Jurisdiksjon. Moral og disiplin. Militærpoliti

Norske lover og bestemmelser

Som under tjenesten i Norge fulgte avdelingene i Tyskland de lover og bestemmelser som gjaldt hjemme. I tillegg kom imidlertid de forordninger som gjaldt for den britiske sone.
TK-sjefen var Øverste jurisdiksjonssjef for alt personell tilsluttet den militære kontingent. I TKs oppsetningsplan var det oppført 2 krigsadvokater. Ingen av disse stillinger var noen sinne besatt. Av daglig korrespondanse synes en stabskaptein eller adjutanten å ha tatt seg av de disiplinære saker ved TK.
På brigadenivå hadde brigadesjefen et «disiplinkontor» oppsatt med to offiserer, en kaptein og en løytnant. Kontoret var direkte underlagt stabssjefen. Stabskapteinen hørte med i TKs oppsetningsplan og forberedte derfor de større saker for hele Tyskiandskontingenten.
I tillegg til disiplinære avgjørelser ble det også i Tyskland reist krigsrettssaker. Forslag om dette ble av brigadene sendt frem til TK-sjefen. TK vurderte, og sendte de fleste sakene til krigsadvokaten i Oslo til uttalelese. Innstilte krigsadvokaten på at det skulle reises tiltale, fulgte TK-sjefen opp som jurisdiksjonssjef. I prinsipielle spørsmål, eller hvor TK-sjefen var i tvil, ble saken sendt til HOK. Der var det et nyopprettet «rettskontor» under vpl cand jur jan Debes som behandlet sakene. Generaljurisdiksjonssjefen var sjefen for Hæren. Derfra gikk sakene formelt til generaladvokaten med anmodning om at det ble reist krigsrettssak.
I noen saker fremmet imidlertid generaladvokaten krigsrettssaker som de militære sjefer tidligere hadde funnet kunne løses som disiplinærsaker. Mer om dette senere.

Det vanlige var imidlertid at det var krigsretten for Østlandet som fungerte som krigsrett for Tysklandskontingenten med:

Krigsretten er satt. Dommer. Oberst Fleischer. Foto: FMU

Krigsretten, samt aktor og forsvarere, kom ned to ganger i løpet av en brigadeperiode, siste gang relativt sent i perioden. Dette var den primære årsak til det intime samarbeid som oppsto mellom militærpolitiet og krigsadvokaten. Vanlig kommandovei ble da for tidkrevende. Tiltale ble utferdiget av TK-sjefen, parafert av krigsadvokaten.
Sjefen for Hæren og generaladvokaten var derfor sjelden inne i bildet, unntatt i en av de første brigadene hvor det ble reist en sak ved militær lagmannsrett. Saken gjaldt 2 soldater som drepte en svartebørshandler.
Ser man på de disiplinære forhold totalt sett for hele Tysklandstiden, var ikke antall saker som kom opp urovekkende. Det viste oversikter hvor vi ble sammenholdt med andre lands kontingenter. Mange av sakene var imidlertid av andre årsaker enn hjemme, som fraternisering, svartebørs og alkoholproblemer. Brigadeprestene ga ved flere anledninger uttrykk for at moralen og de disiplinære forhold hadde vært gode. Når noe ble fokusert i pressen hjemme var dette oftest saker, ble det hevdet, som gjaldt bare et fåtall av dem som tjenstegjorde i styrkene i Tyskland.
De som ble kjent skyldige i disiplinære brudd kunne for en rekke forhold regne med strengere reaksjoner enn i Norge - nemlig å bli hjemsendt som «uverdige til tjeneste i Tysklandsbrigaden».
Utover våren 1947 øket fraterniseringen i Brig 471s område, samtidig som det ble registrert endel brennevinsmugling fra den sovjetrussiske sonen. Det ble fra brigadens side advart mot tvilsomt brennevin med navnet «Nordhauser». Dette var oppdaget omsatt blant de norske soldatene.
En viss utglidning både blant befal og menige skjedde under avviklingen av opphold ved de britiske permisjonsstedene.
Brigadens velferdsoffiser, R Ulstein, rapporterte således til brigadesjefen at det i påsken hadde vært bråk, fyll og tildels vandalisme på samtlige rekreasjonssteder i Harz. Befalet hadde ikke utført sine plikter og britiske sjefer hadde tatt opp forholdet.
Brigadesjefen, oberst Hauge, reagerte 20 april 1947 med et skarpt brev til samtlige avdelinger hvor han påla avdelingssjefene å sammenkalle alt befal og orientere om befalets plikter og ansvar. Ingen befalingsmann - het det - var utenfor tjenesten når det gjaldt disiplinære forseelser. Det skulle gripes inn mot underordnede som begikk brudd på bestemmelsene, og det skulle skrives rapport.
Befal som viste seg beruset triv ville bli sendt hjem og foreslått degradert. Det ble i samsvar med dette i Brig 471 beordret en offiser og en sersjant til hvert av rekreasjonsstedene Hahnenklee, Bad Altenau, Bad Harzburg og St Andreasberg. Befalets fremste oppgave var å inspisere og gripe inn ved uregelmessigheter.
Selv om disse uheldige episoder var negative pletter på den norske opptreden som okkupasjonsmakt, synes likevel Brig 471 å ha oppnådd gode resultater på områder som personlig opptreden, utseende og sluttet orden. Dette var disipliner som dengang var tillagt betydelig mer vekt enn det er i Hærens nåværende utdanningsprogrammer.
For Brig 472s vedkommende ble det 15 desember 1947 bestemt at alle refselser på mer enn 3 døgns vaktarrest skulle sones i Norge etter endt tjeneste.
Ellers hadde brigaden i oktober fått kjennskap til at soldater hjemsendt for uverdig opptreden, ofte ble dimittert før tiden i Norge. De moret seg deretter med å skrive fornøyelige brev om dette til sine kamerater som fremdeles var i tjeneste i Tyskland. Ikke mange fant dette som noen særlig oppmuntring eller styrking av moralen for de gjenværende akkurat.
I Brig 481 fant det ved Bn 1 i Braunschweig våren 1948 sted en del alvorlige disiplinærbrudd med bl a rømming fra vaktarresten og overfall på en sersjant. Dårlig vakthold var en medvirkende årsak til at dette kunne skje. 4 soldater - alle fra IR 2 - ble i den forbindelse sendt hjem som uverdige for tjeneste i Tyskland og stilt for krigsrett.
Under oppholdet på Lopshorn i juli ble brigadesjefen, oberst Ørnulf Dahl, gjennom sjefen for Hæren gjort kjent med at en representant for påtalemyndigheten (og befalingsmann) hadde skrevet til statssekretær Dag Bryhn i FD om at disiplinen i Brig 481 virket sjokkerende. Vedkommende hadde vært på besøk i brigaden på 17 mai, og funnet at det da var utvist utpreget lettsindighet i omgang med skytevåpen. Det skulle således vært «skutt med skarpt i alle himmelretninger».
Det hele endte med en grundig undersøkelse, hvoretter oberst Dahl i en rapport til statssekretæren påpekte hvor lett det var å generalisere ut fra et enkeltstående tilfelle (det kunne ikke benektes at en viss skyting hadde foregått om morgenen 17 mai). Ellers viste han til brigadepresten, kaptein Guttormsen, som var positiv i sin omtale av moral og disiplin i brigaden. TK-sjefen ga i sin uttalelse også klart uttrykk for at disiplinen ved Brig 481 var god.
Som et apropos til den rapporterte «salutteringen», kan nevnes at 17 mai også ved Bn 3 ble markert på en noe spesiell måte. Her hadde et par befalingsmenn bundet sammen to sprenglegemer, og som med lunte og fenghette ble antent og kastet ut av vinduet i en av kasernene. Ladningen ble imidlertid hengende fast i grenene på et tre inntil bygningen. Ved detonasjonen ble et stort antall vinduer blåst i stykker, heldigvis uten at noen ble skadet. Det hører med til historien at de to befalingsmenn ble pålagt erstatningsansvar for skadene de hadde forvoldt.
Den verste hendelsen i denne perioden tok krigsretten seg av, idet krigsdommeren den 19 juni 1948 avsa fengslingskjennelse over en korporal og en menig. De ble siktet for drap etter straffelovens §233. En tysk svartebørshandler ble den 3 juni 1948 funnet skutt i nærheten av Braunschweig. De siktede tilsto, men erkjente seg ikke skyldige da de påsto å ha handlet i selvforsvar.
Den nye TK-sjefen, generalmajor Roscher Nielsen, ga i sin rapport uttrykk for at disiplinen i Brig 482 var god bortsett fra i garnisonen i Rendsburg. Her holdt på den tid oppklaringseskadronen, transport og forsyningskompaniet og sanitetskompaniet til. Det var særlig leirer med «displaced persons» like ved forlegningsstedene som skapte problemer.
Et annet kjedelig forhold for brigaden den siste tiden før hjemreise var tiltagende svartebørshandel særlig i Hamburg. Det ble klaget fra ansvarlig britisk hold, og varslet om at MP ville foreta kontroll og arrestere personell som var i besiddelse av større mengder sigaretter. Årsakene til de ialt 1450 refselser i denne brigade var i hovedsak alkoholmisbruk og omgang med tyske kvinner. De disiplinære forhold nevnt for garnisonen i Rendsburg fortsatte også etter at Brig 491 overtok.
Det hele utviklet seg slik at brigadesjefen, oberst Lindbäck-Larsen, tok et skarpt oppgjør med såvel befal som menige ved et par av avdelingene i garnisonen.
I Brig 492s periode kom det i november 1949 en klage til TK fra «Public Safety Branch, Stadt and Land Kreis Flensburg» over dårlig disiplin i Flensburg:
«Owing to the increase in the number of incidents of bad discipline in «Stadt und L/K Flensburg» it is hoped that the culprits will be firmly dealt with as the conduct of a certain section of Norwegian Troops is becomming a matter of some concern. »

