SPESIELLE TJENESTER

Sunnhet - Helse De hygieniske forhold

Mannskaper utskrevet til tjeneste i Tyskland holdt i rekruttperioden hjemme til i forlegninger med gjennomgående dårlige boforhold. For svært mange føltes særlig vinterstid kulden og fuktigheten i dårlig isolerte bygninger.
Overgangen til de tyske kaserner ble derfor - selv i de første brigader - en stor forbedring. I starten ble riktignok enkelte enheter innkvartert i rekvirerte tyske bolighus, men også disse var av høyere standard enn hva mannskapene var vant til i Norge.
Alt lå derfor - iallfall i kasernene og etter den første vinteren - rimelig godt til rette for en god personlig hygiene og tilfredsstillende helserøkt. De aller fleste hadde i sine forlegninger rikelig adgang til varmt vann, og det var dessuten et stort antall dusjbad. Imidlertid sto og falt bruken av midlene fra soldatenes side med hvor aktiv befalets oppfølging var.

Fra et av vaskerommene i oppklaringseskadronens kaserne i Gandersheim. Høy standard! Foto: E Wold

Selv omlag midt i Tysklandsperioden skrev sjefen for en felthygienisk enhet følgende:
"Den personlige hygiene har etter forholdene i det vesentlige vært god, men når man opplever å se soldater som eksempelvis er grosvarte på halsen, er det bare tegn på befalets manglende kontroll."

Under feltforhold ble nok også den personlige hygiene blant personellet fulgt for lite opp av mange befal. I britiske kommentarer til bl a Brig 491s "VESTLAND" gikk det frem at soldatene ble skitnere og mer ubarberte for hver dag som gikk.
Så sent som i Brig 501 viste brigadelegen til at problemene med felthygienen helt og holdent var avhengig av befalets årvåkenhet. I følge sjefen for felthygienisk enhet måtte soldatene undervises i dette som i alt annet. Derfor var det hele avhengig av befalets interesse for og kunnskaper om emnet. I Brig 501 hadde derfor hygienesjefen forut for den avsluttende manøver holdt 8 foredrag for alt befal. Brigadelegen foreslo at tilsvarende innføring burde gjøres obligatorisk i første halvpart av tjenesten for senere brigader. I betraktning av felthygienens betydning for å bevare avdelingenes kampevne, sluttet brigadeledelsen seg fullt ut til dette forslag.
Forhold for øvrig som innvirket på de hygieniske forhold var i første rekke bekledningen, og mulighetene for vask og bytte.
Ifølge utstyrslisten for Brig 471 hadde hver mann utlevert 3 sett undertøy, 3 skjorter, 2 par strømper og 2 par sokker. Med ett sett stadig til vask, og et annet ofte i sirkulasjon i forbindelse med byttingen, ble det vansker med renholdet.
Verst var det at mannskapene ofte bare hadde ett sett disponibelt undertøy. Spesielt vanskelig var det for avdelinger på øvinger med lange opphold utenfor garnisonene. Hos disse ble byttingen ofte uregelmessig. Tilstanden ble ifølge legene "ganske ubeskrivelig" etter at avdelingene hadde ligget ute et par ukers tid.
Under feltforhold ble også særlig strømper og skjorter byttet for sjeldent. Det foranlediget at Brig 501 tok opp med sjefen for Hæren spørsmålet om ekstra tildeling av en skjorte pr mann.

I brigadene var det - selv etter forutgående lang marsjtrening - uforholdsmessig mange som var plaget av gnagsår. Dette skyldtes såvel de britiske marsjstøvlene som "trakk vann som en sil", samt at mannskapene bare hadde utlevert 2, senere 3 par strømper hvorav ett par alltid var på vask. Mange hadde også vansker med anklets som under marsj gnaget på leggene.
Fotsopp var temmelig utbredt, og den var vanskelig å få has på. Dette skyldtes - mente legene - at mannskapene ikke var tildelt passende fotbekledning til innebruk. Det var derfor vanskelig å gjennomført en skikkelig fothygiene.

Brigadenes leger førte en iherdig kamp mot fotsoppen ved:
- Instruks for bruk av badene
- Inndeling av badene i avdelinger for folk med og uten fotsopp
- Obligatoriske kjemikalske fotbad
- Regelmessig fotinspeksjon
- Medisinsk behandling.

Fra sykestuen på Sennelager. Influensaepidemien i Brig 522. Foto: FMU

Sunnhet

Sunnhetstilstanden var stort sett avhengig av om mannskapene tilhørte en sommer- eller vinterbrigade. I sistnevnte var det langt flere tilfeller av luftveis- og smittsomme sykdommer. Totalt antall sykedager for "vinter"brigaden 492 var således 18 018, mens "sommer"brigaden 501 kom unna med 10 584. Begge var stasjonert i Schleswig-Holstein.
For "sommer"brigadene Brig 491 og Brig 501 viste antall sykmeldte i månedene mars-juli seg hh vis å være 2245 og 2201 mann. Den siste brigaden - Brig 522 - ble under oppholdet på Sennelager i januar 1953 utsatt for en forkjølelsesepidemi som førte til 800 sykmeldte på en dag.
Til tross for skjermbildekontroll og pirquetprøver hjemme, ble det både i Brig 501 og Brig 512 registrert 3 tilfeller av tuberkulose.
Det forekom ellers tilfeller av skarlagensfeber, kusma, røde hunder, poliomylitt og influensa. Alle - bortsatt fra i Brig 481 - var imidlertid forholdsvis godartede, og brigadene ble forskånet for epedimier av virkelig ondartet karakter. Brig 481 brakte imidlertid en kusmaepidemi med seg fra Norge, og i en periode i februar 1948 var faktisk epidemiavdelingen ved det britiske militærsykehuset i Hannover fylt opp av norske pasienter.
Til tross for restriksjoner i samkvem med den tyske befolkning var det ikke mulig å hindre kontakt med det annet kjønn. Dette førte til at kjønnssykdommene økte i antall etter at personellet ankom Tyskland.
Brig 471 viste til at før påske 1947 var det bare 15 tilfeller av veneria. Dette ble ansett som meget gunstig. 1 april 1947 økte antallet til 33, for så i juli å komme opp i 151 tilfeller.
I Brig 472 ble det registrert 44 tilfeller i september 1947. Med nye tilfeller hadde dette økt til 134 i november samme år.
For Brig 481s vedkommende ble det vist til at av totalt antall tilfeller i februar 1948, var ialt 29 ved brigadeverkstedet, mens feltdepot og felthygienelaget ikke var rammet i det hele tatt. Ved avslutningen av Brig 481 ble det opplyst at den med ialt 157 tilfeller av veneria, lå lavere enn de foregående brigader.
Brig 482 viste til at antall veneriatilfeller med 0,82 pr uke pr 1000 mann lå under gjennomsnittet i BAOR, som var på 1,06 pr uke.
I Brig 491 var i april 1949 forholdene omvendt. Da lå BAOR på 0,87 tilfeller pr uke pr 1000 mann, mens brigaden lå på 1,2%. Noen helt god statistikk over tilfellene som ga grunnlag for sammenligninger brigadene imellom, synes ikke å foreligge for i Brig 501. Den viser etter 5 måneder i Tyskland:

