Tidsperiode Hansteen

Tysklandskommandoen

Generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen ble med virkning fra 1 september 1946, beordret som sjef for det statiske og overordnede ledelseselement for de norske okkupasjonsstyrker i Tyskland Tysklandskommandoen (TK). Da regjeringen Nygaardsvold i 1942 besluttet å gjenopprette Forsvarets overkommando (FO), ønsket den av forskjellige grunner ikke generalmajor Fleischer - som med stor dyktighet hadde ledet forsvarsstriden i NordNorge i 1940 - som ny forsvarssjef. I stedet ble Hansteen, som tjenestegjorde som norsk militærattaché i Helsingfors med majors grad, kalt til London, utnevnt til generalmajor og beordret i denne stillingen fra 6 februar samme år. Etter at H K H kronprins Olav overtok som forsvarssjef i 1944, ble Hansteen hans nestkommanderende frem til frigjøringen av Norge. Da generalløytnant Otto Ruge etter endt krigsfangenskap ble utnevnt som ny forsvarssjef, ble Hansteen «stilt til disposisjon» og senere beordret som generalinspektør for det nyopprettede Heimevernet, en stilling han innehadde til han overtok som sjef for TK. Med sin brede erfaringsbakgrunn fra årene i Storbritannia, kom Hansteen - som også var utdannet jurist - til å bli en sentral person under forhandlingene med britene både om materiellinnkjøpene og senere om deltakelsen i okkupasjonen og de norske styrkers opphold i Tyskland. Foto: J H Tveten

Etableringen av TK ble påbegynt primo september 1946. Kontorplass ble anvist i Forsvarsdepartementet i Storgt 33. Pr 6 september besto staben av beskjedne 6 mann. Foruten Hansteen var det stabssjefen, major Carsten C Matheson, kaptein Gjerdrum (sjef for velferdssiden), fenrik Rantrud (adjutant), stabssersjant Eriksen (sjåfør) og sersjant Berg (skriver). Allerede 7 september reiste Hansteen, Matheson og oberstløytnant Wolfe-Murray fra det britiske liaisonhovedkvarteret i Oslo, til Tyskland med fly for å bli orientert og treffe brigadens rekognoseringsparti. Her konfererte Hansteen dessuten med generalløytnant Galloway som var sjef for Hamburg District (tidligere XXX. armékorps som hadde kjempet i Nord-Afrika og i Europa, og nå var gjort om til en «distriktskommando» med bl a 5. britiske divisjon underlagt), og sjefen for 5. divisjon, generalmajor Gregson-Ellis. I tillegg fikk han også en grundig omvisning i det fremtidige brigadeområdet.
En av de første oppgavene for general Hansteen og hans lille stab, var ellers å utarbeide en oppsetnings- og bemanningsplan for TK. Det første forslaget forelå 4 oktober og omfattet en samlet kommando på 335 hoder, hvorav staben utgjorde 22, sambandsavdelingen 90, velferdsleddene 120, sanitetsleddet 43 og en kvinnelig befalsoppsetning 27. Forslaget ble revidert flere ganger. Et av alternativene på tilsammen 287 hoder, ble f. eks etter et møte med forsvarsministeren 9 november, redusert til 214. Dette foranlediget general Hansteen til å uttale at erfaringene fra våre allierte i Tyskland var at arbeidet ikke ble utført godt nok, og at britiske høyere sjefer for sin del, stadig måtte svare: «Dessverre vi kan ikke greie det på grunn av personellmangel».
Allerede i stortingsmeldingen av 6 september 1946 hadde imidlertid departementet fremsatt forslag om at Tysklandskommandoen bare skulle ha en oppsetning på 200 personer. På bakgrunn av FDs forslag kan det virke noe merkelig at TK i sine forslag etter denne dato la seg så meget høyere. Men det viste vel hva man på fagmilitær side anså som nødvendig for å løse de påtenkte oppgavene på en tilfredsstillende måte, samtidig som man kanskje håpet å kunne påvirke prosessen frem til Stortingets avgjørelse.
Inkludert i forslaget hadde Forsvarsdepartementet også med et «kvinnekorps» på ca 100 kvinner, organisert i et kompani med stab og tropper for sambands-, intendantur-, velferds- og endel annen virksomhet. Kompaniet skulle ha kvinnelig befal bestående av 7 offiserer og 5 sersjanter. Kvinner skulle med andre ord utgjøre halvparten av TKs oppsetning. Her var statsråd Hauge og FD langt fremme når det gjaldt likestilling! Departementet mente nemlig at det var av særlig betydning at kontingenten i Tyskland fikk med seg et frivillig kvinnekorps. Begrunnelsen var mellom annet at kvinnene ville bidra til større effektivitet i tjenester som forpleining, kantinevirksomhet og sanitet. Dernest ville tilstedeværelsen av et norsk kvinnekorps - etter departementets mening - ha en moralsk betydning og påvirke ånden innenfor avdelingene i gunstig retning. Med henblikk på faren for fraternisering med tyskerne, mente departementet at norske soldater lettere ville skamme seg for å bryte en moralsk parole med norske kvinner til stede.