TK sendte klagen videre til brigaden for at den skulle rydde opp i forholdene. Befalssituasjonen var på den tiden vanskelig for såvel Bn 1 som artilleriregimentet, som begge var forlagt i Flensburg.
TK-sjefen på den tid, generalmajor Dahl, ga for Øvrig uttrykk for at det generelt sett ble gitt for milde refselser overfor befal som opptrådte beruset.
Ved avslutningen av Brig 501s tjenesteperiode fortelles følgende historie, - som for øvrig bekreftes av disiplinæroffiseren, daværende kaptein Edvin Sæther:
«Like før Brig 501 skulle dra hjem til Norge skjedde noe som skaket opp hele brigaden. En natt ble en speilglassrute slått inn i en sentrumsforretning i Flensburg, og endel fotoapparater ble stjålet.
Dette var selvfølgelig en sak for det tyske Kriminalpolizei. Etterforskningen ga to resultater:
1. Blodspor tydet på at tyvene måtte ha skåret opp armene i sin iver etter å raske med seg mest mulig tyvegods.
2. Vitneutsagn kunne med sikkerhet fastslå at tyveriet var utført av to norske soldater.

Saken forårsaket et voldsomt oppstyr i brigaden fordi det ble gjort klart at dersom ikke tyvene ble tatt ville troppetransportene hjem bli endevendt. Alle visste at det var få som ikke hadde med «krigsbytte» hjem.
Jeg vet ikke hvor langt nettet ble kastet, men i Flensburg ble alle stilt opp og måtte brette opp armene for kontroll.
Resultatet var lik null, og stemningen i hele brigaden var heller laber.
Vitneutsagn (kun ett) var heller dårlig. Det kom fra en eldre dame som i innbruddsøyeblikket hadde kikket ut av vinduet fra en høyere etasje i et hus bortenfor fotoforretningen. Bortsett fra at gjerningsmennene var i uniform og at det var brukt militær bil, kunne hun ikke gi nærmere opplysninger.
Etterforskningen ble naturlig nok fulgt med stor interesse av den tyske arbeidsstokken, og en av disse spurte: «Was mit dem im Knast?» Det henledet oppmerksomheten mot tre norske soldater som på innbruddstidspunktet var i arrest i Bn 1. Ingen hadde tenkt på at disse kunne være synderne. De var jo innelåst da innbruddet skjedde.
Arresten i Bn 1 lå nærmest på taket av administrasjonsblokken, og de tre hadde i nattens mulm og mørke kommet seg ut, klatret ned og derfra inn til byen. Der hadde de forøvet tyveriet, returnert samme veg og låst seg inn i bua igjen. Tyvene hadde nok følt seg temmelig sikre på ikke å bli oppdaget.
MP fulgte imidlertid dette spor. Gjerningsmennene ble arrestert av MP etter at Bn 1 kom tilbake fra manøver.
Imidlertid rømte de fra arresten - denne gang i Schleswig - stjal en jeep og bega seg sørover. De ble senere pågrepet - en av dem av MP ved Reperbahn. Uten rømmingen - og påfølgende tilståelser - hadde ikke MP skikkelige beviser. Senere ble imidlertid det meste avtyvegodset funnet nedgravd i en ridehall. Under letingen benyttet MP minedetektor, men detlå så meget metall i jorden at MP måtte spa opp det meste av hallen før tyvegodset ble funnet.
Lettelsen var stor i hele brigaden da saken var oppklart, og det verserte fæle historier omhvilken straff som ventet misdederne i Norge.»
Ivar Eek/Carl Rynning-Tønnesen.

