Innledning

Generalmajor Otto Ruge sommeren 1945. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum

Norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland etter annen verdenskrig var blitt drøftet med britene allerede mens den norske regjering oppholdt seg i Storbritannia, bl a i forbindelse med forhandlingene om levering av materiell til den norske hær etter krigen. Fra britisk side ble det således reist spørsmål om Norge kunne stille en "liten division på ca 12 000 mann til disposisjon ett år etter krigens slutt".
I sitt forslag av 2 september 1944 til den europeiske rådgivende kommisjon om overgivelsesvilkårene for Tyskland, erklærte den norske regjering at man var villig til å delta i den okkupasjon av Tyskland man forutså etter kapitulasjonen. Men det ble tatt mange forbehold. Det ville i tilfelle skje med en styrke som svarte til landets militære og økonomiske evne, under forutsetning av at det lot seg forene med hensynet til norske interesser, og under forutsetning av at Stortinget etter frigjøringen var enig i det. Noen avgjørelse om størrelsen på det eventuelle norske bidraget ble således ikke tatt i Storbritannia. Forsvarets overkommando i London stilte seg imidlertid tvilende til om det ville være mulig for Norge å avgi en så stor styrke som britene ga uttrykk for.
Allerede på et hemmelig møte i Stortinget 3 juli 1945, ble det godkjent at forhandlinger kunne tas opp med Storbritannia for å klarlegge betingelsene for en eventuell deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Den militære ledelse stilte seg imidlertid nokså negativ til en slik oppgave. Det ble hevdet at det var viktigere å prioritere oppbyggingen av et militært forsvar her hjemme, for oppdrag i utlandet kom på tale. Generalmajor Otto Ruge som hadde vært norsk forsvarssjef under krigen i 1940, og etterpå hadde sittet i tysk krigsfangenskap, ble på nytt utnevnt i denne stillingen fra 15 juli 1945. Han mente at spørsmålet om deltakelse i Tyskland burde utsettes, og at man eventuelt kunne komme tilbake til saken på et senere tidspunkt.
Da Forsvarsdepartementet og den militære ledelse sommeren 1945 begynte å utforme retningslinjene for den første gjenreisning av det militære forsvar, bygde man på planene som var utarbeidet i Storbritannia under krigen. For Hærens vedkommende gikk disse ut på at det i løpet av et par - tre år skulle etableres et mobiliseringsforsvar på 80 000-90 000 mann. Dette skulle oppnås gjennom en 3 måneders rekruttutdanning av krigsårsklassene - 3 årsklasser i året. I tillegg skulle det gjennomføres en ettårig utdanning av personell fra yngre årsklasser for å dekke behovet ved de mer tekniske våpen - og troppearter. Utrustningen av styrkene var i hovedsaken forutsatt å skulle skje med etterlatt, tysk materiell.
Nå tilfalt alt tysk krigsmateriell de allierte seierherrer som krigsbytte, og i prinsippet skulle materiellet ødelegges. Norge fikk likevel tillatelse til å beholde betydelige mengder av det materiellet tyskerne måtte etterlate i Norge i 1945. Dette kom til god nytte i de første årene inntil den amerikanske våpenhjelpen begynte å gjøre seg gjeldende fra 1950 av. Ja – enkelte eks-tyske våpen har som kjent vært i bruk i Norge helt frem til de senere år.
En oversikt fra Hærens overkommando av 19 september 1945 over styrker som Hæren kunne tenke seg å sette opp de første 12 måneder, inneholdt ingen avdelinger beregnet på oppdrag i Tyskland. Dette fikk daværende forsvarsminister, Oscar Torp, til å reagere med en randbemerkning på HOKs skriv:
"Uten at vi helt har bundet oss er det jo gitt tilsagn om at vi er villig til å delta med en liten divisjon (12 000 mann). Forutsetningen var at den skulle være klar ett år etter fredsslutningen. HOK må komme med sin uttalelse."

