Undervisning og velferd

Brig 471

Vår første Tysklandsbrigade uttalte at faren med en egen velferdsorganisasjon var at avdelingssjefene og befalet for øvrig kunne få den oppfatnig at selve velferdsarbeidet lå utenfor deres ansvarsområde. Det måtte derfor understrekes at avdelingssjefene selv var ansvarlig for soldatenes velferd, og at de måtte ta initiativet selv til å gjøre dette fruktbringende og godt organisert.

U/V var i Brig 471 bygget opp slik:

Innledningsvis var det senere statsråd (kirke- og undervisningsminister), Sivert Nielsen, som tjenestegjorde som U/V-sjef.
Erfaringene viste at det var stort behov for utstrakt velferdsarbeid. Dette fordi forholdene var så forskjellige fra Norge. Tjenesten i Tyskland var så streng og krevende - både fysisk og psykisk - at soldatene trengte adspredelse og anledning til avkobling i fritiden.
Brigadeledelsen syntes ikke at de fikk aktivisert mannskapene godt nok når det gjaldt denne tjeneste. Dette i første rekke som følge av:
a) At ikke befalet tok nok initiativ selv, men overlot dette til UN personell
b) Mangel på velferdsmateriell.

Det ble hevdet at det ved kompani og tilsvarende enhet burde vært både musikkorps og sangkor.
Brigaden ønsket seg - også av velferdsgrunner - at posttjenesten ble vesentlig forbedret.
Brig 471 satte pris på at det kom ned kunstnere fra Norge, men presiserte at dette burde organiseres bedre både med hensyn til sammensetning som program.
Interessen for filmer var stor, men soldatene hadde liten glede av utekstede britiske og amerikanske filmer.
Det ble hevdet at permisjonsstedet St Andreasberg mAtte få en ansvarlig leder bosatt på stedet. Denne burde overvåke den daglige drift og ha kontrollen med stedets administrasjon.
Brigaden mente at valuta- og pengetransaksjoner ikke naturlig hørte inn under velferdens arbeidsområde, selv om UN-personellet i denne brigade hadde utført et brukbart arbeid på dette felt.
Det ble anslått at antall permittenter til Belgia, Nederland og Danmark var på ca 1500 mann. Permisjoner til Norge ble foreslått tillatt. Det kunne betales i BAFSV, og en 10 dagers tur kom på kr 200,-.
I et skriv fra TK 9 oktober 1947 fremkom det at UD hadde klaget til FD om norske soldater som hadde prøvd å veksle sine BAFSV i den norske legasjon i Amsterdam. Dette var ikke tillatt. Personellet måtte ha ordnet med gyldig valuta ved sine respektive avdelinger før permisjonsreisen.
Desverre innløp det også melding om at enkelte hadde vist dårlig oppførsel i Amsterdam. Noen hadde solgt medbragte ulltepper. Feltpresten, løytnant Landsem, som var reiseleder, ble som følge av dette gitt disiplinærmyndighet som kompanisjef. Han fikk adgang til å sende personell tilbake dersom overtramp.
På undervisningssektoren fremholdt Brig 471 at personvalget hadde mye å si ved beordring av undervisningsledere. Det var - i følge brigaden - ikke i første rekke vedkommendes kvalifikasjoner rent faglig sett som var avgjørende. Derimot hans innstilling til militæropplæringen og Forsvaret i det hele tatt. En militær avdeling måtte utdannes slik at alle ledd trakk i samme retning, og arbeidet i sjefens ånd. Dette hadde øyensynlig ikke vært tilfelle i denne vår første brigade.
Det ble imidlertid senere i den samme rapport opplyst at samarbeidet mellom U/V og brigaden forøvrig hadde vært bra, men ikke intimt nok.
Undervisningsarbeidet fulgte Hærens tre-års plan med 6 undervisningstimer pr uke. En av rekruttene pr kompani ble nyttet som hjelpelærer. Dog mente brigaden at bruken av rekrutter som hjelpelærere var uheldig, idet dette gikk ut over disse soldaters brukbarhet som feltsoldater.
Senere - fra Brig 482 - ble det tatt ut ekstra undervisningsassistenter (2425 mann) som kom i tillegg til den fastsatte styrke.
Brig 471 uttalte for øvrig at sjefen for undervisningsavdelingen, kaptein Tveito, såvel som undervisningsledere og hjelpelærere hadde lagt en enestående interesse i sitt arbeid.
Personellet fikk fra april 1947 adgang til å benytte TK-veksleren for telefonsamtaler hjem hver kveld etter kl 1900. Dette ble snart så populært at bare halvparten av de daglige bestillinger kunne ekspederes. Samtalene var begrenset til 10 min pr gang. Fra TK til Oslo var det gratis, derfra vanlig takst.

Brig 472

Brigaden fant det svært kjedelig at "Mannskapsavisa" hjemme i Norge før avreisen hadde forespeilet at soldatene under sitt Tysklandsopphold på sin 10-dagers langpermisjon bl a kunne reise til Frankrike, Belgia, Holland og Danmark. For de flestes vedkommende kunne ikke dette innfries. Årsaken var to-delt. For det første kunne langperm ikke tas ut før etter 6 måneders tjeneste i Norge og Tyskland. Hertil kom at permisjoner først kunne påbegynnes etter brigademanøveren. For det annet fikk ikke brigaden stilt valuta til disposisjon for permisjoner til Frankrike, Holland og Belgia. Det ble således umulig å få avviklet langpermisjonene før tjenesten i Tyskland var slutt. Da "Mannskapsavisa"s oppslag ikke gikk i oppfyllelse ble skuffelsen svært stor.
Derimot kom ca 750 mann seg hjem til Norge på langperm i jul- og nyttårshelgen. De fleste fikk seg dessuten weekend-turer til Danmark, Berlin, Ruhr og de britiske Leave Centres.
Det innløp dessverre også klager på denne brigade. En klage på ledelsen av et fotball-lag på reise til Brussel på for mye festing ble avvist av brigadesjefen. Det ble også rapportert om mindre bra opptreden fra enkelte som dro til permisjonssenteret Olympiastadion i Berlin.
I de enkelte garnisoner strevde velferdspersonellet med å få til et godt julenummer i sine leiraviser. Om dette berettes følgende fra Bn 2 i Goslar:

"Ekkos julenummer".
Vi feirer jubileum i redaksjonen i og med dette nummer blir utgitt. Det er som dere sikkert har lagt merke til det første tosifrede. Nemlig nr 10.
At dette skulle falle sammen med julenummeret passer oss utmerket. Nå slår vi nemlig to fluer i en smekk og prøver å lage et nummer som både er julen og vårt jubileum verdig. Men dette jule- og jubileumsnummer er ikke kommet til verden uten smerte.
Det har vært tusen og en motgang å overvinne, men det barnet som blir født med størst smerte er ofte det kjæreste. Slik er det også med oss. Jo større vanskelighetene er, jo mere setter vi inn på at tingene skal gå i orden.
Særlig har det vært vanskelig å skaffe til veie tegningene til dette nummer. Våre dyktige tegnere fenrik Hauge og John Sanden var ferdige med sine produkter i god tid, tenkte vi. Men akk. Som kjent må det lages klisjèer for at tegningene kan mangfoldiggjøres, og slike klisjèer lages fortiden bare i Braunschweig. Så vi måtte altså dit. Og dit kom vida også, ikke uten vanskeligheter, men la oss i taushet gå forbi disse. Alle kjenner problemet med å skaffe seg bil i en fart.
I Braunschweig fant vi etter noen timers kryssing gjennom ruinhaugen endelig frem til bestemmelsesstedet, og med et lettelsens sukk vandret redaktør og sekretær inn i fabrikken. Men der ble det morro. Først viste vi frem tegningen som ble høylydt rost. Så forklarte vi at de samme tegninger skulle bli klisjèer i løpet av en uke. Takk skjebnen. Det skulle vi aldri ha sagt. Et brøl var svaret. " Unmöglich meine Herren, wir haben -". Lenger kom han ikke. "Intet er umulig under solen, og klisjèene blir ferdig til bestemt tid", svarte vi, og jeg måtte benytte min trevinklede autoritet for å få mannen til å begripe at klisjèene måtte være
ferdig. Min tovinklede sekretær tråtte støttende til, og med fem vinkler og bataljonsjefen i ryggen byte mannen å prøve om han klarte det.
Heldigvis gikk det. Men først etter at vi hadde beæret samme fabrikk med nok et besøk noen dager senere, og truet med at vår kommandant ville jevne fabrikken til jorden om de ikke utførte våre ordrer. Det hjalp, og her ser dere resultatet."