Kaptein Edvin Sæther som tilhørte TK, men var attasjert brigadestaben som «disiplinæroffiser» orienterer to lotter. Ved de tre siste brigadene ble det avholdt egne lottekurser.
Foto: J A Syversen

Det hører med til historien at de tre senere ble dømt for desertering, innbruddet m v.
Et annet forhold som skapte et ugunstig bilde av norsk administrasjon og kontrollrutiner vartap av våpen. I Brig 502s tidsperiode klaget sjefen for Hamburg District den 30 januar1951 på at nordmennene siste året hadde tapt 4 geværer, 4 Sten maskinpistoler og 3 pistoler. Dette ble registrert av uønskede «på den andre siden» ble det hevdet. Det bletilføyd at slike forhold ville ha ført til «Court Martial» på britisk side.
Daværende TK-sjef, generalmajor Reidar Holtermann, rapporterte saken tilgeneraljurisdiksjonssjefen, generalløytnant Hansteen, og ba om at krigsrett måtte blivurdert fra norsk side. I andre saker iverksatte TK-sjefen selv i egenskap avjurisdiksjonssjefkrigsrett i samråd med krigsadvokat Monsen.
I Brig 512 oppsto en noe uventet situasjon. Her skjedde ved Kp A/Bn 2 en voldsom økning i antall soldater som søkte om overføring til sivil tjeneste. Kompanisjef ognestkommanderende mente at årsaken hadde sitt utspring i påvirkning fra hjembygdene på Sør-Helgeland, hvor en meget stor del av befolkningen var militærnektere.
De fleste av søknadene var innkommet etter at personellet hadde kommet tilbake etterpermisjonene på hjemstedene, og hvor soldatene opplyste at de hadde truffet «den ukjente mann». Han hadde gitt nødvendig orientering og formidlet kontakt til «Folkereisning motKrig», som deretter førte en utstrakt brevveksling med kompaniets personell.
Inntrykket var for øvrig at det var mer egoistiske motiver, opprinnelig motvilje mot åtjenestegjøre i Tyskland fordi det var så langt fra pårørende, og senere den «tvang og ufrihet» som militærlivet førte med seg som lå til grunn for søknadene. Det forelå ikke noebevis for at det ble drevet åpen, direkte propaganda fra «Folkereisning mot Krig»s side i kompaniet. Men virksomheten skadet kompaniet, ble det hevdet.
Brigaden mente det var vanskelig å f full klarhet over det som foregikk med «forhåndværende lovlige hjelpemidler».
Som det bl a fremgår under kapitlet Den tyske befolkning ble norske myndigheters detaljforordninger om fraternisering møtt med bastante motforestillinger fra dem som varsatt til å håndheve bestemmelsene. Det meste av det som kom fra Norge fortonet seg foravdelingssjefene som umulig å etterleve.
Med britisk opplegg for ivaretagelse av lov og orden innen sonen, norske lover ogbestemmelser, samt etter hvert tyske myndigheters bedre ivaretagelse av sine borgere, måtte Tysklandskontingentenes sjefer finne middelveier tjenlig for denorske avdelingers virksomhet.
I TKs organisasjon sto som nevnt tidligere oppført to krigsadvokater, men begge stillingene var vakante. Til å bistå i disiplinærspørsmål ble derfor en engasjert, ulønnet offiser fra Hærens forsyningstropper - og som tidligere hadde tjenestegjort i såvel Brig 472 og Brig481 - beordret fra 1 september 1948. Han inngikk så etter britisk oppsetningsplan somstabskaptein «Q» ved brigadekommandoene i samme stilling helt frem til avslutningen i1953. Kaptein Edvin Sæther - senere leder av Forsvarets personellservice - var en av fleretypiske «løsarbeidere» tatt inn som følge av den prekære befalsmangel. Han var ved startenuten spesiell erfaring om lover og bestemmelser. Sæther måtte bygge opp stillingen fragrunnen av. Han satte seg ikke bare grundig inn i norske lover/reglementer og britiskebestemmelser, men oversatte også alt som var av nytte fra tyske kilder. Etter hvert somtiden gikk ble han med sin kompetanse så verdifull for de stadig skiftende brigader at hanikke ble frabeordret tiltross for HOKs ønske om at helst ingen burde tjenestegjøre i mer ennen brigade av gangen.
Med sin erfaring og kunnskaper kunne kaptein Sæther gi uttalelser som denne som sto i leiravisa «HANSEN», organ for Schleswig garnison Brig 512, 21 november 1951:
«Refselser kommer IKKE på det sivile rulleblad.

• I militæret skiller vi mellom straff og refselse. Refselsene kommer ikke på det sivilerulleblad, men kommer du for krigsrett og blir dømt, blir gjenpart av dommen sendt desivile politimyndigheter, uttaler kaptein Sæther, som fungerer som Brigadensdisiplinæroffiser.
  
• Får du bot, blir meddelelse sendt til politimesteren på hjemstedet, og du blir ført inn ibøteregisteret hos politikassereren. De fleste politikasserere vet ikke forskjellen på enmilitær og en sivil bot. En militær bot kan sidestilles med en refselse og skal derfor ikke hanoe med det sivile å gjøre. Men på grunn av mangel på kjennskap til militære forhold,hender det ofte at politimyndighetene gjør feil ved slike saker.
  
• En soldat som på Lillehammer ble bøtelagt for å ha tatt en dram mens han var påJørstadmoen, skulle året etter skaffe seg førerkort for bil.
  Han møtte imidlertid en hel del vansker fordi det ble oppgitt at han var bøtelagt for fyllmens han var i militæret.
  Der ser dere, slik kan det gå, slutter kaptein Sæther. »
  
  

