Den sikkerhetspolitiske utvikling

Stalin truer - Samling i Vest

Som det har fremgått tidligere var Hærens ledelse allerede våren 1946 bekymret over den utenrikspolitiske utvikling. I brevet fra HOK til statsråd Hauge av 22 mars dette året (s 20), ble det således uttalt:
«Situasjonen fortoner seg i øyeblikket slik at motsetningsforholdet mellom oseanmaktene og den største kontinentalmakt etterhvert synes å bli skarpere. Vår beliggenhet i skjæringspunktet mellom stormaktblokkenes interessesfærer innebærer en alvorlig risiko for vårt land så lenge en ikke har et effektivt forsvar, men betegner et tomrom som hver av maktene vil måtte se som en fare.»

Også på ansvarlig politisk hold innså man naturlig nok Norges strategiske betydning. I St meld nr 32 (1945-46): «Plan for en første reising av Norges forsvar» (3-årsplanen), ble det således pekt på at en væpnet konflikt mellom stormaktene meget vel kunne tenkes innledet mot større eller mindre deler av norsk område. Men selv om samholdet mellom de allierte under annen verdenskrig forlengst hadde begynt å slå sprekker, ble faren for noen ny krig ansett som meget lite sannsynlig. De beredskapsmessige aspekter ble derfor skjøvet i bakgrunnen. I stedet la den norske regjering opp til en langsom oppbygging av Forsvaret basert på en relativt lang førstegangstjeneste og uten repetisjonsøvinger i planperioden.
Ganske snart tok imidlertid den internasjonale situasjonen en slik vending at beredskapsspørsmålet ikke lenger kunne neglisjeres. Mens de vestallierte - Storbritannia og USA - demobiliserte sine militære styrker i raskt tempo, beholdt Stalin mellom 3 og 4 millioner mann under våpen. Samtidig startet han en hatsk propaganda - først mot Storbritannia - senere også mot USA. I ly av den Røde hær gjennomførte kommunistene sin infiltrasjon i de øst-Europeiske landene, og kunne etter hvert fullstendig overta den politiske makt. Kontakten og samarbeidet med landene i vest ble etter hvert sterkt redusert. Det var ikke uten grunn at Churchill i sin berømte tale ved Westminster College i Fulton i USA 5 mars 1946, uttalte at et jernteppe hadde senket seg tvers over det europeiske kontinent fra Stettin til Trieste. I Hellas var britene involvert i borgerkrigen på regjeringens side mot den kommunistiske geriljaen, inntil de av økonomiske grunner måtte trekke seg ut i mars 1947.
Her hjemme ble man i januar samme år minnet om sovjetrussernes ønske fra krigens dager om å etablere felles forsvarsanlegg på Svalbard og overtakelse av Bjørnøya. Det endte med at Stortinget mannet seg opp til med 2/3 flertall å avslå et forslag om å starte forhandlinger om spørsmålet. Under debatten etter offentliggjørelsen av Lund-kommisjonens rapport om de hemmelige tjenester, er det for Øvrig fremkommet opplysninger om at en stortingsrepresentant fra kommunistpartiet lekket opplysninger til Moskva fra et lukket møte i Stortinget hvor utenriksminister Halvard Lange så tidlig som 14 mai 1946, hadde gitt en redegjørelse om Svalbardsaken. (Aftenposten 25 mai 1996.)
I en tale i Kongressen 12 mars 1947 byte president Truman amerikansk støtte til folk som kjempet for sin frihet, mot press innenfra eller utenfra. «Truman-doktrinen» var lansert. I juni samme år fremsatte så den amerikanske utenriksminister, George Marshall, sin idé om økonomisk hjelp til Europa for å gjenreise landene etter krigen. Sovjetunionen og landene i ØstEuropa - som kanskje trengte hjelpen mest - ble av Stalin holdt utenfor det storstilte hjelpeprogrammet - «Marshallhjelpen» - som USA iverksatte. Selv om spenningen mellom stormaktene stadig økte, gikk - som vi har sett - myndighetene i Norge med på at Brig 472 i desember 1947 - samme måned som utenriksministermøtet i London mellom de «4 store» endte med fiasko - fikk utvidet sitt ansvarsområde i Tyskland opp mot den sovjetrussiske sonegrensen. Det tok imidlertid ikke lang tid deretter, før utviklingen på den storpolitiske arena kom til å innvirke direkte på den videre disponering av vår Tysklandskontingent.