Sennelager sykestue. Søster Marit Klevstrand gir penicillinsprøyte. Foto: FMU

De 63 tilfellene fordelte seg slik på personellet:

Så man hele tjenesteperioden under ett ble tilfellene av veneria i prosent oppgitt slik:

I sitt foredrag i Oslo Militære Samfund opplyste oberst Pran, sjef for Brig 501, etter hjemkomsten, at 1,4% veneriatilfeller av den totale styrke var lavt. Han mente at man burde slutte med kritikken på dette område.
Brig 511, Brig 512 og Brig 521 kunne alle vise til færre antall tilfeller av sykdommen. Brig 512 opplyste at kjønnsykdommene de første 23 uker var 40 mot 39 i Brig 511.
Om forholdene skrev Brig 512 bl a følgende:
"Noen ytterligere minsking av dette tall synes bare å kunne nåes ved en mer intens propaganda blandt personellet. De fleste tilfellene skyldes ukjente smittekilder. Disse løse forbindelser finnes vel helst i slike befolkningslag hvor kjønnssykdommene er vanskeligst å utrydde. En bedring av forholdene i den tyske befolkning som helhet kan derfor neppe ventes å gi merkbare utslag i statistikken over kjønnssykdommer i brigadene.
Et beklagelig forhold er at antall tilfelle blandt befal er større enn blandt menige (henholdsvis 22 og 18)"

De 45 tilfellene av veneria som Brig 521 hadde, fordelte seg med 22 i Rendsburg, 11 i Schleswig, 6 i Flensburg, 4 i Husum og 3 i Kiel.
I siste brigade økte antallet igjen til 53. For befalet var fordelingen på personellkategoriene lite flaterende - offiserer 15, sersjanter 12 og menige 26. De relativt høye tall av kjønnssykdommer i Rendsburg førte i siste brigadeperiode til en spesiell aksjon som er beskrevet i en fortrolig rapport fra militærpolitiets kriminalavdeling. Her fortelles følgende:
"På et møte hos den britiske residenten, oberst Cornel, i Rendsburg, hvor bi a politimester Heitmann, garnisonslegen dr. Jørgensen og lagsjefen for MP 3. lag, sgt. Nordvik, var tilstede, ble det opplyst at antallet kjønnssykdommer blandt soldatene var i faretruende oppgang for brigade 522s vedkommende. En var klar over at noe måtte gjøres for å komme de uheldige forholdene til livs, Soldatene i Rendsburg var særlig ille utsatt med seks av ni tilfelle i løpet av en uke. Det ble bestemt at det fra og med mandag den 11.11 52 til og med den 20.11.52 skulle settes i gang en aksjonspatrulje hvor både tysk politi og MP skulle delta. Denne patrulje har i aller høyeste grad svart til sitt formål. Samtlige av de jentene som ble påtruffet ifølge med norske soldater, ialt 11 stk., ble oppskrevet av tysk politi for senere å bli undersøkt av lege. MP tok seg av soldatene og noterte personalia, i tilfelle noen av jentene skulle vise seg å være syke. De siste kveldene patruljen gikk var det sjelden å treffe soldater sammen med tyske piker.
Ved legeundersøkelse viste det seg at 5 av de oppnoterte jentene hadde veneriske sykdommer."

Ulykker. Dødsfall

Det forekom tragiske ulykker med dødelig utfall. Flertallet skyldtes kjøreuhell og behandling av sprengstoff.
Videre førte den svarte, fettholdige brostein til mange kjøreuhell. Når den var våt ble den livsfarlig glatt, særlig for mannskaper på motorsykkel. Tiltross for advarsler og oppstilling av smadrede militærmotorsykler ved inngangen til flere kaserner, var ikke dette tilstrekkelig til å forhindre nye ulykker.
I sin dagbok fra 13 og 14 april 1948 forteller sanitetssoldat Arnfinn Rangsæter fra stabskompaniet Bn 3/Brig 481 om en tragisk hendelse som hans lag kom bort i.
Først skildres en nettopp avsluttet kontroll ved sonegrensen. Deretter:
"Vi i sanitet hadde gjort ingen ting og følte oss litt utrengjande. Men vi hadde køyrt berre omlag 1 mil då kom det bod etter oss. Ein sersjant hadde fått eit skot gjennom brystet. Vi hekk i det vi vann; klipte av han kleda og fekk på ein kompress for såropninga framme og bak. Kula hadde gått inn bak på vinstre side og kom ut ved hjarta.
Såret blødde ikkje noko særleg. Vi fekk han på sjukbåre og ein bil sette av stad til Götingen best han vann. Vi fylgde med. Han vart køyrd til Universitetsklinikken, og det er sikkert von før at han stend det over. Vi sat og heldt båra mellom oss og prøvde å taka av for verste støytane. Stupte i senga kl 11. Trøtt."

Og neste dag:
"Sersjanten som vart skada igår døde idag. Han hadde visst større skader innvendig. Det vert flagga på halv stang ved innkøyringa."

