Postgangen fra Norge og til og fra Brigadens avdelinger var et kapittel for seg. Brev- og pakkepost ankom temmelig uregelmessig. Pakkepost tok fra to til fire uker. Brev kunne gå på rekordtid - 3 til 4 dager - men i blant kunne det gå 14. dager eller mer.
Misfornøyde soldater kom til Hegraposten og klaget sin nød over de tilfeldige postrutinene. Pressens makt er i sannhet stor, og vi som arbeidet i redaksjonen gjorde visse undersøkelser om hva som kunne være årsaken til uregel-messighetene. Vi fant da ut at post- og passasjerflyet til og fra Norge bare tok en viss mengde post - og dersom det kom en eller annen VIP (høyere offiser, politiker eller kunstner) som også skulle med flyet, lempet man bare ut postsekker som tilsvarte vekten til VIP'ene. Enkelt og greit - men ikke særlig tilfredsstillende for dem som måtte vente på brev fra sine kjære. Via vår regimentssjef protesterte vi på denne urettferdige ordningen, og det førte faktisk til at postgangen ble adskillig bedre.
Fra regimentets side ble det satset mye for å få til en rask postgang. I USA før jernbanens tid hadde man "Ponni-ekspressen", og vi hadde "Jeep-ekspressen". Regimentstabens postsjåfører kjørte flere ganger i uken til Brigadens hovedpostsentral for å hente posten til artilleriregimentet. Disse guttene ble etterhvert svært godt kjent på den ruten de kjørte, og de fleste av sjåførene så det som en oppgave å få posten raskt frem, så høyrefoten var under kjøring som regel tungt plassert på gasspedalen. På turen til å fra ble der stadig satt nye hastighetsrekorder, noe som førte til at høns og gjess - som gikk fritt omkring i landsbyene - levde et noe farefullt liv.
