Etter anmodning fra veteranforeininga for Tysklandsbrigadane, avdeling Voss og omland, skal jeg gi et lite tilbakeblikk etter min tjeneste som troppssjef ved geværkompani i brigadene 481 og 482. Hensikten med dette tilbakeblikket er å gi en kort omtale av enkelte trekk ved tjenesten og oppholdet i Tyskland i disse brigadene slik som en ung offiser opplevet det. Jeg tjenestegjorde som geværtroppssjef i Kompani B/Bataljon 1/Brigade 481 og i Kompani C/Bataljon 2/Brigade 482. Jeg overtok geværtroppen i KpC/Bn2 i Tyskland umiddelbart etter at jeg var dimittert fra KpB/Bn1. Som mange andre unge menn følte jeg det som en utfordring, og derfor søkte jeg om tjeneste ved Brigaden.

Rekruttskole på Heistadmoen

I november 1947 møtte jeg til befalskurs ved Bn1 på Heistadmoen ved Kongsberg. Soldatene var innkalt til fremmøte en uke senere.
Sjef for KpB/Bn1/Brig.481 var kaptein (pensjonert som oberst) Eystein Fjærli. Han hadde blant annet vært troppssjef i en britisk avdeling under kampene mot tyskerne i Frankrike sommeren/høsten 1944. Kapteinen var således en offiser med aktiv krigserfaring, noe som på mange måter kom til uttrykk under rekruttutdannelsen, og spesielt under opplegg og gjennomføring av kompaniøvelser i Tyskland. Befalet i kompaniet var fra det sentrale østlandsområdet. Alle rekruttene var hjemmehørende i Oslo.
Rekruttskolen ble gjennomført på Heistadmoen i tiden november 1947 til februar 1948. De aller fleste rekruttene kom fra "innendørs" utdannesle eller yrker. Skolelever (noen med artium), kontormenn, industriarbeidere o. s .v. Alle satte pris på friluftslivet som rekruttskolen medførte. Samtlige var motiverte for tjenesten.
Programmene omfattet generell enkeltmannsutdannelse, med vekt på våpentjeneste. Uttrykket "battle drill" var adoptert fra britiske avdelinger, og likeså hensikten med drillen. "Battle drill" (stridseksersis) ble tillagt meget stor vekt. Lag og tropp ble øvet om og om igjen på et åpent felt (slette, idrettsplass e. l.) med ordrer og skjematisk gjennomføring av alle faser under utvikling til strid, før en gikk over til å øve det samme i mer eller mindre åpent lende. Selv i dag – 50 år etter – husker jeg ordrene og ser for meg forflytningene:
Oppstilling til stridseksersis! (rekke)
Vending til høyre! (venstre), (linjeformasjon)
Høy munning, med ladning, fyll magasin!
Vending til venstre! (høyre) (rekke)
Observer! (Den enkelte vender seg i sin observasjonsretning)
Klar til framrykning!
Framrykningen starter, laget tas under ild av en markør og stridseksersisen starter med observasjon, ordrer, ild og bevegelse (forflytning).
Marsjtrening (utmarsj) ble gjennomført. Materiellskjøtsel med pussvisitasjon, antrekksbestemmelser og honnørregler ble bestemt håndhevet. Korte kurser for lagførere, ordonnans- og troppssambandsmenn ble avviklet. Det ble orientert om spesielle direktiver som gjaldt tjenesten i Tyskland. På fritiden (om kveldene) ble det arrangert engelskkurs med varierende oppslutning. Vanligvis ble helgepermisjon innvilget fra lørdag etter endt tjeneste til søndag kl. 22.