(EKKO. Organ for Bn 2/Brig 472 i Goslar. Redaktør s/sersjant A. Ovesen. Redaksjonssekretær T. Fossum.
Illustratører: Fenrik Hauge og John Sanden. Nr 10 s 2.)

Også i denne andre brigade klaget enkelte på for lite mat. Britenes rasjoner fylte ikke opp "vommen" på samme måte som hjemme. Om dette har vi sakset denne historie fra samme leiravis:
"Det er en kjensgjerning at brødskivene blir tynnere og tynnere og at det blir mindre smør i forlegningen, om dette kommer av sparing til jul skal være usagt, skal bare ta med en historie utspilt i en av våre spisesaler og som taler for seg selv.
Jeg er blitt blind", lød det fra et bord. "Er du blitt blind", ropte alle i kor.
De hadde litt vondt for å tro ham på hans ord. "Ja, det er sikkert, pinadød,
jeg kan ikke se smøret på brød!"
Ved disse ord drog alle et lettelsens sukk, samme oppdagelsen gjorde de alle hver dag.
Plutselig hørtes fra samme mann:
"Synet i orden, gjennom brødskiva ser jeg nå halve Tyskland." H---."

(EKKO. Nr.lO side 5.)

Undervisning og velferd. Fra EKKOs julenummer 1947

Det var normalt 2 kinoforstillinger ukentlig med engelske, franske, danske og norske filmer. Ca 50% ble engelsk tekstet.
Tyskerne kom litt etter litt med på velferdssektoren. Om varietéene opplyste Brig 472 at de tyske show hadde vært de mest populære.
De norske kunstnere som kom ned hadde hatt et interessert publikum. Særlig hadde Alf Prøissen vært meget populær.
Brigadeledelsen ga ved avslutningen uttrykk for at resultatet av velferdsarbeidet helt ut var avhengig av velferdspersonellets dyktighet og oppfinnsomhet.
I de etter følgende brigader kom U/V tjenesten i fastere former. Det ble bedre med utstyr og hjelpemidler.

Brig 481

Ved denne brigade fortsatte den obligatoriske undervisning med 6 timer norsk og samfunnslære pr uke som før. Fritidsundervisningen ved denne sommerbrigade ble lagt praktisk an. Vel kontrollert korrespondanseundervisning ga godt utbytte for de elever som deltok. Her var det viktig etter brigadens oppfatning å ha gode biblioteker ved brigadens avdelinger.

Velkommen til Danmark. Foto: K Gjertsen

To avdelinger ønsket bedre utdannet velferdspersonell, ellers var de andre vel tilfreds. De vanligste tiltakene var også ved denne brigade permisjonsreiser, kino, teatre og kunstnerbesøk.
De norske permittenter fikk under permisjon til København i påsken 1948 disponere 180 sengeplasser i Østerbrokasernen. 13 plasser var tildelt befalet på 3 rom. Det fantes ikke varmt vann. Befalet fikk imidlertid laken i sengene, mens soldatene måtte medbringe 4 ulltepper hver. Prisen var kr 2,60 pr døgn. Alle ble invitert til danske hjem gjennom "Folk og Værn".
Som i de to foregående brigader var Berlin med alle sine ruiner et populært sted for weekendpermisjoner. Innkvarteringen skjedde ved det britiske permisjonssenteret på Olympiastadion. Dette stedet hadde sluppet nesten uskadd gjennom krigen, slik at man fikk et godt inntrykk av det imponerende, om ikke like vakre anlegget som Hitler hadde latt bygge til olympiaden i 1936.
Det kunne skje litt av hvert på en slik weekendtur, både av hyggelige og mindre hyggelige hendelser. 3 sersjanter fra oppklaringseskadronen i Gandersheim - som dro til Berlin med sjåfør og 3/4-tonner i siste halvpart av mars 1948 - satt imidlertid igjen med et hyggelig minne. En av dem forteller:
"Etter en bedre lunsj bestående av stekt lever og bacon i den britiske kantinen ved kontrollstasjonen Helmstedt, passerte vi de russiske grensepostene uten problemer, og tok fatt på den øde motorveistrekningen til Berlin. Bare noen få russiske militærkjøretøyer og enkelte loslitte tyskere som slet seg frem med kofferter og ryggsekker langs veikanten, var å se inntil vi kom inntil forstedene i den tidligere hovedstaden. Innkvarteringen på det britiske permisjonssenteret gikk greit, og så var det å vandre utfor å besiktige ruinbyen. Både Unter den Linden, restene av Rikskanselliet med Hitlers bunker, Branderburger Tor og de øvrige okkupasjonsmakters sektorer ble besøkt disse dagene.
Over alt miner og en befolkning kledd i en blanding av sivile klær og militære effekter. Men de fleste gater var ryddet, butikker var åpne med det lille de hadde av varer, og undergrunnsbanen gikk.

Berlin 1948. Restene av Hitlers bunker

En av kveldene besøkte vi NAAFI-bygningen på Reichkanzlerplatz som var den eneste nyreiste bygningen i den britiske sektoren jeg kan huske vi så. Dette var et stort og flott velferdsbygg i mange etasjer. Her var det restaurant, sersjantklubb, klubb for menige, kafeteria, rekreasjonsrom, salonger, dansesal osv. I et av lokalene med servering og stor aktivitet på dansegulvet til musikk fra et tysk orkester, ble vi anvist bord nokså nær orkesteret.
Den tyske dirigenten - liten og rund - ble etter hvert oppmerksom på våre uniformer, og merkene vi bar på uniformsermene. I en pause kunne han ikke styre sin nysgjerrighet, men kom bort til oss og spurte hvor vi kom fra. Etter at vi hadde pekt på det norske flagget og fortalt at vi var "Norweger", var det ikke måte på hvor blid han ble. Han gikk rett tilbake til mikrofonen og annonserte for publikummet på det tettpakkede dansegulvet at det var nordmenn på besøk. Derfor ville han spille en spesiell norsk melodi. Alle stirret mot oss, samtidig som de var ivrige etter å fortsette med dansen. Vi følte oss beklemt der vi satt.

