Stridsledelse og samband

Orkan i andedammen

Under den annen verdenskrig gjorde britiske kvinner en imponerende innsats i samtlige våpengrener. Også Norge hadde kvinnelige soldater - K-soldater - til hjelpetjeneste både i hæren, Sjøforsvaret og i Flyvåpenet. I det besatte Norge gjorde mange kvinner en stor innsats som aktive i motstandsbevegelsen og hjemmefront - noen til og med som bevæpnede Milorg-jegere.
Ordningen med kvinner i forsvaret fortsatte i de to første årene etter krigen. Det begynte med befalskurs for utvalgte kvinner med tjeneste fra Storbritannia og Sverige under krigen, og den 1. mars 1946 rykket de første rekruttene inn. Dette var frivillige, og de 125 første var plukket ut blant nesten 1000 søkere. Noen av de første rekruttene ble tatt ut til befalskurs, og de ble troppsbefal for de neste K-rekuttene som rykket inn på Jørstadmoen og Holsjordet ved Lillehammer 1.september 1946. Dette var kjekke og greie jenter fra hele landet, og de ønsket å melde seg til Tysklanskontigenten. Blant deres funksjoner i Tyskland ville bemanningen av sambandsnettet i området og de norske kantinene være særlig viktige.

6.september 1946 la Forsvarsdepartementet frem følgende forslag:
"Som det fremgår av treårsplanen for den foreløpige gjenreisningen av Forsvaret, vil departementet gå inn for at KVINNER SKAL KUNNE GJØRE TJENESTE i visse ikkestridende bransjer i Forsvaret, foreløpig på frivillig grunnlag. Det er etter FD's oppfatning av særlig betydning at vår KONTIGENT I TYSKLAND FÅR MED SEG ET FRIVILLIG KVINNEKORPS.
For det første vil kvinnene bidra til en større effektivitet i slike tjenestegrener som forpleining, kantinevirksomhet og samband. For det annet er det etter departementets mening grunn til å gå ut i fra at et norsk kvinnekorps ved sin tilstedeværelse vil kunne ha en moralsk betydning, og påvirke ånden innenfor avdelingene i gunstig retning. Det sier seg selv at deltagelsen med et kvinnekorps forutsetter en streng disiplin i forholdet mellom kvinnekorpset og de norske soldater. Kvinnekorpset er tenkt organisert som et kompani, bestående av kompanistab og 4 tropper, nemlig:
1 tropp for sambandstjeneste
1 tropp for intendanturtjeneste
1 tropp for velferdstjeneste
1 tropp for diverse tjenester

Kompaniet vil bli helt under kvinnelig norsk befal: syv offiserer og fem sersjanter. Kompaniets menige styrke vil antagelig ligge omkring 100, men det nøyaktige tall kan ikke fastsettes før der er foretatt rekognosering i Tyskland. Kvinnene vil ikke bli benyttet i brigaden, men i de deler av de statiske oppsetninger (Tysklandskommandoen) hvor de med fordel kan finne anvendelse. De vil derfor bli spredt i grupper utover okkupasjonsområdet. Av hensyn til disiplin er det nødvendig å organisere styrken militært. Alle kvinner vil bli gitt en vis militærutdannelse ved en og samme avdeling, og dessuten fagutdannelse for den tjeneste de skal utføre".

K-soldater i Norge 1946.

Kvinneligaen for Fred og Frihet i arbeid.

Det ble ansett som selvsagt at dette forslaget ville bli vedtatt i Stortinget, men nå begynte stormen - for ikke å si orkanen i andedammen. Geskjeftige og bedrevitende "kvinnfolk" av begge kjønn engasjerte seg for å danne en opinion mot forslaget fra FD. Og det kom frem de mest uhyrlige påstander. Særlig var fru Schiøtz, formann i norgesavdelingen av KVINNELIGAEN FOR FRED OG FRIHET, særdeles aktiv.
Som formann i den foreningen var hun negativ til hele vårt forsvar. Hun påstod blant annet at: "Vi vil helst tro at de militære autoriteter er i god tro, men det er vanskelig å forstå at de skal ha en så meget mer naiv oppfatning av militærlivet enn ungdommen selv har. Offiserene er engstelige for soldatenes helbred når de kommer til Tyskland, og ønsker å beskytte dem, og legge alt til rette for dem; det fremgår tydelig av uttalelser i pressen. Militærvesenet er et hellig dyr hvor det etter hvert ofres mer og mer - 100 piker er ikke så meget når man tenker på de millioner liv som den militære avgud har krevd, men menneskelig sett er det allikevel for meget. Offentlig prostitusjon er et tilbakelagt stadium i Norge. Stortinget kan ikke sette en bestemmelse ut i livet som så vel i realiteten som i folks bevissthet er en kamuflert bordellvirksomhet". På samme måte som Goebbels i sin tid klarte å forføre et helt folk, klarte fru Schiøtz og likesinnede å påvirke opinionen i den grad med lettkjøpte, lettfordøyelige og følelsmessige påstander at knehønene på Stortinget ikke våget å vedta forslaget fra FD. Ved vorteringen i Stortinget onsdag 11.12.1946 ble det vedtatt med 80 mot 70 stemmer at K-soldatene IKKE måtte delta i Tysklandsbrigaden, og at militær opplæring av kvinner burde opphøre inntil spørsmålet om kvinners tjenestegjøring i Forsvaret var fullt utredet (Se fotnote)

* I ettertid er det interessant å registrere at "utredningen" om kvinners tjenestegjøring", bare tok omlag 35 år. Først på 80-tallet fikk kvinner adgang til forsvarsgrenene på frivillig grunnlag, og først på 90-tallet er likestilling mellom kjønnene en realitet i Forsvaret.

