TIDSPERIODE ROSCHER NIELSEN (011048-310849)

Den i oktober 1948 ble Hansteen avløst av generalmajor Ragnvald Roscher Nielsen. Det var han som 10 juni 1940 -som oberstløytnant representerte Forsvarets overkommando under forhandlingene med tyskerne i Trondheim om våpenstillstand for 6. divisjon i Nord-Norge. Fra 16 oktober 1945 hadde han vært sjef for Distriktskommando Vestlandet, og var nå permittert fra denne stillingen så lenge tjenesten i Tyskland varte

Nytt ansvarsområde

Da Roscher Nielsen ankom til Tyskland, var omgrupperingen av de norske styrkene fra Harz til Schleswig-Holstein ennå ikke avsluttet. Hovedtyngden av Brig 482 var kommet på plass i september, men oppklaringseskadronen og ingenørkompaniet kom først etter i oktober/november. Dessuten hadde man problemer med å finne en passende plass til Tysklandskommandoen. Både Hamburg, Itzehoe og Neumünster ble vurdert som alternativer for hovedkvarteret. Først 18 september 1948 ble det bestemt at TK skulle plasseres i Neumünster, den lengst "fremskutte" av de garnisonsbyene nordmennene overtok, ca 30 km sør for Kielerkanalen. Flyttingen for TK fra Braunschweig til Neumünster fant sted i tidsrommet 27 september-19 oktober 1948.
Etter ankomsten til Schleswig-Holstein sorterte de norske styrker under den britiske "distriktskommando" i Hamburg - Hamburg District - hvis sjef på dette tidspunkt var generalmajor R H Bower. Schleswig-Holstein utgjorde et av de tyske Länder, og den høyeste sivile myndighet her var den britiske Land Commissioner i Kiel. Han sto direkte under CCG (Control Commision Germany). I tillegg var det sivile, britiske administratorer - "British Residents" - i byene Rendsburg, Flensburg, Husum, Schleswig og Lübeck. De britiske Residents stod i nøye kontakt med de lokale tyske myndigheter og politiet (som i Schleswig-Holstein var organisert i 5 grupper, antakelig i alt 4000-5000 mann, og med politiskole i Eckernförde).
Området som den norske kontingenten fikk ansvaret for og avdelingenes plassering innenfor dette, viste at de operative betenkeligheter man hadde hatt på militær side ved en flytting til Schleswig-Holstein, ikke var ubegrunnet. Det nye okkupasjonsområdet var i sør begrenset av Elben inntil en mils vei utenfor Hamburg, videre av en linje derfra mot nordøst på ca 30 kms avstand fra Itzehoe-Neumünster-Kiel. (Se skisse.) Korteste avstand fra dette området til grensen mot den sovjet-russiske sone var ca 20 km (nordvest for Lübeck). Området mellom sonegrensen og det norske ansvarsområdet, ble dekket av et britisk oppklaringsregiment (Armoured Car Regiment) med pansrede hjulkjøretøyer (ca 800 mann). Regimentet ble i november 1949 flyttet fra Hamburg til Neumünster. Med andre ord hverken noen nevneverdig militær styrke eller dybde foran de norske styrkers ansvarsområde. Som tidligere fikk nordmennene ikke noe direkte ansvar for selve sonegrensen.

Norsk ansvarsområde 1948-1953

I sitt P M av 29 juli 1948 hadde Hansteen som TK-sjef uttalt at sett fra et militært, operativt synspunkt, var en plassering av den norske kontingenten nord for Kielerkanalen mer akseptabel, idet dette ville gi større muligheter både for et eventuelt forsvar og en tilbaketrekning nordover. Hele tiden etter ankomsten til Schleswig-Holstein ble det derfor fra norsk side arbeidet for at samtlige avdelinger skulle flyttes over på nordsiden av kanalen. Oppfyllelsen av dette ønsket lot seg imidlertid først realisere i 1951 i Brig 511s periode i Tyskland.
Utenom flyttingen av TK, sto Roscher Nielsen overfor to andre viktige oppgaver: En begynnende beredskapsplanlegging i tilfelle væpnet konflikt, og forberedelsene til den forestående brigademanøver som var planlagt i desember 1948. Siden det også denne gangen var meningen at den danske Tysklandsbrigade skulle være manøvermotstander, og fordi TK hadde vært ansvarlig for planlegging og gjennomføring av de to forrige manøvrene med dansk deltakelse (se Brig 472 og 481), rettet Roscher Nielsen like etter sin ankomst en forespørsel til danskene om de ville påta seg ansvaret for å legge opp manøveren denne gangen. Danskene svarte bekreftende, og resultatet ble DANO som er beskrevet under Brig 482.

