Den tredje verdenskrig

Utenriksministerkonferansen høsten l947 konstaterer dyp splittelse mellom øst og vest. Jernteppet, Berlinblokaden og Muren er ennå ikke kommet, og Tsjekkoslovakia er ennå ikke lagt under Sovjets jernhæl, men vi aner den kalde - og muligens også den varme krigens komme. Sovjet med sine kommunistlakeier strammer grepet på satellittstatene i øst, og flyktningestrømmen fra disse landene øker på. Brigaden har den lange felles grensen mot den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland, og nå senhøstes i de mørke netter kommer flyktningene over sonegrensen. De kommer i tusentall til fots på skogsstier og sideveier. På en uke i november l947 kom det 25.000 flyktninger inn i vårt ansvarsområde via den delen av grensen som vi kontrollerte. De som kommer er for det meste eldre mennesker, kvinner og barn med sitt pikk og pakk i dårlige ryggsekker og skrale kofferter. Av menn i stridsdyktig alder er der ganske få, da de fleste av disse fortsatt sitter i sovjetisk krigsfagenskap. Via vår E-tjeneste er vi orientert om at vi må være særdeles skeptiske ovenfor menn i stridsdyktig alder, da erfaringen har vist at disse i stor utstrekning arbeider som "muldvarper" med spionasje, meningspåvirkning og spredning av rykter og påstander mot de allierte.

Medio november l947 er hele Brigade 472 - 4000 mann - ute på manøver i Hartzfjellene. Det er dårlige forhold med regn, skodde og kulde, så det ble mye slit med alt for meget vann og til dels for lite mat. Etter som øvelsen skrider frem, kommer vår avdeling nærmere og nærmere opp til "russegrensen", og hver eneste morgen passerer store flokker med flyktninger stillingene våre.

Artilleriet i Hartz november 1947.

I de mørke høstnettene kom flyktningene i tusenvis over sonegrensen.

En stakkars utslitt mor med tre barn i alderen 6 til l2 år setter seg ned like ved vårt KO. Vi kommer i snakk med henne, og får vite at hun har tenkt seg til Hameln - "rottefangerbyen" - som ligger ca. l50 km lenger mot vest. Vi spør henne om hun er klar over hva hun har i vente: mangel på hus, klær, arbeid og penger, og i området er dertil hundretusenvis av flyktninger fra Øst-Europa og Øst-Tyskland. Hun sukker oppgitt og så kommer det bittert fra henne: "I øst tar de barnene fra oss - igjen. Tidligere hadde vi nazistene med Hitlerjugend, og nå forlanger våre nye myndigheter at alle barn skal bli kommunistiske Ungpionerer". Moren og de tre barnene var dårlig kledd, gjennomvåte og forfrosne etter den lange marsjen om natten, så vi finner frem noen sørgelige rester av stridsrasjoner og litt varm te, som var det eneste vi hadde å avse.

Våte, trette og sultne flyktninger.

I tiden fremover blir det langt vanskeligere å komme over grensen, og etter Sovjets brutale fremferd i Tsjekkoslovakia, forsøker grensevaktene å stoppe all rømming fra øst til vest.
Med den tilspissede situasjonen fant brigadeledelsen at utplaseringen av de norske styrkene taktisk sett var lite bra. Våre tre infanteribataljoner ble derfor trukket østover og forlagt i byene nærmest sonegrensen: Braunschweig, Gøttingen og Goslar.
Meget snart fikk vi føling med den nye situasjonen, og Controll Commission Germany (CCG) bad flere ganger om assistanse, bl. a. nord og sør for grenseovergangen ved Helmstedt - like nordøst for vår l. bataljon i Braunschweig. Her var det stadige tilløp til episoder, som kunne ha utviklet seg i meget farlig retning. En av bataljonens løytnanter beretter:
"Vi hadde væpnede vaktstyrker på sonegrensen under kommando av britisk grensepersonell. Det kom til episoder hvor der var "drakamp" om flyktninger som var kommet noen meter over grensen, og hvor østtyske og russiske grensevakter forsøkte å hale dem tilbake. De norske soldatene satt i de pansrede "brengun-carrierene", og måtte holdes stramt i ørene for ikke å skyte".

Sovjetrussiske grensevakter.