Den britiske NAAFI klubben på Reichskanzlerplatz i Berlin

Det var imidlertid ikke mange dansetrinn som ble tatt da orkesteret fremførte Solveigs sang fra Peer Gynt. Derimot ble det en voldsom applaus etterpå, og en masse mennesker skulle hilse på oss og spandere drinker. Vi var plutselig blitt overmåte populære.
Det hele endte med at vi ble invitert hjem til et engelsk par som arbeidet i den allierte kontrollkommisjon (CCG). De bodde i en bitte liten leilighet hvor vi ble værende til langt på natt.
Dette var like etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia, og samtalen kom ikke utenom den spente situasjon som var oppstått. I denne forbindelse tok verten frem et eksemplar av Times, og viste meg en liten beskjeden spalte som fortalte at det norske Storting 16 mars hadde bevilget 5 millioner pund (100 mil kr) til styrking av forsvaret. Han syntes dette var utmerket og roste den norske holdningen. Det var første gang jeg hørte om beredskapsbevilgningen. Informasjonen på grunnplanet ved avdelingene i Tyskland var ikke alltid like god. Men vi fulgte kanskje ikke så godt med selv heller.
Vår selvfølelse var imidlertid på et meget høyt nivå da briten endelig kjørte oss "hjem" til Olympiastadion i en tidlig utgave av "folkevognboblen"

Fra de foregående brigader er tatt med savnet etter bi a mer brød og smør. Her en annen historie fra menig Alf Larsen, Kp C/Bn 1:
"Vi hadde det trivelig i bataljonen. Vi hadde bra forpleining. Vi syntes kanskje at vi fikk for lite brød. Men etterhvert skrumpet magesekken inn og sultfølelsen ble borte. Vi gikk inn for å bli bra soldater. Vi ville vise engelskmennene, og ikke minst tyskerne at det var tæl og disiplin i nordmennene.
Vi hadde ofte kameratkvelder både på bataljonsplan og på kompaniplan. Vi var så heldige at vi i stabskompaniet hadde en profesjonell scenekunstner, nemlig Ulf Wengaard. Han ble selvsagt utpekt til bataljonens teatersjef Han satte opp flere revyer og laget bra underholdning ellers også. Nesten hver måned hadde vi besøk av "Pegasus Welfare Show". Showet bestod av førsteklasses tyske artister. Hvert nummer ble annonsert av ei smellvakker dame. Hun hadde et skjold foran seg formet som et hjerte. Dette hjerte håndterte hun så suverent at vi guttene aldri fant ut om hun var splitter naken eller ei. Det var storjubel når hun viste seg på scenen."

Menig Alf Larsen har nok en historie å fortelle fra sin tid ved Brig 481:
"Vi syntes leiren vår var fin. Det var store rom med fire senger. Det var ordentlige madrasser, og det var ulltepper med hvite over- og underlakener. Fra Heistadmoen var vi vant til halmmadrasser. Det fineste var at det var et skredderverksted i første etasje i vår kaserne. Det var en DP-familie som drev verkstedet. For etpar sigaretter kunne vi få presset våre permisjonsuniformer. Vi ble like fine som engelskmennene på byen.
I leiren var det også en fin kantine. Der var et lite, fint orkester under ledelse av Hans Koch. Det ble sagt i leiren at Koch hadde vært førstefiolinist i Berlineroperaen.
I kantinen kunne vi kjøpe så mye øl vi hadde råd til. En menig soldat tjente 1`1/2 shilling pr dag. Et glass øl kostet bare noen få pence.

Fra en av ruingatene i Berlin våren 1948

Anton het den tyske øltapperen. Han solgte også kaker. Anton var en populær mann. Språkvanskeligheter hadde vi ikke i leirkantinen. 16 måneder hadde det vært nordmenn før oss. Tyskerne hadde forlengst lært seg norsk til business bruk. En soldat ville prøve tysken sin og bestilte "Kuchen". "Ska do ha ronde eller firkanta?" spurte Anton.

Språkvanskelighetene kom først når vi kom utenfor Braunschweig. Noen gutter fra Kp C, telemarkingene, fikk låne en 3/4 tonner og reiste på sightseeing til Hannover. Guttene gikk inn på en NAAFI-kantine der. Halvard satte seg alene ved et bord ved vinduet. Den tyske serveringsdamen kom og Halvard bestilte "Ein øl". Telemarkingene uttaler øl med lang ø. Dette forstod ikke damen. En mann kom til. Halvard holdt på sitt. Han skulle ha "ein øl". Øl betyr jo olje på tysk. Det ordnet seg omsider og Halvard fikk sin '1/2 pint. Halvard var tørst, og ølet gav mersmak. Han bestilte "ein te". På hans mål betyr det "en til". Nå var det ingen vanskeligheter. På et blunk stod det en rykende kopp te på bordet. Da knep Halvard øynene igjen. Han pleide å gjøre det når det ikke gikk etter hans oppskrift".

At Tysklandssoldatene kunne ha mange merkelige og interessante opplevelser under sine permisjonsreiser rundt i Europa fremgår av følgende historie fra en gruppereise som befal og soldater fra Bn 3/Brig 481 gjennomførte til Italia i juni 1948. Permisjon til Italia var ikke vanlig på dette tidspunkt. Om reisen - som førte til audiens hos paven i Vatikanet - forteller bataljonsprest Jens Bjelland:
"I Brig 481 var eg feltprest ved bataljonen i Göttingen.
Det var ei god tid som eg har hatt nytte og gagn av resten av livet. Eg trur eg vågar å seie at eg hadde den lukka å koma i eit nært og godt forhold til soldatane. Dei kom no titt og ofte når dei hadde noko på hjarta.
Og då det nærma seg i 10-dagerspermen, sat me ein flokk og tala ilag om korleis me kunne få mest mogleg ut av so pass lang "ferie". Kva reisemål skulle me setje oss? Då var det at det glapp ut av meg. "Mc reiser til Italia. Roma - Roma gutar." Dermed var det gjort. Det gjekk som eld gjennom bataljonen at nå held feltpresten på å laga til ei permreise til Italia. Det var bare å melda seg på. Og det varte ikkje lenge før 10-15 stykker hadde gjort det.
Hadde eg visst kva eg kom til å tumla bort i, hadde eg nok vore meir varsam med munnen. For det første fikk eg nå veta at det ikkje var høve til å reise til Italia på perm. Men det var vondt å narra soldatane på den måten, og eg tok saka opp med bataljonssjefen, oberstløytnant Lerheim. På vilkår av at eg ville vera reiseleiar og ta ansvaret, skulle me få fara likevel.
Eg fekk ordna med billettar på jernbanen sør gjennom Tyskland og Østerrike til grensbyen Balzano i Tyrol. Og ein fin augustkveld bar det sørover gjennom herlige, mektige landskap.
Me fekk mest ein dags opphald i Munchen og her tok eventyret til. Fleire kom og snakka venleg med oss på gata, og mellom andre ein fin, eldre herre som nok ikkje var nokon smågut etter visittkortet å døme. Der stod: Regirungsinspektor Geizler. Han tilbaud seg å guida oss i byen. Og me fikk både høyre og sjå så mangt. "Ja, nå lyt me sjå kardinalens palass" sa han, og drog oss med til eit veldig palass. Ja, her bur den kjente kardinal, erkebiskop Faulhaber, fikk me veta. Han var ein verdskjent, svært lærd katolsk kyrkjeleiar og særleg kjent for sin djerve motstand mot Hitler. Han var mellom anna ein personleg yen av fysikeren Einstein som tidlegare var ateist. Under ein samtale med kardinalen påstod han at det let seg matematisk prove at her er ingen Gud. "Eg vonar De finn reknefeilen", sa Faulhaber. Og slik gjekk det og. Einstein gjekk over til ortodoks jødetru.
Men så var det regirungsinspektoren. "Vil de ikkje helse på kardinalen?", seier han. Slikt hadde ikkje falle oss i tankar, men i ein blunk ordna han det. Og der stod me straks oppstilte i kardinalens audiensrom. Og der kom kardinalen i sitt prektige skrud og tala med oss. Då slo det ned i meg.' Det er ikkje kvar dag du fer og vassar mellom kardinalar og erkebispar. Dette måtte det gå an å få noko ut av. Så orda eg frampå om at me hadde tenkt oss til Roma, og kardinalen kunne kan hende gje oss eit skriv som gjorde det lettare for oss å ta oss fram.Jau då! Kardinalen sette seg til skrivebordet, og kom så bort til meg med eit stort kort der han hadde skrive at ein norsk prest med ein flokk soldater ville melde seg i Vatikanet. Og han bad om at me måtte verta godt mottekne der. Underskrive.' Michael von Faulhaber, Archbischof Kardinal. Jau, tenkte eg - dette skal verta noko å slå i bordet med når tida kjem. Og tida kom nok, men etter mange forviklingar.
Om kvelden kom me til ein by i Tyrol på italiensk sida som heiter Balzano. Nå laut me få tak i lire for å få billettar vidare. Det var så seint at bankar og forretningar var stengde. Men eg møtte ein kar som rådde oss til å prøva på det store hotellet i byen. Der møtte eg sjølvaste direktøren, og han var like blid som han var stutt og rund. Men kva kunne så han fortelja?Jau, at det hadde vore pengesanering i Noreg og at krona p.t. var mest ingenting verd. Og dermed var det ikkje tale om å få veksla der. Men han visste råd likevel. Han skulle bli med oss bort på jernbanestasjonen og snakke med jernbanefolka for oss så me fekk høve til å reise til Bologna. Der var det lett å få veksla! Du veit han ville sjå til å bli kvitt oss. Og enden på dette vart at me fekk gå inn i ei tom, mørk kreaturvogn og sitja på golvet natta gjennom. Det kunne dei ikkje godt krevja betaling for. Tidleg pa morgonen steig me av i Bologna. Me gjekk opp i ein park og la oss rett ned. Mange somna godt inn. Då livet vakna i byen laut me gå til aksjon. Me trong både lire og noko å eta. Ein sersjant og eg tok på byen. Neimen om det var lett å få veksla om det stod "Banko" aldri så mykje på skilta. Ein gatevekslar forbarma seg til sist over oss så me fekk lire til å kjøpa nokre appelsiner til frokost. Dei veit du gjekk ned i ein fart. Og der stod me utan både lire og det som etande var. Nå var det verre enn nokon gong. Og så midt inne i Italia. Ein utveg måtte det bli for oss. Enden på rådslaginga var at me tok oppstilling og marsjerte raskt og taktfast beint til jernbanestasjonen og spurde etter første tog til Rom. Ja, det stod klar til avgang. Men nå hadde galgenhumøret kome for alvor. Gutane storma inn i ein flott 1.klasses kupevogn og skreik. "Reservert for militære," Dei få som alt hadde sett seg der kom seg undan i ein fart. Og dette var ei stasvogn. Mindre kunne me ikkje gjera det etter ei natt i kuvogna.