Etter sammenbruddet på utenriksministermøtet i desember 1947, avskrev den britiske utenriksminister, Ernest Bevin, mulighetene for et videre samarbeid med Sovjetunionen. Allerede 22 januar 1948 lanserte han idéen om et felles Vest-Europeisk forsvar. Forhandlingene om dette endte 17 mars 1948 med underskrivingen av 50-årsavtalen om militært samarbeid mellom Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene. «Vestunionen» var blitt en realitet - på papiret! Hva som eksisterte på bakken av militære styrker, var noe ganske annet. Inntil da hadde man faktisk regnet med at hele Vest-Europa frem til kanalen og den Pyrenéiske halvøy, ville gå tapt hvis Stalin ga marsjordre mot vest. Så svake var man blitt som følge av den raske demobiliseringen og den økonomiske krisen som Vest-Europa var oppe i. Ikke minst var den ene av seierherrene - Storbritannia - økonomisk ille ute. Nå godtok imidlertid også britene at man skulle forsvare Europa så langt øst som mulig.
Den kommunistiske aggressiviteten toppet seg gjennom kuppet i Tsjekkoslovakia 23-25 februar 1948 og Stalins krav om en militærpakt med Finland, som endte opp med vennskaps-og bistandsavtalen av 6 april samme år. Rykter om at lignende krav ville bli fremsatt til Norge, førte til økende usikkerhet og spenning såvel her hjemme som i Europa for øvrig. At våre politiske myndigheter nå følte presset, fremgår av den raske reaksjonen i Stortinget hvor det allerede 16 mars ble bevilget 100 millioner kroner ekstra til styrking av landets forsvarsberedskap. I et foredrag i Oslo Militære Samfund 19 april, ga utenriksminister Halvard Lange dessuten utrykk for at Norge ikke kunne inngå noen separat avtale med Sovjetunionen. I hvilken grad Langes uttalelse kan ha virket utsettende på Stalins utspill overfor Norge, er ikke godt å si. Det var i hvertfall først i februar 1949 - da spørsmålet om norsk deltakelse i det vestlige forsvarssamarbeidet var på dagsordenen - at det kom forslag om at Norge og Sovjetunionen skulle inngå en ikke-angrepsavtale. Forslaget ble avslått fra norske side med argumentet om at Norge og Sovjetunionen, som medlemmer av FN, allerede hadde godtatt at de ikke skulle angripe hverandre.
Allerede i slutten av mars 1948 hadde russerne begynt å legge hindringer i veien for de vestlige okkupasjonsmakters transporter til og fra Berlin, og 24 juni samme år ble alle landverts kommunikasjonslinjer vestfra til byen stengt. Gjennom den britisk-amerikanske luftbroen klarte man likevel å bringe millionbyen de nødvendige forsyninger, slik at Stalin fant det mest hensiktsmessig å oppheve blokaden. Dette skjedde 12 mai 1949.
Selv om det på politisk hold i Norge fremdeles ikke ble regnet med noen umiddelbar fare for et militært angrep fra Øst, ble det i den foreliggende situasjon innsett nødvendig både overfor Sovjetunionen og de vestlige stormakter, å vise vilje og evne til å forsvare seg. Også av hensyn til den hjemlige opinion fant myndighetene at det måtte iverksettes raske tiltak for å heve det militære beredskap fra «null-nivået» det befant seg på. Utover i 1948 ble det derfor bevilget ytterligere midler til beredskapsformål, bl a gjennom utskrivning av en verneskatt på 250 millioner kroner.
Imens hadde tanken om et utvidet, nordatlantisk forsvarssamarbeid, hvor også Canada og USA skulle være med, begynt å slå rot i den vestlige verden. Skulle det bli noen tyngde og troverdighet i forsvarssamarbeidet, innså man at USA måtte tre støttende til. Høsten 1948 oppnådde man således enighet om at Rhinen skulle være den første forsvarslinjen i tilfelle det kom til et væpnet oppgjør med Sovjetunionen. Beslutningen innebar imidlertid at veien nordover mot Danmark og resten av Skandinavia lå åpen for en eventuell sovjetrussisk fremrykning. Forholdet ble registrert av de politiske myndigheter i disse landene, og utover våren og sommeren 1948 begynte man å lufte mulighetene for et nærmere forsvarspolitisk samarbeid mellom de tre land. Senere på året ble det ført mer formelle og konkrete forhandlinger om en eventuell opprettelse av et skandinavisk forsvarsforbund. Samtidig holdt man på norsk side dialogen og kanalene åpne til stormaktene i vest. Da det på parlamentarikermøtet i Oslo 29-30 januar 1949, endelig ble klarlagt at grunnlaget for et skandinavisk forsvarsforbund ikke var til stede, endte Norge og Danmark 4 april 1949 som kjent opp som medlemmer av den vestlige forsvarsorganisasjonen - NATO - mens Sverige holdt fast ved sin nøytralitetslinje.