Som forsvarssjef fikk generalløytnant Ruge lånt ut skrivet med Torps merknad, og svarte statsråden 2 oktober at saken var under utredning i forbindelse med utarbeidelsen av 3- årsplanen for de ulike forsvarsgrener, og at det før disse beregningene forelå ikke kunne "gis noen pålitelig uttalelse om når de norske okkupasjonsstyrker kan bli ferdig oppsatt". Det første utkastet til en 3-årsplan for Hæren som forelå ferdig 15 november, inneholdt imidlertid ikke noe forslag om styrker beregnet på deltakelse i en eventuell okkupasjon av Tyskland.
Generalløytnant Ole Berg som fra 1 september 1945 var blitt utnevnt til ny sjef for Hæren, var i dagene 19-26 januar 1946 på offisielt besøk i Storbritannia. Under en konferanse med den britiske hærsjef, feltmarskalk, lord Alanbrooke og hans nestkommanderende, generalløytnant Sir Archibald Nye, hadde Berg ifølge daværende oberstløytnant, Leif C Rolstad, som deltok som følgeoffiser, svart at han ikke kjente saken da Nye spurte når den norske divisjonen kunne være klar til innsats i okkupasjonen av Tyskland. Ifølge Rolstad, var Berg som hadde oppholdt seg i Sverige under krigen, sannsynligvis ikke blitt orientert om denne saken av sin forgjenger, generalmajor Beichmann. Dette virker umiddelbart noe tvilsomt. Foruten at HOK hadde fått gjenpart av Ruges brev til statsråd Torp, hadde også spørsmålet om utstyr til en eventuell norsk Tysklandskontingent blitt drøftet av generalmajor Wilhelm Hansteen under forhandlingene om materiellinnkjøp i London i desember 1945. Det hadde imidlertid vært mange påtrengende oppgaver å konsentrere seg om i de første etterkrigsmånedene, hvor Hærens hovedoppgave var å bli kvitt de over 360 000 tyskerne som sto på norsk jord ved avslutningen av krigen. Dessuten hadde altså Ruge vært negativt innstilt og ment at saken-burde utsettes. I tillegg hadde det vårt stortingsvalg og regjeringsskifte. Alt dette kan ha bidratt til skyve spørsmålet om deltakelse i okkupasjonen av Tyskland i bakgrunnen, både på politisk og militær side. Jens Christian Hauge hadde overtatt som forsvarsminister etter Torp 5 november 1945, noe som bi a førte til at Ruge tok avskjed som forsvarssjef allerede i desember samme år. Noen ny forsvarssjef ble ikke utnevnt, men staben ble bestyrt av stabssjefen, generalmajor Halvor Hansson, inntil også han søkte om frabeordring i mars 1946 da det ble klart at Regjeringen ville avskaffe Forsvarets overkommando sommeren 1946. I stedet ble det etablert en forsvarsstab som lå direkte under forsvarsministeren og som ikke hadde noen kommandomyndighet i fred. Den politiske ledelse hadde styrket sitt grep om ledelsen av Forsvaret.