Brig 482 hadde 3 dødsulykker. Av disse ble en løytnant i Bn 3 drept ved skyteulykke med PIAT under en øving på Soltau.
I Brig 491 var det i februar/mars 1949 hele 7 dødsulykker (4 norske og 3 tyskere som følge av kjøreuhell), mens det i Brig 492 ble drept 4 tyskere hvor brigaden var involvert.
I Brig 501 forekom 3 dødsfall som alle var forårsaket av kjøreuhell. I tillegg kunne denne brigade opplyse at følgende var skjedd av ulykker:

• Ved kjøring: En soldat amputert et ben En sersjant kuttet forpart av en fot Dessuten en del benbrudd
• Ved sprengning: En soldat mistet et øye En sersjant mistet en hånd
• Ved brobygging: En soldat amputert en finger En soldat fractur av mellomfotben Dessuten 12 andre skader under brobygging.
  

I Brig 502 ble en soldat drept i en skyteulykke på Putlos.
Brig 512 hadde ikke noen alvorlige ulykker eller dødsfall som skyldtes tjenestelige forhold. Ett dødsfall inntraff i vedkommendes fritid.
Brig 521 hadde to alvorlige ulykker, begge med dødelig utgang. Den ene skjedde i tjeneste under sprengning, mens den andre var drukning under bading i fritiden.
I Brig 522 var det 4 dødsfall. To som følge av kjøreulykker, og ett som ble karakterisert som selvforskyldt. Det siste var hjerneblødning uten noen påviselig ytre foranledning.

Psykiater i arbeid

I Brig 512 var for første gang en psykiater i arbeid. Av hans pasienter ble 11 sendt hjem for å få fortsatt behandling, eller fordi deres lidelser hang så nøye sammen med militærtjenesten at de måtte kjennes midlertidig udyktige.
Samlet antall pasienter var 26. Selv om dette tall var forholdsvis lite, mente brigaden at disse lidelsers spesielle karakter gjorde det berettiget og nødvendig med en psykiater ved brigaden. Han var til god støtte når det gjaldt å klarlegge psykisk bakgrunn i flere disiplinærsaker. Denne bistand bidro til at urettferdige refselser ble unngått, og som ellers kunne ha ført til at den sykelige tilstand ble forverret.
I Brig 521 ble 34 undersøkt av brigadens psykiater, hvorav 25 var henvist av lege.

Fordeling:

Psykiateren hadde i visse tilfeller hatt soldater til observasjon og undersøkelse i forbindelse med refselsessaker. Brig 522 hadde ialt 55 befal og menige til undersøkelse hos brigadens psykiater. Sykdomsfordelingen var:

Brigadens psykiater uttalte om dette følgende:
"Ellers gir dette materiale grunn til refleksjoner over hvor vidt ikke flere av de som ble kjent udyktige, kunne ha vært kjent udyktige allerede på sesjonen - og jeg mener at i hvert fall for flere av de med nedsatte åndsevner hadde det vært rimelig. En av de schizofrene hadde forøvrig sinnsykeerklæring hvilende på seg, men klarte seg likevel på et vis helt frem til avsluttende sersjantkurs."

Hærens konsulent i psykiatri på den tid, dr Leo Eitinger, fulgte opp brigadepsykiaterens antegnelser i en senere rapport.
I Tysklandstiden økte antallet soldater som måtte dimitteres på grunn av psykiske forstyrrelser. At det ble flere enn tidligere kan skyldes at fagmannen, psykiateren, først kom på plass i de senere brigader.

Selvmordsforsøk

Det kom også meldinger om selvmordsforsøk. Dette førte til at brev om dette fra Forsvarets sanitet ble gjort kjent for bi a TK og Brig 521 i juli 1952:
"Imidlertid anser Forsvarets sanitet det viktig å få en nøyaktig oversikt over antallet selvmordsforsøk (også om disse har ført til dimittering) og om årsaken til slike forsøk.
Forsvarsstaben ber derfor overkommandoene og fellesinstitusjonene om å melde hvert enkelt tilfelle fortrolig via vedkommende forsvarsgrens sjefslege til Forsvarets sanitet. (Fellesinstitusjonene melder direkte til Forsvarets sanitet).
Meldingen bør være undertegnet av avdelingssjefen og avdelingslegen. Den bør foruten vedkommendes personalia, inneholde en beretning om hvordan selvmordsforsøket har foregått og hvilke årsaker som antas å ha ført til dette."

Det foreligger ikke materiale som kan fortelle hvorvidt antall selvmordsforsøk økte eller ikke etter som Tysklands-perioden varte. Snarere kan årsaken til at saken ble tatt opp, være at Forsvarets sanitet også var i en oppbyggingsperiode. Først i 1950-årene fikk saniteten tilsatt spesialister som hadde med selvmord og forsøk på dette å gjøre.

Tannskjøtsel

Gjennomgående var soldatenes tenner dårlige. Særlig gjaldt det dem som kom fra landdistriktene. En bataljonstannlege fant 86 hull hos en pasient, og det var svært vanlig å finne mellom 20 og 30. Selv om mye skyldtes forholdene etter 5 års okkupasjon, mente tannlegene at kostholdet brigadenes mannskaper fikk i Tyskland var egnet til å skade tennene.
I Brig 501 ble det foretatt hele 397 kirurgiske tanninngrep. Utover tannlegekontrollen søkte omkring 1/3 av Brig 522s personell tannlegehjelp.

Legenes plass i brigadeorganisasjonen

Legenes plass i sanitetsavdelingene var ofte oppe til drøftelse.
Spørsmålet var om de skulle disponeres som avdelingssjefer, eller kun stelle med de medisinske spørsmål. Dersom de skulle disponeres som tropps eller kompanisjefer måtte de -ble det hevdet - få tilleggsutdanning for å kunne makte oppgavene. Om dette skrev sjefen for sanitetsgruppen i Brig 512:
"Ang leger i kombattante stillinger henviser jeg til kaptein Bjåens uttalelse, som jeg er tilbøyelig til å underskrive. Hvis dette problem skal få en tilfredsstillende løsning, må en se i øynene at disse legene må ha en lengre og grundigere befalsutdannelse enn de får nå."