Stridsvogner i den norske kontingenten?

Under forhandlingene i London i juli 1948 ble det fra norsk side reist spørsmål om å endre oppsetningen av oppklaringseskadronen i den norske brigaden, noe britene ikke hadde noen innvendinger mot. Etter det foreliggende forslag skulle eskadronen reduseres fra KOP-styrken på 324 (i praksis i Tyskland 309) til 224 mann. Innsparingen ønsket HOK å benytte for å sende feltsykehuset til Tyskland.
I påvente av FDs godkjennelse av den nye oppsetningsplanen, ble TK høsten 1948 forespurt om det mest passende tidspunkt for en slik omorganisering. TK ba om at det ikke måtte skje noen endringer i eskadronens organisasjon under oppholdet i Tyskland. Samtidig ble det ansett som en beredskapsmessig fordel å få sykehuset nedover. Siden brigaden hadde vakanser og avgangen pleide å være stor mot slutten av brigadeperioden, mente TK at overføringen kunne skje når som helst og uten problemer når det gjaldt innpassing av sykehusets 78 hoder innenfor brigadens totale styrkeramme. HOK bestemte likevel at eskadronen i desember 1948 skulle reduseres med 90 mann. Disse ble sendt hjem med M/F "Peter Wessel" og ankom Oslo lille nyttårsaften.

M/F «Peter Wessel» som ble brukt til permisjonstransporter og kontingentskiftet mellom Brig 482 og Brig 491.
Foto: FMU

Den påfølgende eskadron (Brig 491) som forlengst hadde møtt til tjeneste, ble redusert med en tilsvarende styrke. De overflødige mannskaper fra denne eskadronen ble omdisponert til annen tjeneste, bl a til stridsvogntroppene som var under etablering på de viktigste flyplassene i Norge. Både av beredskapsmessige og materiellmessige årsaker, reiste generalinspektøren for Hærens lette tropper nå spørsmålet om å omgjøre oppklaringseskadronene i de påfølgende brigader - fra Brig 492 av - til stridsvogneskadroner. TK fikk i oppdrag å undersøke mulighetene for dette med BAOR. Samtidig ba HOK om TKs syn på en eventuell sløyfing av oppklaringseskadronen og etablering av hjulryttertropper som oppklaringsorganer i brigaden i stedet.

Det viste seg at BAOR ikke hadde myndighet til å forandre styrkesammensetningen i den norske brigaden, da dette var avtalt mellom den britiske og norske regjering. Spørsmålet måtte i tilfelle forelegges disse. Det samme gjaldt anskaffelsen av stridsvogner. Utdanning ved en britisk avdeling kunne muligens la seg gjøre. En eventuell anskaffelse av 20 krysserstridsvogner ville imidlertid medføre en omlegging av vedlikeholdstjenesten i BAOR. Stridsvognspørsmået ble deretter forelagt de britiske myndigheter gjennom militærattachèen i London. Svaret fra War Office kom i mai og var negativt. Britene kunne ikke skaffe Comet stridsvogner, men muligens 18 Chaffee og 2 Sherman stridsvogner. Men reservedeler måtte i tilfelle fås hos amerikanerne. War Office anbefalte derfor at saken burde utstå til forsyningssituasjonen ble lettere. Dermed var saken lagt død, og det kanskje viktigste forsøket i hele okkupasjonsperioden på å gi den norske brigaden større manøverevne og slagkraft, løp ut i sanden. Som det vil fremgå senere, var det nok mer viljen til å avgi stridsvogner enn de fysiske muligheter det sto på hos britene. Også statsråd Hauges forsøk i 1950 på å få britene selv til å stille med stridsvogner i Schleswig-Holstein, mislyktes
Roscher Nielsen stilte seg meget skeptisk til spørsmålet om en eventuell sløyfing av oppklaringseskadronen. Hjulryttertropper ville på ingen måte passe inn i en motorisert brigade, hevdet han. I sitt svar av 25 januar 1949, foreslo han derfor at brigaden i alle fall burde ha en oppklaringstropp med panserbiler for oppklaring på lengre avstander. Som vi skal se senere, valgte HOK - av forskjellige årsaker -den dårligste løsningen for Tysklandskontingenten, nemlig først å erstatte den motoriserte oppklaringseskadronen med en sykkel/skieskadron, deretter i de siste tre brigadene å sløyfe eskadronene for godt.

