Fritidsbeskjeftigelse,permisjon og velferd

Herrefolk, øldrikking og organisert velferd

Da de tyske soldatene var okkupanter i Norge fra 1940 til 1945, oppførte de seg på mange måter som "herrefolk". De hadde preferanser på all transport med båt og jernbane, og opptok de beste plassene på kino og teater.

Man legger på seg av mye godt øl.

Da vi var okkupanter i Tyskland opplevde vi mye av det samme, men om det fra våre foresattes side var "herrefolkmentalitet" som gjorde seg gjeldene, eller om det var en mer bevisst politikk for å holde de norske soldatene adskilt fra den tyske befolkning - er ikke godt å si. Antagelig var begge disse synspunktene medvirkende da retningslinjene for Brigadens forhold til den tyske sivilbefolkning ble bestemt. I praksis artet det seg i hvertfall slik at hvis vi ville på kino, var vi henvist til å gå på de forestillingene som var rekvirert for alliert militært personell. Skulle vi på teater eller i operaen måtte vi sitte i orkester- plass eller parkett, hvor ingen tyskere hadde adgang. I Holtzminden var det ved bredden av elven Weser et stort flott svømmestadion, som var bygget av den tyske "Arbeitsdienst" i årene før krigen. I det flotte været vi hadde utover høsten i 1947 benyttet vi norske soldater fra Hegra leir anlegget flere ganger i uken, men da var hele svømmestadionet rekvirert for oss, og de tyskere som ville bade samtidig var henvist til det skitne, brune vannet i elven Weser.

Øldrikking var en yndet fritidsbeskeftigelse, og det gode britiske ølet rant i strie strømmer hver eneste dag etter endt tjeneste. Oberst Rolstad nevner med stolthet i sin bok "Tysklandsbrigaden" at kostholdet i Tyskland ikke ha vært så dårlig som det har vært hevdet, da gjennom- snittlig vektøkning for soldatene i brigaden var på ca 1/2 kg. Saken er imidlertid at kostholdet ofte var høyst utilstrekkelig (konfr. Rolstads egen beskrivelse av hvorledes "svinnet" på matvarer oppstod), så årsaken til vektøkingen hos soldatene må nok forklares ut i fra at de aller fleste drakk mange liter øl i uken. Her mener jeg vi passende kan omskrive statsminister Churchills ord om de britiske flygerne under siste krig: "Aldri har så få gjort så meget for så mange" til: " Aldri har så få drukket så meget øl på så kort tid".
Som et eksempel på dette kan det nevnes at da to av korporalene i David batteriet fylte 21 år i "den stille uken" - romjulen 1947 - skulle dette feires skikkelig. De to karene gikk til innkjøp av et 120 liters fat med øl på vår lokale kantine. Fatet ble rullet fra kantinen og de ca 150 meterne bort til kasernen vår. Deretter, med god hjelp fra mange tørstige medsoldater, opp alle trappene til 2. etasje, og ned hele korridoren og inn på det lille rommet som disse to karene delte. Her ble spunsen på øltønnen umiddelbart slått opp, og resultatet etter tønnetransporten uteble ikke. En formidabel geysir av skum og øl stod i taket, og utbruddet ble langvarig, slik at ølnivået på gulvet kom opp mot vassehøyde. Da ølet ikke ville holde seg i tønnen, ble det til at alle tørste sjeler i nabolaget kom løpende til med bøtter og kokekar for å sikre seg øl før det dovnet. Tønnens innhold forsvant uventet fort, og de to "bursdagsbarnene" - OP-telegrafisten Kåre og våpensmeden Finn, var ikke verre på det at de gikk til innkjøp av nok et 120 liters fat. Det ble forsiktig transportert fra kantinen til korporalenes rom uten alt for mange brå bevegelser, og deretter ble den hensatt i en krok på rommet for å falle til ro. Etter flere timer ble tønnen åpnet under avsyngelse av "gebursdags- sangen", og denne gangen holdt ølet seg pent på plass i tønnen, og vi kollegene i nabolaget slapp å gå helt til kantinen for å få forfriskninger. For å motvirke all styggedommen vi okkupasjonssoldater i Tyskland kunne komme ut for, innstilte militærkomiteen i Stortinget at det skulle bevilges midler til "velferds- og opplysningsarbeidet" i Forsvaret. Midlene skulle brukes til endel høyverdige og spesifiserte formål:

21- års dagene feires.