"Pikeofring til de militære avguder".

Her ser vi et klassisk eksempel på at "sofasitter-forståsegpåere" lastet med "besserwissen" klarer å utnytte situasjonen etter de beste propaganda-psykologiske oppskrifter. De som sa seg å representere "folkemeningen" hadde hensynsløst utnyttet spørsmålet om K-soldatenes tjeneste i Tyskland, og dermed satt disse fedrelandsinnende unge kvinnene i gapestokken - i den hensikt å forhindre et stortingsvedtak om kvinnelig verneplikt.
Konsekvensene av vedtaket i Stortinget var imidlertid meget alvorlige. I stedet for K-kompaniets sterke tropp for stasjonært samband i okkupasjonensområdet, måtte Hærenes samband over hals og hode reorganisere en tilsvarende øvet mannlig tropp. Troppen måtte til Tyskland alt med de første transportene i januar. Når det gjaldt Velferdstjenesten kantinebetjening, var det ikke annet å gjøre - som erstatning for K-soldatene - enn å engasjere tyskere, så nødig man enn ville.
Kvinner over 40 år var betraktet som mindre "farlige", og Stortinget tillot derfor at det skulle engasjeres et antall kvinner over 40 år til kantinetjenesten. Disse kvinnene hadde ingen spesialopplæring, og de skulle ikke ha militær status, men bære en slags lottedrakt.
Til den første brigaden ble det engasjert 35 av disse såkalte "Modne Kvinnene", men dessverre så viste det seg at det var bareet fåtall av Mkene som kunne måle seg med den tyske betjeningen, som hadde drevet kantinene siden starten. MKene ble i stor utstrekning satt til å assistere tyskerne. 25 MKer returnerte til Norge allerede med avløsningstransportene i august 1947, de 10 som ble igjen klarte brasende godt, og noen var med like til brigaden flyttet til Norge i 1953.
MKene var utvilsomt idealistisk innstilt, og det må nok ha vært sårt for dem å registrere hvordan Brig 471 tok imot deres gode intensjoner. Av soldatene ble hele ordningen vurdert som en hån mot norsk ungdom av begge kjønn. Det gikk ikke lang tid før "Ola" registrerte at hos britene tjenestegjorde mange K-soldater. De fleste av disse var unge, flotte jenter, og såvidt jeg har brakt i erfaring var det ingen - hverken briter eller nordmenn - som betraktet disse fine ungjentene som "feltmadrasser".

Kvinneligaens fantasier: K-soldater på vei til bordellen.

Ikke det spor rart at det kom reaksjoner på vår MKer, og i leiravisen "OLA" (2.bataljon - Vestlandsbataljonen) kunne vi lese følgende:


"I en ikke altfor fjern fremtid vil de norske styrkene som ligger i Tyskland få sin avløsning. Vi var de første, vi har vært prøveklutene, og de feil som er gjort av oss, skal de andre kjenne til - og unngå. Det er imidlertid et emne som vi mener det bør sies klart og tydelig ifra om til våre etterkommere, og vi akter å gjøre det. Det gjelder de såkalte "Modne Kvinner", og deres plass i brigaden. Gjør ikke neste brigade til latter ved å utstyre den med modne kvinner. Lær av de erfaringene vi daglig gjør. Det er nødvendig og rettferdig å understreke at det ikke ligger noen personlig sjikane bak vår advarsel. Vi beklager nok de MK som tjenestegjør i kantinene våre, men vi anklager dem ikke. Dem vi bebreider er de hjemme i Norge. Det er mennesker av fru Schiøtz's mentalitet vi anser som ansvarlige, og det er dem vi advarer våre etterfølgere mot. La deres utslag av hysteri bli begrenset til den første Tysklandsbrigaden. Gjenta ikke eksperimentet. Består de norske styrkene i Tyskland av barn og mindreårige? I tilfelle synes vi det er urettferdig å sette slike umyndige inn for å utføre okkupasjonenes- soldatens krevende tjeneste. Men på en annen side forstår vi da at MKene har sin berettigelse i de norske styrkene, og beklager bare at de uniformerte mødrene ved 471 brigade har vært for få å til å få utfolde sine instinkter for hele barneflokken. Vi mener det er meget bedre å la være å sende kvinner ned til Tyskland, enn å sende modne kvinner.
Vi akter å understreke at det for guttene har vært følt som en sviende hån å bli utstyrt med et mødrekorps, og at nordmenn er latterliggjort i de allierte styrkes øyne".

Norsk K-soldat i Tyskland 1947-1953.

Ved vår avdeling, feltartillerimentet Brig 472, hadde vi to MK, fruene Håbet og Pedersen.Vi syntes de var eldgamle, men de var antagelig mellom 45 og 50 år. Det var populære og greie damer, og de gjorde det de kunne for at vi skulle har det trivelig i kantinen vår. Fru Håbet var den eldste av dammene, en skjønn liten "babuska" (bestemor) fra Stavanger, og fru Pedersen var en ferm og ganske flott østlandsdame. Ingen av oss følte oss latterliggjort ved disse damens tilstedeværelse, men vi forstår godt at den første brigaden med "orkan i andedammen" i frisk erindring, reagerte negativt på å få K- soldatene byttet ut med bestemødre.