Fortsatt deltakelse i Tyskland?

Hvilke konsekvenser fikk så disse storpolitiske hendelsene for Tysklandskontingenten og det militære samarbeidet med våre nære venner - briter og dansker? Og hvilken medvirkning og innflytelse hadde de norske, militære sjefer på utviklingen?
Som det vil fremgå senere, ble det i løpet av første halvår 1948 åpenbart for alle at Brig 481 var kommet i en utsatt posisjon langs sonegrensen i Harz. Mange røster her hjemme -også på Stortinget - hevet seg derfor for å få kontingenten hjem til Norge. I forbindelse med beredskapstiltakene
som ble iverksatt, mente imidlertid den sentrale, militære sjefsnemnd at beredskapet i Norge nå burde styrkes uten at styrkene i Tyskland ble trukket hjem. Det var andre tiltak som ville telle mer for beredskapet, mente sjefsnemnda. Foruten materiellinnkjøp, dreide det seg i første omgang om utdanning av årsklassen 1945 og beredskaps- og repetisjonsøvinger. Dessuten - hvor skulle brigaden forlegges hvis den kom hjem og skulle beholdes som samlet avdeling? Det var da også denne linjen våre myndigheter kom til å følge de nærmeste årene.
I den situasjonen som hadde oppstått, var det nok enkelte som kanskje beklaget at det militære forslaget om en rask oppbygging av mobiliseringsforsvaret, ikke hadde blitt fulgt. Selv om både befals- og materiellsituasjonen ville vært vanskelig, hadde man i hvertfall da hatt krigsårsklassene på 80 000-90 000 mann med 2-3 måneders rekruttutdanning til disposisjon. Gjennom innkalling til beredskaps- og repetisjonsøvinger, kunne beredskapsverdien av disse styrkene blitt økt på relativt kort tid. Som det nå var, hadde Hæren ved årsskiftet 1948-1949 tilgjengelig - spredt over hele landet - fattige 16 000 mann med 10-12 måneders førstegangsutdanning fra de 4 første Tysklandsbrigadene. I tillegg kom et tilsvarende antall med tjeneste fra utlandet under krigen. Ellers var det bare eldre mannskaper som var utdannet før krigen og endel med tjeneste i Milorg, som eventuelt kunne disponeres. I den foreliggende situasjon så sjefsnemnda ingen mulighet for å utdanne årsklassene 1940-1944. Hverken kapasitet eller bevilgninger tillot det. På politisk hold sluttet man seg til dette syn. Dermed var dette omdiskuterte spørsmål ute av verden for godt.

Forsvarsminister Jens Chr Hauge og statssekretær Dag Bryhn ankommer Tyskland vinteren 1948. Bak Hauge adjutanten, daværende løytnant, senere generalmajor B Egge. Til høyre fenrik A Aarum. Foto: A Aarum

I henhold til okkupasjonsavtalen med britene, ville engasjementet i Tyskland automatisk bli forlenget hvis avtalen ikke ble sagt opp før 1 september 1948. Den 10 januar 1948 - altså for situasjonen hadde utviklet seg til full krise - skrev statsråd Hauge et brev til den britiske forsvarsminister, A V Alexander, og gjorde rede for stemningen i Norge på dette tidspunkt. Samtidig pekte han på fordelene Norge hadde ved å delta i Tyskland. Brevet ble innledningsvis tolket av britene som om Norge ville si opp avtalen, noe de reagerte svært negativt på. Selv om dette ikke hadde vært hensikten, måtte det flere omganger til for å overbevise britene om at så ikke var tilfelle. Spørsmålet om en forlengelse av avtalen ble likevel holdt åpent på norsk side i de første månedene i 1948. Men 9 april foreslo Regjeringen overfor Stortinget at avtalen om deltakelse i okkupasjonen av Tyskland skulle forlenges med nye 2 år.
Under debatten som fulgte i Stortinget ble det reist spørsmål om hva som ville skje med brigaden hvis det skulle komme til en væpnet konflikt i Sentral-Europa. Ville vi automatisk bli en britisk alliert, eller kunne Norge eventuelt fortsatt stå utenfor krigen hvis brigaden ble trukket inn i konflikten? Dette var det vanskelig å gi noe entydig svar på, meningene var nok delte. Oscar Torp fremholdt at selv om det var en fare knyttet til engasjementet, pliktet vi å løpe den risiko «i det forhold vi står i internasjonal politikk, og i det forhold vi sto i under krigen». Statsråd Hauge erkjente at hvis det kom til væpnet oppgjør mellom øst og vest, «var der ingen grunn til å kjenne noen form for optimisme». Ikke uventet regnet nok statsråden med at våre styrker i Tyskland både ville bli berørt og eventuelt lide tap ved en slik eventualitet. Ingen Ønsket riktignok å bli involvert i en krig mellom stormaktene, men samtidig var det utvilsomt klart for de fleste at en løsrivning av Tysklandskontingenten etter utbruddet av en væpnet konflikt, ville bli vanskelig - for ikke å si umulig - med den plassering styrkene hadde på dette tidspunkt.
Selv om faren for krig ble ansett som liten, kunne man på ansvarlig hold ikke helt å se bort fra muligheten. Siden uttrekning likevel ikke ble besluttet, godtok myndighetene i realiteten at Tysklandskontingenten kunne risikere å måtte kjempe sammen med britene mot sovjetrusserne!
Under den videre behandling av spørsmålet i Stortinget, ble det riktignok satt som vilkår for en forlengelse av avtalen, at det i forhandlinger med britene skulle søkes oppnådd endringer med hensyn til oppsigelsesfrist og vilkår for øvrig, slik det var hensiktsmessig i den situasjonen som nå var oppstått. Samtidig ble det igjen sterkt understreket at styrkene bare skulle delta i rene okkupasjonsoppgaver. Den 29 juni 1948 godkjente så Stortinget at det kunne opptas forhandlinger om en forlengelse av avtalen med 2 år. Selv om formannen i militærkomiteen, Sven Nielsen (H), ga uttrykk for sine beredskapsmessige bekymringer over at Tysklandsbrigaden fortsatt skulle stå i utlandet, var det bare 15 som stemte imot, herunder kommunistenes gruppe på 11 representanter. Noe forslag eller noen diskusjon om å justere brigadens organisasjon for å øke dens stridsevne, er ikke registrert bortsett fra at man vinteren 1948-1949 undersøkte mulighetene for å erstatte oppklaringseskadronen med en stridsvogneskadron, og at HOK av hensyn til sammensetningen av mobiliseringsoppsetningene og overgangen til amerikansk materiell, høsten 1950 la opp til justeringer av brigadenes organisasjon - innenfor den fastsatte styrkeramme. (Se kapitlene om Roscher Nielsen og Dahl.)
Den 29 juni var det for øvrig også møte i Forsvarsrådet.
Foruten å diskutere spørsmålet om et eventuelt militært samarbeid mellom de skandinaviske land, behandlet man situasjonen i Berlin og Jugoslavia. Utenriksministeren kunne etter innhentede uttalelser fra Berlin, Paris, London og Washington, meddele at man ikke «regnet med noen katastrofeartet utvikling i Berlin. Men ulykken kunne naturligvis være ute». Med støtte fra forsvarsministeren - var han av den oppfatning at man i lang tid fremover måtte innstille seg på en «internasjonal situasjon som lignet en feberkurve, og at man av psykologiske grunner ikke kunne la vårt beredskap følge denne kurven». Statsråd Hauge orienterte om Stortingets tilslutning til forslaget om å oppta forhandlinger med britene om forlengelse av okkupasjonsavtalen. Samtidig nevnte han at Stortinget viste en tilsynelatende motvilje mot å gå med på en forlengelse av den ordinære tjenestetid. Statsministeren var enig i at det ville ha stor interesse «å få frem de militære sjefers syn og gjøre det kjent for Stortinget». Personlig syntes han «fordelen ved den ettårige tjenestetid var helt innlysende». Dette viser vel at det på daværende tidspunkt ikke var Regjeringen, men Stortinget det sto på når det gjaldt tjenestetidens lengde.

