Johan Jensen fra Bergen tjenestegjorde i Brigade 491 ved sambandet. Sambandeskompaniet var forlagt i Schlesvig ikke langt fra danske- grensen (Dansk land inntil det ble erobret av Preussen i 1864). Byen Schlesvig har knapt 40000 innbyggere og er kommet forholdsvis uskadd fra de seks krigsårene. Byen er gammel og har mange fine bygninger fra middelalderen, bl.a. den store St.Petri-domen.
Befolkningen i dette grenselandet er preget av sitt danske opphav, og de aller fleste forstår og taler dansk.
Første kvelden Jensen er ute på byen sammen med en kamerat for å gjøre seg kjent, treffer de to pene piker som de kommer i snakk med. Den ene piken heter Dagmar og hun bor i gaten like i nærheten av sambandsforlegningen. I løpet av det halve året Jensen var i Tyskland var han ofte sammen med Dagmar. Sommeren i Schlesvig var fin, og dette unge paret hadde mange koselige turer på stranden eller i den gamle byen. På trass av sin oppgave som okkupasjonssoldat ble Jensen tatt meget pent i mot av Dagmars familie. Da avskjedens stund nærmet seg, ble Dagmar og Johan enige om at hun skulle søke oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Som sagt som gjort - men her ble det blankt avslag fra de norske innvandringsmyndigheter med begrunnelsen: "At Norge fremdeles var i KRIGSTILSTAND med Tyskland". Dermed søkte Dagmar oppholds- og arbeidstillatelse i Sverige, og denne ble prompte innvilget, slik at høsten 1949 var Dagmar i fullt arbeid på en bondegård i Småland. Senhøstes reiste Johan over til Sverige, for å hilse på sin venninne. Det ble et gledelig og stormende gjensyn, og det endte opp med god, gammeldags forlovelse. Johan returnerte glad og fornøyd til Norge og regnet med at det skal bli en enkel sak å få sin forlovede inn i landet. Han tok omgående kontakt med innvandringsmyndighetene og fremmed- politiet om oppholdstillatelse for sin forlovede. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort, for Dagmar måtte fremskaffe et utall av attester og bevitnelser; de fleste temmelig merkelige, da de skulle ha vært utskrevet av tyske myndigheter før krigen tok til september 1939. Nå med ny tysk administrasjon og store huller i arkivene var kravene fra norsk side nærmest ulogiske. Johan gav seg imidlertid ikke, og etter to års kamp med innvandringsmyndighetene, gir fremmedpolitiet endelig tillatelse til et 14 dagers opphold for Dagmar i Norge. Dersom Johan og Dagmar i løpet av disse 14 dagene klarer å inngå ekteskap, skal Dagmar fortsatt få lov til å bli i Norge. Og bryllup og ekteskap ble ordnet, selv om det var litt improvisert. Ekteskapet mellom Dagmar og Johan ble - i motsetning til de fleste krigsekteskap - både langvarig og lykkelig. Nå 46 år i ettertid - med barn og barnebarn, er Johan glad for at han tok opp kampen mot myndighetene og stod på slik at kjærligheten kunne seire.
