Sexsjokk i Hamburg

Vi som vokste opp under krigen bar nok - i hvert fall for byguttennes vedkommende - med oss en god del av Victoriatidens gammelmodige oppfatning av sex og kjønn. Bluferdigheten var stor, og mange av oss hadde ikke sett et voksent, nakent menneske før vi kom inn i Forsvaret. Det var heller ikke ualminnelig at enkelte av soldatene skjulte kjønnet sitt ved legeundersøkelser og når vi måtte opptre nakne. Vår oppvekst og ungdomsår var preget av rasjonering, trangboddhet og knappe tider, så det ble liten anledning til nærkontakt med det annet kjønn. Alt dette i fellesskap førte nok til at en viss del av soldatmassen var "jomfruer" ved innkalling til tjenesten. At uvitenheten på det kjønnslige området kunne være ubegripelig stor, fremgår av det faktum at noen av våre medsoldater de første dager etter at vi hadde iført oss Kongens klær, kunne få seg til å hevde: "at man fikk barn av å kysse". Heldigvis var der ved avdelingen mere erfarne karer, som ganske raskt fikk endret på denne villfarelsen, slik at disse uvitende omsider fikk rede på hvordan det hadde seg med at befolkningen ikke døde ut.


Artilleriregimentet ligger medio oktober l947 ved Münsterlager på Lüneburgerheden ca l00 km syd for Hamburg. Her har britene sin skyteskole for feltartilleriet, og vår avdeling skal være i denne teltleiren hos britene i 20 dager for å perfeksjonere oss i stillingsgang, forflytninger og skyting i større forband. Felthaubitzeren som vi benytter er britenes 25 punder - verdens beste lette feltskyts - berømt bl. a. fra det store artillerislaget ved El Alamein høsten l942 hvor Montgomery´s 8. armé innledet "begynnelsen til slutten" for tyskerne.

En flott kanon - den britiske 25-punderen.

Som instruktører og sensorer under øvelsene våre har vi britisk artilleribefal, og det disse karene ikke vet om artilleri er ikke verdt å vite. Sersjantmajoren som følger vårt batteri er en hyggelig og stram kar i slutten av tredveårene. Han har tjenestegjort ved artilleriet siden før krigen, og har fulgt den legendariske 8. armé hele veien fra El Alamein og frem til Berlin våren l945. Å ha et befal med denne sersjantmajorens innsikt og erfaring ved vår avdeling er av uvurderlig betydning, og så og si samtlige av oss norske er bra motivert og prøver å gjøre vårt aller beste.
Da vi blir liggende i leiren over noen helger, faller det seg slik at sambandskorporal Karlsen og jeg søker permisjon en lørdag etter endt tjeneste for å reise til Hamburg. Vi sitter inne i teltet hos vår batterisjef kaptein Blindheim for å få underskrevet permisjonspapirene, og da spør kapteinen: "Dere har vel beskyttelse med?". Da jeg svarer at vi begge tar med maskinpistolene våre, flirer kapteinen og sier at det var ikke akkurat den slags beskyttelse han hadde tenkt, men han ser ikke bort i fra at det kunne være fornuftig også å ta våpnene med. Det går ingen transport fra leiren til Hamburg, så vi får en av våre sjåfører til å kjøre oss ut til den nærmeste "Autostrada". Så snart Hitler var kommet til makten i l933, startet byggingen av "Autostradaer", og blåøyde velmenende mennesker - også i Norge - beundret nazistene og Hitler stort, for dette bidrog til å avskaffe arbeidsledigheten. At autostradaene - i dag kalt "Autobahnen" - også hadde en viktig militær betydning, fikk man først erfare da krigen kom.
Der står altså unge Karlsen og jeg ute på autostradaen og håper på å få lift til Hamburg. Den gangen var det i hovedsak militære avdelinger som hadde transport på de tyske veiene, og det var vanlig å "hitch-hike" med våre egne eller allierte kjøretøyer.

"Sind die Jagerflugzeuge wieder hier?"

Og ganske riktig; etter en liten stund kommer der en militærgrøn, britisk stabsbil - en Humber - som vanligvis ble benyttet av høyere offiserer. Vi gjør stopptegnet, og Humberen stopper. En glad brite med et stort rødt fjes åpner bakdøren og roper til oss: "Where are you going boys?" "We are heading for Hamburg" "So are we. Jump onboard". Karlsen og jeg er ikke sene med å få "ombord" våpen, pakninger og oss selv, og så tar vi en titt på "besetningen". Den er faktisk flernasjonal; sjåføren var en sivil tysker, de uniformerte var en kaptein og enn major fra RAF (Royal Air Force), og med seg har de to tyske damer i tyveårsalderen - begge antagelig fra "det lette kavaleri". Stemningen "ombord" er temmelig høy - samtlige bortsett fra Karlsen og jeg - er godt påseilet, og for å opprettholde stemningen finner britene frem en literflaske med maltwhisky. Først tar den britiske majoren en drabelig slurk - tydeligvis for å vise at innholdet på flasken korresponderte med det som stod på etiketten - og deretter var det "gjestene" Karlsen og jeg som får smake på ildvannet.
Så går flasken runden til samtlige, inklusive sjåføren, og innholdet forsvinner skremmende fort. Nå stemmer britene opp med en sang som alle kan - i hvert fall omkvedet av: "Roll me over, roll me over. Lay me down and do it again". Britene gjør iherdige forsøk på å praktisere sangen, og "damene" ler og hviner. Selvfølgelig må vi også synge: "It is a long way to Tipperary", og tilslutt den britiske nasjonalsangen: "God save our gracious King", og da sitter vi fire uniformerte i "stram giv akt" med hånden til luen, mens Humberen slingrer avgårde i l00 eller derover. Alvoret i vår daglige tjeneste kommer i skikkelig kontrast på denne heisaturen mot Hamburg, men det er lite trolig at våre respektive avdelingssjefer ville ha godkjent hverken transporten eller forfriskningene.
Autostradaen hadde kommet fra de seks krigsårene uten større skader. Kjørebanene begge veier var for det meste intakte, men det var ikke broene som fortsatt var provisoriske - utbombet som de var- og med bare en kjørebane mot de fire som var på veien ellers.
Den godt berusete sjåføren sakner ikke på farten når vi skal over de smale broene. Han begynner å sikte seg inn på et par hundre meters avstand, og slenger så bilen fra side til side inntil han har rette filen, og så står han på med full gass. Karlsen og jeg er like imponert hver gang prøysseren vår klarer å treffe de smale broene. Men vi ser for oss at i Holtzmindenforlegningen vår, kan det nok en gang bli kirke-parade, og da med oss to som tause hovedpersoner.