Kaptein Sæthers stilling ble - etterhvert som erfaring ble vunnet - klarlagt i «Instruks for Disiplinæroffiseren», inntatt i Stående Ordre for Brig 501 av juli 1950. Senere kom en endring i august 1951. Her ble det opplyst at disiplinæroffiseren var brigadesjefens,avdelingssjefenes, transportoffiserenes og kvartermesterenes rådgiver når det gjaldtkjøreuhell, misbruk av kjøretøyer og annet teknisk materiell, avgangsapprobasjon på taptog skadet materiell, tyverisaker, personskader, eksplosjons- og skyteulykker, brann, renedisiplinær- og straffesaker, undersøkelseskommisjoner og endelig bokføringstekniskespørsmål i forannevnte saker. Som det sees, ingen liten oppgave for et befal som i utgangspunktet ikke hadde noen grunnutdanning for jobben!
Hertil kom at han var faglig foresatt for MP i alle ovennevnte saker.
Når stabskaptein «Q» her er nevnt, må ikke stabskaptein «A» glemmes. Denne stilling ble besatt allerede i første brigade med kaptein Jørgen Kayli. Fra Brig 472 og hele tiden ut hadde imidlertid kaptein Oddvin Raftevold oppgaven. Han ble «altmuligmannen» kjent med forholdene som skapte kontinuitet fra brigade til brigade. Han har selv uttalt at arbeidsområdet omfattet slike funksjoner som ikke inngikk i stridsstyrkenes treningsopplegg. Og det var mye det. Svært mange var takknemlig for det krevende og omfattende arbeid Raftevold utførte.
I Brig 522 ble det menige personellet - som så ofte tidligere - karakterisert som godt. Mannskapene hadde vist interesse for tjenesten, og det var vilje til å gjøre en god innsats. Det var riktignok mange refselser, men de fleste var for relativt uskyldige forhold. Således skyldtes ca 50% for sen innpassering.
En minoritet blant befalet måtte tåle kritikk for disiplinære og moralske forhold. For å komme beruselse blant befalet til livs opprettet brigadesjefen en patrulje med en kaptein og en sersjant som i tiden kl 2400-0600 skulle gjennomføre 2 turer i Schleswig by hvor bi a Schleihalle og Tanzbar (Grosse Baumhof) skulle inspiseres. Likeledes skulle Eckernförde med Stadtkafé og Seelust kontrolleres. Beruset befal skulle bringes hjem, eventuelt med MPs forsorg.

For fire av brigadene er ikke funnet noen oversikt som viser antall hjemsendte. For de øvrige brigader er oppgitt følgende:

Det relativt store antall sersjanter som ble sendt hjem kan tilskrives at de fleste av disse var unge, nyutdannede og ubefestede befalingsmenn som i motsetning til hjemme, fikk en lettvint og uvant tilgang både til alkohol og tilfeldige bekjentskaper med det annet kjønn. Med kun sersjantkurs/ befalsskole og uten forutgående erfaring ble dessuten mange - p g a den vanskelige befalssituasjonen - satt rett inn i arbeid de ikke alltid var kvalifisert for (nesttroppssjefer og troppssjefer). Her var om å gjøre å fylle huller i et ellers fåtallig befalskorps.
I den siste brigade, Brig 522, var det 19 krigsrettsaker, hvorav hele 5 gjaldt befal. Dette var imidlertid lite i forhold til de tidligere brigader hvor tallet varierte mellom 30 og 40 totalt.
Til sammenligning kan nevnes at det ved de norske styrker i Storbritannia i løpet av 3 år var under 10 krigsrettssaker. Ved Brigaden i Nord-Norge var det ingen de to første årene.

Restaurant «Schleihalle» i Schleswig ble mye besøkt av brigadens personell.
Foto: J A Syversen

Grensen mellom disiplinærmyndighet og militær påtalemyndighet er situasjonsbetinget. I Tysklandskontingentene ble ulike overtredelser av den borgerlig straffelov avgjort disiplinært.
Ved de siste brigader ble det mange krigsrettssaker også mot soldater som allerede hadde vært gjenstand for disiplinær reaksjon, og som de militære sjefer betraktet som opp- og avgjort. De grenser jurisdiksjonssjefen etterhvert trakk opp for å fremme krigsrettssak ble - etter råd fra krigsadvokaten - følgende forhold:
a) Ulovlig fravær utover 7 dager
b) Alvorlige trusler mot foresatt eller overordnet
c) Voldshandlinger
d) Gjentatt ordrenektelse e) Befal overstadig beruset på offentlig sted.
Slike saker skulle forelegges TK-sjefen for avgjørelse.

At saker tidligere avgjort som disiplinærsaker senere kom opp som krigsrettssaker skapte usikkerhet. Enkelte følte det nok som at juristene som ble utpekt som generaladvokat og krigsadvokater - og underlagt justisdepartementet - på mange måter hadde større makt enn sjefen for Hæren.
Det utviklet seg også til - syntes det - som om sjefene for MP-kompaniene tildels mottok sine ordrer like ofte fra krigsadvokaten som fra sin egen brigadesjef. Det var likevel snakk om samarbeid, og ikke ordrer slik enkelte følte det.
Det var ialt vesentlig krigsadvokaten i Oslo - på grunnlag av refselsesprotokollene - som fremmet forslag om krigsrett.

«Court of Inquiry» (C of I)

Som følge av de avtaler som ble inngått med de britiske myndigheter om bruk av deres utstyr, og deres overadministrasjon i sonen, måtte de norske styrker følge de britiske bestemmelser på en rekke områder.
Britene hadde tradisjonsrike militære organer til å ivareta og styrke disiplin og moral («Court of Inquiry» og «Court Martial») med klare direktiver og reglementer, alt befridd for juridiske snurrepiperier. Ved ulykker og større materiellskader ble britenes system «Court of Inquiry» (granskningsrett) fulgt, da jo materiellet var britisk eiendom.
Alternativet - å benytte norsk krigsrett sammensatt av privatpraktiserende jurister fra Norge til rettslige forundersøkelser i Tyskland, ville i praksis bety sen og kostbar behandling. Sakene ville neppe blitt avgjort før de impliserte var dimittert.
Avdelingssjefene måtte derfor i Tyskland ta avgjørelser i saker av sivil karakter som de ikke hadde erfaring med fra tidligere tjeneste i Norge. Dette var også tidkrevende, og det var begrenset hva den enkelte sjef kunne legge ned av tid i saksbehandlingen i en kort periode på 6-7 måneder. Hovedoppgaven var jo militærøvinger på kompani- og bataljonsnivå samt i brigadeforband.
Brigadene ble således helt fra den første brigade pålagt å følge det såkalte «Court of Inquiry» -systemet.

Det ble anbefalt avholdt «C of I» ved brann, tyveri, skjødesløshet, svindel, ulykker, kjøreuhell, tap eller ødeleggelse av materiell som oversteg £ 5.0.0.

Innkallingsoffiseren var vanligvis avdelingssjefen.
Brigadesjefen skulle imidlertid innkalle når det hadde vært:
- To eller flere avdelinger involvert i hendelsen
- Ammunisjonsuhell
- Brann
- Dødsulykker
- Dersom avdelingenes administrative effektivitet skulle undersøkes.
(I forbindelse med større tap osv.)

I følge Brig 481 var «C of I» en slags «forhørsrett». «C of I» skulle innkalles så snart som mulig etter f eks et uhell.
Det var på forhånd ikke alltid mulig å avgjøre hvorvidt det skulle avholdes «C of l» i en sak, og det ble delvis overlatt avdelingssjefene å bestemme det. «C of I» ble imidlertid anbefalt dersom saken var tvilsom. «C of I» skulle i alle tilfeller holdes hvis tapet oversteg avdelingssjefens avskrivningsmyndighet.
Hensikten med systemet var å gi den offiser («convening officer») som innkalte, et kortfattet, men grundig og nøyaktig bilde av saken.
En «convening order» måtte utstedes med beordring av president, medlemmer, vitner og eventuelt assisterende deltakere.
Dersom en sak angikk en offiser, skulle presidenten alltid være av høyere grad.
Avsluttet «C of I» skulle inneholde medlemmenes oppfatning av saken. Den skulle fastslå om noen var skyldig. Den måtte uttale seg om vedkommende var skyldig i «skjødesløshet» eller i «stor skjødesløshet». «C of I» skulle så foreslå:
a) Hvor stort ansvar den «anklagede» person hadde i tapet
b) Hva som måtte gjøres for å unngå liknende tilfeller.