Forsvarsminister Jens Christian Hauge. Foto: NMT

På bakgrunn av generalløytnant Bergs rapport fra besøket i Storbritannia, skjøt saken om deltakelse i okkupasjonen av Tyskland ny fart. På regjeringskonferanse 21 februar ble det således vedtatt at saken skulle tas opp med britene. I mellomtiden hadde Forsvarsdepartementet kommet til at Hærens forslag til 3-årsplan av 15 november 1945, var for ambisiøs i forhold til de ressursene man på politisk hold var villig til å spandere på Forsvaret. På et møte som HOK hadde med Hærens distriktskommandosjef 5-6 mars 1946, og hvor også statsråd Hauge var tilstede, kom det til en sterk meningsutveksling mellom ham og generalene. Mens HOKs forslag til 3-årsplan fortsatt forutsatte 3 måneders rekruttutdanning av krigsårsklassene, fremholdt statsråden at det var viktigst å komme i gang med en forsvarlig utdanning av etterkrigsårsklassene. Det var ikke kapasitet til begge deler, mente han. Fra generalenes side ble det i mer eller mindre sterke ordlag gitt uttrykk for store betenkeligheter med hensyn til Hærens krigsberedskap. B! a mente generalmajor Hansson at man ikke hadde lov å stole på noen lang fredstilstand. Derfor burde krigsårsklassene utdannes og tidspunktet for etableringen av den første kontingent i Tyskland utsettes med ett år.
Men de beredskapsmessige aspekter var ikke tungtveiende nok til å endre det politiske syn. Foruten mangelen på befal, var det avgjørende argumentet at den beste arbeidskraften i gjenreisningsarbeidet - krigsårsklassene ikke kunne tas ut av arbeidslivet for å gjennomgå rekruttutdanning. Allerede 8 mars 1946 la FD frem hemmelig St prp nr 34 (1945-1946) "Om innhentelse av Stortingets samtykke til at Norge opptar forhandlinger med og slutter avtale med Storbritannia om deltakelse med norske styrker i okkupasjonen av Tyskland". I proposisjonen ble det uttalt at det avgjørende synspunktet for å delta, var at Norge "har en sterk moralsk plikt til å ta en forholdsmessig byrde ved okkupasjonen av Tyskland". Men det dreide seg ikke om deltakelse med en "liten divisjon på 12 000 mann" som britene hadde ønsket. Et slikt bidrag lå langt utenfor både de personellmessige ressurser - særlig av befal Hæren på dette tidspunkt rådde over, og den økonomiske ramme våre politikere hadde tenkt seg for Forsvaret. Om styrkens størrelse antok derfor departementet at ca 4000 mann ville være passende. Dette tallet var antakelig basert på utskrivningsmyndighetenes beregninger om at Hærens årlige tildeling av mannskaper de nærmeste årene, bare ville bli ca 8000 mann. Selv om det senere viste seg at utskrivningsmyndighetene hadde tatt feil (i gjennomsnitt fikk Hæren utskrevet godt over 11 000 mann hvert av de årene Tysklandskontingenten eksisterte), var det senere ikke mulig å få rikket på det endelige styrketallet som ble på 4400 mann. (Se senere under Brig 471.)
Den 18 mars 1946 kom så FDs nye direktiver hvor HOK ble pålagt å inkludere en Tysklandskontingent i forslaget til en revidert 3-årsplan for Hæren. På militær side ville man imidlertid ikke uten videre gi opp tanken om i tillegg å bygge opp et visst beredskapsforsvar snarest mulig. I brev til statsråd Hauge av 22 mars 1946, poengterte HOK på nytt sitt standpunkt, nemlig at "den viktigste aktuelle oppgave for Hæren er derfor til enhver tid å skape et så effektivt forsvarsberedskap som mulig". På grunn av den internasjonale situasjon med økende motsetningsforhold mellom de tidligere allierte, mente HOK at å unnlate å utdanne krigsårsklassene 1940-1944, somvar den beste del av vernepliktsmassen på ca 86 000 mann, "betyr en så omfattende svekkelse av vårt krigsberedskap at HOK så sterkt som mulig må frarå en ordning hvoretter bare årsklassen 1945 og senere årsklasser etterhvert blir øvd".

En deltakelse i Tyskland ville nok utdanningsmessig by på enkelte fordeler, men også på iøynefallende mangler, mente HOK. Betingelsene for en krigsmessig utdanning av en feltoppsatt brigade var bare tilstede hvis øvingsforholdene tillot en rasjonell utnyttelse av tjenestetiden, at man hadde terreng som lignet vårt eget, og at man ikke ble bundet til okkupasjonsvakthold i større utstrekning. En kontingent på ca 4000 mann hvert halvår ville kreve mesteparten av Hærens årlige rekruttilgang slik at det enten måtte gis større kvote eller flere årsklasser måtte tas i bruk. Dessuten ville dette over en 3-årsperiode bare gi ca 24 000 utdannede soldater spredt ut over hele landet. "En så langsom oppbygging av vårt landmilitære krigsberedskap er mer enn betenkelig i den periode vi nå står foran", ble det uttalt. For det øyeblikkelige krigsberedskap her hjemme betegnet kontingenten i Tyskland et tilsvarende minus, idet HOK ikke regnet med muligheten av å kunne trekke troppene hjem på kort varsel i en prekær situasjon.
I positiv retning mente HOK at tjenesten i Tyskland ville sette "en spiss" på soldattilværelsen som kunne virke meget ansporende, og at de økte krav som et internasjonalt, militært miljø ville sette til befal og menige, ville være av det gode rent militært sett. Alt i alt foreslo HOK nå at man skulle utdanne krigsårsklassene med 60 dagers rekruttskole + 45 dagers regimentssamling i den utstrekning avdelingene kunne makte det uten å sinke eller hindre utdanningen av Tysklandskontingenten. HOK mente dette kunne la seg gjennomføre i de distriktskommandoer som ikke hadde noe særlig vakthold, og ved spesialvåpnene.
Det dreide seg etter HOKs syn altså ikke om "enten eller", men "både og" når det gjaldt oppbyggingen av krigsberedskapet:
"Sikringen av det norske folks frihet er under alle forhold bakgrunnen for gjenreisningen av landet. Et effektivt folkeforsvar på bredt grunnlag må da ikke forsømmes. I en ny nødsituasjon må ikke en vesentlig del av landets soldatkraft ligge brakk."