- nyanskaffelser til feltbibliotek i Tyskland på 4 á 5000 bind.
- lærebøker i norsk og samfunnsfag for soldatundervisningen
- aviser og tidsskrifter fra hjemlandet
- underholdning med kunstnere fra Norge
- kantinetjeneste og leie av norsk film
- utgifter i forbindelse med feltpresttjenesten og idrettstjenesten
- bidrag til permisjonsreiser og organiserte utflukter
- uforutsette nødvendige tiltak for mannskapene

Som vanlig når skrivebordsgeneralene skal bestemme, ble prioriteringen lite i samsvar med grasrotens ønsker og behov. Felt- biblioteket ble nærmest en dårlig vits. Ingen visste hvor det var, og om man eventuelt hadde fått fatt i en bok, var mulighetene for å hygge seg i fred og ro ganske små. Med stadige øvelser i felten, vakt- og utrykningstjeneste samt 8 til 10 mann på rommet, ble det liten anledning til privatliv og lesing.

Øltransporten fra kantinen til D-blokk.

De fleste av de menige hadde bare 7 års skolegang, og det samme gjaldt for brorparten av sersjantene som bare hadde et halvt års befalskurs i tillegg til folkeskolen. Det var således behov for undervisning i Norsk og samfunnsfag for de fleste, men lærebøker fantes ikke - i hvert ikke for de første brigadenes vedkommende. Undervisningsoffiserene var lærere, lektorer og universitetsfolk, som man hadde hengt to stjerner på. Aviser og tidsskrifter fra hjemlandet var ikke eksisterende i våre klubber og kantiner i 1947 og 1948. Muligens kan aviser ha vært sendt nedover til Tyskland , men på grunn av tregheten i systemet, ble de ikke distribuert mens de var aktuelle, eller lesestoffet kan ha havnet i offisers- messene. Det var tydelig at man fra visse hold var redd for at vi okkupasjons- soldatene skulle miste kontakten med våre røtter, så det ble derfor sendt kunstnere nedover fra Norge for å underholde på våre forskjellige fore- legningssteder. Noe av det var riktig bra, men en del var temmelig uspiselig for gutter i 20-årsalderen. Wenche Foss og Alfred Maurstad - fine og dyktige kunstnere - opptrådte i noen av våre forlegninger, men de kom aldri til oss. Derimot fikk vi i vår garnison "gleden" av å oppleve en noe avdanket operasanger som opptrådte med "patriotiske" sanger som: Se Norges blomsterdal - Når fjordene blåner - På Eidsvoll stander en sagahall osv. Ikke akkurat repertoar for gutter som var mere interessert i Glen Miller og Vera Lynn.
Kantinetjenesten fungerte rimelig bra, men prisene man opererte med i våre norske kantiner var avskrekkende (bortsett fra prisen på øl) i for- hold til det utvalg og de "snille" priser vi fant hos våre allierte. Da vi klaget på prisene i våre kantiner, fikk vi opplyst at de norske kantinene skulle svare seg forretningsmessig, så det var ikke å undre seg over at de aller fleste foretrakk å handle hos britene så sant det var mulig.
Å gå på kino var en grei og fin avkobling, og når vi lå i garnison var det anledning til å gå på de vanlige soldatforestillingene. Filmene var av noe blandet kost, og de norske utmerket seg hverken med hensyn til innhold eller kvalitet. Det er kanskje ikke helt rettferdig å sammenligne de norske filmene - "Tante Pose" og "En herre med bart" med de britiske "Hamlet" og "Stormfulle høyder", men de fleste av oss foretrakk å se utekstede britiske kvalitetsfilmer fremfor norske, svenske og danske B-filmer.
Hva Militærkomiteen mente med "utgifter i forbindelse med feltprest- tjenesten og idrettstjenesten" virker noe dunkelt, da vår avdeling bare opplevde feltprestenes virke ved tre anledninger- kirkeparader i den rekvirerte tyske kirken i Holtzminden. De to første kirkebesøkene gjaldt avskjed med våre avdøde kamerater før bårene ble sendt til Norge, og den siste gangen vi hadde feltpresten på besøk var det i anledning en høytidelig juleandakt. Det er imidlertid noe vanskelig å forstå at en selvskreven tjeneste som feltprestens skulle belastes "velferds- og opplysningsarbeidet". Idrettsoffiseren ved vår avdeling så vi svært lite til i de månedene vi var i Tyskland. Han var med på alle regimentsoppstillingene, så var han tydeligvis "på lønningslisten", men bortsett fra det, førte han en heller anonym tilværelse. Muligens var dette ikke idrettsoffiserens feil, men rett og slett mangel på midler - m a o slik at Militærkomiteens intensjoner nok en gang viste seg å være de rene papir bestemmelser.
Når det gjelder "bidrag" til permisjonsreiser og organiserte utflukter" er dette en hån mot de soldater som tjenestegjorde ved Brigade 472. Ingen ved vår avdeling fikk bidrag til permisjonsreiser, og de "organiserte" utflukter bortfalt også, da det het seg at man "ikke fikk bruke" bensin til fornøyelseskjøring. Forfatteren var i tiden fra sommeren 1947 til våren 1948 på tilsammen fire permisjoner - en lang- perm og tre weekendpermisjoner. Ingen av mine permisjoner - og det samme gjaldt for de fleste av mine medsoldater - kostet det norske forsvaret fem flate øre. Jernbanereiser var gratis for alt militært personell i både Øst- og Vest-Tyskland, og de tre weekend-permisjonene jeg tilbrakte på de britiske permisjonssteder i Hamburg, Berlin og Bad Hartzburg, ble heller ikke belastet "norske permisjonsreiser", da vi som soldater fra Yorkshiredivisjonen betalte med våre egne BAFVS for kost og losji hos britene.
Brigade 471 (den første brigaden) hadde kunnet reise på permisjon til Holland, Belgia og Frankrike, men vår Brigade fikk oppleve at vårt kjære Norge skulle spare utenlandsk valuta, noe som medførte at det ikke lenger av lovlig å veksle BAFSV (okkupasjonspengene) om i utenlandsk valuta. De av oss som ønsket å reise på permisjon utenom Tyskland, måtte selv ordne med privat valuta, hvilket selvsagt var umulig for de aller fleste. Selv var jeg så heldig at jeg hadde familie i Danmark, og ble invitert til en ukes besøk i København. Når det gjelder "uforutsette nødvendige tiltak for mannskapene" kunne det vært interessant å spørre hva det egentlig gikk ut på, men jeg er redd for at den fine intensjonen må registreres som vanlig svada fra byråkratene.
Utenom den daglige tjenestetiden, hvor vi kunne møte tyskere i arbeid på våre forpleiningssteder, skulle vi ha minst mulig med tyskerne å gjøre. Bestemmelsene vedrørende forholdet mellom norske okkupasjons- styrker og befolkningen i Tyskland, som TK sendte ut til avdelingene 7. mai 1947 viser dette helt klart:
Som det fremgår av foranstående, så disponerte ikke okkupasjonens- soldatene i den norske Brigaden tyske penger. BAFVS (de britiske okkupasjonspengene) som vi ble utlønnet med, var bare gangbare i norske, britiske og til nød andre alliertes etablissementer, og i teorien skulle vi således være forhindret i å kjøpe tyske varer og tjenester. Men sigarettene var en meget sterk valuta, og på tvers av Tysklandskommandoens bestemmelser drev praktisk talt samtlige norske - befal og menig - "børsing" i større eller mindre grad.