Alle «C of I's» ble gradert som «Fortrolig». Presidenten skulle under forhandlingene ha tilstede de britiske «White» og «Brown» books. Disse inneholdt de britiske bestemmelser. Alle forhandlinger ble ifølge Brig 481 skrevet ned med blekk, og med presidentens egen håndskrift!! Dette var en tidkrevende oppgave for en avdelingssjef med en mengde andre gjøremål. Senere ble dette endret dit hen at forhandlingene vanligvis skulle skrives av ett av medlemmene, og ikke av presidenten. Dette fordi at «han skal ha hele sin oppmerksomhet hen ledet på rettens gang». Etter flyttingen til Schleswig-Holstein fikk Brig 482 til følgende avtale med Hamburg District:
a) Dersom verdien av det ødelagte eller tapte materiell var over Hamburg District's avskrivningsevne - eller tapet var av alvorlig natur - (f eks tap av våpen) skulle «C of I» forhandlingene oversettes til engelsk og forelegges Hamburg District

b) Dersom verdien var innenfor Hamburg District's avskrivningsevne, skulle forhandlingene sendes frem på norsk med utførlig utdrag på engelsk

c) Kjøretøyskader (Brigadeverkstedsaker) skulle forelegges muntlig av en norsk kaptein sammen med stabskaptein A/Q (fra forsyningssiden i Brigko) til 5LHQ. Dette var det britiske liasonteam i Schleswig.

Brig 482 behandlet ca 100 «C of I» saker. 89 av disse fordelte seg slik:

For de to neste brigader økte antall saker til henholdsvis 121 for Brig 491 og 129 for Brig 492. I alle tilfeller som gjaldt sommel, rot, uaktsomhet, likeglahet og skjødesløshet hvor materiell ble tapt eller ødelagt, ble erstatning ilagt helt eller delvis alt etter graden av forseelsen, arbeidsforholdene og den økonomiske evne hos den erstatningspliktige. «Capitation rate» fastslo at alle normale tap skulle dekkes gjennom denne.
Etter gjeldende bestemmelser hadde en avdelingssjef med majors eller høyere grad under normale forhold avskrivningsmyndighet opp til £ 5.0.0. pr gang. Brigadesjefen opp til £ 20.0.0.
Det ble hevdet i Brig 482 at brigadene inntil da hadde vært noe usikre på tolkingen av de britiske bestemmelser. Dette fordi de var nokså forskjellige fra norsk praksis.
I Brig 492 tok Bn i opp spørsmålet om å sløyfe «C of I» ved brigaden. Brigadestaben på sin side ga uttrykk for at riktignok var den gjeldende prosedyre tungvint og omstendelig, men samtidig en grundig og solid behandlingsmåte.
Brig 492 ville ikke ta standpunkt til om denne form for jurisdiksjon passet hjemme, men mente at vi måtte nytte den så lenge vi var under britisk administrasjon. Dette ble da også ordningen hele Tysklandstiden ut.
Det var avdelingsjefene selvstendig - og alene - tok standpunkt om «C of I» skulle innkalles og hvilken refselse som skulle fastsettes. Om nødvendig rådførte han seg med disiplinæroffiseren i brigadekommandoen.

Militærpolitiet

I brigadeoppsetningen inngikk et militærpolitikompani på 79 mann. Det ble organisert slik:

Med sin kjøretøyoppsetning på 73 - nesten ett pr mann - var kompaniet fullt mobilt.
Med kokker, kjøkkenutstyr og øvrig utrustnig var MP-kompaniet istand til å klare seg selv, også under feltforhold. MP-lagene var - i tillegg til hovedkjøkkenet - utstyrt med enkelt kokeutstyr som gjorde dem i stand til å operere som utelag uavhengig av å få maten tillaget fra andre.
Denne oppsetningen forble uendret frem til Brig 511, da enheten ble redusert til en MP-tropp på 58 mann.
Til den første brigade var det særlig viktig å få knyttet til seg befal med bakgrunn fra tilsvarende tjeneste tidligere. Også her var det mer eller mindre et nybrott som skulle iverksettes. Valget falt på kaptein Sverre Svendsen som MP-kompanisjef. Med sin tjenestebakgrunn fra det sivile politi, og som MP-sjef ved den norske brigaden i Skottland, ble han ansett som meget godt kvalifisert for stillingen. Det øvrige befal hadde en mer uensartet bakgrunn og befalsutdaning, men de fleste hadde tidligere tjenestegjort ved Rikspolitiet i Sverige eller ved MP/DKØ. Kaptein Svendsen var således det eneste befal som hadde kjennskap til britisk MP-tjeneste og utstyr fra tidligere.

Stramme MP-soldater fra MP-kompaniet/Brig 472. Foto: FMU

Kaptein Svendsen var ikke fornøyd med den politiutdanning MP-kompaniet fikk før avreisen fra Norge. Dette skyldtes ikke bare den korte rekruttperioden - men også mangel på organisert støtte i fagdisiplinene. MP/DKØ var i hovedsaken opptatt med sine egne MP-gjøremål på Østlandet.
Trafikkutstyr til benyttelse i Tyskland, det være seg skuter, sjabloner, trafikklykter og annet skiltmateriell - måtte læres og innøves. En viktig del var opplæring i vedlikehold av bil og motorsykkel etter det britiske punktsystem. Sjåførene utførte daglig vedlikehold, hver dag ett punkt slik at man over fjorten dager hadde gått grundig over hele kjøretøyet. Når dagens vedlikeholdspunkt var utført, måtte transportoffiseren eller annet ansvarlig befal kvittere for at dagens punkt var utført.
Det ble også lagt stor vekt på skyting og våpentjeneste, mens det ble liten tid til spredt orden.
Hoveddelen av det første MP-kompaniet kom sammen med Brig 471s fremparti til Northeim 14 januar 1947. Resten av kompaniet kom den 2 mars. Disse hadde under overfarten med KNM «Svalbard» også hatt bevoktningen av 65 tyske krigsfanger.
MP-kompaniet fikk sitt hovedkvarter i et finere villastrøk i Rückingsallé, mens offisersmessen var i Am. Mühlenanger 1A sammen med brigadestaben.

