Daglig liv

Utdrag av brev til ”Firda” frå Tomas i Brigade 481

Nei, jeg skal heller få lov til å fortelle hvordan Ola har det her nede. Altså:
Han bor i Vika leir, som før huset engelskmenn, og før den tid igjen sjølsagt tyskere. Denne leiren er absolutt god, ingen skal si noe annet. Den består av bare murbygninger, hvorav de fleste inneholder den vanlige kanonføden – altså stakkarer som ennå ikke er kommet langt nok på veien mot stjernene – men én bygning står under sersjantenes direkte støvlehel (i sannhet ingen misunnelsesverdig stilling!). Offiserene lever også helt isolert – om natten.
I den ene enden av leiren, ca. 1/2 km. fra der jeg ”bor”, ligger spisebrakka. Dit marsjerer vi tre ganger om dagen, men først etter at inspiserende befalingsmann har brølt ut sitt ”Giv akt!” Og i matsalen begynner så alles kamp mot alle, i alle fall er det slik i mitt kompani. De få som ennå ikke har glemt ordet beskjedenhet, risikerer å bli sittende igjen med en uhyggelig lang nese og en ditto tom mage. Når bråket er på sitt verste, skulle en tro det var Molotov, Marshall og Bevin som hadde funnet seg en ny diskusjonsplass.
Maten er jo alltid et viktig kapittel, og her ikke minst. Som den originale fyr Ola er, eter ha akkurat samme slags mat som de engelske soldatene. Dette vil si at han får så å si bare hvitt brød, lite smør, rikelig med pålegg, – te eller havresuppe til drikke, og litt kjøtt og mye poteter til middag.
På denne måten får Ola daglig 3500 – 3800 kalorier. Dette er nok for en mann med middels tungt arbeid, men Ola, som til dels har ganske hard kjøring, synes det er for lite.
Verre er det imidlertid at denne kosten er så elendig for tennene og tannkjøttet. Vi får ikke nok å tygge på. (Dette kunne kanskje være noe å tygge på for rette vedkommende).
Helt i motsatte enden av leiren ligger kantina. Her er det lesesal med radio, spillesal med bordtennis, men først og fremst kvinner, øl og sang. Samt et leid tysk orkester, som spiller alle kvelder.
Det der med kvinner øl og sang skal du ikke ta altfor høytidelig, kjære ”Firda”. Her er ansatt en del oppvartningsdamer, det er alt på dette området. Jeg regner da ikke med Marit og Petra, de eneste norske jentene her nede – de er helt enestående kjekke og greie.
Ola drikker ikke så mye øl. I alle fall ikke sammenlignet med sine engelske venner. Dessuten er det bare svakt øl som serveres her, og det er sikkert litt av en prestasjon å bli full av det.
Men ut på kvelden stiger gjerne stemningen, og da viser Ola sitt nasjonale særpreg ved å synge ”Give me five minutes more”, ”I love you” og andre like norske sanger. Heia Ola.
I annen etasje er butikken. Der kan en få kjøpe litt av hvert, fra fyrstikker til kikkerter, men det viktigste er absolutt den ukentlige rasjonen av sigaretter og snop. Skokrem er også en viktig vare. Det er nemlig dårlig med speil her nede, og så har en eller annen funnet ut at vi skal speile oss i støvlene våre. Så om morgenen går gjerne kompanisjefen rundt og speiler seg.
På kantina får Ola også til rimelig pris kjøpt kaffe, te, en slags kakao, kaker, samt lapskaus. Og han eter da så mye at han er blitt berømt for det. Engelskmennene sitter gjerne og måper når Ola langer i seg som verst.
Alt dette får Ola kjøpt for BAFSV – noen pengesedler som er laget spesielt for britiske okkupasjonstropper. De kan bare brukes på kantinene.
Men mennesket lever ikke av brød alene – det må også ha eksersis. Denne kan jo foregå på forskjellige måter. Jeg lurer ofte på om det er en alminnelig tro i hæren at en kan overvinne en fiende ved hjelp av marsjering og parader. Men dette er jo bare min personlige mening, som jeg i all min menige lavhet bør holde for meg selv.
Om kvelden kan Ola ta seg en tur på byen. Hva han gjør der? Jo, der er to kantiner som er så fine at han bare ble stående og kope første gangen han kom dit. Han vågde seg nesten ikke inn. Men nå er han blitt mer scenevant.
Videre kan han gå på kino. Engelskmennene har nemlig en kino helt for seg selv, og der har alle allierte soldater adgang. Ved velvillig imøtekommenhet fra engelskmennenes sida får nordmennene lov til å disponere salen én kveld i uka, og da spilles filmer med norsk tekst.
Og så har vi operaen, da. I Norge har vi ikke en eneste opera, men i Tyskland er det mange, og altså også en i Braunschweig, som er en by med ca. 200 000 innbyggere. Dessverre er den virkelige operabygningen bombet, men ensemblet har innrettet seg i en stor gymnastikksal, og en må si det er meget godt gjort av dem å få det så fint som det er.
Men ettersom tida går, blir Ola mer og mer urolig. Og når klokka begynner å nærme seg 1/2 10, reiser han seg opp med et nervøst drag i munnvikene, og piler så av gårde med halen mellom benene. For kl. 21.45 må han være inne i leiren igjen, og kommer han for sent, så – – –. Hans engelske venner, som har perm til kl. 23.00, sender medlidende øyekast etter han.
Sjølsagt kan Ola også finne på noe annet. Men kantinene er midtpunktet i hans interessesfære.