Fisken fra Norge - og norsk Gestapo

For de første brigadene var proviantspørsmålet et hett tema. Offisielt var vi på britisk regulativ, og når vi tjenestegjorde sammen med britiske avdelinger fikk vi erfare at rasjonene var helt tilstrekkelige.
I de norske leirer og garnisoner derimot var det som kom frem på bordene til soldatene tildels "fangeleir-rasjoner". Årsaken var opplagt et betydelig svinn forårsaket av tyverier. Mange av tyskerne stjal av den rene nød, men endel norske underslo matvarer for å bytte til seg verdigjenstander på svartebørsen.
Vår proviant ble hentet på Brigadens hovedproviantlager av våre tyske sjauere overvåket av norsk personell fra kjøkkentjenesten. På disse transportene forsvant adskillig ut av kartongene, men alt var i orden så lenge antall kolli stemte med utleveringspapirene. Men det var nok i kjøkkenregionene vi hadde det største svinnet av matvarer, og oberst Rolstad skiver i sin bok "Tysklandsbrigaden" som følger:
"Plagsomt var det at de norske militærkokkene syntes uerfarne i sammenligning med tyskerne som hjelpe dem. Ingen av de norske kokkene kunne klare å lede kjøkken av de dimensjoner som trengtes ved Brigadens garnisoner. Hadde Brigaden kunnet få ned noen fagfolk som vervede kjøkkensjefer eller overkokker, så hadde man antagelig sluppet det som senere viste seg: at kjøkkentyskerne snart tok luven fra de godtroende Ola-kokkene og lot proviant forsvinne, så rasjonene ble for små". Her er nok den gode oberst litt "på jordet", når han fremkaster den tanken at kokkene våre var for godtroende. Det var de muligens også, men her var det i første rekke tale om å kunne kontrollere, samt å legge godviljen til slik at rasjonene havnet i de rette mager. Videre forteller oberst Rolstad i sin bok at Hærens intendantur ble pålagt å forbedre kostholdet i Tysklandsbrigaden. Det skulle "fornorskes" med mere brød, poteter og melk, foruten at det skulle sendes kjølevogner med fisk til helst to middager i uken. Ifølge samme Rolstad - den gang stabssjef i Tysklandskommandoen - viste det seg imidlertid at soldatene etter en tid med ekstra fisketildeling fra Norge "ikke ønsket den, da det ble vanskelig å få fisken avhendet". Hvis de høye herrer i Tysklandskommandoen hadde gjort seg den umak å undersøke hvordan fisken ble servert, ville kanskje til og med de store feltherrene klart å registrere årsaken til at soldatene ikke ville spise fisken.
Feltartilleriregimentet hadde en hyggelig og grei offiser i regimentsstaben - løytnant Wold som var adjutant og E-offiser. Det gikk ikke lang tid før tyskerne i vår leir hadde registrert at løytnant Wold var etterretningsoffiser, men for tyskerne var han "Sicherheitsoffizier" og "der norwegische GESTAPO", og følgelig fryktet de denne smilende og snille unge mannen som pesten, men for å skjønne hva de var så redde for, måtte man ha opplevet Hitler og nazitiden og følt frykten for det allvitende og allmektige tyske hemmelige politi.



Følgende historie utspant seg i Hegra leir, Holtzminden høsten l947:
Annen bataljon fra feltartilleriregimentet er i ferd med å innta sin middag i spisesalen. Maten kommer på bordet - fisk fra Norge og måltidet begynner . Vårt regiment består av personell fra hele Sørnorge, og det er tydelig at kunnskapen om fisk er heller blandet, avhengig av hvor i landet man kom fra. Sindige østerdøler, gudbrandsdøler, hallingdøler og folk fra Oslogryten tygger i seg elendigheten, mens guttene fra Vestlandet slår i bordene, banner og skriker: "Drittkokker og helvetes pølsetyskere - jævla nazipakk - de forgifter oss med rå fisk". Og rå var den - lettrøkt rå torsk - som sikkert hadde vært god dersom den hadde vært skikkelig tilberedt. Etterhvert registrerer også "innlandsfolket" at de spiser kattemat, og bråket i salen er nå virkelig imponerende; rå fisk flyver gjennom salen, klasker i veggene, og mange stykker farer gjennom spiseluken ut til temmelig bleike og forskremte kokker i kjøkkenregionen.

"Kattematen" fra Norge.

