Den store grisejakten

En av de største krigsforbryterne, Reichmarsjall Hermann Gøring - Hitlers nærmeste medarbeider og sjef for Luftwaffe (dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg) disponerte i sin velmaktstid store skogarealer rundt vår garnisonsby Holtzminden. Her drev denne potentaten jakt, først og fremst på villsvin. Villsvinjakten ble regnet som både farlig og spennende , og det er ikke så få jegere som opp gjennom tidene er blitt drept eller skamfert av disse sinte og farlige dyrene. I motsetning til tamgrisen, er villsvinet meget rask til bens, langbeint og slank, og utstyrt med stygge, store huggtenner og en stri og svart bustepels. Villsvinene holder til i skogene, og lever i hovedsak av røtter som de graver opp med de store trynene. Siden krigens slutt var det drevet lite jakt på villsvinene - bare endel krypskytning med ulovlige skytevåpen og de mindre dyr tyskerne klarte å nedlegge med spyd. Spydjakten har lange tradisjoner, det var på den måten man jaktet før skytevåpenes tid. I likhet med slik som vi nordmenn hadde det under krigen, fikk tyskerne etter kapitulasjonen 1945 bare lov å beholde haglgevær - noe som egnet seg svært lite til villsvinjakt. På grunn av lite jakt ble villsvinene frekkere og frekkere. I mørke netter forsynte de seg grundig av bøndernes sukkerroer, gulrøtter og poteter, og de lokale bønder var derfor svært interessert i at vi skulle hjelpe dem med å redusere den store bestanden. Det ble organisert flere jakter i løpet av den tiden vi var i området, og jakten foregikk under oppsyn av en tysk "Oberjägermeister". Her fikk tyskerne jobben som drivere, og vi norske var jegere som stod på post og nedla viltet.

Jakten som det nå skal berettes om, ble arrangert for etterpartiene fra Ingeniørkompaniet og Artilleriregimentet i slutten av februar 1948. Jegerne - befal og menige fra de to avdelingene i Holtzminden - kjørte med jeeper ut til "Dorfen" hvorfra jakten skulle begynne. Her ble vi hilst hjertelig velkommen av Oberjägermeisteren - en myndig eldre herre iført en flott mørkegrønn jegerjakke, svarte knebukser, høye støvler og selvsagt den mørkegrønne hatten med villsvinjegerens kjennetegn: den store svarte kvasten med villsvinbust. Vi 10 jegere var utstyrt med britiske Lee-Enfield rifler og vanlig skarp stridsammunisjon. Driverne eller klapperne var unge bondegutter i alderen 16 til 18 år, og de hadde stokker og spyd. Et par av dem hadde tydeligvis nedlagt villsvin tidligere, for de hadde svinebusten i luene.
Oberjägermeisteren hadde taket på organiseringen av jakten. De 15 driverne fikk en kort og grei orientering om hvor og når de skulle starte drevet, i hvilken retning se skulle gå, samt hvor drevet skulle stoppe. Oberjägermeisteren gikk selv ut med oss jegere og plasserte oss ut på poster hvor det var sannsynlig det ville komme villsvin. Som den mest tyskspråklige gikk jeg og pratet med Jägermeisteren på vei ut til postene. Jeg benyttet anledningen til å spørre om han noensinne hadde truffet Gøring, og ikke overraskende var svaret: "Ich habe vielmahls zusammen mit Gøring Wildschweine geschosssen - auch in diesen Wald. Er var einen guten Jäger, aber ein schlechtes Mench". Jeg byr Jägermeisteren en sigarett, og putter samtidig en usprettet 10-pakning med "Players" innenfor jakken hans, idet jeg spør om han kan finne "einen guten Platz für mich". Han nikker smilende, og etter å ha plassert de fleste av oss kommer vi til en glenne i skogen hvor et lite skar munner ut.

Riksmarsjall Gøring på jakt i "vår" skog.

Riksmarsjall Gørings beste venn.