Eksempel på «Movement Order»

Korleis dette ville ende fekk bare stå si prøve. Eg trur nok mange av gutane var fælt spente og ikkje så få måtte innom ei dør det stod "Ritarata" på. Kan du tenkja deg eit ord som minner meir om rumling i magen! Og nå høyrde eg ein konduktør langt borte som ropa. "Bigletti -bigletti" Ropet nærma seg uhyggeleg og eg skjøna at nå var gode råd dyre. Som eit lyn slo det ned i meg: Du har eit flott kort i lomma: Military Movement Order stod der på det - endå til med ekstra fine bokstaver. Stempla var det, og data stemte med reisa vår. Dette kortet gav deg høve til å reise nokre mil med tysk jernbane innan den engelske sona i Tyskland - ikkje til Roma og slett ikkje på pavebesøk. Konduktøren snudde og vende på det ei tid, men so smilte han opp og nikka og godtok min forklaring. " Ticket for all together " "Yes, That's allwright". Så var me gjennom det nålauge. Og slikt kunne ein prest finne på? "Ja, det er ikkje so greitt" sa guten. Han hadde fått bek i håret. Og nå fekk me ei fin reise i fleire timar -heilt til Firenze. Der var det konduktørskifte. Og den nye karen var ikkje så beintfram å hanskast med. Her kom du ikkje langt med Movement-orderen. Han vart helst brysk og morska seg opp før han gjekk vidare. "Han ser du snart att!" tenkte eg. Og der kom han drivande og greip meg i skuldra og drog meg gjennom endelaust lange korridorer så fullpakka og tettstuva med folk at det ikkje var til å undgå at eg trakka ei fin frue på tåa så ho skreik "Maria Madonna" etter meg. Det var tydeleg at me var i pavelandet. Og ferda enda i ein liten, utruleg luksusutstyrt kupe med raude plysjmøbler og annan stas. Og her sat det litt av ein herremann i einsam majestet. Majestetisk ja. Han likna beint fram på eit bilete me hadde heime av kong Oscar II. Og han hadde ikkje mindre til uniform heller. Raude renner i buksene, gullkanta oppslag på armar og krage, raudt bandolær og dusker på skuldrane. Nå veit du at me kom frå ein kardinal. Og etter antrekk og kupe å døme, måtte denne minst vera admiral. Og det kunne då vera noko å ta med seg i tillegg til pavar og kardinalar - så eg våga meg frampå og spurde kva han dreiv med. Han var kelnar på spisevogna! Så uniformsglade er dei i sydlanda. Men godslig og blid var han og snakka framifrå engelsk - så me fikk forklara oss skikkeleg. Han roa ned konduktøren og me skulle få fara til Roma og ordna opp der. Toget snegla seg sørover i ein sydens sommerdag. Ut på kvelden kom konduktøren og ropa til oss. "Bella Roma" - skjønne Rom.
Bella Roma, ja! Då me kom ut på perrongen dukka det opp 15-20 væpna politimenn og slo ring rundt oss. Då veit du me var ikkje høge i hatten. Det bar heldigvis ikkje i arrest, men til eit informasjonskontor i stasjonsbygningen. Og her måtte me ein framifrå hyggeleg kar som og tala perfekt engelsk. Me fekk forklara han skikkeleg om alt me hadde vore oppe i, og eg lova å koma tilbake og ordna opp så snart me fikk veksla. Og det skulle då gå an i sjølvaste Rom, meinte eg. "Ok yes, that's easy, " smilte han og vinka politimennene vekk. Dei smilte og helste høfleg. Og borte var dei som nåla i høystakken.
Men så var det å finne ein stad å bu desse dagane i den evige stad. På vår gatesleng oppdaga me eit mektig bygg der det stod "American Embassy". Her må det vera råd å få noko rettleiing, tenkte eg og fikk tala med ein tenestemann. Jau, han skulle då endeleg hjelpe oss. Og trur du ikkje karen ringjer til eit flott hotell i sentrum av Rom og tingar rom til dei norske soldatane og stilte guide attpå. Dette var saker for norske gutar utan ein lire i lomma. Eg fekk tak i hotelldirektøren og forklarte stillinga. Han var ein sers imøtekomande mann som forstod knipa vår. Me skulle bare slå oss til, så vart det ein råd. Og det vart det heldigvis. Det var ikkje så lenge før Me fekk veksla så me vart reine liremillionærar. Då var det som eg fekk pusten tilbake, og det første eg gjorde var å gå på jernbanestasjonen og gjera greitt oppfor oss og likeeins på hotellet.