Brigaden sa seg enig i sjefen for sanitetskompaniet i Brig 511s (kaptein Bjåens) synspunkt. Den ønsket fullt befalsutdannet befal som troppssjefer. Legene var ønsket til kun å ta seg av den medisinske side av utdanningen. Sanitetskompaniet skulle ifølge brigaden utdannes til selv såvel å kunne forsvare kompaniets eget område som de sårede som det hadde i sin varetekt. Sjefen for kompaniet måtte - slik brigaden så det - derfor være fullt stridsutdannet.

Offiserer/leger som tjenestegjorde i sanitetskompaniene i Brig 471-Brig 482. Bildet er tatt utenfor offisersmessen i Northeim. Fra venstre: 0 Ibenfelt, G Holen, H Dedekam, K R-Reksten,
F Tveito, I Medbø, Johs Barsted og I Øian. Foto: J A Syversen

Ordningen som sjefen for sanitetsgruppen antydet - å gi legene lengre og grundigere befalsutdanning - mente Brig 512 var en uøkonomisk utnyttelse av legenes verneplikt. Brigaden presiserte imidlertid at antallet leger ved brigaden ikke burde minskes.
Dette problemområdet har i ettertid vært gjenstand for stadig vurdering.
I dag er det militært utdannet befal som disponeres som sjefer for sanitetskompanier og sanitetstropper.

Idrett

Brig 471

Ordningen med en egen idrettsleder innen en enhet på brigades størrelse, var en nyskapning etter krigen.
I Tysklandsbrigadene inngikk således i brigadestaben brigadens idrettsoffiser med kapteins grad, samt ialt 7 idrettsoffiserer (lt/fenr) ute ved garnisonene.
For Brig 471s vedkommende synes forholdet idrettsoffiser - troppsbefal ute ved avdelingene ikke å ha fungert særlig godt. I sin ekserserrapport uttalte brigaden bl a følgende:
"Systemet med en egen idrettsleder har ikke vist seg bare bra. Det har blandt annet ført til at befalet tildels har fått den oppfatning at idretten har de ikke noe med, det er idettslederens sak.
Brigaden var forsåvidt oppmerksom på dette forhold, innskjerpet skriftlig ved et par anledninger at troppsbefalet fremdeles måtte ta seg av idretten i tjenestetiden, men også i størst mulig utstrekning delta aktivt i fritiden og i konkuranser sammen med soldatene."

Videre ble det fremhevet:
"Hva en imidlertid i denne forbindelse må holde seg for øye, er at idretten i seg selv spiller en vesentlig rolle i den militære trening og utdannelse. Gjennom en aktiv utøvelse av idrett, fremelskes hos soldaten styrke og utholdenhet, hurtighet og smidighet, aktpågivenhet og snarrådighet. Alle egenskaper som kommer soldatopplæringen tilgode."

Brigadeledelsen var av den oppfatning at idrettslederens oppgave var mer av konsultativ art. Han skulle være avdelingssjefens rådgiver i alle spørsmål vedrørende idretten, og behjepelig med å utarbeide programmer og treningsdirektiver. Videre være spesialinstruktør, samt planlegge idrettsarrangementer.
Brig 471 savnet sterkt tilstrekkelig med idrettsmateriell. I utstyret til soldaten manglet gymnastikksko, bukse og trøye. Videre ble det opplyst at det ikke var tilstrekkelig antall treningsdresser.
Om dette forhold skrev brigaden videre i sin rapport:
"En kan ikke godt vente at soldatene skal få lyst til å drive idrett uten ordentlig utstyr. Man kan selvsagt si at dette er noe soldaten bør holde selv Det er bare den ting å bemerke hertil at det gjør de ikke. Idretten er ikke så utbredt over landet idag at hver gutt har idrettsutstyr og driver aktiv idrett. Men under militærtjenesten kunne interessen for aktiv idrett bli vakt hos en meget stor del av vår ungdom hvis bare forholdene legges ordentlig til rette. Denne interesse for idrett ville så soldatene ta med seg hjem og pa den måte kunne bli fakkelbærende for idrettens sak i bygd og by."

Et annet forhold som ble påpekt fra brigadeledelsens side - utover forholdet idrettsleder/troppsbefal - var at så mange andre ting enn idrett påkalte guttenes interesse i fritiden. Her ble nevnt kinoforestillinger, opptreden av kunstnere, varietèer av forskjellig art, konserter mv.

Brig 472

I denne neste brigade ble det opplyst at den idrett som hadde vært utøvet hadde spent over alle idrettens grener. Imidlertid hadde det ikke vært mulig å drive skisport i nevneverdig grad som følge av snøforholdene.
Også denne brigade påpekte mangelen på idrettsmateriell og gymnastikksaler. Videre at det ikke fantes idrettsbaner i nærheten av forlegningene.
Om forholdet idrettsoffiserer/troppsbefal fremgikk i Brig 472s ekserserrapport følgende:

"Vi har fått spesialutdannet idrettspersonell, og tilsynelatende skulle derfor alt være vel og bra. Men det er karakteristisk at en ikke har oppnådd denne vinningen uten å tape noe på en annen kant, og dette tap består i at troppsbefalet, som før i alle fall hadde noen ferdighet i instruksjon i gymnastikk og idrett, nå stort sett er blottet for sådan, og dette skyldes - etter Brigadens mening - den ikke ualminnelige betraktning at det nå er idrettspersonellet som ene og alene har ansvaret for idrettstjenesten. At en slik innstilling må være feilaktig, sier seg selv, idet den bl a forutsetter et betydelig større antall idrettspersonell enn det finnes i oppsetningene."

I de to første brigader var det ikke tatt med noe som tyder på noe større idrettssamkvem med de øvrige okkupasjonsstyrker eller den tyske befolkning.

Brig 481

I Brig 481 stilte brigadekommandoen følgende spørsmål til samtlige avdelinger:
"Er idrett blitt rasjonelt drevet? Idrettsoffiserens interesse og dyktighet i arbeidet? Antall idrettsmerker i % av avdelingens styrke? Er idrettsbanene bra og has tilstrekkelig idrettsutstyr? Hvilke konkurranser har avdelingen vunnet?"