Faksimile med deler av referatet fra møtet i Forsvarsrådet 29 juni 1948

Hansteen ber om direktiver

Mens diskusjonene om fortsatt deltakelse i Tyskland foregikk på den hjemlige arena, var Brig 481 kommet stadig mer med i grensekontrollen i Harzområdet for å hjelpe britene og det tyske politi med å kontrollere trafikken over sonegrensen. I juni ble det full utrykning med omfattende vakttjeneste langs sonegrensen i forbindelse med pengesaneringen i VestTyskland og Sovjetunionens stenging av forbindelsene til Berlin. (Se Brig 481.) TK-sjefen følte ansvaret i den alvorlige situasjonen som hadde oppstått. I brev av 30 juni til sjefen for Hæren pekte han på at det var ingen bestemmelse i hans instruks om:
«hvordan våre styrker skal forholde seg i tilfelle av en krigersk konflikt her nede som ikke bare dreier seg om å holde orden på tyskerne. Heller ikke foreligger det i annen form noen retningslinje for et slikt tilfelle. Jeg har bare muntlig overfor den tidligere chef for Hæren og for Forsvarsministeren redegjort for hvad vi i tilfelle har for muligheter.»

Han kunne imidlertid også meddele at det fra BAOR ikke hadde kommet noen meldinger om at militære operasjoner ble forberedt. «Ingen disposisjoner av denne art er iaktatt eller hørt om på den britiske side av sonegrensen. Der er billedet som vanlig.» Som det vil fremgå senere ble likevel visse sikkerhetsmessige tiltak iverksatt i den britiske sonen.
Hvis man på norsk side ikke ønsket å delta i noen væpnet konflikt, kunne man etter Hansteens mening, falle tilbake på de generelle forutsetningene i overenskomsten med britene, nemlig at styrkene i Tyskland kunne trekkes tilbake hvis de trengtes for forsvaret av Norge. Men han mente at det ville være vanskelig å gi bestemmelser hjemme som kunne dekke situasjonens variasjoner i Tyskland på en adekvat måte. «Hvis derfor dette ikke kan oppnåes, bør ialfald spørsmålet være overveiet og en bør ha gjort seg opp en mening om under hvilke omtrentlige forutsetninger vi skal ta initiativet på norsk side.»
Han trodde de norske styrkene kunne være på hjul i løpet av mellom 6 og 10 timer hvis «adskillig bagasje og stasjonært materiell efterlates». Når tiden som trengtes til overveielser og formidling av meddelelser var overstått, kunne turen «til Antwerpen eller Rotterdam gå temmelig fort og uten fare for å bli avskåret om dette ikke er skjedd på forhånd. Adgangen til å gå inn i Belgien eller Holland må da være ordnet politisk og nødvendig tonnasje gjort disponibel i vedkommende innlastingshavn».