Tjenesten i brigaden

Reisen til Tyskland gikk via Vallemyrene, Porsgrunn med tog, og derfra med "Svalbard" til Hamburg, og så med jernbane til Braunschweig, hvor bataljonen skulle forlegges. Vi kom til en bra leir, med rommelige oppstillingsplasser, gode kaserner med bra sanitærforhold, kjøkken med spisesal, kantine for soldatene, sersjant- og offisersmesser. Det var svømmebasseng i leiren, idrettsbane, stall med ridehester og ridehus.
Ved lags- og troppsøvelser ble vi kjent i leiren og området for øvrig, og det gikk ikke lang tid før vi gjennomførte tropps- og kompaniøvelser med eller uten skarp ammunisjon på de faste, store øvingsfeltene. To bataljonsøvelser med skarp ammunisjon stod også på programmet.
En morgen fikk vi ordre om å stille med fullt stridsantrekk. Etter oppstilling marsjerte kompaniet til et grustak utenfor leiren. Kompanisjefen orienterte om vi skulle på vakt og observasjonstjeneste på grensen mot den russiske okkupasjonssonen. Troppen min fikk angitt et troppsområde og rekognoseringsoppdrag helt inn mot sonegrensen. Jeg fulgte forberedelsene til en av oppklaringspatruljene, og husker patruljeføreren sa:
Oppstilling!
Vending til høyre!
Høy munning med ladning, fyll magasin!
Og så fylte soldatene magasinet med skarp ammunisjon og tok ladegrep. Deretter fylte de patrontaskene. Det hele var meget realistisk. Troppen holdt i 24 timer til ved et veikryss. Deretter returnerte vi til leiren.
Ved en annen anledning ble vi – også uten forvarsel – sendt ut mot sonegrensen ved Helmstedt. Kompaniet gikk i kringvern, grov skyttergroper og gjorde fulle forberedelser for strid. Sommeren 1948 ble det gjennomført en altomfattende pengeveksling av tyske mark. Troppen og jeg ble beordret til den bygningen i Braunschweig hvor de nye sedlene ble oppbevart. Ved ankomst meldte jeg meg for borgermesteren, herr Burgschweig. Han hadde en stor politistyrke til sikring og vakthold. Min vesentligste oppgave var å være synlig, og i nødsfall bistå hvis noe uforutsett skulle oppstå.
De britiske avdelingene gjennomførte kurs hvor enkelte norske befal eller soldater ble beordret. En lagfører (korporal) deltok på et våpenkurs. Kaptein Thue (kpsjef Bn3) ble beordret på transportkurs ved RCT (Royal Corps of Transport). Meget interessant.

Miljøet i avdelingen

Kompanisjefen tiltalte alle i kompaniet med De (Dem, Deres). Jeg sa De til alle soldatene i troppen. En troppssjef sa du til soldatene, men de fleste soldatene i troppen sa De til troppssjefen. NK ved kompaniet, troppssjefer og sersjanter brukte seg i mellom du-formen og etternavn.
Offiserer og sersjanter hadde hver sine messer. Sersjantene hadde egne rom i kasernene. Yngre offiserer bodde på tomannsrom i andre etasje i offisersmessen. Eldre offiserer (kompanisjefer) hadde egne rom. Bataljonssjefen og noen meget få av offiserene (3-4) bodde utenfor leiren.
I likhet med soldatene syntes jeg at matrasjonene var meget små, men maven innstilte seg gradvis. Bataljonssjefen, hans nestkommanderende og et par offiserer til hadde eget bord i spisesalen. For øvrig var en plassert uten hensyn til grad på en fast plass. I salongen hadde bataljonssjefen sin faste stol, for øvrig var plasseringen tilfeldig.
Bataljonssjefen ønsket, nærmest forlangte, at en skulle være tilstede i messen om kvelden. Det ble derfor et fint sosialt samvær der. Den eneste i kompaniet som var gift, var NK. Han bodde med sin kone utenfor leiren. Man får ikke med seg alt i livet – og uten å meditere over dette – minnes jeg at han delvis flat utenfor miljøet mellom offiserene og kompaniet.
Fra tid til annen hadde vi gjester i messen, fra andre norske avdelinger eller fra underholdningsbransjen hjemmefra. De skulle også ha underholdning for soldatene. Av spesielle gjester husker jeg ved 3-4 anledninger de unge britiske kvinnelige sekretærene fra C.C.G. (Civil Commission Germany).
Jeg satte pris på messelivet og følte sjelden behov for å gå ut. I løpet av perioden var jeg 3-4 ganger på den britiske offisersklubben i Braunschweig. Gledelige opplevelser med meget fine orkestre.
Permisjonsreisen min gikk sammen med to kolleger med tog fra Braunschweig gjennom Tyskland og inn i Frankrike, til Paris. Paris med de store boulevarder, med Louvre, Toulierehagen, m. m. var en stor opplevelse.
I august dro bataljonen tilbake til Norge. Vi paraderte på Karl Johan, og reiste til Heistadmoen, hvor vi takket hverandre for samværet! Dagen etter gikk jeg på flyet til Tyskland og meldte meg til tjeneste ved KpC/Bn2.