Beredskapsplanlegging

I Roscher Nielsens periode som TK-sjef, ble det på tilsvarende måte som i Harz utarbeidet beredskapsplaner for den norske kontingenten i tilfelle uro og oppstand blant tyskerne. Planene var basert på britenes operative instrukser, og omhandlet primært den indre sikkerhet og okkupasjonsoppgavene i Tyskland. Umiddelbart etter ankomsten til Schleswig - -Holstein ble de første planer for dette området utarbeidet av Brig 482. (Se denne.) Brig 491 fulgte opp med en ny plan som ble iverksatt fra l mai 1949. I tilfelle et overraskende sovjet-russisk angrep, sto Regjeringens direktiv fra året før om å unngå kamp og evakuere de norske avdelingene hjem til Norge, fremdeles ved makt. Men det var åpenbart at den opprinnelige tanke om at dette skulle skje over havn i Holland eller Belgia var foreldet. Nå dreide det seg i tilfelle om en evakuering fra Schleswig-Holstein uten å bli nedkjempet eller tatt tilfange. Planer for overføring til nordsiden av Kielerkanalen var utarbeidet. Men hvordan skulle man komme seg derfra og hjem til Norge?
I denne spente tiden svirret det med rykter. Så også i vår Tyskiandskontingent. I sin rapport for mars måned 1949, skrev således Roscher Nielsen til HOK at det gikk hardnakkede rykter om at brigaden skulle flyttes. BI a ble Ruhr/Rheinland nevnt som et alternativ. Men også Bardufoss var fremme i rykteflommen. Årsaken til det siste var - etter generalens mening en artikkel som oberst Johannes Schiøtz hadde skrevet i Morgenbladet. TK forsøkte å slå ned på ryktene, men det var en nesten håpløs oppgave å stoppe dem.
Da det kom til stykket var det ikke TK, men sjefen for Brig 491, oberst Odd Lindbäck -Larsen, som sommeren 1949 tok initiativet og personlig utarbeidet et planutkast for en krisemessig evakuering av den norske kontingenten hjem til Norge. Planen var basert på hans "kjennskap til at brigaden på kort varsel skal kunne trekkes hjem, og at den så vidt mulig ikke skal trekkes inn i operasjoner i Tyskland".
I og med at brigaden i en eventuell væpnet konfrontasjon - etter Hansteens vurdering - var like utsatt i det nye området som i Harz, kan det synes noe merkelig at en slik plan ikke var utarbeidet tidligere. Men okkupasjonsspørsmålene og den indre sikkerhet ble altså gitt første rang. Nå hadde riktignok den internasjonale spenningen avtatt noe etter at Stalin hevet Berlin-blokaden 12 mai 1949, men Lindbäck-Larsen mente likevel - basert på de foreliggende direktiver og egne erfaringer om at flytting av brigaden ville ta tid - at det burde foreligge en kriseplan som fastla hvordan en eventuell evakuering kunne gjøres hurtigst mulig. Det var derfor etter hans syn nødvendig for brigaden, TK og HOK å ha et felles utgangspunkt for iverksettingen av en slik evakuering. Roscher Nielsen roste initiativet og fremsendte utkastet med sine merknader til sjefen for Hæren. Planen er omtalt under Brig 491.

Kvinnelig innslag

Oppmykningen av de strenge bestemmelsene om at kvinnelig personell ikke skulle tjenestegjøre i Tyskland, hadde som tidligere nevnt ført til at kvinnelige kontorassistenter kunne tjenestegjøre både i TK og i brigadekommandoen. Assistentene ble i en periode beskikket til "sivil-offiserer", og fikk fri uniform utlevert fra generalintendanten. På en eller begge uniformsermene skulle det bæres et brodert merke med "Civilian Officer Norway" i rødt på blå bunn. En styrkeoppgave fra TK pr 20 oktober 1948, viste at i tillegg til 5 kontorassistenter, tjenestegjorde 10 sykepleiersker og 12 "modne" kvinner i Tyskland på dette tidspunkt.
Ordningen med "sivil-offiserer" berodde imidlertid på en misforståelse og fikk en brå slutt. Sommeren 1949 bestemte FD at ingen lenger skulle beskikkes som "sivil-offiserer" og at de kvinnelige kontorassistentene skulle miste den militære status så snart kontraktene tillot det. Ordningen var nemlig allerede blitt opphevd ved Kgl res av 30 august 1946!

Generalmajor Roscher-Nielsen ble avløst 1 september 1949 av generalmajor Arne D Dahl, og gikk tilbake til sin stilling som sjef for Distriktskommando Vestlandet, en stilling han innehadde til sin avskjed 31 desember 1952.