Permittenter fra Bn 3/Brig 481 i Italia 1948 etter audiensen hos pave Pius XII. I midten feltpresten, løytnant Jens Bjelland. Til høyre for ham, sersjant Nils Gjelsten. Foto: N Gjelsten

I Rom gjekk me frå stad til stad i den gamle historia. Ei stor oppleving var det sølvsagt å sjå Peterskyrkja, men me sikta oss snart inn på Vatikanet. Der krydde det av folk. Og eg kom i hug det fine kortet eg hadde i lomma og gav det til ein stram kar i flott uniform. Han sag pi kortet og glåpte noko forundra pi meg. Så for han inn i eit siderom der ein flokk prelater var samla. Og der kan du tru det vart oppstyr. Ikkje om me hadde kome beint frå Vårherre kunne det snaut ha vorte meir sprøning og øsing. "Kommen sic wirklich von Faulhaber?" høyrde eg dei sa. Straks var det ein flokk schweizergardister som tok seg av oss. Me undrast fælt på kva dette styret skulle tyda på og eg spurde ein av gardistane. Og han kunne fortelje at det var kome melding frå paven om at han ville ta imot den norske presten og soldatane hans i privat audiens, noko "vanlege" folk sjelden eller aldri opplever.
Etter ein lang marsj gjennom korridorar og safer kom me inn i pavens audiensrom. Me vart stilt opp i ein halvsirkel og fekk rettleiing om korleis me skulle stella oss. Og der kom paven sjølv med eit fylgje av Vatikanoffiserar. Han heldt først ein tale til oss der han ga uttrykk for at han sette pris på å få ta imot oss. Og sanneleg var han raus den dagen: "Eg har ei medalje som eg gjev til dei eg tek imot privat. Idag har eg den gleda å få gje dette minnet til kvar enkelt av
dykk. Og til sist vil eg gje dykk mi særlege velsigning. " (Meine besondre Segnung.) Så gjekk han runden til kvar enkelt i følgje med ein kar som bar eit fat med medaljer. Eg fylgde og sa frå om dei som kunne tysk eller engelsk. Han ville gjerne veksla nokre ord med flest mogleg. Då dette var over, stilte han seg i halvsirkelen og lyfte handa til velsigning. Og det var verkeleg ei høgtideleg oppleving å bli velsigna av sjølvaste pave Pius Xli. Me fekk ta han i handa og takke for medalja. Den har nok dei fleste av oss enno. Ei tid gjekk eg med henne i klokkebandet så lenge det var på moten.
På toget heimatt til Göttingen sat me ilag med mange som tala godt tysk. Eg fortalde om paveferda og då eg tok opp medaljen og fortalde at denne hadde me teke imot av pavens hand, slo dei forhjelpemeg krossteiknet i heile kupeen."

Om denne reisen med så mange hendelser har nå avdøde sanitetssoldat Arnfinn Rangsæter, Dalsfjorden - og tilhørende stabskompaniet ved Bn 3/ Brig 481 - i sin dagbok hver dag gitt en detaljert beskrivelse.
Der roser han feltpresten Bjelland som reiseleder, og skriver bl a:
"Han har ein ulikande jobb. Det er så mange ting som skal ordnast. Men Bjelland har eit humør eg skulle ynskje var mitt. Han har tru på ein god ende kor mørkt og vanskeleg det har vore mange stader."

Og videre om pavebesøket:
"Paven gjekk så rundt, trykte oss i handa og gav kvar einskild av oss ein medalje med pavebilete på. Den må eg gøyma som gull. Det var ein stor stund. Eit minne som stend for meg alt med eg lever. Det var høgtidssamt."

På permisjon i Paris. Norske soldater i den norske ambassade 17 mai 1948. Foto: K Jacobsen

Rangsæter har i sine dagboksnotater også kommet inn på de underholdere som kom ned fra Norge, noen gode og andre mindre bra. Fra lørdag 1 mai 1948 står bl a følgende:
"I går kveld var Helge Ingstad på kantina og synte film og fortalde frå Svalbard. Det er rart med eit menneske som talar dreven av ville og glede for ei sak, slik er det med Ingstad.
Halve filmen var fargefilm så det beintfram var ei oppleving det vi såg.
Kantinen var sjølvsagt full og Ingstad vart mykje fagna. Han minte oss soldatar om at Svalbard er ein del av Noreg, og som så skulle verta så måtte vi nordmennn forsvare det såvel som Noreg sjølv"

Brigaden hevdet i den avsluttende ekserserrapport at skulle U/V apparatet utvikles videre, måtte det fast tilknyttes personell med spesialkompetanse. Nå var det etter brigadens oppfatning tilfeldighetene som rådet som følge av fortsatt et meget uensartet norsk befalskorps. U/V-personellet burde ha bedre sivil utdanning. Brigaden foreslo for øvrig å sløyfe U/V-sjefsstillingen. Den mente at undervisning og idrett kunne sortere direkte under brigadestabens operasjonskontor.

Brig 482

På bakgrunn av Brig 481s forslag om U/V-stabens forhold og tilknytning til brigadestaben, fant Brig 482 det riktig å gå igjennom denne del av organisasjonen mer i detalj. Det første som skjedde var at det ble foreslått å få tilsatt en leder for brigadens reisekontor samt en leder for film- og fotokontor.
Brigaden fant også å måtte ta hensyn til den praksis som syntes å ha blitt innarbeidet ved at brigadepresten var knyttet som tjenestegrenssjef direkte under brigadesjefen, og ikke under U/V-sjefen.
Enn videre fant brigaden det naturlig å innpasse tjenesteundervisningen og tjenesteidretten ved avdelingene til operasjonssiden, og i direkte samarbeid med U/V-offiser og idrettsoffiser.
Brig 482 praktiserte således stort sett den ordning at den attasjerte U/V avdeling med U/V-sjefen som bindeledd, parallelt med forsyningssiden og forsyningssjef, ble knyttet til brigadesjef og stabssjef. Denne ordning fant Brig 482 var riktig og effektiv. Problemet syntes derfor i denne brigade ikke å være spørsmålet om en egen U/V-avdeling med egen U/V -sjef, men derimot de forskjellige tjenestegrenssjefers fastere eller løsere tilknytning til U/V-sjefen.
Begrepet "velferd" i videre forstand omfattet - ifølge brigaden - alle tjenestegrener som ikke var lagt inn under 0- eller A/K- siden. Disse burde slik Brig 482 så det, sammenfattes i en avdeling (U/V-avdelingen). Dette også for at så mange virkeområder ikke burde belaste brigadesjef og stabssjef direkte.
På denne tid tok TK-sjefen opp med NRK spørsmålet om å få en egen relésender til de norske styrker. Lytteforholdene var fortsatt meget vanskelige.
I brigadeordre nr i av 23 august 1948 ga Brig 482 detaljerte bestemmelser om permisjonsreiser såvel i Tyskland som til andre land.

Brig 491

Av brigadeordre nr 16/49 fremgikk det at permittentene til Paris bodde i teltleir til en pris av 220,- danske kroner for et 10 dagers opphold.
Det ble påpekt at noen reiste ulovlig på tyske tog med "Troop Movement Orders", istedet for å kjøpe billett i DM.

Om tiden der nede uttaler Kyrre Bjugn, Sbkp/Brig 491 følgende:
"Inntrykkene fra permisjonsreisene er kanskje det som huskes best. Under reiser til sentrale byer i Vest-Tyskland fikk vi bekreftet i fullt monn det vi hadde hørt og lest om. De enorme ødeleggelsene, med kilometerlange ruinhauger og all elendigheten ellers som fulgte i krigens spor, gjorde et voldsomt inntrykk på oss. Hyggeligere minner fikk vi under våre opphold ved britiske permisjonssentra i Tyskland og besøk utenfor landets grenser, f eks Danmark.
Vi glemmer heller ikke alle flyktningleirene merket "Displayed Persons", hvor hundretusener fra østlige områder hadde søkt tilflukt og levde som hjemløse, eiendomsløse og illusjonsløse mennesker i små elendige brakker.
Vi var jo pålagt å opptre strengt korrekt overfor den tyske befolkning som soldater og representanter for Norge. At enkelte av oss falt for fristelsen til a skaffe seg suvenirer og et tysk fotografiapparat ved illegalt å omsette noe av vår forholdsvise rikelige sigarettporsjon, er fullt forståelig. Jeg tror ikke slikt svekket det inntrykk britene og andre hadde av oss."

