Transport og forsyninger

Troppetransportskipet KNM Svalbard

De norske myndigheter var kommet til at sjøtransport ville bli det billigste alternativet for å bringe brigadene frem og tilbake mellom Tyskland og Norge. Det ble derfor anskaffet et eget troppetransportskip - den tidligere tyske hjelpekrysser "Togo" på 7060 tonn dødvekt. Båten var ganske ny, bygget i Hamburg i l938 som lastefartøy og var meget solid og dertil isforsterket. "Togo" tilfalt USA som krigsbytte, men Norge fikk kjøpt skipet for knapt 5 millioner norske kroner - er svært rimelig beløp - som til og med kunne avregnes for vårt kjøp av amerikansk "surpluss" materiell.
Nyttårsaften l946 ble M/S Togo omdøpt til KNM Svalbard, og et par dager senere ble kommandoen heist med orlogskaptein Kjeld Backen som skipssjef og med en besetning på ca. 50 mann. I all hast ble Svalbard ominnredet til troppetransportskip, og i skipets buk - de tidligere lasterommene - ble det innredet køyer til soldatene.

Vårherre så i nåde til skip, mannskap og passasjerer.

Køyene var smale, fire i høyden og laget av grove uhøvlede materialer. Liggeunderlagene var av aller simpleste sort - papir- striesekker mer eller mindre fulle av halm. Striesekkene var langt fra tette, så det drysset halm og rusk fra de øvre køyene ned på dem som lå under. En betydelig ulempe var at sanitær- , vann- og varmeanleggene ombord ikke var dimensjonert for mer enn ca l00 personer, så med over l000 mann ombord ble det stadige lekkasjer og fortetninger. Videre fantes det ved de første transportene heller ikke poser eller kopper for sjøsyke, så under ekstreme forhold med storm og høy sjø, fikk passasjerene erfare at det var meget langt fra noe "luxuscruise" man var ute på.
Minefaren var fortsatt stor, og med tanke på de magnetiske minene ble degausingsanlegget oppjustert. De flytende hornminene, som i etterkrigsårene drev fritt i sjøen, regnet man med å observere om dagen - om natten fikk man stole på Vårherre og lykken.
På de første transportene i januar og februar l947 gikk matstellet bra på transportene til Tyskland - takket være Hærens intendantur som holdt faste kokker ombord med egen intendant. Men da Brigade 472 skulle nedover i august l947 ble det bytte på maten, for da hadde "kontoristene" i Forsvarets Overkommando bestemt at KNM Svalbard skulle påta seg forpleiningen for alle ombord. Det sier seg selv at det kom til å skjære seg noe ganske grundig når to kokker og to byssegutter skulle lage mat til og besørge utdeling til over l000 mann. Ombord på Svalbard fikk vi for første gang føling med det som skulle bli vår faste følgesvenn i de kommende måneder - sulten. Det gikk til og med så langt at mange tok seg til rette og sprettet den utdelte nødprovianten, som eventuelt skulle brukes ved forlis, og hvis vi måtte oppholde oss over tid i livbåtene. Livbåtene og flåtene ombord på KNM Svalbard var et kapitel for seg. Det så ut som om disse gjenstandene var for få i tilfelle der skulle inntreffe en minesprengning med påfølgende forlis, men for at vi i hvert fall skulle holde oss flytende hvis vi kom i sjøen, var hver eneste mann beordret til å ha livvesten på seg dag og natt under hele overfarten. Livvestene var av den gamle typen fylt med kapok, så de ruvet ganske mye, slik at når vi skulle legge oss i de trange "fangekøyene" i lasterommene, var vi nødsaget til å ta av oss vestene, for i det hele tatt å klare å smyge oss inn i køyen, så de som hadde anlegg for klaustrofobi hadde det ikke helt godt.

Det var ikke noe luksuscruise.

Livvestene hadde jo vært brukt av transportene i januar og februar tidligere på året, og da disse transportene gikk i tildels meget dårlig vær, hadde der vært meget sjøsyke. Det bar livvestene fremdeles preg av - skitne og utspydde som de var.
Vårt krav til luksus var imidlertid minimalt. Ingen av oss hadde tidligere foretatt sjøreiser til utlandet, så sammenligningsgrunnlag og erfaringer var ikkeeksisterende. Men vi visste hvorledes fange- og troppetransporter tilsjøs foregikk under krigen, og det var ingen som ventet at vi skulle ha det stort bedre. På tross av de uhyre primitive forhold, gikk samtlige transporter med KNM Svalbard rimelig bra, og Vårherre må ha sett i nåde til skuten, besetning og passasjerer, for vi unngikk alt som het miner. Riktignok ble det ved et par anledninger observert drivende hornminer ikke langt fra skutesiden, men disse ble senket med geværild uten at de eksploderte. Bortsett fra avløsnings-transportene mellom fjerde og femte kontingent, som gikk med motorfergen "Peter Wessel" mellom Norge og Frederikshavn - og som ikke var særlig vellykket - ble samtlige transporter avviklet med KNM Svalbard. På de senere transportene ble det som kunne rettes på ombord ordnet. Kapasiteten på sanitæranlegg etc. ble forbedret, man fikk skikkelige madrasser i køyene og de verste redningsvestene ble byttet ut med nyere modeller.