Til Harz og Schleswig-Holstein med brigade 482

Bn2 var forlagt i leiren Fliegenhorst ved Goslar, Hartz. Fliegenhorst var en stor leir. Brigadeverkstedet hadde også sin forlegning der.
I Hartzområdet var det skogkledde åser, med daler og bekker, et bra øvingsområde. Goslar var en fin gammel by. I utkanten av leiren var det plassert mange flyktninger fra Øst-Tyskland. Dette forhold bidro til at vakttjenesten var viktig.
Litt senere på høsten flyttet bataljonen til Leicester Barracks, Husum, Schelswig-Holstein. I husumområdet var det marsklandskap med siv og sanddyner, og fuktigere luft enn i Hartz.
Bataljonssjef var Ole Wendelbo Lysne fra Lærdal. Nk/Bn var major Reidar Kvinge, senere oberst og sjef for IR 9. Sjefen for KpC var kaptein (senere oblt) Erling Sjo. Han var en offiser med utpregede lederegenskaper, og en som satte store krav både til befal og soldater. Jeg vil også nevne at han hadde et fint og varmt sinnelag og at han tok vare på personellet sitt. En av nesttroppssjefene i kompaniet var sersjant Ole Børsheim, som allerede den gang skilte seg fordelaktig ut ved flid og dyktighet. Han avanserte til oberst og var sjef for IR 10 i flere år.
Befalet ved kompaniet var fra Vestlandet, med unntak av NkKp og meg. Soldatene var alle vestlendinger, solide sådanne og meget motiverte for tjenesten. De var tjenestevillige også når det røynte på, veldisiplinerte og i det hele meget fine ungdommer. Jeg syntes det var meget givende å være ved KpC og jeg ble ganske raskt tilfreds og glad over å være sjef for tropp 2.
Vi fulgte i brigade 482 de tilsvarende programmer som vi hadde nyttet i brigade 481. Stridsdrill, våpentjeneste, sluttet orden, o. s. v. Forflytningen fra Hartz til Schleswig Holstein var naturlig nok et avbrudd fra vanlig rutine, men også søkende og spennende for å bli kjent og fortrolig med øvings- og nærområde på et nytt sted. Det ble en travel periode, for tiden for øvelser både med og uten skarp ammunisjon, samt bataljons- og brigadeøvelser nærmet seg.
Etter ankomsten til Husum følte vi at vi var kommet nærmere hjemlandet, og fremfor alt – Danmark. Det ble lagt til rette for både lengre og kortere permisjonsturer til Danmark. Majoriteten av soldatene nyttet fortsatt 10 dagers permisjonen sydover til et europeisk land. Jeg observerte med glede at ressurssterke soldater tok med seg forsiktige og tilbakeholdne kamerater på langpermisjon. Unde oppholdet i Husum ble det lempet litt på permisjonsbestemmelsene, slik at det var lettere med kveldspermisjon til nærområdet.
En troppssjef har en overordnet å holde seg til – kompanisjefen. Troppssjefen utfører tjenesten i henhold til program og dagseddel (skrevet av kompanisjefen). Troppssjefen skal følge troppen hele tiden, og han har ansvaret for enkeltmannsutdannelsen, lags- og troppsutdannelsen. Likeledes har han ansvaret for den enkelte mann, materiellskjøtsel, sikkerhetsbestemmelser, disiplinkontroll og den enkelte manns ve og vel. En troppssjef er bindeledd mellom kompanisjefen og soldatene.
Jeg hadde et interessant og begivenhetsrikt år i Tyskland, og jeg fant tjenestestillingen som geværtroppssjef utfordrende, lærerik og meget ansvarsfull. 50 år i ettertid sender jeg mine varme tanker til kolleger, og sist, men ikke minst, til soldatene på geledd.