Hansteen anmodet så sjefen for Hæren å overveie om et direktiv - eventuelt en bestemmelse -for en slik situasjon burde gis, og i tilfelle at skritt ble tatt for å oppnå dette. Men så føyde han til: «Hvis det politiske standpunkt til det her reiste spørsmål blir at vi skal bli med vestmaktene og slåss her nede er saken grei, og det vil være en væsentlig fordel å få dette meddelt på forhånd.»
Hansteen var altså på dette tidspunkt - i likhet med generalmajorene Beichmann og Dahl senere - ikke direkte fremmed for tanken om at de norske avdelingene skulle kjempe sammen med britene i tilfelle sovjetrussisk aggresjon. Men hvis han ikke hørte noe, ville han handle utifra evakueringsalternativet og kom da - «når saken syntes aktuell- til å starte medet telegram til HOK med opplysninger og forslag, samt med et varsel til BAOR».

Humber oppklaringsvogn fra oppklaringseskadronen/Brig 481 på grensevakt i Harz i 1948.
Foto: K Jacobsen

På militært, og vel også på ansvarlig politisk hold hjemme, var man imidlertid klar over styrkens begrensede stridsverdi som følge av manglende forsyninger og ufullstendig organisasjon. Det var i hvertfall ingen stemning for noe «kamp oppdrag». I stedet anså man det viktig å få trukket brigaden bort fra den utsatte posisjonen den hadde langs sonegrensen, selv om dette kunne virke negativt inn på forholdet til britene. Den 10 juli svarte Beichmann som var fungerende sjef for Hæren, i brev til Hansteen at spørsmålet om brigadens stilling ved en eventuell krig i Mellom-Europa, ville bli drøftet med de britiske myndigheter i samband med forhandlingene om forlengelse av deltakelsen i okkupasjonen. Videre uttalte han:
«Inntil resultatet av disse drøftelser foreligger, bemyndiger Hærens overkommando - etter samråd med Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet - Sjefen for Tysklandskommandoen til å forholde seg i samsvar med sitt forslag i brev av 30juni då om at Brigaden i tilfelle av væpnet konflikt i Tyskland skal trekkes tilbake til passende havn i Holland eller Belgia. Denne bestemmelse skal bare meddeles Brigadesjefen og stabssjefen ved Tysklandskommandoen personlig. Sannsynlig utlastningshavn bes meldt inn til HOK.
Innholdet av dette direktiv skal ikke meddeles britene før situasjonen eventuelt er blitt akutt. »

Dette innebar altså at bare 3 mann i Tyskland skulle vite om Regjeringens standpunkt, og at planleggingen av en uttrekking av Tysklandskontingenten fra dens ansvarsområde, skulle iverksettes mens brigaden ennå var under britenes operative kommando hva okkupasjonsoppdraget angikk uten deres vitende!
At utarbeidelsen av slike planer både var ønskelig og nødvendig, er ikke diskutabelt, men måten det skulle foregå på, kan diskuteres. Det kan i det hele tatt reises spørsmål om det var mulig å holde en slik planlegging hemmelig overfor britene. Uten deres medvirkning kunne i hvertfall evakueringen umulig latt seg gjennomføre. Hvorvidt planleggingsarbeidet ble startet før man ble innhentet av utviklingens gang, er ukjent. De tre informerte må i tilfelle ha fulgt direktivet nøye og holdt kortene tett til brystet.

Forhandlinger i London

Som følge av den spente situasjonen ble forhandlingene i London fremskjøvet til dagene 26-31 juli. Under forberedelsene til konferansen og utarbeidelsen av instruksen til forhandlingsdelegasjonen som ble ledet av statsråd Hauge, deltok også generalmajor Beichmann. FD uttalte i sin avsluttende rapport av 18 september 1948 fra forhandlingene med britene bl a:
«Under forberedelse av instruksen ble det fra Hærens overkommando fremholdt at en flytning var særdeles ønskelig fra et sikkerhetssynspunkt. Det ble bl a pekt på en flytning til Schleswig-Holstein. »

Generalmajor Johan D S Beichmann, sjef for DK-Viken. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum

Beichmann påpekte på dette grunnlag i brev av 30 september 1948 at dette ikke ga det riktige bilde av hans syn og uttalelser, og fortsatte:
«1. Initiativet til en flytning av brigaden er ikke kommet fra HOK, men fra Forsvarsministeren.

2. Jeg uttalte at mitt prinsipielle syn i dette spørsmål er at de norske okkupasjonstropper i Tyskland måtte være beredt til å stå sammen med sine britiske kamerater også i tilfelle av en aggresjon fra Øst mot vest og eventuelt kjempe sammen med dem. Hvis vi ikke ville ta denne risiko burde vi ikke delta i okkupasjonen av Tyskland.»

