Møte med fortiden

Stalingrad ble et av krigens vendepunkter. Tyskerne angrep byen sensommeren l942, og harde gatekamper raste i månedsvis uten at tyskerne klarte å ta byen. 21. november l942 ble den russiske "knipetangen" lukket igjen, og de kommende to månedene ble det verre enn verst for feltmarsjall Paulus's 6. tyske armé. Forsyningene måtte sendes inn luftveien, og behovet for den drivstoff, ammunisjon, næringsmidler og sanitetsmateriell for de 330.000 mann store styrken var 750 tonn pr. døgn.

På vei tilbake fra en hard manøver i regn og kulde.

Men knappe 20 % av dette kom frem til omrigete tyske styrkene. Kulden sank til mellom minus 30 og 40 grader C, og tyskerne hadde ikke skikkelig vinterutstyr, så moralen sank proporsjonalt med kulden og ettersom det ble alvorlig mangel på ammunisjon og proviant. Vettuge folk ville ha overgitt seg, men Hitler nektet von Paulus å kapitulere. I januar l943 var det over 30.000 sårede som trengte evakuering med fly, men bare et fåtall av disse klarte man å redde. Endelig 31. januar l943 etter at bataljoner, regimenter og armégrupper var fullstendig tilintetgjort - overgav von Paulus seg til russerne i spissen for restene av sin engang så velutstyrte og store armé. Av de ca. 90.000 tyske krigsfangene fra Stalingrad var det bare knappe 5000 mann som kom tilbake til Tyskland i l948. 85.000 mann var strøket med i løpet av de 5 årene krigsfangene tilbragte i de sovjetiske straffeanstaltene i Sibir.

Den store brigadeøvelsen er slutt, og etter at hele Tysklandsbrigaden har paradert for de høye herrer generalløytnant Helset og generalmajor Hansteen, er alle avdelinger nå på vei tilbake til sine forlegninger. Ved vår avdeling hadde det vært heller lite av søvn, hvile og mat under manøveren, så alle mann er både trette og sultne. Dagene nå i november måned er korte, og da mørket faller på, og vi fremdeles har langt igjen tilbake til vår forlegning i Holtzminden, kommanderer vår NK løytnant Hammer "holdt" og gir ordre til bivuakering. Etter kjøreulykker tidligere på året, hvor sjåfører hadde sovnet ved rattet, vil ikke vår greie NK belaste sjåfører og øvrig personell unødig. Men etter nesten to uker i felten med skikkelig grisevær er både knappeteltene og ullteppene våre temmelig våte, så det ville vært en fordel å være under tak. Vi befinner oss nå i en øde skogstrakt, men et par hundre meter før vi gjorde holdt registrerte jeg at vi passerte en herregårdslignende bygning med endel uthus omkring. Løytnant Hammer og jeg var gode venner - vi var til og med "dus", så jeg forelegger ham et forslag:" Løytnant, det ligger endel bygninger like bortenfor oss. Hva om jeg tar med laget mitt og tyr inn i en av bygningene der for natten?". "Det må du gjerne, men hvis du også tar med sambandskorporal Karlsen og folkene hans, så får vi andre plass til å sove i bilene og slipper å sette opp telt. Du sørger for eget vakthold og er tilbake i morgen tidlig før avmarsj kl 0800".

Piggtrådgjerdet lot seg ikke forsere.

