Permisjon i storbyen, og "lokomotivet" i Berlin

Johs Mjeldheim som er mannen bak tegningene i denne boken var også tegner i HEGRAPOSTEN, leiravisen vår i Holtzminden. Han tilbragte 10-dagers permisjonen sin i Berlin sammen med en liten gjeng artillerister. Med i gruppen var også en av regimentets OP-korporaler, og han var kjent for ikke å være av de blygeste. Han var nemlig utstyrt med det som måtte være avdelingens aller største "brød", og han var ikke redd for å vise frem stoltheten sin. For å underbygge dette, må vi gå litt tilbake i tiden.

Forfatteren og "han med brødet" var romkamerater på rekruttskolen, og som spesiallister og fremtidig befal hadde vi noen måneders lengre tjeneste enn våre samtidige. Vi var innkvartert i den gamle artillerikasernen i Fredrikstad. Bygningen var et par hundre år gammel og temmelig primitiv, og vi lå 16 mann på rommet med køyer i to høyder. Den komprimerte rekuttskolen som vi gjennomgikk var preget av effektivitet og gemyttlighet, og da vi var en ressurssterk og liten gruppe, hadde vi et avslappet og godt forhold til instruktører og befal ved avdelingen. Blant befalet var også sersjant Karlsen, en kvikk liten nordlending med et noe eksotisk sydlandsk utseende. Alle elevene var gode venner med Karlsen, og som nordlendinger flest tålte han en kraftig spøk, og satte pris på en god "grovis". Når Karlsen var ukehavende sersjant tok han hver dag runden på kasernen straks etter reveljen, og de som fortsatt "lurte han av" fikk ull- teppene dradd av seg med ordre om å komme seg ut av køyen. Han "med brødet" lå i overkøye, og han inngikk veddemål med oss romkamerater at han skulle våge å spøke drøyt med sersjant Karlsen når han kom til oss på sin morgenrunde.
Angjeldende morgen ligger han "med brødet" i sin overkøye og later som om han sover. Som vanlig om morgenen var ikke "brødet" særlig mykt, men vår venn klarer så vidt å presse "brødet" ned langs låret. Da sersjant Karlsen på sin runde kommer til denne "sovende" personen, river han ullteppet bort. I det samme slipper NN "brødet" slik at den enorme kanonen svinger opp til høyeste elevasjon og passerer - overens- stemmene med planen - bare et par centimeter fra sersjanten Karlsens fremstikkende nese. Størrelsen på skytset var virkelig imponerende, og selv om Karlsen var nordlending, ble han ganske overveldet:
"Oi oi, det var en skikkelig hest...., kan du låne han te'me på lørdag"? Det var ikke mange som hadde klart å takle en slik episode så elegant som sersjant Karlsen, så etter dette ble vi om mulig enda bedre venner. Men han med "brødet" fikk et nytt Kjælenavn som var så realistisk at det ikke egner seg på prent.
Tilbake til permisjonen i storbyen, og Johs Mjeldheim forteller: Da vi kom til Berlin, var vi temmelig tørste, men øl hadde vi drukket nok av hjemme i Holtzminden, og øl var det sterkeste vi offisielt fikk tillatelse til å drikke. Men her i storbyen var det annerledes, så det gikk ikke lange tiden før vi hadde funnet ut at hos våre allierte - russere, amerikanere og franskmenn var det ingen restriksjoner på utskjenkning av sterkere drikker. Vi registrerte beliggenheten til de forskjellige oasene, og de fleste av oss foretok ganske snart en skikkelig "bar crawling". Første stopp var hos russerne, og der måtte vi smake på nasjonaldrikken. Russerne trodde vi var briter, men da vi viste "NORGE" og det norske flagget på uniformen, var det ikke tale om å betale for drinkene (russiske eller tyske penger var vi forøvrig ikke i besiddelse av). De gavmilde russerne ville helst at vi skulle være med og tømme vodkalageret deres, men da vi på et slags "Pidginrussisk" og fingerspråk fikk forklart at vi skulle ut og fotografere på byen, ga de oss en anledning å retirere med æren i behold Neste stopp var hos amerikanerne, og det som ble prøvet der var den amerikanske whisky'en, burbon. Amerikanere som vi kom i snakk med trodde også vi var briter, og her var konversasjonen enklere enn hos russerne, og vi slapp å bruke fingerspråket. Men det var ingen som var imponerte da vi fortalte at vi var norske og kom fra Norge, Hos amerikanerne fikk vi byttet noen av våre engelske virginiasigaretter med de virkelig gode amerikanske "blended" Camel og Chesterfield.
Da vi kom til den franske kantinen nærmet det seg spisetid, men det var bare to av karene som våget å innlate seg med det franske spisekartet. Vi andre bestilte champagne. De to verdensvante herrene ved spisebordet kunne selvsagt ikke fransk, men de pekte bare nonchalant tilfeldig og nærmest i blinde på hva de ønsket av menyen. Ganske raskt kom maten på bordet sammen med en del ukjente grønnsaker, og det hele skulle svelges ned med en god fransk rødvin.