K-soldater på vakttjeneste på Jørstadmoen 1946-1947. Foto: E Sveri

Befalssituasjonen

Å starte den første regulære soldatutdanningen i Norge etter krigen, var ikke uten problemer. Det dreidde seg ikke lenger om en kort rekruttskole på 2-3 måneder som man var vant til før 1940, men om 6 måneders opplæring her hjemme og deretter for de flestes vedkommende, videreutdanning i nok 6 måneder i Tyskland under nye og ukjente forhold, bi a i samarbeid med utenlandske avdelinger og under observasjon av kritiske øyne, ikke minst fra tysk side. Dessuten skulle tjenesten organiseres og gjennomføres i moderne, motoriserte enheter med de krav til faglig opplæring og materielivedlikehold dette innebar. Særlig for det førkrigsutdannede befalet, som ikke hadde tjenestegjort i utlandet under krigen, var dette noe nytt og ukjent.
Hvordan lå så forholdene til rette for en slik utdanning her hjemme? Hvordan var forlegningsforholdene, det materielle grunnlaget og - ikke minst - befalssituasjonen?
Til å forestå utdanningen trengtes et betydelig antall befal. Hver oppsatt brigade i Tyskland krevde totalt ca 550 befal, fordelt med en halvpart på hver av kategoriene offiserer og sersjanter. Minst like mange ville samtidig kreves for utdanningen av neste kontingent hjemme i Norge. I tillegg kom så TKs behov på ca 100 befal. Dermed var Hærens behov i forbindelse med okkupasjonen av Tyskland alene på minimum 1200 befal. Kunne Hæren i 1946 - i tillegg til annen virksomhet - stille dette antallet med tilstrekkelig kvalifiserte instruktører og ledere? Det var jo avgjørende for hvordan oppgavene i Tyskland ville kunne løses.
For å belyse befalssituasjonen i de første årene etter krigen, er det nødvendig å gå helt tilbake til 1920-årene. Mens det i 1919 ble uteksaminert 63 offiserer fra Krigsskolen, sank tallene gradvis til 12 uteksaminerte offiserer i 1927. Fra dette året av og frem til 1937, hadde Krigsskolen dessuten bare opptak annet hvert år til øverste avdeling. I lo-årsperioden 1928-1937 ble således totalt bare 50 yrkesoffiserer uteksaminert fra Hærens krigsskole! Ved hærordningen av 1933 avskaffet Stortinget dessuten ordningen med «befal i distriktstjeneste». Dette befalet hadde utgjort hovedmassen av Hærens fastlønte kapteiner og løytnanter. Samtidig ble det innført såkalt «enhetsbefal» (alle starter på samme trinn, gjennom befalsskolene, og tjener seg opp gjennom de laveste befalsgrader, sersjant og fenrik». Innst S. nr 2 1933). Antallet fastlønte befal totalt ble dessuten redusert fra 1433 (hærordningen av 1927) til 541, mens antallet vernepliktig lønt befal ble økt fra 1080 til 1159. (Hærordningen av 1909 hadde til sammenligning 3723 fastlønte befal.) Det hadde vært et prinsipp i tidligere hærordninger at alle kompanier og tilsvarende i linjehæren, skulle ledes av krigsskoleutdannede offiserer. Etter hærordningen av 1933 ville bare 20-25% av kompanisjefene være av denne kategori.
