Vakttjeneste

En sen vinterkveld står "Skjorungen" vakt på honnørposten i hovedporten. Ved en ren lapsus fra vaktkommandørens side var "Skjorungen" plassert på honnørporten i stedet for langt ute på de åpne markene mot syd. Som navnet tilsier, så var ikke "Skjorungen" av de mest representative ved vår avdeling, og kjælenavnet hadde han fått under en av våre aller fuktigste øvelser, hvor han dukket opp i teltet våt og forpjusket og til forveksling lik en "skjorunge". Alle ved vår avdeling hadde fått utlevert fine kanadiske hansker med deilig mykt skinn på innsiden og uniformsfarget ull på utsiden. Men angjeldende aften står "Skjorungen" med hendene dypt nede i frakkelommene på "Anton", så hanskene hadde han tydeligvis enten mistet eller byttet bort. På tampen av "Skjorungens" vakt kommer vår regimentsjef oberstløynant Holmen kjørende inn i leiren, og stopper ved bommen i hovedporten. I det regimentssjefen passerer går "Skjorungen" opp i en slags grunnstilling av egen oppfinnelse med fortsatt hendene nede i lommene på uniformsfrakken. Regimentsjefen registrerer den noe uregelmenterte grunnstilling til "Skjorungen" og henvender seg til ham: "Fryser De på hendene mann?". Og "Skjorungen" svarer: "Nei, det gjøre je itte". "Kunne De tenke Dem å ta hendene opp av lommene"? "Nei, det kan je itte". Nå ble oberstløynantt Holmen virkelig interessert,og spør videre: "Var det mulig for Dem å opplyse meg om årsaken?". "Ja, for da frys je på hendan".

Regimentsjef Holmen inspiserer "Skjorungens" selvkomponerte grunnstilling.

Regimentsjefen innser nå at "Skjorungen" er et vanskelig tilfelle, så meget mer som oberstløynanten som gammel frontsoldat, i motsetning til svært mange høyere offiserer, var langt mer interessert i stridsmoral og stridsevne enn antrekk, pirk og fotvinkler. Han bare rister på hodet, flirer godt og sier til "Skjorungen": "Fortsatt god vakt".