Videre hadde han vært i tvil om det var teknisk mulig under en eventuell plutselig konflikt å trekke brigaden tilbake fra dens nåværende plass. «Skulle en slik tilbaketrekning være mulig måtte brigaden straks trekkes vekk fra sonegrensen.» Når det gjaldt stedsvalget hadde han antydet at f eks terrenget i Ardennene like vest for grensen mot Belgia og Luxemburg, ville kunne by norske tropper relativt gunstige øvingsforhold. Til sist hadde han hevdet at han anså Schleswig-Holstein for lite «sikkert» fordi
«en må regne med at et fremstøt fra øst mot vest også straks vil bli rettet nordover mot Kiel-kanalen og kanskje videre mot og over den danske grense. jeg ytret også min tvil om øvelsesmulighetene i dette område (General Hansteen har dog senere ved befaring funnet dette brukbart.)»

Som det vil fremgå senere var nok bemerkningen om Hansteens syn bare delvis riktig. Det var neppe noen på fagmilitært hold - heller ikke Hansteen - som fant øvingsforholdene i Schleswig-Holstein særlig tilfredsstillende for den norske brigaden med dens sammensetning og materiell.
Den norske forhandlingsdelegasjonen i London, besto foruten av statsråd Hauge og den norske ambassadør i London, P Prebensen, av en rekke militære og sivile sakkyndige, deriblant generalmajor Hansteen og sjefen for Hærens stab, oberst Pran. (Beichmann var altså ikke med.) På britisk side deltok forsvarsminister Alexander, krigsminister Shinwell og generalløytnant Templar (Vice-Chief of Imperial General Staff) med hjelpere.
Fra norsk side ble det presisert at brigaden fortsatt bare hadde okkupasjonsoppgaver, og at man Ønsket britisk hjelp til å trekke brigaden ut hvis Norges sikkerhet var truet eller situasjonen i Tyskland gjorde det nødvendig. Samtidig ble det fremmet ønske om å flytte brigaden bort fra sonegrensen for å unngå at den ble direkte involvert fra starten av i en eventuell konflikt, slik at Regjeringen fikk tid til å treffe sine avgjørelser. Den norske regjering ville «sette pris på om brigaden ble flyttet til Schleswig-Holstein». (Vedtatt på regjeringskonferanse 23 juli 1948.)
Forhandlingene ble meget harde idet britene var i mot både modifikasjonene i avtalen, og hadde meget sterke betenkeligheter med å flytte den norske brigaden til Schleswig-Holstein på grunn av det dansk-tyske nasjonalitetsspørsmålet. Begrunnelsen var ellers at det i den spente, internasjonale situasjon kunne gjøre et dårlig inntrykk hvis det ble gjort endringer i avtalen av 5 juni 1947. Det kunne oppfattes som at Norge ikke lenger ønsket å stå så sterkt sammen med vestmaktene som det hadde gjort inntil da. Dessuten kunne det gi Sovjetunionen stoff til sin propaganda. I okkupasjonssammenheng var også Schleswig-Holstein mindre viktig, og det var allerede nok tropper der (16. Independant Parachute Brigade Group.) Endelig så vel britene muligheten for at nordmenn og dansker (Danmark ønsket også å flytte sin brigade fra Ost-Friesland til Schleswig-Holstein, slik at den kom nærmere hjemlandet i den kritiske situasjonen man befant seg i) lettere kunne unnslå seg fra å delta i et eventuelt væpnet oppgjør i Tyskland, hvis de fikk en lokalisering så nær den danske grense. Mulighetene for en rask retrett nordover var atskillig større her.
Det siste spilte antagelig likevel en underordnet rolle i britenes vurdering. For da de etter forhandlingenes avslutning søkte råd hos sin militærguvernør i Berlin, general Sir Brian Robertson, svarte han at den norske brigaden ikke til enhver tid hadde tilstrekkelig kampverdi på grunn av hel utskifting hver 6. måned. Lokaliseringen var derfor et rent politisk spørsmål, mente han. Dette står likevel noe i kontrast til både det han selv hadde uttalt tidligere om at han anså brigaden som et verdifullt bidrag til den britiske styrken i Tyskland, og det de øvrige britiske, militære myndigheter i Tyskland mente.

Britenes armod

På grunn av britenes uttynning av egne styrker i Tyskland, var den norske brigaden i deres øyne et viktig element, i første rekke i okkupasjonsrollen. Senere kom dette også til å gjelde i forbindelse med forsvaret av SchleswigHolstein, hvor den norske kontingenten kom til å spille hovedrollen. I denne forbindelse kan det være av en viss interesse å se hva okkupasjonsstyrkene i den britiske sone i Tyskland egentlig besto av på dette tidspunkt.
Oversikten fra BAOR på sidene 124-125, viser at britenes okkupasjonsstyrker i november 1948 bare tilsvarte ca 2 1/2 divisjon.
Totalt utgjorde dette i størrelsesorden 20 infanteribataljoner og 6 panser/ oppklaringsregimenter. Det er mulig at dette var en brukbar styrke i okkupasjonssammenheng, men det var ytterst lite å fare med i den krisesituasjonen som nå hadde oppstått! Den danske og norske brigade med tilsammen 6 infanteribataljoner og 2 artilleriregimenter, var således ikke uten betydning for britene på dette tidspunkt.
Etter etableringen av NATO og Koreakrigens utbrudd, gjennomførte britene en gradvis økning av sitt styrkebidrag i Tyskland. (Jfr Brig 511 og «Counter Thrust».)
Til sammenligning kan det nevnes at USA så sent som i januar 1951, heller ikke hadde særlig mer enn 2 divisjoner i Tyskland.