Dette var klare ord. Vårt hjemlige forsvar burde prioriteres. Overkommandoen var nok -tidlig i 1946 - mer sannspådd enn den selv var klar over. Den sikkerhetspolitiske situasjon ute i Europa utviklet seg raskere i negativ retning enn noen med rimelighet kunne ha forutsett på dette tidspunkt. Tysklandskontingenten skulle derfor bli til betydelig bekymring for våre myndigheter i den krisesituasjon som etter hvert oppsto. Men selv om HOKs forslag ble støttet av FO, og saken også ble fulgt opp senere bl a i Hærens reviderte forslag til 3 - årsplan av 3 mai 1946, førte de militære synspunktene ikke frem. Statsråd Hauge og Regjeringen hadde bestemt seg. Gjenreisningen av landet hadde første prioritet. Bevilgninger og arbeidskraft til militære formål måtte ikke forskusle denne oppgaven. De politiske myndigheter tok sikte på en langsiktig og rolig oppbygging av det norske forsvar i en fredelig etterkrigstid med "brobygging" som hovedlinje i den norske utenrikspolitikken. Ennå var ikke signalene om de økende uoverensstemmelser mellom de tidligere allierte blitt oppfattet som så urovekkende at det var nødvendig å fravike denne linjen. Ennå hadde man ikke lært Stalins sanne ansikt å kjenne! Deltakelsen av norske styrker i okkupasjonen av Tyskland var en del av fredsprosessen - et moralsk handslag til Storbritannia som takk for gjestfriheten og hjelpen under annen verdenskrig. Man dro "Til Tyskland for freden". Dette var premissene bak de vedtak som ble truffet. Ved fremleggelsen av den endelige 3-årsplan 13 september 1946 (St meld nr 32 1945-1946). Plan for en første reising av Norges forsvar), hadde da også FD "resignert" hva utdanningen av krigsårsklassene angikk. I stedet skulle disse overføres til det nyopprettede Heimevernet.

Faksimile av boken «Til Tyskland for freden» utlevert til alt personell før avreisen

Forslaget om å ta opp forhandlinger med britene, ble vedtatt av et enstemmig Storting 14 mai 1946. Nå begynte det å haste med forberedelsene hvis det skulle være mulig å sende okkupasjonsstyrker til Tyskland i begynnelsen av 1947, slik forutsetningen var.
Når man senere ser de vanskelighetene Hæren hadde med å skaffe nok befal til Tysklandsbrigadene, særlig etter at repetisjonsøvingene kom i gang, kan det nok diskuteres hvor realistiske og gjennomførbare de militære forslag var. I alle tilfelle hadde det vært nødvendig med langt høyere bevilgninger til Forsvaret enn det de politiske myndigheter var villige til å bevilge i den gjenreisningsperioden landet var inne i. Hvis Hæren påtok seg for store og mange oppgaver samtidig, var det også en risiko for at utdanningen ville blitt mindreverdig, noe som lett ville ha ført til misnøye og negative holdninger - en situasjon Hæren ville vært lite tjent med.