Militærpolitibygningen på Fliegerhorst. Foto: T G Monsen

Kompaniet fikk overtatt sine kjøretøyer og utstyr av britene uten særlige vanskeligheter, og MP-tjenesten kom i god gjenge meget tidlig.
Det var mye nytt som måtte læres, og til hjelp i undervisningen fikk kompaniet en engelsk sersjant og korporal attasjert avdelingen en måneds tid.
To av de norske MP-offiserene fikk dessuten anledning til å besøke det britiske MP-hovedkvarteret, hvor de ble orientert om ledelse og organisering av MP-tjenesten, arbeidsfordeling, opplegg av arkiver mv. I tillegg fikk avdelingen besøke den britiske MP-skolen ved Bad Lipspringe hvor de fikk se undervisningsopplegg og metoder. Skolen hadde også en utstilling av tyske, franske, russiske, amerikanske og engelske våpen, og som det ble vist bruken av. MP-kompaniet ble på denne måten hjulpet godt igang med tjenesten ved starten i den britiske sone.
For å heve standarden i politikunnskaper iverksatte kompaniet selv politiundervisning på frivillig basis.
Før avreisen fra Norge hadde brigadestaben ved Brig 471 utarbeidet «Foreløpig instruks for MP-kompaniet under tjenestegjøring i Tyskland». Denne ble senere suplert med rettelser og tillegg etter hvert som man høstet erfaringer, og instruksen ble tilslutt ganske omfangsrik. I sin innledning sa instruksen:
«1. Vis a vis norsk militært personell er MP's beføyelser begrunnet i;
Lov nr 1 av 6/5-1921 om Rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid paragraf 3 med dertil hørende «Nærmere regler» og «Instruks», samt Lov nr 3 av 6/5-1921 om den militære disiplinær- og politimyndighet paragraf 20-22 med dertil hørende bestemmelser i Disiplinærreglementet.
I de tilfeller som disse bestemmelser omfatter, er retten til inngrep betinget av at vedkommende er befalingsmann innen militært område med omgivelser som kan regnes som militær vakt. Dette siste kan ansees å være tilfelle når instruks eller ordre for militærpolitiet er gitt av vedkommende militære sjef om hva det skal påse overholdt eller forhindre.
Utenfor militært område gir bestemmelsene bare anledning til inngrep overfor underordnet personell, og da bare når ikke vedkommendes foresatte er tilstede. Her vil det altså iallfall kreves at vedk, militærpolitimann er befalingsmann. Hvor det gjelder politimessig medvirkning i straffesaker kreves ordinært beslutning om de enkelte skritt av befalingsmann av minst kapteins grad liksom forklaringen i refselsessaker i tilfelle tas opp etter anmodning av den som har ref selsesmyndighet,
Utover det som kan utledes av heromhandlede bestemmelser vil i Tyskland ordre eller instruks fra vedkommende felles sjef gi militærpolitiets folk den nødvendige hjemmel for vis a vis norsk militært personell uansett grad og avdeling å gjennomføre trafikkmessige, sikkerhetsmessige og ordenspolitimessige forskrifter bla fordi vedkommende sjef i denne henseende må ansees berettiget til å regne som militært område hva som han måtte finne hensiktsmessig.
2 Vis a vis alliert personell er norsk MPs beføyelser begrunnet i den avtale som herom er truffet med vedkommende allierte myndighet.
3. Vis a vis tyskerne er beføyelsen de som er fastsatt av de britiske myndigheter norske styrker sorterer under i utøvelsen av okkupasjon.»

Instruksen var på 14 sider og meget detaljert. Den ble med visse mindre endringer gyldig fra Brig 471 og hele Tysklandsperioden ut. Dette var jo en nyskapning, og den volumiøse instruksen ble derfor kanskje mer et byråkratisk «stabsarbeid» - enn ut fra det militære prinsipp - enkelhet og klarhet.

MP-utrykning i forbindelse med en kollisjon mellom et norsk og et tysk
kjøretøy. MP og tysk politi samarbeider.
Foto: P Jorfall

Instruksen omfattet alle sider ved MPs tjeneste fra de politi- og trafikkmessige til MPs tjeneste under feltforhold. Her var det også bl a bestemt at MP-kompaniets personell alltid skulle bære på seg foreskrevet legitimasjonskort som autoriserte vedkommende MP-mann til:

• Å forhøre personer når rimelig grunn forelå
  
• Å forsikre seg om en persons identitet
  
• Å ransake personer, kjøretøy og hus når det forelå rimelig grunn til å mistenke noen for å ha begått en forbrytelse mot personer eller eiendom tilhørende allierte styrker, eller mot de allierte styrkers sikkerhet
  
• Å holde mistenkte i varetekt mens undersøkelse pågikk. (Rapport skulle selvsagt skrives og rette myndigheter avgjorde om varetekten skulle opprettholdes.)
  
• Å arrestere en person - eller personer som var iferd med å begå forbrytelser, eller der det forelå begrunnet mistanke om at forbrytelser ville bli satt iverk.
  
  

Instruksen påla MP bl a følgende spesielle oppgaver:

• MP skulle til enhver til være uklanderlig antrukket og på den måten søke å være et eksempel for alle andre
  
• MP skulle assistere avdelingssjefene i deres arbeid med å høyne disiplinen, og gripe inn overfor ethvert brudd
  Vanligvis ville det være tilstrekkelig å gi advarsel uten å sende anmeldelse
  
• MP skulle gripe inn overfor enhver form for plyndring, tyveri eller nasking
  
• MP skulle ta nødvendige forholdsregler for å hindre at uvedkommende ble gitt adgang til erobret krigsmateriell
  
• MP pliktet å påse at kantinene stengte til fastsatt tid, og at besøkende viste en tilfredstillende oppførsel
  
• MP plikter å gi gode råd, og forklare soldatene faren ved å besøke mindre bra steder hvor det ble servert sterke viner. Her kunne det finnes «boms» og dårlige kvinner hvor en lett kunne komme ut for ubehageligheter eller bli ranet
  
• MP pliktet å påse at kafeer etc overholdt bestemmelsene som enhver tid var gjeldende, og til hvilke tider det var åpent for allierte styrker
  
• MP skulle til enhver tid holde øye med de sanitære forhold i omegnen og rundt forlegningene. MP-offiserene skulle passe særlig godt på, og søke å advare troppene mot omgang med «tøser». De skulle gjøre oppmerksom på følgende av slik omgang
  
• MP skulle påse at alle ordrer om hilsning nøye ble fulgt. Uregelmessigheter skulle rapporteres til brigadesjefen
  
• Det var MPs plikt å påse at ingen av mannskapene kom inn i områder som var erklært forbudt - «Out of bounds». Forbudte steder i den første brigade var bordeller, alle kafeer, offentlige barer, vinutsalg, fornøyelsesetablissementer og privat eiendom. Senere ble det lempet noe på enkelte av disse bestemmelser.
  