Det militære forslag

I et PM som ble utarbeidet i London 29 juli 1948, sammenfattet de militære sakkyndige under ledelse av Hansteen «de militære sider av spørsmålet om annet område for Tysklandsbrigaden». Det het her at operativt sett var brigaden meget utsatt i Harz, og ville ved en overraskende russisk fremrykning øyeblikkelig bli stilt overfor valget internering eller kamp. En tilbaketrekning til en utskipningshavn ville dessuten bli en besværlig operasjon i en krisesituasjon. Korteste distanse til havn var ca 275 km til Cuxhaven og ca 350 km til Antwerpen.
Samtidig ble Schleswig-Holstein karakterisert som et første ordens strategisk objekt i forholdet Øst-Vest i den daværende situasjon. Høyst sannsynlig ville Øst prøve å sikre seg Kielerkanalen' i en innledende separat operasjon eller samtidig med øvrige operasjoner. Det var f eks bare 100 km fra sonegrensen øst for Lübeck til Rendsburg, og derfra ytterligere bare 75 km til Flensburg. Et uventet panserstøt med overlegne styrker nordover ville kunne lykkes i løpet av timer like overfor ordinære infanteribrigader og tilsvarende enheter. Norske tropper syd for kanalen ville derfor muligens stå i en enda mer utsatt situasjon enn i Harz, og ville således ikke tilfredsstille Regjeringens ønske om å sikre en tidsfrist for avgjørelser. Dette stemte godt med Beichmanns syn og viste seg senere under brigademanøvrene mot britiske panserstyrker, å være en høyst realistisk vurdering. øvingsmessig var det foreslåtte området vesentlig dårligere enn Harz. Forutsetningen for å stå i Schleswig-Holstein måtte derfor bi a være at avdelingene kunne løses av oftere enn hver 6. måned, for å motvirke skadevirkningen av en ensformig garnisonstjeneste i dårlige øvingsfelt. Det måtte likeledes være mulig å øve utenfor området, f eks på Luneburger Heide. (En hyppigere utskifting enn hver 6. måned, ville imidlertid bli både kostbar og ytterligere svekke brigadenes beredskapsverdi i den kritiske situasjonen som hadde utviklet seg. Forslaget ble da heller ikke omtalt senere.)
De militære sakkyndige kunne av operative, men ikke av øvingsmessige grunner, anbefale en flytting til området nord for Kielerkanalen. Ardennene ville gi bedre terreng, men siden det neppe ville være opportunt å foreslå forlegning innen de områder som belgierne hadde, mente de at områdene noe vest for nåværende område, ved Teutoburger Wald, ville by på øvingsmessige fordeler, og i noen grad gi den ønskede «sikkerhetsavstand» fra sonegrensen. Hvis Regjeringen fortsatt insisterte på en flytting til Schleswig-Holstein, ble det, for å møte den aktuelle krise, foreslått at Brig 482 som et mellomstadium ble forlagt lenger vest til et område inkludert det store øvingsfeltet ved Paderborn. En slik omgruppering kunne forsvares av utdanningsmessige årsaker uten å «vekke oppsikt», «En flytting som så ut som nordmennene for enhver pris skulle bort hurtigst mulig - som en flukt - var lite egnet til å møte den eksisterende krise, og ville sikkert være uakseptabel for britene», ble det uttalt.
Etter at den norske delegasjonen hadde truet med å avbryte forhandlingene og reise hjem for å innhente nye instrukser, kom man 31 juli 1948 endelig til enighet om en forlengelse av avtalen om den norske deltakelsen i Tyskland med 2 år. Avtalen skulle utløpe i mars 1951 hvis det ikke ble enighet om ytterligere forlengelse. Norge kunne forlange tilbaketrekning på kort varsel og - i tilfelle uenighet - trekke styrkene ut uten britisk samtykke. Britene ville være behjelpelig med evakueringen. Det var også enighet om at den norske kontingenten skulle flyttes bort fra sonegrensen. Mulighetene for å flytte til Schleswig-Holstein, nord for Kielerkanalen, skulle undersøkes, samtidig som britene skulle overveie om den kommende brigade (Brig 482) - i samsvar med Hansteens anbefaling - kunne flyttes til et passende område lenger vest inntil man hadde kommet overens om dens endelige plassering.

Med andre ord hadde den norske delegasjonen fått gjennomslag for alle hovedpunktene som var reist fra politisk hold hjemme. Nå var det ikke lenger bare situasjonen hjemme som var grunnlag for en eventuell tilbaketrekning, men også situasjonen i Tyskland. Dertil skulle brigaden bort fra det «farlige» området i Harz, og en tilbaketrekning hjem til Norge kunne gjennomføres selv om britene var uenige. I tillegg ga den nye avtalen norsk personell adgang til skoler og kurser i Storbritannia på samme vilkår som var gjeldende for britisk personell ved BAOR.
Fra et britisk synspunkt var vel det eneste positive ved avtalen - men for deres vedkommende et nokså avgjørende forhold - at nordmennene fortsatt skulle delta i okkupasjonen av Tyskland.

