Pussegalskap og eplehøst

En betydelig del av okkupasjonssoldatenes fritid gikk med til å holde personlig utstyr pusset og klart som til parade. Messing på belter, anklets, kryssreimer samt spennene på stor og liten haversekk (stridssekk) skulle pusses til metallet så ut som det pureste gull. Støvlene skulle børstes og blankes til de så ut som lakkstøvler. Uniformene - og da særlig permisjonsuniformen - fikk den uldne loen fjernet med barberhøvel, og deretter ble uniformen dampet og presset etter alle kunstens regler; med knivskarp pers i buksene, jakke-ermene og ryggen på uniformsjakken. Belter, anklets, patrontasker, stor og liten haversekk ble "webbet". Alt dette tok tid, og de aller fleste av brigadesoldatene var innstilt på at antrekket ved våre norske avdelinger ikke skulle stå tilbake for de britiske, som var kjent for å være meget nøye med at soldatene skulle representere avdelingene best mulig.
Hos noen av guttene tok imidlertid pussegalskapen fullstendig overhånd, og det aller meste av fritiden til disse personene gikk med til å blanke, pusse, børste og presse. Saken var nemlig den at når vi stilte vakt, var det som regel utkommandert en eller to flere enn vaktstyrken talte, og den eller de overtallige som hadde det mest "strøkne" antrekket, ble fritatt for vakten. Og det var faktisk soldater som bare hadde et fåtall leirvakter på den tiden vi tilbragte i Tyskland. Men de aller fleste fant snart ut at det var bedre å ta sine vakter, enn å bruke all sin fritid på den evinnelige pussen.

Noen brukte all sin fritid på å presse, pusse og blanke.

Så sant vår avdeling ikke var ute på manøver eller øvelser, var vakttjeneste en vesentlig disiplin. Leirvakten vår var på l8 mann samt avløsningsfører og vaktkommandør. Videre hadde vi utryknings/beredskapstropp på 36 mann, og begge styrkene gikk på i ett døgn av gangen. Dessuten stilte vi sammen med de andre større avdelingene i Brigaden (infanteribataljonene) vakt etter tut ved brigadehovedkvarteret i Northeim, og jeg hadde ved to anledninger fornøyelsen av å være vaktkommandør ved BrigKo i spissen for vaktsoldater fra vår garnison. I disse tilfellene måtte vi stille i egen leir etter endt tjeneste for daghavende offiser, og av de l4 beordrede vaktsoldatene ble de to med de flotteste antrekkene fritatt for vakten.
Det vil ikke si at de øvrige var mindre pent antrukket, men de som ble fritatt var "best blant likemenn" - hvis det da ikke var "trynefaktoren" som gjorde utslaget.

En fin dag i slutten av september l947 skulle jeg med mine folk overta vaktholdet i BrigKo. Hos vår avdelings transportoffiser fikk jeg kjøreordren for vår transport med sjåfør, og så bar det avsted de ca. 50 km til Northeim. Vel ankommet var det å stille for daghavende offiser, som ga en kort og grei orientering om oppdrag og plikter. Deretter høytidelig vaktskifte med frivakten for avtroppende og hele gjengen vår som påtroppende vaktavdeling. Sammen med de første som skulle på vakt gikk jeg runden sammen med den avtroppende vaktkommandøren, og plasserte ut våre folk som avløsning for de avtroppende vaktene.
Disse 24 timers vaktene var ikke bare rutine, men en fin avveksling fra den daglige tjenesten. I BrigKo skjedde det noe hele tiden. Norske og allierte høyere offiserer kom og gikk, "kjendiser" - politikere og folk fra underholdningsbransjen hjemme i Norge var stadig innom BrigKo på vei til eller fra våre forskjellige forlegninger. Men uansett rang eller grad så skulle alt personell og alle kjøretøyer kontrolleres.
Til måltidene i vår Holtzmindenforlegning var det heller skjelden det var anledning til å spise seg mett, men i BrigKo var det rikelig til alle måltider, så vi fant ut at enten hadde man rikeligere forsyninger, eller så var kontrollen ved transport, lagring og tillaging av matvarer langt bedre her enn ved våre hjemlige "kjøttgryter".
Neste dag på kvelden er det igjen høytidelig vaktskifte, men denne gangen med vår gjeng som avtroppende. Samme prosedyre som dagen før bortsett fra at daghavende offiser hilser fra brigadesjefen oberst Jyhne og takker oss for fin innsats og god vakt.