  

Det var også gitt særskilte bestemmelser om MPs oppgaver i forbindelse med sikkerhetstjenesten, krigsfanger, bortkomne soldater, kontroll av jernbanestasjoner, trafikkdisiplin og kjørehastighet.
Under kapitlet «trafikkdisiplin» ble det gitt regler om forkjørsrett bl a slik:
«a. Flaggbiler har prioritet og skal slippes igjennom så snart som mulig.
b. Stabsvogner. Stabsoffiserenes vogner og ordonanser må også igjennom med minst mulig forsinkelse.
c. Militærtrafikk har alltid full forkjørsrett framfor sivil trafikk. »

Fra MP-kompaniet/Brig 501. Barbering i felt.
Foto: P Jorfall.

Prioriteringen av trafikken var fastsatt av sikkerhetsmessige grunner. Det tyske bilmateriellet var sterkt nedslitt og langsomtgående. De store vogntogene -landeveistransportene - med opptil to tilhengere bak førervognen kunne være vanskelig å forsere på de mange smale veger utenom AutoBahn. For å kreve sin «forkjørsrett» hevdes at det forekom at enkelte soldater skjøt skremmeskudd mot tyskernes hjul for å tvinge tungtransporterne ut av veien. En slik praksis var selvfølgelig ikke hjemlet fra brigadens side.
Under brigadeøvinger og forflytninger ble militærtrafikkens forkjørsrett konsekvent håndhevet. Som regel medførte ikke dette særlig store problemer for den sivile trafikk som -like etter krigen - var ganske liten. MPs trafikkposter og ordonanser viste smidighet ved å tillate kryssende siviltrafikk å passere i tidsrommet mellom kolonnene.
Men ved ett tilfelle - i Brig 481s periode - oppsto en noe verre situasjon. Brigaden var på veg til manøverområdet, og på marsjvegen - i en liten by - var det kryss i plan med jernbanen. Her ble det satt ut en trafikkpost bestående av to MP-menn. Mens trafikkposten ventet på brigadens passering kom Nord-Expressen i rute på vei sydover. Den tyske stasjonsbetjenten som skulle senke jernbanebommen over vegen for å sperre overgangen og slippe toget frem - ble nektet dette. Med maskinpistolen pekende mot seg fikk han klar beskjed om at brigadens kolonner hadde forkjørsrett, og at toget måtte vente på stasjonen. Der ble toget stående. At byens autoriteter forsøkte å overtale trafikkposten til å slippe toget frem var til ingen nytte. Til slutt- kom det ordre fra Rhinarméen (BAOR) om at toget skulle passere først, men da var Nord-Expressen såpass forsinket at det medførte konsekvenser for togtidene også utenfor Tysklands tognett.
(I ettertid kan en selvsagt lure på hvorfor en slik viktig sak som kryssende vei-/jernbanetrafikk ikke var tatt inn i brigadens trafikkplan. Ennvidere synes trafikkposten på det tidspunkt å ha vært uten radiokontakt eller annet samband med brigadekommandoen. Jfr også Brig 492.)
I medhold av den militære rettergangslov ( §7 nr 1) hadde den militære påtalemyndighet anledning til å behandle også overtredelser av den borgerlige straffelovgivning. Brigaden måtte derfor ha et politielement til etterforskning av straffbare handlinger i langt større grad enn i Norge. Videre utgjorde brigaden en del av den allierte okkupasjonsmakt - og kunne som sådan ikke overlate politimyndighet overfor brigadens personell til det tyske politi. Som okkupasjonsmakt måtte derimot de norske enheter og da særlig MP - utføre politimyndighet også overfor den stedlige befolkning. Det tok derfor ikke lang tid før MP ble involvert i arbeidet med flere alvorlige saker. Situasjonen var slik - særlig den første tiden - at man nærmest levde i en krigmessig tilstand. Dette bevirket at avdelingene la vekt på og tok alvorlig en rekke krigsmessige sider som ikke kom frem under fredsøvelser i Norge.
Etter brigadeøvingen for Brig 471 ble det rapportert at fraterniseringen hadde tiltatt. Det ble bl a hevdet at:
«Pikene pleier å gå forbi forlegningene og vinker til gutta, hvoretter de møtes igjen på faste møteplasser oppe i skogen.»

Fra brigadesjefen kom da følgende ordre:
«Omgang med tyske piker er ikke tillatt for den tid avdelingene har igjen i Tyskland.»

MP-kompaniet fikk samtidig ordre om å innbringe alle mistenkelige kvinner som oppholdt seg omkring forlegningene eller som var i følge med militær person. Når brigadesjefen gikk til dette skritt var dette for å unngå at soldatene brakte smitte med seg hjem.
Bestemmelsen førte til mange pussige episoder. MP konsentrerte nå sin patruljering til de parker og gater hvor soldater og tyske piker normalt holdt til. Når patruljene kom kjørende løp soldatene og de tyske pikene hver sin veg i forsøket på å gjemme seg. MP-soldatene forfulgte dem - ofte med hell - men også resultatløst. For MP-personellet var nok dette en spennende «katt og mus jakt» som de la mye energi i.
Ved ett tilfelle ble en løytnant påtruffet på gaten arm i arm med en dame. Forholdet ble anmeldt, og saksmappen ble etterhvert ganske tykk før saken ble henlagt. Løytnanten påsto at damen var engelsk noe som ikke kunne motbevises, idet damens identitet ikke ble kontrollert.
Militærpolitiet var som nevnt en nyskapning etter britisk mønster og manglet totalt plattform som rettslig organ. Det var derfor kanskje forståelig at de enkelte MP-sjefer - i tillegg til sin kontakt med britiske MP-avdelinger - ba om råd fra krigsadvokaten hjemme. Enkelte vil hevde at det ble opprettet en «kommandolinje» til krigsadvokaten i Oslo. Som nevnt tidligere skapte nok dette noe usikkerhet blant avdelingssjefer med disiplinærmyndighet. Krigsadvokatens skjønn utøvet fra Oslo var strengere enn de militære sjefers, og førte - mente flere - til unødvendige krigsrettssaker for soldater.

