi mistenkte han for å blande salpeter i maten vår. Maten som mat var det ikke noe å klage på, men det hendte at en av og til ”følte seg som tante” etter å ha spist godt hos Jensen.
Selv var han en underlig kar, han Jensen. Han kjøpte moderne batteridrevne biler og hadde bil- og togbane på rommet sitt, slik at de som ikke hadde fått ”kjøre bil i stuen” før – de kunne nu gå til Jensen.

Permisjon

De helst store tingene skjedde ikke i Schleswig-Holstein, men en tur til Hamburg for å besøke Reperbahn, se på damene i Vinkelstrasse hvor det var skiltet ”Out of bonds”, eller ta en øl ved sjøen på Landungsbrücke, det var store greier.
Det hendte jo at en havnet på en kneipe og renset strupen med et godt glass tysk øl eller det som bedre var, og sang ”Wer soll das bezahlen, wer hat so viel Geld – ”. Slikt vil jo også ha sin plass i minnenes melodi, slik vi nu gjør – mimrer –.
Om en skulle ha i sin permisjon det helt supre, så reiste en til Paris eller Winterberg. Paris var jo det internasjonale reisemål, og Ola-Donk klarte seg nok også der. Broene over Seinen og Eiffeltårnet var jo store greier for oss nordboere. Det ble jo tur til operaen, Place de la Concorde, Avenue des Champs-Elysées, Triumfbuen, Bolougneparken og mer til det.
Så var det jo dette med sproget, da. Det var ikke så vanskelig for servitørene å forstå hva vi skulle ha, men det ble mye sprog med armer og bein i full aktvitet.
Aldri så galt er godt for noke, etter alle disse anstrengelser av sproglig karakter var det ikke langt i fra at de raske, norske stridende fra A til Å returnerte til Hegra Leir i Flensburg og sa ”merci beaucoup” for ”tusen takk” til Jensen på kantinen.
Her i Winterberg hadde BAOR (den britiske armeen i Tyskland) et elegant leave-centre som vi i de norske styrkene kunne benytte. Naturen her var som på Vestlandet, og på selve leave-centret var det praktfullt. Sammen med engelske styrker opplevet en det virkelige soldatliv. Jeg kan huske at jeg snakket med noen sergeant-majors, d. v. s. stabssersjanter med årelang erfaring som profesjonelle soldater. En slik sersjant-major hadde en helt utrolig myndighet sett med norske øyne. Det var ikke vanlig at en offiser kom på kant med en sersjant-major med årelang erfaring, også fra krigen. Det var noen tøffe karer. Jakt på villsvin fra bil var en ”sport” tillagt folk med offisers grad.
I Leave-Centre Snow Inn i Winterberg levde vi som grever, spilt dart med engelskmennene, tok en pinne i baren eller annet vi måtte ønske å nyte av tilbudet på dette leave-centre oppe i Harz. Det var en tur jeg ikke vil glemme. Det var også interessant å møte engelske soldater og befal som hadde deltatt i siste verdenskrig.

Tid for ettertanke

Vi som var så heldige å få delta i AR-501, har mange gode minner fra et godt sted å være sammen med mange soldatvenner. Mange vil huske en velstelt leir med oppstillingsplass, fotballbane, flott kantine og velstelt grøntanlegg. Det er ikke slik i dag, da leiren er et avstengt område og nærmest overgrodd med trær og høyt gress. Jeg fikk i 1997 komme inn i leiren da jeg hadde med bilder og annet fra min tid der og snakker godt tysk. Jeg måtte passere 2 vakthunder og 2 personer fra tidligere Øst-Tyskland, de var vakter. Det var noe spesielt da Audun Rommetveit og jeg bodde i rommet helt oppe til høire på bildet og Axel Eriksen fra Kristiansand og Karl Solberg fra Bryne på rommet til venstre.