Etter kjøreturen måtte vi styrke oss på Guiness´mørke brygg.

Våre nye venner er godt kjent i distriktet, og da vi kommer til Hamburg setter de oss pent av ved den britiske NAAFI-klubben i hjertet av byen. Der går korporal Karlsen og jeg rett inn og styrker oss med noen halvlitere med Guiness sterkeste og mørke brygg da vi mener at vi har krav på en skikkelig hjertestyrkning etter den fuktige kjøreturen med våre allierte. Rett over gaten fra NAAFI-klubben er det britiske permisjonssenteret, og som soldater i Yorkshire Divisjonen BAOR blir vi tatt megetgodt imot med fin innkvartering og rikelige og gode matrasjoner.
Det er stygt å si det , men en av hensiktene med turen vår til Hamburg er å handle på svartebørsen. Jeg trenger fyllepenn, klokke og fotoapparat, og i den lille haversekken har jeg betalingsmidlet - sigarettene. I sin hadde jeg fått et ur til konfirmasjonen, men krigsurene var av dårlig kvalitet, så uret varte ikke mere enn et års tid, og jeg hadde således vært urløs i de siste fem årene.

Svartebørsen i Hamburg.

Da Karlsen og jeg kommer ut på gaten like bortenfor permisjonsstedet, og det blir observert at vi bærer på haversekken, varer det ikke lenge før vi blir kontaktet av de rette folkene. Og handel blir det ganske raskt. Jeg bytter til meg en Tintenkuli fyllepenn, et Voigtländer fotoapparat og en tilsynelatende bra klokke. Karlsen er mere kresen enn meg på fotoapparat, så han bruker de fleste av sigarettene sine på et kostbart Leica apparat. Søndagen har vi bestemt oss for "seight-seeing", og det viktigste målet for vår kulturinteresse er Winchelstrasse - horegaten i Hamburg. Her regner vi med at representantene for verdens eldste yrke skulle være veldreide unge "pinupper", og vi ser med spent forventning frem til i hvert fall å ta skjønnhetene i øyesyn.

Venstre flankering via ruinhaugene.

De så ut som om de hadde slitt mannsaldre i tungindustrien.

Kommet frem til omtalte gate, ser vi at der står militærpoliti på vakt ved gatens begynnelse. Vi foretar imidlertid en rask venstre flankering med omgående bevegelse og kommer via noen trange ruingater inn igjen på hovedgaten. Da er det vi får sjokket. I stedet for vakre unge pinupper, sitter noen gamle, stygge kjerringer delvis avkledd i vinduene og vinker på oss. De fleste ser ut som grovarbeidere som hadde slitt flere generasjoner i tung-industrien. Noen blotter seg helt, og jeg som ikke hadde sett et helnakent kvinnemenneske før, tror nesten ikke mine egne øyne. Skjønnhet og sex appeal glimrer fullstendig med sitt fravær, og mine forestillinger om sexlivets gleder får et solid grunnskudd. Under disse betraktningene treffer vi en våpenbror fra vårt regiment, og jeg må nesten tilføye at det var allment kjent at han tilhørte en av våre større frikirkemenigheter. Han spør om vi kan låne ham 20 sigaretter, da han hadde brukt alle sine på byttehandel. Det blir til at Karlsen hoster opp sine l0 siste "Players" og av meg får han l0 "Wild Woodbine". Vi spør diskret hva han har tenkt å bruke sigarettene til, og han svarer da at han har tenkt seg innom et nærliggende hus "for å frelse noen sjeler for Jesus". Vår venn kommer seg fort inn i huset, rimeligvis for å utnytte tiden best mulig, og jeg spør Karlsen om han tror vår kollega gikk inn i huset for å holde omvendelsespreken for de fortapte. Karlsen som er en meget fornuftig kar, påpeker da at "Herrens veier er uransakelige", og at besøket på huset fikk bli en sak mellom frikirkemannen og Vårherre.

Predikanten.

Dyrene så ut til å ha det bra.

Dermed forlater vi åstedet, og tar i stedet en tur i Hagenbecks Dyrepark i utkanten av Hamburg. Dyrene i fangenskap ser ut til å trives rimelig bra, og vi trekker den slutning at disse dyrene hadde et langt bedre liv enn de stakkarne som måtte selge kroppene sine i Winchelstrasse.