Til Schleswig-Holstein?

Den politiske ledelse tok ikke hensyn til de operative og utdanningsmessige betenkeligheter man hadde på militær side, men holdt fast ved Schleswig-Holstein som det nye lokaliseringsområdet. Her spilte nok tankene om et nærmere forsvarspolitisk samarbeid mellom de skandinaviske land inn. På dette tidspunkt var de første innledende samtaler om en form for samordning av de tre lands forsvar kommet igang mellom de sosialdemokratiske regjeringene i Danmark, Sverige og Norge. Dessuten - ved å kaste et blikk på kartet, måtte det være meget enklere å flytte avdelingene nordover gjennom Danmark, enn vestover gjennom Belgia og Nederland, hvis en rask evakuering skulle bli aktuell.
På et møte hos statsråd Hauge 16 august 1948, hvor sjefen for Forsvarsstaben, generalløytnant Berg, fungerende sjef for Hæren, generalmajor Beichmann, og sjefen for Hærens stab, oberst Pran, var til stede, redegjorde Hansteen for sine drøftinger med den britiske Rhin-armé, og den befaring han hadde foretatt i Schleswig-Holstein etter møtet i London. Han konkluderte med at han nå
«når brigaden av sikkerhetshensyn skulle flyttes - under de foreliggende forhold ville anbefale en flytning til Schleswig-Holstein, selv om man av forlegningshensyn også måtte forlegge enkelte avdelinger syd for Kielerkanalen».

(På grunn av luftbroen til Berlin som bl a gikk ut fra flyplassen Schleswig Land (Jagel), var den ledige kasernekapasiteten på nordsiden av kanalen begrenset.) Hansteen gjorde samtidig oppmerksom på at forholdet til det tyske folk ville bli anderledes og mere komplisert med en delvis dansktalende befolkning i området. I og med at det politiske vedtaket allerede var fattet, tiltrådte denne gangen både sjefen for Forsvarsstaben og fungerende sjef for Hæren, Hansteens anbefaling. Statsråd Hauge bestemte derpå at HOK så snart som mulig skulle treffe en avtale med de britiske myndigheter om en overføring av styrkene fra Harz til Schleswig-Holstein. Dermed bortfalt den midlertidige flytting av brigaden lenger vestover.

Generalløytnant Ole Berg, sjef for Forsvarsstaben

Her ble det handlet godt i forkant av den britiske godkjennelsen. Først 23 august 1948 kunne Utenriksdepartementet offisielt meddele at Storbritannia hadde gått med på flyttingen til Schleswig-Holstein, med en gruppering på begge sider av Kielerkanalen.
Resultatet av forhandlingene i London ble lagt frem for Stortinget i St meld nr 53 for 1948. Innstillingen fra Spesialkomiteen for særlige utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker, ble deretter enstemmig godkjent 18 november 1948. Avtalen om deltakelse i okkupasjonen av Tyskland var dermed forlenget med 2 år til i mars 1951.
Den spente internasjonale situasjonen medførte nok et møte i Forsvarsrådet høsten 1948, nemlig 29 september. Her ga utenriksråd Skylstad (utenriksminister Lange var fraværende) en oversikt over den utenrikspolitiske utvikling, og hvor det i henhold til referatet bl a fremgår:
«Resultatet av forhandlingene i Moskva og Berlin hadde vist at oppgjøret nå gjaldt hele maktfordelingen i Europa. Den videre behandling i Paris ville neppe føre til noe positivt resultat. En måtte derfor forutse muligheten av et diplomatisk brudd og det kunne føre til en åpen konflikt. Utenriksråden trodde ikke noen av partene ville krig. Dette ville selvfølgelig ikke si at krig var utelukket. Det var ingen øyeblikkelig fare, men det var uvisst hvor lang frist vi hadde.»

Det norske utenriksdepartement så altså høyst alvorlig på situasjonen som ble vanskelig i lang tid fremover.
Generalløytnant Berg kunne etter et nylig besøk i Sverige, fortelle at de svenske militære myndigheter ikke hadde funnet noe tegn på aktuelle krigsforberedelser. Men russerne hadde drevet store høstmanøvrer i sin sone i Tyskland og holdt luftvarslingsøvinger i Baltikum og Murmanskområdet under forutsetning av angrep over Skandinavia. Svenskene mente at amerikanerne foruten fly også hadde overført atombomben til Storbritannia. Statsråd Hauge opplyste at han hadde innhentet en muntlig uttalelse fra den britiske forsvarsminister, som hadde sagt at han ikke hadde kunnet ta ansvaret for å unnlate å ta forholdsregler i lyset av den internasjonale situasjon, men at det ikke var noen øyeblikkelig forverring av situasjonen. Det var under disse forhold at den norske Tysklandskontingenten høsten 1948 ble overført fra Harz til Schleswig-Holstein.