"Blindpassasjeren" på roelasset.

Tiger-tanks stod igjen mange steder ved bekker og veideler.

Så laster vi opp på "lorrien" og setter kursen hjemover. Veiene i Hartzdistriktet er ikke akkurat Autobahner - de er for det meste smale grusveier som går mellom dorfene (landsbyene), og trafikken er minimal - bønder som kjører til og fra sine jorder med oksekjerrer, en og annen gammeldags traktor samt allierte militærbiler. Etter en stund kommer vi bak en sivil traktor med to tilhengervogner som er godt lastet med kålrabi eller sukkerroer. Jeg sier til sjåføren at han skal kjøre forbi, men da må traktoren kjøre godt ut til siden. Vår sjåfør henger på hornet, men enten så kan ikke tyskeren høre oss på grunn av den brummende traktoren - eller så later han som om vi er luft. Nå begynner guttene bak på planet å protestere høylydt mot denne personen som saboterer okkupasjonsmaktens krav om fri kjørebane. Her må noe gjøres, så jeg får frem Terje Kleivdal i førerhuset. Jeg ber ham entre bakeste tilhenger, klatre fremover på tilhengerne, og sørge for å få vogntoget ut av veien slik at vi kan passere.
Terje er en smidig kar, så han forserer kålrabihaugene med MP'en i venstre hånd. Deretter fra den ene tilhengeren til den andre og frem til trekkvognen. Kommet så langt stikker han pipen på MP'en opp i ryggen på traktorføreren og brøler: "Aus dem Wege - aber schnell".
Tyskeren lystrer øyeblikkelig - han var sikkert vant til å bli kommandert - så han legger rattet over, kjører utfor veien og ned en liten skråning. Både traktor, tilhengere og "blindpassasjeren" kommer hel ned på flaten, men omtrent halve lasset ramler av på veien ned. Terje klatrer opp til bilen igjen, og guttene på lasteplanet gjør V-tegnet til tyskeren, som hytter rasende til oss med knyttneven.
Ferden går videre gjennom et fint høstlandskap - små skogholt, store marker og lave runde åser. Pittoreske, små landsbyer med samtlige hus i gammelt bindingsverk ligger pent innpasset i landskapet med noen få kilometer mellom hver tettgrend. Nå to år etter at krigen sluttet er det i motsetning til de fleste andre steder i Tyskland - lite å se til ødeleggelser. Bare en og annen svær, rusten Tigertank med sin enorme kanon står der mannskapet har forlatt den ved hekker eller veideler. Noen har fått fulltreffere og er ødelagt, mens andre er hele - rimeligvis forlatt på grunn av drivstoffmangel i krigens siste fase.

I Hartz lå de mange landsbyene pent innpasset i terrenget.

Langs med veien er det plantet epletrær, og eplene er modne, men frukten fra disse allétrærene brukes helst til dyrefor. Men så passerer vi en stor eplehage , med flotte røde epler som så veldig fristende ut. Der stopper vi, og jeg ber guttene ta med seg den lille haversekken til "selvplukk". Etter en stund har alle fulle sekker, og vi skal til å kjøre videre, men plutselig så dukker der opp en noe høyrøstet tysk bondemann. Jeg roper til ham: "Kom mahl hier du"!, og da han stopper ved bilen spør jeg ham hva han skriker for? "Ihre Soldaten haben meine Apfeln genommen". Etter episoden med den vrange traktorkjøreren er vi ikke særlig velvillig stemt ovenfor tyskerne, så jeg sier bare: "Du Schlingel, weisst du nicht wer den Krieg gewonnen haben"? "Ja, dass weiss ich Herr Unteroffizier". "Dann kanst du Maul halten". ("Da kan du holde kjeft") "Jawohl Herr Unteroffizier".

"Ihre Soldaten haben meine Apfeln genommen".

Om det er bondens stadige "Herr Unteroffizier" som gjør utslaget, eller om jeg begynner å synes synd på ham, er jeg ikke sikker på. Men nok om det. Som erstatning for eplene som vi hadde bemektiget oss, gir jeg mannen en l0-pakning sigaretter. Da stråler han over hele fjeset og takker meg opp i neven. Jeg mener å kunne si at vi skiltes som venner, for tyskeren vinker i hvert fall gledesstrålende til oss når vi kjører videre.