Nordmennene lærte på denne tiden svært mye av britene. Dette som følge av fortsatt et meget uensartet befalskorps. Mange ble tatt ut til å delta i kurs av forskjellig slag i den britiske sonen. Oppleggene var alt overveiende meget gode. De aller fleste som kom med vil hevde at de fikk utvidet sine kunnskaper. Det var imidlertid øyensynlig også unntak fra dette. Som en kuriositet, og ikke ment som kritikk, forteller Vegard Vigerust, undervisningsassistent ved Bn 1/Brig 491 følgende:
"Som undervisningsassistent vart eg utteken til å lære å køyre film for soldatene, på eit kurs ved hovudkvarteret for BAOR, British Army of the Rhine, byen heitte Bad Öeynhausen.
Dette var i mars-april. Vi var berre to nordmenn, den andre var Sverre Therkelsen frå Vestfold, han hadde vore eit år i USA eller England.
All undervisning gjekk for seg på engelsk. Maken til kurs har vel knapt vore arrangert i militær samanheng! Det varte i heile to veker, og vi skulle lære å bruke eit framvisarapparat av gamal type, det kunne greitt seg med ein dag! Vi var sjølsagt glad til. På formiddagen var det teori, etter lunsj vart vi henta med ein tre-tonner og frakta utanfor byen, til ein svær nedlagd hestestall etter det tyske kavalleriet, vi stod mest kvar dag i dei to vekene og øvde oss på å køyre film, for det meste defekte spelefilmar frå i 1930-åra. Når ein av oss bak sitt apparat viste ein film der det brått kom ei vakker primadonna med utringa kjole på lerretet, kunne brått ein av dei britiske leigesoldatane rope. "Stop, stop! Hold it!" Og så kunne han springe fram og gje seg til å kysse lerretet der utringinga var størst. Dette var den praktiske delen, teorien Pa førmiddagen var det vanskelegare for lærarane å tøye utover to veker, men dei hadde tydelegvis vore igjennom dette før. Etter langsamleg slepande instruksjon frå tavla måtte vi teikne eine og andre sida av apparatet, med knotter og hjul og knastar, setja piler og namn. Deretter lærte vi opp att og opp att å trefilmen og spole, den store utfordringa låg i å få hola på filmbandet til a falle inn på hjulknottane så det ikkje byrja å flipre. Hadde marskalk Montgomery under Afrika-felttoget sett denne operasjonen varsom eit panorama i horisonten, ville han ha ynskt å sjå ei røykbombe hivd inn i undervisningslokalet. Men korleis fylte så dei to lærarane all den tida som var att av teori-timane? Jau, dei fortalte vitsar, og stort sett alle grove, den eine verre enn den andre, så heile salen braka av latter, britar og belgiarar, nederlendarar og danskar hiksta så tårene trilla. Sjøl om eg hadde bifag frå universitetet forstod eg berre halvparten av poenga, for under vitsinga tala lærarane likefort som dei tala sakte under teorien, men stundom kunne eg sjøl gje meg heilt over og berre skratte. Therkelsen forstod alt, men sat heilt bleik og rørte knapt ein muskel i andletet, han var personleg kristen og litt av ein alvorsmann, eg vart etter kvart nokså solidarisk med honom. Lærarane må nok til slutt ha skjønt at vi vart fleire og fleire som såg tvilande på dei, kanskje ottast dei at vi skulle klaga til ein eller annan general. Iallfall syntest dei å gardere seg.' Vi fekk alle eit vakkert vitnemål med karakterar som skulle leverast avdelingssjefen, og på alle papira hadde dei to pedagogane med skrivemaskin laga eit tillegg nede i venstre hjørne, noko slikt som.' "This candidate - Denne kandidat arbeidde spesielt godt og samvetsfullt og synte gjennom heile kurset interesse og flid ... ". Litt variasjon var det i desse merknadene, og eg er sikker på at Therkelsen fekk den beste. Ikkje fritt for at vi lo godt på veg nordover til Rendsburg og Flensburg, og ei veke seinare fekk eg telefon frå Therkelsen, han hadde høgtideleg blitt kalla fram på lina og fått skryt av sjølvaste bataljonssjefen, slike gutter det vil gamle Norge ha!"

Brig 492

I denne brigade fikk velferdsavdelingen til en enestående pakketur for korporaler og menige til Paris. For kun 199 shilling eller 191 danske kroner fikk 10-dagers permittentene reise, opphold og sight-seeingturer i verdensbyen. Det fine med det hele var at guttene kunne betale med danske kontanter, og som det het, helst i 10-kronersedler.
Befal - offiserer og sersjanter - kunne også bli med på turen. Prisen for dem ble imidlertid vesentlig høyere, nemlig 329 danske kroner. Skulle imidlertid disse ha tatt turen på egen hånd ville de ikke maktet det til denne prisen.
Også ved denne brigade ble det utarbeidet diplomer av forskjellig slag. På forhånd ble det utlyst konkurranser om beste forslag. Her gikk løytnant Jonn Syversen seirende ut. Dette ble beskrevet i leiravisa "Mobil" slik:
"Minnediplom tegnet av ltn Syversen.
Ltn. Syversen, kvartermester i Sankp., er blitt en rik mann. I løpet av utrolig kort tid har Velferdskontoret utbetalt han 10 pund. Han har nemlig vunnet to priser, hver på 5 pund, den ene for beste velferdsdiplom, det andre for beste minnediplom for Brigade 492.
Også på annet sted har vi uttrykt vår glede over å ha seierherren blant oss. Det kan vi ikke la være å gjenta her også! - Gratulerer!"

Brig 501

Brigaden ga i sin rapport uttrykk for at U/V tjenesten var blitt gjennomført med stor dyktighet og rutine. Dette som følge av at U/V personellet hadde tildels lang tjeneste bak seg ved brigadene.
På grunn av et omfattende øvingsprogram hadde ikke denne brigade fullt ut greid 6 timer pr uke med undervisning i norsk og samfunnsfag. U/V sjefen mente imidlertid at den totale innsats likevel hadde vært god.
I tillegg til denne undervisning hadde sjefen for Hæren 18 februar 1950 bestemt at det i tillegg, enten på en lørdag eller mandag, ukentlig skulle avvikles en kompanisjefens time. Den skulle ta opp til behandling siste ukes virksomhet samt kommende ukes gjøremål. Videre få frem andre aktuelle spørsmål. Hensikten var å bedre kontakten mellom sjefen og soldatene, samt best mulig å sikre at de oppsatte programmer ble gjennomført og forstått.
Ved Brig 501 - som i de etterfølgende brigader - hadde fritids- og brevskoleundervisningen kommet i gang for alvor. Det ble avviklet 31 kurs med 1117 timer for 355 deltakere. Videre var det 528 innmeldte elever til brevundervisning, men 62 elever falt fra. Lønnen til lærerne i fritidsundervisningen var kr 7,- pr time.
Det var nå etablert 7 leirbiblioteker med tilsammen nesten 8000 bind. Dessuten var det ett sentralbibliotek med 1450 bind.
Brigaden mente at betydningen av undervisningen i norsk og samfunnsfag var overdrevet. Som eksempel ble tatt MP-kompaniet hvor 91 % av de menige hadde høyere utdanning, og hvor det ikke var noen interesse for gjentagelse av tidligere tilegnet lærdom.

Brig 501 fikk til forskjell fra enkelte tidligere brigader virkelig utnyttet 10-dagers permisjonen. Hele 4075 mann - hvilket var 97% av styrken hadde hatt denne langpermisjon. Brigaden hadde også utarbeidet en oversikt som viste følgende:

Vi ser at det store flertall av mannskapene valgte å besøke fremmede land fremfor Norge. En slik enestående sjanse som de nå hadde, ville soldatene ikke gå glipp av. For en billig penge kunne de nå komme til steder de ellers ikke ville hatt mulighet å få sett. Med nyinnkjøpte kameraer fikk mangemed seg inntrykkene fra turene, og som den dag i dag finnes i album i mange norske hjem.