Friidrettskonkurranse i oppklaringseskadronen/Brig 481. Foto: K Jacobsen

MP-kompaniet/Brig 481 vinner brigademesterskapet i tautrekning under oppsyn av kompanisjefen, kaptein L M Hanoa. Foto: L M Larsen

I likhet med Brig 481 ga Brig 482 uttrykk for at også denne brigade hadde hatt en dyktig idrettsleder, særlig gjaldt det som stevnearrangør.

Brig 491

Fra et stevne i Brig 491 forteller undervisningsassistent ved Bn 1, Vegard Vigerust, følgende:
"Fleire av oss i Marinenlager i Murwick i utkanten av Flensburg tilhørende Bn 1/Brig 491 dreiv med friidrett.
På forsommeren var det eit stort internasjonalt idrettsstemne på stadion i Murwick, med deltakarar frå heile den britiske sonen. Eg var vanleg tilskodar.
Deltakarane sprang først fleire kilometer ute i terrenget og kom så inn på banen, der løpet vart avslutta med eit par runder.
Utlendingane var flotte karar, solbrune i shorts, åtte-ni av dei låg fremst. Så kom det inn på banen ein kar med heilt kvit overkropp, i ei litt sid truse som likna på dei sommer-underbuksene våre. Han la seg i sporet og tok først att den eine, så den andre. Etter første runde hadde han gått forbi halvparten. I den siste sette han inn ein drabeleg spurt, og tok likegodt resten! Det var Håkon Brusveen !"

Brig 501

Fortsatt ble det fremhevet at idretten ikke hadde fått den plass i soldatlivet som den hadde før krigen. Om dette skrev Brig 501 følgende:
"Grunnen til en manglende idrettsinteresse er etter manges mening at idrettsinstruksjonen ikke har det omfang på de militære skoler som kunne være ønskelig, og dertil kommer at en del av troppsbefalet overlater i for stor grad idretten til det fåtallig, spesielt tilbeordrede idrettsbefal. Dette skaper ikke den ønskede bredde, men fremhever "stjerneprestasjoner"

Brigademesterskapet i svømming/Brig 501. Starten i lOOm bryst i Flensburg Hafenbad.
Foto: P Jorfall

Av Brig 501s oversikter over tatte ferdighetsmerker fremgikk at følgende ble oppnådd:

Utmerket skyting (sølv) ble oppnådd av 54 mann i rekruttskolen, og av 46 mann i regimentsamlingsskytingen. Brigaden deltok dessuten i stevner såvel i Hamburg District som i BAOR, og oppnådde som det fremgår nedenfor hederlige resultater:

I BAOR's "Team Championship 1950" for gevær/pistolskyting var det Brig 501s feltartilleriregiment som representerte nordmennene. Da gikk det ikke helt bra idet vi havnet på 18. plass av 25 lag. Dog må det være en trøst at BAOR-hovedkvarteret gjorde det enda dårligere med en nest siste plass. Oversiktene for denne og etterfølgende brigader, viste at oppslutning og merkefangst for de enkelte avdelinger varierte sterkt fra brigade til brigade. Dette synes å tyde på at troppsbefalets engasjement - og kanskje særlig spørsmålet om deres egen deltakelse - hadde stor betydning for hvilke avdelinger som prosentvis kom best ut.

Brig 502

I denne brigade fulgte man oppleggene fra foregående brigade. Intet spesielt er fremhevet i deres ekserserrapport.

Brig 511

Brigaden fremholdt for sin del at den helt fra starten hadde lagt stor vekt på idrettsarbeidet. Det ble også vist til at brigaden var i Tyskland på en gunstig årstid. Videre at avdelingene hadde gode idrettsanlegg til sin rådighet - m a o langt gunstigere enn perioden de tidligere brigader hadde hatt i Harz.
Brigaden deltok såvel i interallierte øvinger som i konkurranse med tyske idrettslag.
På ski i Harz tok brigaden omtrent alle premier. Om dette forteller Arna Dybwad Monsen:
"11951/52 deltok våre soldater i BA OR-mesterskapet i Harz. De dro med min mann som leder. (Brigadens idrettsoffiser 0. Monsen.) Oppholdet varte i 2 uker - først for trening, og så for selve mesterskapet. Være gutter deltok i alle øvelser, utfor, slalåm og langrenn, og vant alt. Det var en herlig gjeng, men dessverre husker jeg ingen navn. Etter at vi var tilbake i Schleswig, samlet vi så mange som mulig hjemme hos oss på en mimrekveld."
I det individuelle friidrettsmesterskap i Hamburg Area vant nordmennene 12 av 16 øvinger. I lagmesterskapet samme sted ble Bn i beste lag.
Ved et stort uttakningsstevne i Oldenburg ble Bn i igjen best, og uttatt til å representere Hamburg Area i BAOR-mesterskapet. Bataljonen måtte imidlertid avstå fra dette på grunn av manøver.
Når det gjaldt håndball og fotball ble det spilt en rekke kamper mot danske og tyske lag. Brig 511 deltok også i den nordiske folkelandskamp i svømming med 1597 mann.
Brigaden deltok dessuten med et lag fra FAbn i "Smalt Arms Meeting 1951" ved BAOR-mesterskapet på Sennelager. Her ble resultatet nr 8 av 30 lag. Oversikten over ferdighetsmerker viste følgende:

Av den samme styrke oppnådde 99 mann merket for utmerket skyting.
Det ble avholdt brigademesterskap i militærløp og i orienteringsløp. Videre ble det arrangert konkurranse i eksersis mellom Brigadens avdelinger på troppsnivå. Dette mente Brigaden bidro til å heve avdelingenes standard.
Brig 511 var meget vel tilfreds med sitt idrettspersonell, og skrev i sin ekserserrapport bl a følgende:
"Brigadens idrettsoffiser utførte et usedvanlig godt arbeide for brigaden på sitt felt."

Den som var brigadens idrettsoffiser på den tid var som nevnt kaptein O Monsen.

Brig 512

Så i Brig 512 ble det opplyst:
"Da idretten nå begynner å få litt av den plass den naturlig bør ha i det militære, er arbeidet blitt så omfattende og stort at feks en idrettsoffiser ved en infanteribataljon ikke får tid til å gjøre alt slik han helst ville. Ved bataljoner (og avdelinger av lignende størrelse) bør det snarest gis idrettsoffiseren en, helst to mann til hjelp. Disse må ha eksamen fra nederste avdeling på Statens gymnastikkskole (eller tilsvarende utdannelse)."