"Herremåltid" i den franske kantinen.

Ettersom måltidet skrider frem, lurer karene på hva de egentlig spiser. De lurer på om det kunne være høns eller kylling, og får vinket kelneren bort til bordet mens de peker på maten og lager "hønelyder". Kelneren løfter skuldrene på fransk maner og rister på hodet, mens han ser litt ubesluttsom ut. Plutselig får han en lys idé - hopper bortover gulvet med samlede bein mens han "kvekker" som en frosk. Vi som satt og koste oss i baren holdt på å dø av latter, mens de to matmonsen reiser seg litt bleike fra bordet, stormer frem til baren, hvor de prompte bestiller COGNAC som de gurgler seg med.
Som andre norske soldater på permisjon bodde vi på Sportspalasset ved Olympia Stadion, og da maten var billig og god, spiste vi de fleste måltider der. De første dagene kom alle mann fra vår avdeling til frokost, men etter et par dager savnet vi OP-korporalen ( han med det store "brødet") til dette måltidet. Han dukket ikke opp før til lunch, og da vi spurte han hvorfor han ikke kom til frokost, fikk vi til svar "at han måtte hvile, for han hadde slitt fælt om natten". Han fortalte da at han hadde gjort bekjentskap med en dame som var "nokså hissig på kandisen", så det var blitt litt av en helaften. Neste dag gjentok det samme seg. OP-korporalen kom ikke til frokost, men da han kom ned til lunch, sa han at nå "hadde han gjort det slutt, for han orket ikke mer". Da vi var ferdig å spise, tok vi noen øler i kantinen før vi skulle ut på byen, og her ville OP-korporalen være sammen med oss. Som tenkt så gjort, men da vi kom ut fra Sportspalasset så vi at det stod et "lokomotiv" av et kvinnfolk utenfor. OP-korporalen gjorde et forsøk på å skjule seg mellom oss andre, men "lokomotivet" gikk resolutt bort til ham, tok han i armen og drog avgårde med ham. OP-korporalen var ingen smågutt, men ved siden av "lokomotivet" så han ut som en liten dverg. Damen var virkelig litt av en valkyrie med bryster som gresskar og godt over seks fot høy. Men det var vel under OP-korporalens verdighet å rope om hjelp, så paret avmarsjerte i fellesskap. Det heter seg at skadefryd er dem aller beste fryd, så kommentarene fra oss gikk på alt fra det pene: "hvis du vil være med på leken, får du smake litt av steken" - til det noe mere grovkornede: "Ja, no har nok damen endelig fått tak i skikkelig verktøy som passer til lokomotivet".

Cognac kan brukes til så mangt.

"Lokomotivet" bortfører OP-korporalen.

Da vi forlot Berlin var OP-korporalen blitt blek og tynn og han hadde sikkert tatt av flere kilo.