Norske permittenter i Versailles. Foto: P Jorfall

Brig 501 sa om det samme i sin rapport følgende:
"Brigaden anser det å være av den største betydning for den ungdom som kommer ned i brigadene, å få se seg om i Europa og mener flest mulig bør tilskyndes å nytte de store muligheter som foreligger for besøk i fremmede land.
Brigaden oppfordret derfor soldatene til å reise videre ut i Europa framfor å reise på permisjon hjem til Norge"

Brigaden fremholdt den strålende danske gjestfriheten. Ialt hadde vel 2000 mann vårt på tur til Danmark. Mange hundre hadde hatt opphold i danske hjem. Brigaden sa at det danske "hjelpe-program" hadde et omfang som de færreste i Norge var oppmerksom på. Den 4 august inviterte således brigaden 27 representanter for de danske faddere til en middag i Flensburg. I denne brigade ble det spilt 47 filmer på 298 gratis - og betalende forestillinger. Interessen for besøk ved tyske kinoer hadde ifølge Brig 501 økt. Av besøk fra Norge var det orienteringen om "Kon-Tiki"-ekspedisjonen som hadde vakt størst interesse.
Brig 501 hadde 3 horn- og 2 rytmeorkestre, og hvor i alt vesentlig soldatenes egne instrumenter ble benyttet. Også i denne brigade var det de tyske "Show"s som ble ansett som best blant opera, teater og konserttilbudene.
Med mulighetene for å få kjøpt fotoapparater var interessen for å forevige inntrykkene fra Tysklandsoppholdet overveldende. Svært få blant soldatene hadde tidligere eid noe kamera. Av sikkerhetsmessige grunner ble det ved brigadene opprettet et eget fotolaboratorium som ble drevet på forretningsmessig basis. Dette fikk et stort press på seg i arbeidet med å effektuere den store mengde film som ble sendt inn til fremkalling. Pågangen økte påtagelig i Brig 501s tid etter at kjøp av fotoapparater på det tyske marked ble frigitt. Leveringstiden kom da opp i inntil 2 måneder. Årsaken til dette var først og fremst plass- og apparatmangel ved laboratoriet.
I Brig 501 ble det iverksatt en kollektiv forsikringsordning ved at alt personell ble trukket 1 sli hver ved dødsfall. Dette førte til at det i tre tilfeller var blitt utbetalt kr 4000 til soldaters pårørende etter dødsfall.
Okkupasjonsstyrkene i Tyskland hadde en viss jaktrett på bestemte avgrensede områder. Her var fastsatt bestemmelser for jakttid, våpen, ammunisjon, jaktkort mv. Brig 501 måtte beklageligvis konstatere at det var fremkommet berettiget klage på ulovlig jakt av norsk personell. Det ble i den forbindelse bemerket at både britene og tyskerne hadde en høy jaktkultur, og at de ikke respekterte slendrian på dette området.

Brig 502

Brigaden opplyste i sin avsluttende rapport at såvel undervisnings- som velferdstjenesten hadde forgått etter de samme retningslinjer som for tidligere brigader.
Nytt for denne brigade var opprettelsen av det norske permisjonssted i Bad Hofgastein i Østerike. Stedet ble valgt under hensyntagen til at de
norske permittenter skulle få best mulig anledning til å gå på ski, og samtidig få et minneverdig opphold.

Permittenter ved avreisen fra Bad Hofgastein. Foto: K Gjertsen

Brigaden påpekte behovet for en offiser som ordenshåndhever ved permisjonsstedene. Dette fordi det også for denne brigade innløp rapporter fra britene om dårlig oppførsel fra norske soldater ved deres permisjonssteder. Britene antydet sågar muligheten av - dersom forholdene ikke bedret seg - å stenge nordmennene ute fra sine permisjonssentra.

En fem-brigaders oversikt viste at antallet mannskaper i organiserte permisjonsreiser til Danmark var stort:

Dessuten ble i samme periode ca 2000 invitert til danske hjem eller av institusjoner.
Fra en av brigadene forteller daværende sersjant Einar Fjærvoll om dansk lynne bi a følgende:
"Jeg kjørte en liten Opel, og i utkanten av København tok jeg med 2 svenske haikere med svenske flagg på sekkene.
De var skrubbsultne, og et gammelt brød jeg hadde gikk ned på høykant. De hadde gått hele dagen uten å få kjøpt noe da danskene forlangte brødmerker. Dette var jo ikke nødvendig,
Begge var derfor svært glade for å sitte på, ikke minst fordi ingen av de store Volvoene på veg fra Sverige til Tyskland hadde stoppet mens de sto langs vegkanten viftende for haik.
Ved fergeleiet i Korsør var køen enorm på grunn av for lite og nedslitt fergemateriell. Det så ut til at vi ikke kunne komme over til Fyn før neste dag.
En dansk kontrollør kom etter en stund bort til bilen min og spurte om jeg var norsk, hvilket jeg bekreftet. Han vinket oss så ut av køen med forklaring til sure svenske Volvosjåfører om at akkurat en så liten bil var det plass til.
For ikke å miste sjangsen ba jeg mine svenske passasjerer mile inn flaggene og ikke si noe. Det gikk de gladelig med på. Vel ombord kom kontrolløren smilende bort og sa:
«Den klarede vi skam godt du!»

Brig 511

I denne brigade ble det en stor utskifting av velferdspersonellet. Forsvarsledelsen hjemme ønsket i prinsippet at befalet bare skulle tjenestegjøre i en brigadeperiode. For enkelte-som
f eks prester, velferdspersonell og andre spesialister - ble tjenestetiden forlenget, hvilket skapte kontinuitet og erfaring. Det store ombyttet av personell i denne brigade ble ansett som meget uheldig.
Brigadens avdelinger var godt fornøyd med undervisningstjenesten, bortsett fra avdelinger hvor innslaget av soldater med høyere utdanning var stort. Her - som i tidligere brigader - ble det påpekt at soldatene hadde fått lite utbytte av opplæringen. Ingeniørkompaniet hadde skilt ut en egen studentklasse, et tiltak Brig 511 mente å ha mye for seg.
Brig 511 opplyste kort at såvel fritids - som brevskoleundervisningen gjennomgående hadde slått bra an. Videre hadde bibliotekuttaket vært meget stort.

Dybbøl skanse 29 juli 1951. En norsk soldat fra Bn 2/Brig 511 takker Johanne Hansen som representant for Danske kvinder. Foto: Holtermann

«Kronprins Olav» med permittenter hjem til Norge ijnni 1951. Foto: A Rossing

Også så sent som i Brig 511 ble det påpekt at befal lett fikk den innstilling at velferd var dem uvedkommende siden det var tilsatt eget velferdspersonell. Det var - etter brigadens oppfatning - avdelingssjefene som i første rekke måtte motvirke en slik innstilling.
Reiseomkostningene på 10-dagers permisjonen utgjorde for hver soldat kr 90,- til København og kr 260,- til Paris.
Også ved denne brigade kom det klage på noen permittenter. Særlig gjaldt det 200 med MIS «Kronprins Olav» til Oslo 20 juni 1951.
Det var de sivile som uttrykte misnøye med brigadepersonellets opptreden. Undersøkelsen viste at det var særlig personell fra Bn 1 og feltartilleribataljonen som hadde skeiet ut, mens dragonene ved oppklaringseskadronen hadde vært bra.

Brig 512

Brigadeledelsen tok i sin ekserserrapport spesielt for seg at undervisning og velferdstjenesten utførte en rekke oppgaver som ikke ville forekomme ved en feltbrigade. Det ble helt riktig påpekt at det UN personell som betjente brigaden i Tyskland, etter oppsetningsplanene tilhørte Tysklandskommandoens statiske stab. I nåtid må det imidlertid konstateres at feltog mobiliseringsbrigadene senere ble alle oppsatt med velferdspersonell. Verdien av dette element ble øyensynlig ut fra erfaringene, funnet så stort at det ga grunnlag for å få det med i oppsetningsplanene.