Jeg var den gang tillitsmann for David batteri, og jeg blir av mine medsoldater anmodet om å ta en runde på kjøkkenet til våre norske og tyske kokker. Med syv års tyskundervisning på forskjellige skoler er min tysk ganske brukbar, men det er den norske overkokken jeg først griper fatt i: "Ka fanen e' det så feiler dokker? Koffor i svarten serverer dokker oss rå fisk"? Fyren er tydeligvis helt i vilrede: "Men e' den rå a? Tyskara sa at'n skulle SERveres slik".
Men da eksploderte jeg: "Se å få tak i pølsetyskeren", og et øyeblikk etter er den tyske chefskokken på pletten og får spørsmålet: "Warum servieren Sie uns das Fisch ungekocht"? Svaret var ikke uventet: "So brauchen wir es in Deutschland". Da finner jeg frem det største, sleipeste og ekleste fiskestykket som ligger på serveringsbakken og gir det til tyskeren: "Essen"!! ("Spis"!!") Han begynner å gnage på det, men etter hvert får han vanskeligheter med å svelge. Tårene står nå fyren i øynene, men her hjelper såvisst ingen kjære mor. Nå skal han få smake sin egen medisin, og en gang for alle forstå at det ikke skal lønne seg å forsøke å lure "die dumme Norweger". Planen til tyskerne er tydeligvis å sørge for at nesten ingen spiser den rå fisken, slik at de selv kan lure den med seg ut av leiren etter endt tjeneste.
Vi er skikkelig sultne etter den enkle middagen bestående av poteter og hvit saus, men for å døyve sulten tar vi vårt monn igjen etter endt tjeneste med å hive innpå ubegrensede mengder med øl, eller for avholdsfolket; kaker og lefser hos våre Modne Kvinner - fruene Håbet og Pedersen - som bestyrer kantinen i Dovregubbens Hall nede i sentrum.

"Ka fanen e´ det så feiler dokker?"

"Essen - spis".

Så går der noen uker, og jeg har vaktkommandørtørn i leiren vår.
Vaktmanskapene spiser på skift på frivaktene, og jeg får middagen bragt ned til meg i hovedvakten i porten. Men tro det eller ei - middagen er igjen den rå fisken fra Norge. Det er tydelig at kjøkkentyskerne tar seg til rette og blir mer og mer frekke og dristige, men nå må de taes skikkelig. I leiren vår jobber mange tyskere - både menn og kvinner med vask og opprydding, kjøkkentjeneste etc, og hver dag etter endt tjeneste må de ut av leiren
og passere gjennom hovedvakten for kontroll. Som regel var kontrollen nokså lemfeldig, men i dag skal de skikkelig til pers.
Klokken l800 kommer tyskerne i flokk og følge, og gjør mine til å passere vakten like enkelt som vanlig. Men det går nok ikke, for jeg har i god tid purret ut frivakten, som med våpnene klar stiller opp alle tyskerne på rekke, uten at de har muligheter til å gå tilbake til leiren for å legge fra seg eventuell "kontrabande". Mange av tyskerne, og særlig "kjøkkenvennene" våre, bærer med seg spann, da det er fullt tillatt å ta med seg ut av leiren potetskall og annet avfall fra kjøkkenet som kaninmat eller grisefor.
Nå slipper vaktene de tre første tyskerne inn til meg på vaktrommet, og de to fra kjøkkenbetjeningen har store spann med seg. Så spør jeg:
"Was haben sie da"? Og svaret lyder: "Kartofelenschalen und so was für die Kaninchen". "Mag ich gucken". ("Får jeg se") Lokkene kommer fort av, og innholdet ser ut til å være potetskall. "Alles entfernen"!, og tyskerne begynner å plukke skall for skall ut av spannene. Nei, dette tar alt for lang tid, så jeg tar begge spannene og tømmer dem ut på gulvet. Ikke uventet kommer den rå røykefisken for dagens lys - bare dekket med et tynt lag av potetskall. Tyskeren uten "kontrabande" får tillatelse til å gå ut av leiren, mens de to øvrige blir plassert i arresten vår.

Inn til kontroll.

Den store røykefiskefangsten.

Samme prosedyre for samtlige tyskere som står utenfor og venter på å bli kontrollert, og det er en anselig haug med røyketorsk som etterhvert samler seg opp på gulvet etter hvert som spannene blir endevendt. Når kontrollen er ferdig, har vi samlet omkring et dusin tyskere i vaktarresten - samtlige fiskesmuglere - og halvparten av disse hører til på kjøkkenet. Døren til vaktarresten er åpen, og utenfor står to vakter med gevær i ferdigstilling og med påsatte bajonetter. Jeg går bort til døren og sier på tysk til "arrestantene": "Dette er en meget alvorlig sak. Sabotasje og tyveri fra okkupasjonsmakten må rapporteres til høyere instans", og henvendt til en av vaktene sier jeg: "Løp bort til stabsbatteriet og få tak i E-offiseren løytnant Wold". Nå er det tydelig at mange av tyskerne begynner å bli temmelig nervøse; flere blekner og pusten går fort.
Norsk skjønner de, og løytnant Wold var jo av våre stedlige tyskere oppfattet som fanden selv, så da vår godeste løytnant kort etter ankommer med en meget bister mine, er det en av kjøkkentyskerne som må late vannet - dessverre i buksen. Løytnant Wold holder nå en kort og ganske streng skjennepreken, og sier bl. a. at han må forelegge denne saken for regimentssjefen, og at de mest skyldige må regne med å miste jobben. Og slik gikk det også - vi ble kvitt den tyske "Obergefreiteren" på kjøkkenet, men "grunnet dårlig avgang" på fisken fra Norge, var det i følge Tysklandskommandoen ikke mere behov for denne varen, så for fremtiden så vi ikke noe mere til røyketorsken. I stedet fikk vi av fisk en slags stekt tysk flyndre med utpreget muddersmak, og denne fikk omgående kjælenavnet "griljert abort".