Helga fra Schlesien

Min stilling ved feltartilleriregimentet Brig 472 var batteriassistent, og dersom vår greie NK 1t Harald Hammer ikke hadde bruk for meg i den daglige tjenesten, var jeg som medarbeider og skribent i HEGRAPOSTEN "fast kommandert".
En formiddag jeg er "fast kommandert" noe som innebærer at jeg enten kan ta turen opp i redaksjonen i leiravisen vår, ta en tur på byen eller en tur i skogen, alternativt ta en høneblund på køyen, er det at jeg bestemmer meg for å begynne på rommet mitt. At det var rommet "mitt" er vel litt overdrevet, for jeg delte det med 7 andre korporaler fra vårt batteri. Det lå i annen etasje i den store tre-etasjes kasernen, som var disponert av vår 2. bataljon. Orden og renhold på eget rom måtte vi selv ta ansvar for, men vi hadde tyskere til å vaske korridorer og trappehus. Dessuten var tyskerne ansvarlig for vask og skifte av sengetøyet vårt, og det var en eller to tyskere som hadde ansvaret for hver av våre 3 kaserner. Kommet inn i korridoren ser jeg at vi har fått en ny vaskehjelp. Det er en ung kvinne, brystfager og slettes ikke stygg. Hun har mørkt hår, skjelmske grå-blå øyne, en pikant liten oppstoppernese og en vakkert tegnet munn. På de slanke benene har hun et par tyske militærstøvler - de såkalte "Knochelbräckers". Hun smiler pent idet jeg nærmer meg, og vi prater litt sammen. Vi presenterer oss og jeg får vite at hun heter Helga og kommer fra Schlesien. Som "fast kommandert" ble det til at jeg i tiden fremover gjerne tok turen innom kasernen og tok en prat med Helga. Hun hadde sitt eget lille "kontor" i første etasje på kasernen vår, og her hadde hun vaskesakene sine og strykejern til å glatte over sengetøyet vårt. Helga var ikke stormvakker, men hun var sjarmerende og yppig - riktig en pike som måtte være ideel for en ung soldat. Som påskudd for å oppsøke Helga når jeg var "fast kommandert" tok jeg ved flere anledninger med permisjonsuniformen min, slik at hun kunne stryke og presse den for meg. Aldri har vel uniformen min vært flottere strøket, men Helga ville ikke ha noen godtgjørelser for arbeidet, bortsett fra at hun tok i mot noen få sigaretter.

"Fast kommandert"

Helga var på min egen alder, og da jeg enn dag spør om hun har noen familie i Holtzminden, svarer hun at hun bare har en mindreårig bror. Resten av familien har hun mistet under krigen, og hjemstedet til Helga var en liten landsby Adelnau - i Schlesien, nåværende Polen. Faren hennes var soldat i von Paulus' 6.armé i Stalingrad, og hun har ikke hørt noe fra ham siden høsten 1942. Da russerne gikk inn i Schlesien i januar 1945, flyktet Helga vestover sammen med moren, broren og lillesøsteren. Sammen med de retirerende tyske troppene og hundrevis av flyktninger gikk de en dag over en potongbro tyske pionerer hadde lagt over elven Oder. Helga leide lillebroren, og lenger bak kom moren og søsteren i barnevogn. Da kom de russiske jagerbomberne, og Helga klarte å komme over til vestbredden av Oder, men moren og lillesøsteren var igjen ute på broen, som ble bombet i stykker. "Sie bleiben da", og ved tanken på moren og lillesøsteren gråter Helga stille og tørker seg i øynene med en snipp av forkleet. Under normale omstendigheter ville jeg tatt Helga i armene mine og kysset vekk tårene hennes, men nå tok jeg bare den ene hånden hennes og klappet den til hun holdt opp å gråte. Grunnen til at jeg ikke oppførte meg "normalt", var at jeg verken ville eller kunne gi etter for følelsene. Hvis jeg skulle begynne "fraternisering" med Helga, risikerte hun å miste jobben som vaskehjelp, og alternativet for henne kunne være å prostituere seg.

Januar 1945 - broen over Oder bombes.

"Evig eies kun det tapte"

Selv kunne jeg eventuelt risikere å bli hjemsendt ned vanære som "uverdig til tjeneste i Tysklandsbrigaden". På trass av at vi følte godhet for hverandre, var det så altfor meget som skilte oss, og selv om hjertet sa "ja". så sa fornuften "nei". "Nei" ville også min familie og alle mine venner hjemme i Norge ha sagt. Det samme ville både vår regimentssjef og feltprest ha sagt, så det ble til at Helga og jeg i tiden frem til avreise opprettholdt en vennskapelig og "forretningsmessig" dialog.
Da jeg sammen med etterpartiet for regimentet marsjerte ut av Hegra leir den siste februar 1948, stod Helga i hovedporten og vinket farvel. Det snedde tett den dagen, og Helga hadde snekrystaller i de mørke krøllene og de lange øyenvippene. Var det smeltet sne eller tårer som gjorde Helgas kinn vått? Det får jeg aldri vite, men jeg får trøste meg med dikterens ord om at "Evig eies kun det tapte".