Etter å ha vært på manøver i forholdsvis lang tid, fikk vi i artilleriregimentet fri i tre dager, trodde vi.
Det ble full fart på by’n for en stor del av oss. Neste morgen, da vi stavret oss hjem igjen, var noen overstadig beruset og resten mer eller mindre i ”godt humør”. Ved ankomst til leiren fikk vi beskjed om full alarm. Spent på sonegrensen.
Nervøsiteten blant oss var til å ta og føle på, ikke for eventuelle russere, men for den vanvittige fyllekjøringen vi var nødt til å legge ut på. Ingen tok sjansen på å nekte. Det oppsto noen til dels morsomme episoder, men det utroligste av alt var at vi kom oss til grensen uten større uhell og uten personskader.
Vi hadde svært lite ammunisjon, og jeg spurte batterisjefen hva vi hadde der å gjøre uten forsyninger. Det er i orden, sa han, forsyninger ville de engelske styrkene sørge for. Lurer i dag på om også brigadesjefen og forsvarsdepartementet trodde på julenissen.
Jeg fikk imidlertid besøk av en enslig høyere engelsk offiser som spurte hvilken helvetes idiot som hadde lagt ut telefonledningene. Jeg svarte at det hadde jeg ansvaret for, og at de var ”properly” nedgravd og kamuflert. Han påstod at vi ved et eventuelt flyangrep eller oppklaring var fint ferdig. Dette på grunn av at en offiser hadde lagt ut hvit tape, som det hette på deres språk, mellom et batteri og kommandoplassen, og antagelig glemt det i lyngen. Følg tapen og du har de ansvarlige, han skrevet av gårde til en velkomst-Schnaps, for ikke alle offiserene var helt bra, de heller. Russere så vi ingen ting til, og hele aksjonen ble hurtig avblåst.