Vi kan dermed slå fast at det skjedde en gradvis bedring i den fysiske fostring fra de første brigader og til avslutningen av Tysklandsoppholdet.
Brig 512 ga uttrykk for at den i tjenestetiden la mest vekt på gymnastikk, kondisjonstrening, øvinger i kartlesing og feltkonkurranser.
På grunn av årstiden ble det mest innendørsidrett i fritiden. Når vær- og føreforhold tillot det, ble det spilt håndball- og fotballkamper ute. Tyske lag rundt om i Schleswig-Holstein var meget ivrige etter å få vennskapskamper mot brigadelag. Brigaden opplyste at alt gikk pent for seg, og at brigadens gutter som regel ble meget populære.
Vanlig brigademesterskap i friidrett ble på grunn av årstiden ikke avviklet. Innendørs brigademestere i hopp uten tilløp ble:

• Høyde: Lt Asdahl, TF kp
  
• Lengde: Korp Betten, Bn 3
  

Brigademester i terrengløp ble 32019 Stobbom-Harby, FA bn.
LV btt ble brigademester i håndball. Dette ble arrangert etter ligasystemet.
I bordtennis ble korp Helland, TF kp brigademester.
Tretten mann deltok i BAOR-mesterskapet på ski i Bad Hofgastein, Østerrike. Her la brigadens mannskaper beslag på de syv første plasser i langrenn, vant patruljeløpet overlegent, tok de tre første plasser i slalåm, 1., 3. og 4. plassen i utfor og endelig 1., 3. og 5. plassen i kombinasjonen. Brig 512 deltok kun - som følge av årstiden - i Hamburg Area's terrengløpmesterskap. Her vant Bn i lagmesterskapet, mens 23689 Bjørn, Bn 1, fikk 2. premie og korporal Frang, Bn 1, 3. premie individuelt.
Det ble opplyst at Lawn-tennis ikke ble ført frem til brigademesterskap på grunn av vårforholdene.
Denne brigaden hadde også med deltakere til Hamburg Area's mesterskap i boksing. Her ble det to mesterskap ved:

- Sjt Knudsen, Bn 2, i lett tungvekt, og
- Korp Bergersen, luftvernbatteriet i tungvekt.
Når det gjaldt skytekonkurranser for befal ble sit Rindal, TK brigademester i geværskyting, og major Rolf Rynning Eriksen, Bn 1, TK-mester i pistolskyting for offiserer.
I militærøp etter kravene til infanterimerket ble 19204 Fredriksen, Ingeniørkompaniet, brigademester.
Brig 512 hadde ikke i sin ekserserrapport noen komplett oversikt over tatte ferdighetsmerker fordelt på samtlige avdelinger. Det ble imidlertid tatt 1618 marsjmerker og 988 idrettsmerker. Nå kom også for første gang et nytt ferdighetmerke med -Infanteriknappen - som 288 av brigadens mannskaper greide fordringene til.
Alt i alt må det sies at de idrettslige aktiviteter hadde utviklet seg betydelig fra første brigade og frem til Brig 512. Stadig nye grener ble presentert for mannskapene.
Ikke alle kom imidlertid med på aktivitetene, og i leiravisa for Schleswig garnison nr 4/desember 1951 kom følgende til uttrykk:

"FRITIDA VåR.
Iskalt regn smeller i bakken 160 graders vinkel, fyker langs husene og forsvinner i mørket. Stormkastene hiver seg mot i hvinende sus og får vannpytter til å ligne opprørte oseaner i miniatyr. Det er vinden i Nord-Tyskland.
To krumryggete Ola-gutter kjemper seg søkkvåte gjennom de øde gater med kurs mot leiren. De snakker ikke - har nok med å holde farten -for klokka går - og selv permen tar slutt. De snakker ikke - men begge tenker. Atter en mislykket kveld. Den fine månen som viste seg da de med bereten på snei og mark i lomma forlot leiren klokka 6 i ettermiddag, er forsvunnet sammen med både marken og den fine pressen. Og slikt hender så ofte.
Men det er ikke alltid gutta kommer til leiren gående og i tide. Noen hentes og noen er forseint ute. Og byen er alikevel ikke noe å skryte av -for en Ola-gutt. Det blir en kino eller en bierstube. Noen treffer muligens ei jente - de fleste ikke. Få vet hvorledes et hjem ser ut i dette landet. Nei - det blir med en øl - om en bare stopper med det. Men noe annet byr seg faktisk ikke - hverken utenfor eller i leiren. Og det er det merkelige.
Her snakkes det om fritidsbeskjeftigelse - en sund sådan -ja bevares - det finnes jo muligheter. Kantine er det. Med både øl og kaker, kom ikke der. 1200 mann - ei kantine som tar 150. 10 ping-pongbord i leiren - og et finfint bibliotek. Vil du gapa språk-kurs så bare kom.
Og oppholdsrommene - har du sett dem? Nei muligens ikke, for din avdeling har ingen, men min har. Oppholdsrom som er så koselige som en mellomting av et venteværelse på jernbanen i Grukkedal og ei celle. Harù sett stolene i oppholdsrommene? Fillete, skakke og skeive - møkkete av fett fra flere års Brylbruk. Og har du sett gulvene? Parkett far - som aldri har sett hverken olje, lakk eller boning - og heller ikke såpe og vann, for det er forbudt.
Jasså har'u hobby du - musiker, Fint - garnisonen har et piano - 3 gitarer og to trommer. ja, og så 1 fele På 1200 mann.
Kjør i vei, du er heldig som har den hobbyen -for det er den eneste mulighet.
Annet å gjøre enn å gapa kino, kantina eller å lese, er det faktisk ikke. Og da blir det byen, hvor Ola-gutter med hendene dypt i lomma kveld etter kveld gjør mislykkede forsøk på få noe ut av en frikveld.
Når de så som følge av en slik bytur havner hos MP - er det mange som i cellas ensomhet spør seg sjøl - "Hvorfor får ikke vi sjangsen til en skikkelig fritidsbeskjeftigelse innenfor leiren?"
S.P."