Jägermeisteren peker mot den andre enden av glennen. "Von dieser Richtung können Sie die Tieren erwarten. Dieser Platz war von Gøring vorgenommen, und hier hatt er viele Schweine geschossen". Så går han videre for å plassere ut de to siste jegerne, mens jeg finner meg et sted med fint skuddfelt og god observasjon. Her er altså lille jeg: korporal i feltartilleriregiment Brig 472, og på nøyaktig denne plassen har en av det tredje rikets mektigste menn også vært for ikke så lenge siden. Jeg må flire litt for meg selv når jeg ser komikken i at riksmarsjallens overordnede var korporal i feltartilleriet Adolf Hitler. Dette var min tredje og siste jakt i Tyskland, og de to foregående hadde vært interessante nok for en førstegangsjeger. Amatørjeger som jeg var, "mistet" jeg mitt første villsvin. Da jeg hadde fint sikte på kort hold rett i bogen på en svær rusk, skjedde det ingenting da jeg trykket av, for jeg hadde glemt å oppheve sikringen på våpenet. Jeg forbanner meg på at samme tabben ikke skal gjøres flere ganger, og kommer det dyr på denne posten skal jeg være klar. Lee-Enfield riflen har 8 skudd i magasinet, men da vi ikke hadde tilgang på jakt-ammunisjon med blyspiss, har jeg slipt ned kobbermantelen på prosjektilene slik at blykjernen kommer tilsyne. Det er en viss fare med dette, for dersom man sliper spissen for langt ned, kan man ved avfyring risikere at kobbermantelen setter seg fast i løpet - med det resultat at neste skudd sprenger våpenet. Det er stille og fint i skogen, og i dag anger det av vår. Langt borte fra hører jeg ropene fra driverne etter som de rykker fremover, og jeg har en bestemt følelse av at dette er en god dag for meg. Og ganske riktig. Etter en liten halvtime kommer et beist av et villsvin ut av skogen på den andre siden av glennen, og det løper raskt i en 45&Mac176; vinkel mot meg. Når dyret er på ca. 75 meters hold åpner jeg ild og skyter 6 skudd mot det løpende villsvinet. De fleste av skuddene treffer og jeg kan se hvordan de slår inn i dyret. Men villsvinet rister bare litt på seg og løper like godt videre. Nå har svinet peiling på et lite granholt som kanskje er 25 m i omkrets. Her løper villsvinet inn, og jeg legger meg ned i gresset og retter våpenet mot den siden av krattet hvor det sannsynligvis vil komme frem igjen. Og der kommer dyret - akkurat der jeg venter det. Jeg får inn et fint bogskudd, og nå sakker villsvinet på farten, men det løper ennå. Her må noe gjøres. Jeg tar til bens - med villsvinet foran og jeg etter. Løpeturen varer til vi kommer til en bratt liten skråning. Her klarer ikke villsvinet å holde seg på benene lenger, så det faller til venstre og ruller ned skråningen. Tilslutt stopper ferden mot en gammel trestubbe, og der ligger villsvinet og kaver med benene på siden uten å komme seg opp. Jeg går ned til det falne svinet og gir det nådeskuddet gjennom pannen. Nå får jeg tid til å betrakte dette imponerende dyret. Huggtennene er store og taggete, og de glinser hvitt mot det svære svarte trynet, som måler ca 1/3 av hele kroppslengden. Pelsen er tett med lange svarte hår, som splitter seg og er grå i tuppene. Jeg napper ut en liten bunt med bust fra nakken på dyret, og fester den svarte kvasten under H 7-merket i bereten.
Så snart drevet er ferdig, kommer flere av driverne og noen jegere innom på posten min. Jägermeisteren kommer også til, og jeg blir gratulert med skikkelig sydlandsk omfavnelse og kyss på begge kinnene. Utenom "mitt dyr" er der felt et villsvin til - et halvvoksent dyr nedlagt av vår E-offiser 1t Wold. Som en ekstra utmerkelse får 1t Wold og jeg en liten grankvist på va. 12 cm stukket ned bak H 7-merket i bereten. Dette for alle skal vite at vi er dagens villsvindrepere.
Et par av driverne snitter opp buken på villsvinet og "vommer" det. Så binder de føttene sammen, og trer gjennom to lange raier slik at fire mann bærer svinet med to bærere fremme og to bak.

Bogskuddet kommer.

Deretter går det i triumf til landsbyen hvor Jägermeisteren spanderer "Totsup" på samtlige. Vi står utenfor vertshuset og begre med "Weinbrandt" går rundt. Innbyggerne i landsbyen samler seg rundt oss, og det later til at de er svært fornøyet med utfallet av jakten. De har jo ikke bare fått ryddet noen plagsomme dyr av veien - de har også fått kjøtt, for avtalene mellom oss og tyskerne er at eventuelle fangster deles likt med en halvpart på grunneierne og en halvpart på jegerne. Her må det tilføyes at på de foregående jaktene, så i hvert fall ikke korporaler og menige som var med på jakten noe til kjøttet. Muligens havnet alt hos tyskerne, eller offiserene fordelte vår andel bare til offisersmessen.

Villsvinet foran - og jeg etter.

Kryss i taket - idag er det nok middagsmat.

Nå ga jeg imidlertid Jägermeisteren klar ordre om at vår andel av "min" gris skulle avleveres på kjøkkenet i Hegra leir, så snart kjøttet var godkjent av veterinær. Skinnet og trofeet - hodet - tilfaller alltid jegeren, og jeg bad Jägermeisteren om å sørge for å få dette avlevert sammen med kjøttet.
Ganske riktig, Oberjägermeisteren holdt ord, og dagen etter var kjøttet med tilbehør avlevert på vårt kjøkken. For en gangs skyld kunne alle mann spise seg mette til middag, og dagens rett var villsvinsteik. Den var skikkelig god - mørkt og mørt kjøtt med en flott viltsmak. For oss ca. 40 mann i etterpartiet var det så rikelig med kjøtt at dagen derpå fikk vi servert villsvinlappskaus.
Av Oberjägermeisteren har jeg fått oppgitt navn og adresse på en garver i Holtzminden, og der kunne jeg få hodet preparert og skinnet garvet. Lt Wold ordner med kjøretillatelse for meg, og jeg kjører glad av sted med mine trofeer opplastet i jeepen. Garveren tar seg gjerne av både skinnet og hodet, og "betalingen" ordner vi med 40 sigaretter, men arbeidet ville ta noen uker. Vi er i slutten av februar, og 1. mars skal vi fra etterpartiet være hjemme i Norge. Jeg gjør derfor avtale med en kaptein i frempartiet for artilleriregimentet Brig 481 (neste brigade) at han skal besørge skinn og hode avhentet, ta det med avdelingen tilbake til Norge om et halvt år, og så sende sakene over til meg i Bergen. Dessverre har jeg pr. dags dato (50 år i ettertid) intet mottatt og intet hørt. Men jeg har en sterk mistanke om at villsvinskinnet som henger i befalsmessen for artielleriet på Haslemoen i Norge skriver seg fra "min" gris.

"Totsup" i landsbyen.