Hyggestund utenfor MP-messa i Schleswig i Brig 501. Fra venstre fenrik C M RynningTønnesen, sersjant F Fjærvoll og sersjant O Hagen. Foto: F Fjærvoll

Etter hvert tilegnet befalet seg her - som innen alle andre sektorer innen kontingentene -mer erfaring. I Brig 512 fikk MP-sjefen, kaptein Odd G Lund, komme med innlegg i leiravisa til Schleswig garnison nr 2 av 28 november 1951. Han skriver: «MP ER VÅRT SAMFUNNS TJENER. MP's oppgave er mere å opplyse og rettlede enn å rapportere og pågripe . . ., uttaler MP-sjefen.
Jeg er takknemlig for denne anledning til å fremlegge noen momenter vedrørende det norske personellets forhold i Tyskland.
Jeg håper dessuten at innlegget gir leserene et innblikk i MP's inngripen ved ulovlige handlinger begått av brigadens personell.
Mitt inntrykk etter forholdsvis lang militærtjeneste er at mannen i uniform føler seg friere enn som sivilist, utenfor tjenesten. Han er en ukjent blandt mange med ens klær. «Krig, og trening for krig, betyr ødeleggelse. Begynn derfor med deg selv,» ser faktisk ut å være tanken.
Denne fandenivoldske følelsen sitter de fleste med, og mange har ikke vilje til å ta seg selv i nakken. Uten tanke på følgene begår de handlinger hvor helse og fremtid, ja endog livet står på spill. Når en ser bort fra vanlige disiplinærforseelser, er det følgende hendelser som er fremtredende.
1. Beruselse. 2. Kjøreulykker. 3. Tyverier. 4. Venerisk syke.

Alt dette er hendelser som kan medføre straff, i tillegg til faren for liv og helse. Tidligere brigadesoldaters beretninger ser ut til å være bedre ledetråd enn våre myndigheters bestemmelser angående vår opptreden i Tyskland.
Det skal innrømmes at mange av disse bestemmelser burde vært sløyfet eller omredigert, men det må understrekes at tidligere brigadesoldaters beretninger heller ikke er «up to date». Forholdet til Tyskland har forandret seg i og med fredsslutningen. Vi er ikke lenger okkupasjonsstyrker, men sikringstropper. Vi er altså gjester.
De for de fleste ukjente og romslige forhold i Tyskland - gatepiker -fritt brennevinssalg -nattklubber og kafeer - salg av kantinevarer og heisakjøring - tilsier at historiene kommer til å gjenta seg, men få tenker på at det er bermen han forsøker å erobre eller søker samkvem med.
Beruselse, grassat- og «heisa»-kjøring, tilegnelse av annens eiendom, selskap med gatepiker - vet enhver er galt. Hvorfor ikke tenke før handlingen? Dessverre for mange kommer ikke tankene i gang før de melder seg for avdelingssjefen til refselse, eller sitter på tiltalebenken i en krigsrett.
Militærpolitiets oppgave i Brigaden er klarlagt i instruks. Under stasjonære forhold gjør MP-personellet polititjeneste overfor mil.personell som sivilt politi overfor sivile. Vår primære oppgave under dette er å forebygge, og det gjøres ved patruljer som retter på ulovlige forhold og dårlig opptreden. Dette kan MP-personellet gjøre ved at de har fått sin spesialutdannelse, og er satt inn i gjeldende lover og bestemmelser.
MP's oppgave er derfor mer å opplyse og rettlede, enn å rapportere og pågripe. Det må og være klart at MP ikke har refsende myndighet, heller ikke straffende, dette står opp til henholdsvis avdelingssjefen eller de militære rettsmyndigheter med grunnlag i MP's rapporter.
Alle saker behandles selvfølgelig fra MP's side strengt nøytralt, derfor samarbeides det med alle parter, som regel britisk' eller dansk MP, tysk politi, samt dansk og norsk sivilpoliti.
MP kan ikke ta personlige hensyn, det er sakens oppklaring som er det primære. MP-tjenesten er derfor til hjelp for norske interesser og for den enkeltes opptreden i en vanskelig situasjon.
Jeg vil spesielt be om at det personell som har kommet utfor en kollisjon med sitt kjøretøy, beskadiget tysk eiendom, kommet i friksjon med tyske interesser eller kommet undervær med straffbare forhold, øyeblikkelig melder av til nærmeste MP-stasjon.
«Politiet er sanfundets tjener» er et kjent uttrykk. MP-soldaten er til for å rettlede og tjene militære interesser.
Det tyske politi har samme oppgave overfor det tyske samfunn, og vi plikter å ta hensyn til dette. Det tyske politi har derfor rett til å tre inn overfor norsk personell som begår handlinger i strid med tyske lover og forordninger, og vi plikter å oppgi navn og avdeling, samt å bli på åstedet til MP's ankomst. MP vil alltid bli varslet. Hvis ikke, forlang det.
Odd G. Lund, Kaptein.»

Det var sikkert betimelig å la MP-sjefen komme til orde i leiravisa. Den hadde trolig større gjennomslagskraft - og ble sikkert mer diskutert på rommene - enn de mange formelle oppslagene.
De saker MP aller mest ble involvert i brigadeperioden ut, var - foruten disiplinærforseelser - tyverisaker og «kjøring i beruset tilstand».

Brig 522. MP-patrulje klar til utrykning. Foto: FMU

Den tyske nazisten Julius Denser som hadde vært nestkommanderende på Grini, ble gjenkjent i Tyskland, hentet til Norge av norsk W, og stilt for retten og dømt. Foto: A. Aarum

For de siste brigader hadde MP i Brig 521 ialt 571 saker, og Brig 522 hele 847.
Disse fordeler seg slik:

Ved en oppstilling som dette er det viktig å huske på at den ene er sommer-, den andre vinterbrigade. Videre at Brig 522 hadde mer arbeid i forbindelse med avviklingen av Tyskiandsengasjementet.
Det fortelles at MP flere ganger også foretok kontroll av befal med sivile kjøretøyer. MP tok befalet med til nærmeste militærlege for blodprøve hvis de mistenkte at vedkommende hadde drukket. Enkelte nektet legen å ta blodprøven, og de ble deretter refset for ordrenekt. Det ble reist spørsmål om MP hadde lovhjemmel for dette. Forsvarsdepartementet kom til at dette kunne ikke MP utføre. Det ble imidlertid ikke gitt noen informasjon til brigadene om dette. Melding ble imidlertid sendt kommandoveg i Norge. Derfor ble «Refset for «mistenkt for kjøring i beruset tilstand» påført vedkommendes rulleblad. Det er blitt hevdet at det ble lagt særlig vekt på dette for sersjanter som senere søkte seg til stillinger ved Brigaden i NordNorge, og som dengang ikke kom i betraktning.

Militærpolitiet var kommet for å bli i Hærens organisasjon. Den trening MP fikk i den britiske sone i Tyskland ble helt grunnleggende for den videre virksomhet hjemme. Som følge av våre oppgaver i forbindelse med okkupasjon - og senere sikring og forsvar der nede -ble omfanget av gjøremålene flere enn dem det etter tilbaketrekningen fra Schleswig-Holstein, var behov for hjemme. Det befal som skulle videreføre MP-tjenesten hadde derfor et meget godt grunnlag å bygge videre på ved dannelsen av de stående brigader og våre mobiliseringsbrigader fra 1953 av og utover.