Svaret lot ikke vente på seg. I det neste nummer av leiravisa ga idrettsoffiseren, Rolv Hovik, følgende informasjon med samme overskrift:
"FRITIDA VåR"
"Dere har no vært i Schleswig garnison i over to måneder. Og enda blir jeg frista til å tro -etter artikkelen i siste "Hansen" (navnet på leiravisen) å dømme at S. P. og en forhåpentlig liten del andre "krumryggede Ola-gutter som kjemper seg søkk våte gjennom de øde gater med kurs mot leiren" - ikke vet at vi her i leiren har en prektig Gymnastikksal. Eller kanskje meininga er den at det som drives i salen ikke er skikkelig fritidsbeskjeftigelse? Svaret på det er at etter min og 80% av all frisk ungdoms mening reknes idrett for å være både den morsomste og sunneste form for fritidsbeskjeftigelse.
Gymnastikksalen er stor, lys og varm. Dit kan du søke hver kveld. Der foregår alltid et eller annet som du i alle fall kan få interesse for. Spør idrettslederen i avdelinga di så får du vite hva som står på programmet på de ymse kvelder.
Det er mange her i leiren som har oppdaga Gymnastikksalen og lært å sette pris på den. Men det er også plass til deg, S.P., og likesinnede. Dere er sågar meget velkomne, det er slike "fortapte" karer vi helst ser kommer.
Det skremmer kanskje at en syns en ikke er flink i håndball, bordtennis eller hva det nå er. Du vet, øvelse gjør mester. Og det er øvelsen som er morsom. Så kommer ferdigheten. Du liker deg. Du er redda fra den ørkesløse travinga på brolegginga, fra Bierstuber og "regn som smeller i bakken i 60 graders vinkel". Du mener kanskje at idrett og leik er for anstrengende til å bruke fritida si på. Prøv engang. Det største og absolutt eneste løftet er å rulle seg utfra horisontalen på køya, ta på seg turnsko og treningsdrakt - og så løpe til Gymnastikksalen. Ingen skal fortelle meg at tjenesten er så hard her i garnisonen at dere er legemlig utkjørte når dagen er endt."

Brig 521

Brigaden synes i sitt opplegg å ha fulgt programmene fra tidligere, og dermed dratt nytte av de for oppnådde erfaringer.
Så lenge man var i garnison hadde de fleste avdelinger en feltkonkuranse ukentlig. Dette var varierende former for orienteringsløp, kortere og lengere militærløp med diverse militære disipliner innlagt, samt forskjellige former for commandoløp. Det ble påpekt at særlig Bn 2 og luftvernbatteriet hadde gjennomført programmet bra. Det tyder vel her på - som så ofte andre steder - at mye står og faller med hvem som sitter i ledelsen.
Følgende brigademesterskap ble arrangert: Hopp u t, terrengløp, friidrett (168 deltakere), håndball, fotball, svømming (22 deltakere), Lawn-tennis (18 deltakere) samt bordtennis (24 deltakere).

Når det gjaldt de militære grener ble TK-mesterskapet i pistolskyting med 26 deltakere vunnet av fenrik Flesland, Brig ko.
Befalsmesterskapet i geværskyting med 48 deltakere gikk til brigadesjefen selv, oberst Nils Hunstad.
Også Brig 521 deltok i kamper med tyske og danske lag i såvel fotball som håndball.

Fra skikonkurranser i Østerrike. Foto: FMU

I de internasjonale konkurranser vant brigadepersonell 13 av 16 øvinger i Hamburg Area's individuelle mesterskap i friidrett. I lagmesterskapet for samme område vant Bn i overlegent og tok 3. aksje i en evigvarende pokal.
I BAOR-mesterskapet i skyting var brigaden representert av luftvernbatteriet. Her gjorde batteriet "rent bord" og vant "Young Soldiers"-trofèet.
Nå må det jo sies at det var den norske brigade som utgjorde hovedtyngden av feltavdelingene som omfattet Hamburg Area. Britene hadde ikke stort mer enn 15/19 Hussars i Neumünster og små administrative enheter i Hamburgområdet til sin disposisjon. I tillegg deltok den danske kontingent i Itzehoe. Likevel hadde Brig 521 - og de tidligere brigader som hadde deltatt - all grunn til å være fornøyd med resultatene.
Brig 521 hadde latt Bn 2 teste treningsstandarden ved et vilkårlig valgt utsnitt av avdelingene ved Tysklandsperiodens begynnelse. Testen viste at det sto meget dårlig til med kondisjonen, at en stor del hadde dårlig holdning og tildels stive ledd. Videre at nesten alle hadde visse relativt svake muskelgrupper.
Det ble lagt opp et program for å rette på dette. Deretter ble det med noenlunde jevne mellomrom tatt tre kontrolltester. Disse viste at tilstandene etter hvert bedret seg, og tilslutt ble meget bra.

Oversikten over ferdighetsmerker viste:

I denne brigade var det 167 mann som oppnådde kravet til utmerket skyting, dvs sølv.
Ser vi på hvilke avdelinger som oppnådde gode resultater når det gjaldt ferdighetsmerker, var ikke det alltid de mest kombatante. Således så vi her i Brig 521 at det må ha vært "ildsjeler" i transport- og forsyningskompaniet og brigadestabskompaniet som ledet avdelingene frem i fremste rekke når det gjaldt antall idrettsmerker.

Brig 522

I denne brigade ble det avviklet de samme brigademesterskap som i foregående brigader.
Internasjonalt kom personell fra denne brigade med på flere konkuranser enn tidligere. Således deltok brigadens folk i terrengløp i Brussel, Hamburg (Hamburg Area-mesterskapet) og i Minden (Northern Army Groupmesterskapet), i skirenn i Garmisch, Bad Sachsa, St Andreasberg, Winterberg og Bodenmais, i fotball mot danske og tyske lag, og i skyting mot befal og soldater fra Det danske kommando i Itzehoe.

