Julius Dentzer var en ille likt tysk offiser i Norge under siste krig. Som sjef for den norske fangeleiren på Grini gjorde han hva han kunne for å gjøre en "god jobb med å plage fangene mest mulig. Han hadde den gjengse tyske oppfatningen av "disiplin", og det var de merkligste ideér herr Dentzer kunne fremkomme med når det gjaldt å få fangene til å "opptre". Ikke helt upassende fikk han av fangene kjælenavnet "Sirkusdirektøren"
Herr Dentzer klarte å stikke seg vekk blant menige tyske soldater i mai 1945, og kom seg på en eller annen måte til Vesttyskland - antagelig via Sverige. Den gode Dentzer kom til den britiske sonen, hvor ingen kjente ham, og han fikk en underordnet stilling - selvfølgelig under falskt navn - som brovakt ved en av elven Wesers overganger mellom Höxter og Holtzminden. Dette var i utkanten av den norske Brigadens ansvarsområde, og hver eneste dag i mange måneder passerte norske soldater og kjøretøyer denne overgangen, men ingen av Brigadens personell hadde peiling på herr Dentzer.
Det hendte av og til at tidligere tyske fanger - norske patrioter som hadde sittet i tyske fangeleirer - kom innen våre forlegninger når de var på sine befaringer for å se på konsentrasjonsleirene i det tidligere Stortyske riket. Så er det den dag et en buss fra Norge med tidligere fanger fra Grini og de tyske konsentrasjonsleirene, skal besøke vår garnison i Höxter. På veien passerer de broen over Weser hvor "Sirkusdirektøren" er brovakt. Noen av Grinifangene gjenkjenner herr Dentzer, for fra naturens side var han utstyrt med en fysiognomi, som der neppe fantes flere av i Vest-Tyskland. De tidligere fangene gjør intet anskrik der og da, men så snart de ankommer den norske forlegningen rapporter de saken. Leirpolitiet blir alarmert, og sammen med Grinifangene bærer det i full fart tilbake til broen. Her går politisoldatene bort til den formodede herr Dentzer og ber om å få se hans "Ausweiss". Det lyder selvfølgelig ikke på Julius Dentzer, og da soldatene spør om det ikke er så at han i virkeligheten heter Julius Dentzer, blånekter han på det. Da er det at Grinifangene svært så beleilig dukker opp med sitt: " God dag herr Dentzer, og takk for sist". Nå hjalp hverken besvergelser eller bønner, og Dentzer innrømmer sin indentitet. Soldatene drar avgårde med han til videre forføyning: Rettssak og straff.
"Goddag herr Dentzer, og takk for sist"!
