Turen til Berlin

I slutten av november 1947 hadde jeg en langweekendpermisjon til Berlin, og som medarbeider og skribent i HEGRAPOSTEN (organ for nordmenn i Hegra leir) skrev jeg følgende reportasje i utgaven fra 6. desember 1947:

Reisen til Tysklands hovedstad var lang og anstrengende. Det var å stå på overfylte tog, eller å ligge oppå hverandre i trange korridorer, men hva gjør en ikke for å komme til byen som alle taler om. Vi ville frem, og det gjorde vi også omsider. Førsteinntrykket av Berlin for en som kom fra provinsen var nærmest overveldende. Dette var en virkelig storby, og på tross av alle ødeleggelsene var alt som het jernbaner, sporveier, undergrunnsbaner og forstadsbaner brakt til å fungere tilnærmet normalt. Dette virvaret av linjer, trapper og kryssende tog på forskjellige "Bahnsteiger" var ikke så lett å holde rede på uten skikkelig kart, men vi fant da omsider frem til vårt oppholdssted for disse dagene: det britiske Leave Center i ganske landlige omgivelser ute ved Olympia Stadion. Britene hadde rekvirert det tidligere tyske Sportspalasset, hvor deltagerne i OL tok inn før krigen, og dette var nu ominnredet til permisjonsted for "All Ranks".
Hos britene fikk vi en utrolig fin mottagelse med åpne armer og alle tegn på velvilje, så vi begynte å lure på om der hadde vært nordmenn tidligere. Forøvrig var dette permisjonsstedet organisert og drevet på en førsteklasses måte. Vi hadde flott innkvartering, og til alle måltider var det store porsjoner med det beste britene klarte å fremskaffe. Videre var det anledning å svømme, ride, fekte og spille tennis - alt sammen "gentleman sports" - og hvis stedet hadde vært drevet av norske myndigheter, ville dette vært forbeholdt offiserer.
Det var det altså ikke, så for en gangs skyld fikk vi oppleve nærmest en luksustilværelse. Nok en ting som var særdeles behagelig avveksling for oss, var at tappenstrek glimret fullstendig med sitt fravær, slik at vi kunne komme og gå når det passet oss - til alle døgnets tider.
Så var det ut for å kikke på byen, og det første som slo oss var den enorme forskjellen mellom befolkningens livsvilkår og våre. I Berlin hadde vi alle de livsfornødenheter som et menneske kan for- lange til et behagelig liv, mens berlinerne derimot bodde i en by som var 80% ødelagt. Hva dette vil si kan en vanskelig tenke seg, selv mens en har det like for øynene, men en kunne ikke unngå å legge merke til de forhold denne ødeleggelsen hadde ført med seg.
Menneskene var grå å triste; de hadde intet å håpe på, håpløsheten hadde satt sitt preg på dem. Det lot ikke til å være initiativ i folk, bortsett fra dem som drev med illegale transaksjoner.
Men disse omgivelsene kunne deprimere selv den beste. Alt som en gang hadde vært skjønt og vakkert eller av verdi var ødelagt - lå i ruiner - ruiner så langt øyet kan se. Før krigen var Berlin en meget vakker by, og en kan fremdeles gå rundt i byen og se på restene av stolte og ærverdige bygninger, og forestille seg hvordan det engang må ha vært. Ellers kan en gå overalt i Berlin, og fotografere det en har lyst til, for motiver var det sannelig ingen mangel på. Det som samlet den største interessen var nok Rikskanseliet, hvor Hitler og Eva Braun endte sine dager. Inne i selve Rikskanseliet var alt ødelagt, for her utkjempet russerne og SS en av krigens hardeste kamper med svære tap på begge sider. Gulvene i de tidligere så pompøse festsalene i Riks- kanseliet hadde vært belagt med bladgullmosaikk, men nå var det lite igjen av herligheten, opphakket som hele gulvet var av prosjektiler og granater. I et granathull omtrent midt på gulvet i en av de større salene klarte jeg å slå ut et lite stykke av den gullbelagt mosaikken. Underlig å tenke på at på denne biten har mange av det Tredje Rikets største "drittstøvler" satt sine føtter, og hva den lille biten jeg nu hadde i lommen kunne ha å fortelle, kunne det være artig å fabulere om.

Høsten 1947 manglet berlinerne fortsatt det aller meste.

Rikskanselliet var fullstendig skutt i stykker, og halve bygningen borte.

Overalt i Berlin er det steder og bygninger av historisk interesse, og det ville ta uker å rekke over alt, så vi som bare skulle være noen få dager, måtte nøye oss med det aller viktigste.
Hjemreisen ble adskillig mindre problematisk enn fremturen, for takket være britene var hele reiseopplegget fikset på forhånd. Vi ble vekket i god tid om morgenen, fikk frokost, ordnet med permisjons- og reisepapirene, og ble deretter kjørt med egen transport fra leiren til Charlottenburg jernbanestasjon, hvorfra militærtoget gikk non stop direkte til Hannover. Her hos britene fikk vi et lite innblikk i hvordan personelltransporter kunne organiseres, og vi var ikke så lite imponert over den profesjonelle effektiviteten vi her var vitne til.
Fra Hannover til Holtzminden måtte vi benytte lokaltoget, som var litt av et somletog med stopp ved hver en liten landsby. Alle kupeene var overfylt av tyskere og DP, og da de sanitære forhold for befolkningen var ytterst dårlige med liten tilgang på sepe og anledning å vaske seg, var odøren inne i vognene noe ubehagelig, så vi permisjonssoldater foretrakk å stå ute i korridoren hvor vi røkte og pratet. Plutselig kommer det fra et noe forhutlet kvinnemenneske på klingende nordlandske: "E' det bare norske gutter hær"? Damen var en ubestemmelig alder, men da vi fikk sett nærmere på henne, finner vi ut at hun kan ikke være så svært meget eldre enn oss. Vi bekrefter damens spørsmål, og spør så henne om hun også er norsk. Det viser seg at hun er en av de stakkars norske jentene, som grunnet ekteskap med tysk soldat havnet i Tyskland. "Æ'e' langt fra lykkelig, og æ' lengter hjem". Ja, det trodde vi så gjerne, men det var ikke stort vi kunne gjøre for å hjelpe henne. Da vi ga henne noen sigaretter var hun "helt på grinen" av takknemlighet, og bad oss hilse hjem til gamle Norge.

Brandenburger Tor stod igjen som et landemerke i de endeløse ruinhaugene.

Uten de riktige papirene kom vi ingen vei i datidens Tyskland. Riktignok var jernbanenereiser gratis for alt militært personell, men for å få plass på toget måtte papirene være iorden. Og uten å ha Movement order og Leave pass stemplet av avdelingen og underskrevet av kompanisjef eller tilsvarende, kunne vi heller ikke få innkvartering på de allierte permisjonsstedene. Der var de meget nøye med å kontrollere at permisjonen var reell.