Dette var en grei og motiverende ordre, så jeg samler de to lagene og avmarsjerer. Været er riktig utrivelig med kraftig vind og sluddregn, men med våpen og pakning går marsjen på den blaute og leirete veien likevel raskt, for vi ser frem til å komme oss i hus.
Kommet frem til den store marken rundt husklyngen, ser vi at hele området er omgitt av et høyt piggtrådgjerde, og piggtrådsakser er vi artillerister ikke utstyrt med. Vi begir oss videre frem til porten, som er av jern med en solid låskasse. Vi dundrer på den låste porten, men innefor er det ikke tegn til liv. "Legg dokker på! Vi får heller bryte han opp". Halve styrken legger seg på porten, og etter en liten stund må låsen gi tapt, og vi har fri vei. "Dalsaune og Unneland. Frem og rekognosere natteleger for oss. Dalsaune dekker Unneland."
Det gikk kanskje fem minutter - så var karene tilbake: "Vi har funnet høylåven, og den står åpen". På en rekke går vi nå frem mot en av de større bygningene, går opp låvebroen, og setter fra oss pakningene.
Vi tar vaktinndelingen først: "Hangård og Seierstad tar første vakttørn, dobbelpost på MG-en. Gjør klar magasiner med skarpe skudd. Avløsning etter en og en halv time. Ingen røyking på vakt".
MG-en blir plassert under et lite halvtak ca 50 meter fra låven. Her sitter karene tørt i ly for regnet, og har full kontroll over adkomsten til låven og terrenget omkring. Parafinlykten har vi tatt med oss fra KO, og den kaster et beskjedent og flakkende lys inne i den store låvebygningen. Det er rikelig med høy i låven, og oppe på trevet lager vi i stand "sengene" våre. Noen gode fanger med høy pluss de to ullteppene og "Anton". Her kan jeg opplyse om at Brigaden den gangen ikke hadde soveposer, og før manøveren tok til, ble vi beordret til å ta de to ullteppene vi brukte som overbredsel hjemme i Holtzmindenforlegningen med oss som "soveposer".

Dobbelpost på MG`en.

Nattlig allsang på loven.

Under manøveren var vi på britisk regulativ og stridsrasjoner, og disse var riktig gode med hermetisk bacon, kjeks, sjokolade, sigaretter og pulverkaffe samt kakigrønt og kamuflert toalettpapir. Aberet var bare at det ikke var hver dag at forsyningene nådde frem til alle avdelinger, og det ble da til at vi måtte forsøke å bytte til oss litt mat i "dorfene". Dette var riktignok strengt forbudt, men det var egentlig til beste for begge parter, for tyskerne fikk sigaretter - som ikke ble produsert i datidens Tyskland - og vi fikk proviant. Når vi omtaler det britiske regulativ, var vi norske særdeles glad for den positive tradisjon hos britene at under ekstreme feltforhold skulle der utdeles ganske rikelige romrasjoner, og av det vi hadde fått utlevert under manøveren hadde de fleste noen skvetter igjen på feltflaskene, så nå skulle der festes. Einar Dalsaune fra Røros hadde byttet til seg et svært brød hos en tysk baker, og han deler villig ut "kak" til dem som har lite proviant igjen. Einar selv heller rommen ut i kokekaret sitt, og dypper "kaken" i rommen, da han mener brennevinet "vil virke bedre" på den måten. Så sitter vi ganske koselig der i sirkel rundt den lille lyskilden, slafser i oss bacon, knasker kjeks og "kak" og drikker den gode rommen i forsiktige små slurker. Vi er under tak, og har det varmt og godt i det tørre høyet. Låvedøren har vi lukket, og regnet og den kraftige vinden forsterker følelsen av virkelig velvære for første gang på lange tider. Og ingen plikter - bortsett fra en god times vakttørn i løpet av natten.
"Ingen røyking her inne. De som vil ta en røyk går ut på låvebroen".
Da kom der et godt forslag: "Nå tar vi oss en sang, gutter". Av oss tolv var det i hvert fall to musikalske - herrene Terje Kleivdal og Asbjørn Farestveit - som begge spilte i regimentsmusikken.
Terje har en flott bass, så han får velge repetoir: "Vi begynner med "En piggetråd", og den går på melodien til den tyske julesangen "O Tannenbaum". Da kommer det motforslag: "Det e' jo snart jul, så då passer det bra at vi begynner med "Tannembaum" så vi kommer i siget". Så stemmer vi opp med "Tannembaum" så taket holder på å løfte seg:

O Tannembaum, O Tannembaum,
wie grün sind deine Blätter.
Du grünst nicht nur zur Sommerzeit -
nein, auch in Winter wann es schneit.
O Tannembaum, O Tannembaum,
wie grün sind deine Blätter

Og så "Piggetråden":
En piggetråd, en piggetråd,
det e' en tråd med pigger på.
Og har den ingen pigger på,
så e' det ingen piggetråd.
En piggetråd, en piggetråd,
det e' en tråd med pigger på.