Billett for 10 dagers permisjon til Østerrike for ca 270 kr

Denne brigade var fornøyd med sitt velferdspersonell. Dette vel fordi også disse nå hadde ervervet erfaring fra virke i foregående brigader.
Garnisonssjefene uttalte at den obligatoriske undervisning i norsk og samfunnsfag lot seg innpasse i øvingsprogrammet. Verdien av norskundervisningen ble for de flestes vedkommende ansett som noe tvilsom.
Brevskoleundervisnigen fortsatte. Av annen kursvirksomhet mente Brig 512 at denne burde innskrenkes til de rene språk-kurs. Adgangen til å nytte tyske lærere var sterkt begrenset som følge av knapphet på DM-budsjettet.
Det fremkom intet annet om bibliotek- og filmtjenesten enn det som var kommet til uttrykk i tidligere brigader. Heller ikke når det gjaldt fototjenesten, reisevirksomhet eller kunstnerbesøk.
Nytt var imidlertid at Brig 512 - i samarbeid med Forsvarets undervisnings- og velferdskorps - hadde gjennomført yrkesveiledning for alt personell i brigaden. Dette samlet stor interesse.

Norske soldater hos dansk vertskap julaften 1951. Foto: K Gjertsen

Brig 521

Brigaden opplyste at UN-tjenesten hadde vært drevet stort sett etter samme retningslinjer som tidligere. Nå var det blitt rutine til forskjell fra i de første brigader.
Det hadde i denne brigade lykkes å innrede endel hobbyrom, idet det ble hevdet at det var viktig å oppmuntre soldatene i egen virksomhet istedet for at de var passive tilskuere og tilhørere.
Brigaden slo også til lyd for å redusere kunstnerbesøkene, og heller benytte pengene til å kjøpe inn instrumenter. Det ble hevdet at det bl a ved Bn 2 var mange gode janitsjarmusikere, men at mangel på instrumenter umuliggjorde etablering av et eget bataljonsmusikkorps.

Brig 522

Brig 522 anså - til forskjell fra tidligere brigader - at den obligatoriske 6 timers undervisning i norsk og samfunnsfag var påkrevet. Imidlertid hevdet flere avdelinger at undervisningen lå for lavt for dem med realskole og eksamen artium, og for høyt for dem som sto tilbake med hensyn til utdanning og evner. Fra UN-befalets side ble det foreslått å forlate ordningen med undervisning tropps- og kompanivis, og heller gå over til en klasseinndeling som tok hensyn til mannskapenes tidligere utdanning.

Velferdskontorene Brig 522 i Schleswig. Foto: FMU

Brigadeledelsen trodde dette hadde mye for seg, og foreslo en prøveordning.
I fritidsundervisningen deltok 1/6 av brigadens personell, og 1/10 var opptatt med brevskolekurs. Av de praktiske kurs samlet fotokursene mest interesse.
I denne siste brigade ble det 11 november 1952 startet en seilflyklubb på Schleswig Land med løytnant Mellesdal og major Otto Øvrevik som initiativtakere. Førstnevnte ble valgt til formann Allerede fra starten fikk klubben 47 medlemmer, hvorav en kvinne, fru Klunde.
Et seilfly av typen SG 38 ble innkjøpt i Danmark allerede 15 november for DK 1500,-. Prøveflyvingen dagen etter viste at flyet var i utmerket stand. Videre ble innkjøpt et byggesett til et nytt seilfly, samt motorwinch m/wire og motor.
Praktisk flyging foregikk på fire av ukens dager, herunder lørdager og søndager.
Eksamensbestemmelsene til A-merket var:
- 4 flyginger rett frem av minst 20 sekunders varighet hver, samt
- 1 flyging rett frem av minst 30 sekunders varighet, alle 5 flyginger etter at starttauet var droppet etter vinsjen eller slepebilen hadde sluppet. Alt skulle skje innenfor en landingsbane på 30 m bredde.
Det fremgår av rapport fra klubbens virksomhet at flyet havarerte under skoleflyging i julehelgen 1952. Med for liten fart med en venstre stall-turn tilfølge, gikk flyet i bakken. Det synes ikke å ha vært personskader, men høyre flyvinge brakk. Skadene ble utbedret vesentlig ved bistand fra tyske seilflyvere, og flyet kunne allerede tas i bruk i begynnelsen av januar 1953. I samband med 10-dagers permisjonen organiserte brigaden reiser til følgende land:

To puljer ble sendt med «Svalbard» gratis Norge-Tyskland jul og nyttår.
I samarbeid med foreningen «Norden» arrangerte brigaden week-end reiser til Danmark for ialt 1880 mann. På organiserte sightseeingturer i VestTyskland deltok 6100 befal og menige.

Permisjon i Danmark. Visekorporal O Rønning hos dansk familie.
Foto: FMU

«Brigadesjefens fond» til «fadder» fester for danske kvarterverter for norske soldater ble oppbrukt i denne siste brigade. I alt hadde rundt 15 000 nors-ke soldater vært på permisjon til Dammark i den norske Tysklandstiden. Fotokontoret fremkalte 6584 filmer, laget 43 409 kontaktkopier samt ialt 69 800 forstørrelser. Som det sees ble fotografering en ikke uvesentlig fritidssyssel.
Brig 522 opplyste at et fotoarkiv ville bli oppbevart ved Forsvarets Filmtjeneste.
Soldatene satte selv igang 8 teatergrupper og ga 23 forestillinger. Fra Norge kom skuespillere som ga ialt 35 populære opptredener.
Det ble avholdt 72 kameratkvelder, og det ble opprettet 2 «mannskapsklubber». Disse var i Rendsburg og Schleswig. Her var det god underholdning og anledning til bevertning og dans 1-2 ganger pr uke. Klubbene ble meget godt besøkt.
I tillegg til jazz-bands fikk såvel Bn 1 som artilleribatljonen organisert egne bataljonsmusikkorps. Om dette uttalte sistnevnte batajon:
«Denne (Bn musikken) har vært til megen glede for avdelingen både som underholdning og som et representativt organ ved forskjellige tjenestelige anledninger. Den har bidratt til å øke samholdet og avdelingsstoltheten. »

Brigaden sluttet seg fullt ut til dette.
I denne brigades tidsperiode førte et overhendig uvær til store oversvømmelser i Nederland. Iio part av landet ble satt under vann. Brigadens personell maktet under dette å samle inn kr 10 000,- til nødlidende.
Ombudsmannsnemnda avla et besøk ved denne siste brigade, og hadde samtaler rundt om ved avdelingene. Det resulterte i at nemnda tilbake i Norge - på eget initiativ - tok opp med generalintendanten et ønske om å få økt margarintildelingen med 200 gram pr mann pr uke. Dette ville utgjøre en utgiftspost for den norske stat på kr 40 000,- for hele brigadeperioden.
Generalintendanten argumenterte med at når brigadene nå hadde greid seg med margarinrasjonen i 5 år, kunne også den siste klare dette. Ombudsmann Ruuds motargument var at hadde Ombudsmannsnemnda eksistert i 1947, ville margarinrasjonen vært økt allerede da.
Generalintendaten fremmet så forslaget til HOK som tok saken opp med FD. Tileggsbevilgning på kr 40 000,- til margarin ble innvilget, og den siste brigades soldater nøt godt av dette.
Var nå tildelingen av mat til den enkelte soldat så ille? I faksimile er vist en oversikt over hva den enkelte tilkom pr dag i gram. Oppfatningene om dette vil nok være ulike. Imidlertid bør vi vel være enige om at menyen - etter den tids forhold - såvel i Tyskland som hjemme var velkomponert.

Julepermisjon 1952. Tysk tollkontroll. Foto: FMU

Hadde en brigadesoldat fra Brig 471 kommet ned til den siste brigade og blitt med noen dager på aktiviteten til U/V - ville han knapt ha kjent seg igjen. Rutine, erfaring - og de tilførte midler til tjenesten gjennom flere år - hadde brakt U/V opp på et nivå som Brig 522s soldater burde være meget fornøyd med.

Faksimile: Proviantregulativ