Norske soldater som skihoppere i Garmisch Partenkirchen. Brig 522. Fra venstre Kåre Berg og Olaf B Bjørnstad, Foto: FMU

Brig 522 representerte Norge i CISM VM i Brussel våren 1953. Det var første gang Norge deltok i et militært VM. Brigaden ble nr 7, og mye stas ble det, bl a håndhilsen på den belgiske kong Boudouin. Spesielt i denne siste brigade utviklet idrettssamarbeidet seg sterkt med tyske klubber i Schleswig-Holstein, samt til danskene i Jylland. Bn 1/Brig 522 vant således Hamburg Area's terrengmesterskap. Individuelt på ski var korporal Olaf Bjørnstad, brigadeverkstedet best. Han tok flere 1. og 2. premier i konkurranse med den tyske skihopperelite. Oversikten over Brig 522's ferdighetsmerker viste:

I denne brigade var det hele 221 som oppnådde kravet til utmerket skyting. Brig 522 var som det sees overlegen beste brigade når det gjaldt godkjente marsjmerker.
Her skulle en trodd at dette skyldtes bedre utdannet befal og lengre erfaring. Det var kanskje slik, men i Brig 522s ekserserrapport er skrevet følgende:
"Idrettsbefalet beklager seg over manglende støtte fra troppsbefalets side. Det er sikkert noe i dette - selv om man må være klar over de mange gjøremål troppsbefalet har ved siden av idretten.
Er det avdelinger hvor troppsbefalet regelmessig er fraværende i idrettstimene, må opplegget av idrettsarbeidet være galt. Det er uoverkommelig for en idrettsoffiser å greie all instruksjon ved en avdeling uten aktiv medvirkning fra det øvrige befal.
De avdelinger i Brigade 522 som har fått i stand samarbeidet mellom idretts og troppsbefal, kan også oppvise de beste idrettslige resultater"

Det ble mange opplevelser - og mange pussige situasjoner oppsto - spesielt for de få som fikk tjenestegjøre i flere brigadeperioder. En av disse var brigadens idrettsoffiser i de siste brigader, kaptein Hovik. Han var først beordret til Bn 3/Brig 502. Deretter overtok han som brigadens idrettsoffiser etter kaptein O Monsen i 1952.
Han har mange historier å komme med, men kanskje ikke alle egnet, som han selv sier, til å komme på trykk.

Brigadesjefen, oberst F Fougner, gratulerer det seirende laget i Brig 522s fotballmesterskap

Han husker imidlertid særlig de enkelte brigadestabers lagsprestasjoner på fotballbanen, og deres turneringer mot danskene. Her sto kampen om "STORE BJøRN" - en teddybjørn med lenke hvor resultatene ble inngravert. Fra Brig 522s tid forteller Hovik følgende:

"Av spillere som gjorde seg spesielt bemerket var bl a stabssjef, major Bangstad. En hissig og tung midtbanespiller som ryddet godt opp. Kaptein Edvin Sæther i samme vektklasse skapte også frykt blant danskene, ofte også blant oss når Edvin tok brillene av.
Jeg erindrer best pausene med forfriskninger som Drillo neppe hadde godtatt, men som alltid førte til mere morro i 2. omgang."

Jeg husker også de mange BAOR-mesterskapene sier Hovik, og nevner en episode slik:
"En ikke helt edru engelsk offiser var dommer i stavsprang. Han vaiet på en slik kombinert stokk/stol. En engelsk deltaker hadde nettopp hoppet under lista, men dommeren trodde han hadde gått over. Deltakeren stakkar ble utropt til vinner! Vi hadde mye bråk med å få retta på det."

Det ble også ridning for befalet i de garnisoner som hadde hester til disposisjon. Som nevnt under kapitlet "Familiene" deltok også endel befalsfruer i dette. Da kaptein Hovik overtok som brigadens idrettsoffiser fikk han også ansvaret for hestene. Om dette forteller han følgende:
"Jeg ble beordret som stalloffiser pga av at jeg var idrettsoffiser. Stabskaptein A ved brigadekommandoen, kaptein 0. Raftevold, mente tydligvis at jeg passet, men jeg hadde 0--greie på hester. Det forhindret ikke at jeg og oberstløytnant Konstanz (?) - som var stallmester og tysk helt igjennom - ordnet med innkjøp / bytting av nye hester. Jeg så på tenner, strøk og klapset her og der og avgjorde handelen.
Det var mange offisersfruer som fikk rideundervisning. Ofte ble det bare med 2-3 timer. Hestene var ikke alltid så lett å styre - de ville ofte heim til stallen etter et par runder på ridebanen uavhengig av hvilken kommando rytteren ga. Da bars det avgårde i vill gallopp med fruen - iført MP-bukser og gummistøvler - hengende forover med armene rundt hestehodet. At de ikke falt av og slo seg helselause er et under, men dermed var det slutt med rideundervisningen for de fleste."

Hestenes skjebne ved avviklingen var at 21 ble slaktet og 19 returnert til det britiske hestedepotet i Mecklenhorst, Hannover.

Erfaringene som kan trekkes fra Tysklandstiden er at idrett bør utgjøre en viktig del av feltavdelingenes treningsvirksomhet. Det kan synes som om idrettsoffiserene ved enkelte enheter i Tysklandsbrigadene ble satt på siden av avdelingsorganisasjonen, og ikke som en del av denne. Dette førte til at deler av troppsbefalet trolig frigjorde seg fra ansvaret, og dermed oppbyggingen av soldatenes styrke, kondisjon og aktpågivenhet.
Et annet forhold er vel at troppsbefalet - og også idrettsoffiserene - under hele Tysklandsperioden hadde svært varierende utdanning. Det fremgikk jo av flere brigaders ekserserrapporter at en savnet førkrigens grunnutdanning i idrettsinstruksjon ved de militære skoler. Det ble pekt på behovet for å få flere utdannet ved Statens gymnastikkskoles nederste avdeling.
Nå kom jo senere i 1950-årene opprettelsen av Idrettshøyskolen med sin militære og sivile del. Senere også de spesielle idrettsavdelinger i Forsvaret, samt på sivil sektor idrettsgymnasene. I det hele finnes det idag nok kvalifisert personell til å ta seg av dagens ungdom, det være seg disse er i Forsvaret eller i det sivile. Spørsmålet er bare om Forsvaret til enhver tid høster fruktene av dette.