Her var det anledning å rense sitt syndige legeme.

For endel okkupasjonssoldater var det vanskelig å styre de naturlige behov for kjønnslig omgang, og "markedet" var lett tilgjengelig. Et "nyp" på gaten eller i parken kostet 2 til 3 sigaretter, og på "hus" var prisen fra 10 til 20 sigaretter. Vi ble imidlertid sterkt advart mot intim omgang med det annet kjønn. Brigadelegene reise rundt i forlegningene og holdt de rene skrekkforedrag og viste de verste bilder av hva vi kunne risikere. Til overmål var der på praktisk talt samtlige av våre toaletter satt opp egne skap med et helt spesielt innhold, samt en "oppskrift" på hvordan man skulle rense seg hvis man hadde vært ute på galeien. Innholdet i skapet var bakteriedrepende sepe og talkum, foruten kvikksølvsalve som skulle presses inn i åpningen på urinrøret.
Hjemme i Norge het det seg at "umoralen" i Brigaden var skremmende stor, at vi ble oppfordret til seksuelt samvær, og at alle fikk utdelt preventiver. Selvsagt måtte geskjeftige moralister hjemme i Norge aksjonere nok en gang. Nils Lavik fra Kristelig Folkeparti startet en aksjon med et folkebrev som gikk landet rundt, og hvor tusenvis av velmenende menn og kvinner protesterte mot "utdelingen av preventiver til unge soldater". Men som så mange ganger før, så var det også her de fem fjær som ble til en del hønsegård.

Nils Lavik og hans underskriftkampanje mot "umoralen" i Brigaden.

Det hadde kanskje vært på sin plass å orientere om at ved vår avdeling fikk ingen "utlevert preventiver", men dersom man hadde et behov som måtte tilfredsstilles, gikk det an å få nødvendige etter anmodning på avdelingens legekontor, eller hos regimentstabens sanitetskorporal. Det var ingen som "trædde preventiver ned over ørene på oss"- tvert om måtte man selv anmode om å få varen utlevert, og det var det mange som kviet seg for.