Terje kommer frempå igjen: "No tar vi "Ubarbert og langt fra hjemmet", og så dokker vet, så e' an på melodien te den russiske folkesangen "Stenka Rastin". Det blir stor stemning for "Ubarbert og langt fra hjemmet", og samtlige mener at den passer ualminnelig godt for anledningen. Den klagende russiske folketonen lyder ut i natten , og kanskje helt over til Blokksberg til de sovjetiske grensevaktene. "Ubarbert og langt fra hjemmet" har ikke så stor variasjon i ordvalget, da det er melodien som er det vesentlige her.
Sangen går imidlertid som følger:

Ubarbert og langt fra hjemmet.
Langt fra hjemmet ubarbert.
Ubarbeeeert og laaaaangt fra hjemmet.
Laaaaaaangt fra hjemmet ubarbeeeeert.

Terje kommer med nytt forslag: "Nei, no må vi ta nokke kvikt. Tyskerne e' jo så glad i å marsjere, så te ere for tyskarne får vi ta "Det ligger et land mot den evige sne", men vi synger han i marsjtakt"

Det ligger et land mot den evige sne.
Det ligger et land mot den evige sne.
Det ligger et land mot den evige sne.
Et land mot den evige sne -
evige sne - evige sne -
evige sne - evige sne-
Et land mot den evige sne.

På samme melodien synger vi også: "Hon ga' han en flaske med akevitt på", men så var det slutt. Anstrengende dager med lite søvn gjør at kroppen krever sitt, og på utrolig kort tid har samtlige inntatt "på stedet hvil". Vaktskiftene om natten gikk greit, for vaktene passet nøye på tiden, slik at neste par kunne purres ut og avtroppende få mest mulig ut av hviletiden. Klokken 0600 blir vi purret av vaktene, og så er det å pakke sammen og rydde opp etter oss. Arbeidsfordelingen på guttene er bra, noen henter vann i de tomme felt-flaskene, noen "låner" litt av den oppstablete tørrveden og et par mann lager en større grue ute ved vaktskuret. Så snart det er fyr på gruen, plasseres de vannfylte kokekarene, og det tar ikke lang tid å få kaffevannet klart. Frokosten inntas på låven, men nå var det smulene det gikk på. Klokken 0730 blir vakten inndradd og vi avmarsjerer, men nu ser vi at det er lys i hovedbygningen. "Hva sier dere karer? Skal vi gjøre opp for den ødelagte låsen og nattelosjiet"?
De fleste mener "ja", og vi samler inn slik at vi tilsammen har fire l0 pakninger sigaretter - omsatt på svartebøren i l947 Reichsmark - skulle dette omtrent tilsvare en tysk arbeiders månedslønn.
På veien ut går vi bortom hovedbygningen. Jeg banker på, og ut kommer en tysker i en gammel Wehrmachtsuniform. Jeg forklarer at vi "leider" måtte bryte opp porten kvelden i forveien, men tyskeren er et eneste stort smil når han får de 40 sigarettene som erstatning for den ødelagte låsen og veden og høyet som vi har benyttet oss av.

"Dessverre måtte vi sprenge låsen".

Stalingrad vinteren 1942-43.

Det er tydelig at vi har gjort oss bemerket kvelden før for tyskeren sier: "Wir habenihren schönen Gesang gestern Abend gehört".

Stalingradveteraner.

Jeg spør nå tyskeren hva dette er for slags anlegg siden det er inngjerdet med et høyt piggtrådgjerde, og tyskeren svarer: "Hier haben wir Soldatenheim für gefärliche Kriegsinvaliden. Die letzten die von Stalingrad ausgeflogen waren, sie sind hier, und viele von ihnen haben den Verstand verlohren". Ja, det var litt av et naboskap vi hadde hatt om natten, og vi var glad da vi kom oss der i fra, og atStalingradveteranene hadde vært innendørs mens vi var gjester på stedet.