Det var altså ikke bare kvantitativt at Hærens befalskorps ble dramatisk forringet i mellomkrigsårene, også kvalitativt medførte nyordningene negative konsekvenser.
I 1945 hadde Hæren befal av mange kategorier og med varierende bakgrunn både hva militær og sivil utdanning, og praktisk erfaring fra krigen angikk. Noen hadde tjenestegjort i Storbritannia, andre i Sverige, noen hadde sittet i tysk krigsfangenskap, mens andre hadde vært hjemme. Av sistnevnte kategori hadde noen sittet i fengsel, mens mange hadde deltatt i motstandsbevegelsen - i Milorg. Noen hadde vært passive, og noen hadde gått tyskernes ærend. Sistnevnte gruppe ble sjaltet ut etter gjennomført granskning. Ganske karakteristisk er det nok at av 4 bataljonssjefer i den første Tysklandsbrigaden hadde 2 vært krigsfanger, en tjenestegjort ved styrkene i Sverige og en ved den norske brigade i Skottland.
Hæren startet således virksomheten i 1945 med et meget uhomogent befalskorps. Motsetningene mellom de forskjellige grupperinger var dessuten til tider store, og særinteressene fikk ofte en dominerende plass i gjenreisningsarbeidet. Det var både behov for en ny befalsordning og nytt blod i befalskorpset! I en utredning om den fremtidige befalsordning av juli 1945, ble behovet for yrkesbefal i den fremtidige hær vurdert til å være 800. I tillegg kom et behov for 250 administrasjonsbefal. For øvrig ble det foreslått at Hæren skulle basere seg på vervet befal. Med andre ord en ordning meget lik det britiske befalssystemet. Basert på de ferske krigserfaringene innså man behovet for et profesjonelt instruksjons- og ledelseskorps på troppsnivå. Noen deltakelse i okkupasjonen av Tyskland var ikke tatt med i betraktningen på dette tidspunkt.

Generalmajor W Hansteen og hans stabssjef oberstløytnant Carsten C Matheson i Oerlinghausen 1947 Foto: J H Tveten

Som følge av desimeringen av befalskorpset i mellomkrigstiden, ble antallet tilgjengelige krigsskoleutdannede offiserer fra årene 1906 til 1940, anslått til bare å være ca 200. Dertil kom ca 150 som var kvalifiserte som yrkesoffiserer etter tjeneste i Storbritannia og Sverige under krigen. Med andre ord disponerte Hæren høsten 1945 et yrkeskorps på bare ca 350 offiserer. Samme høst fikk man i tillegg ca 100 offiserer som hadde gjennomført en 6 måneders utdanning på Mälsåker i Sverige. Utenom dette kom vervet og engasjert befal av forskjellige kategorier.
Året etter var tilgangen av nyutdannet befal relativt stor, nemlig 70 offiserer fra Krigsskolen (ettårig kurs), ca 640 fenriker/sersjanter fra offiserskursene i Storbritannia (OCTU) og befalsskolene, samt ca 480 sersjanter fra ettårige sersjantkurser, tilsammen noe under 1200 befal, de fleste med minst ett års plikttjeneste etter utdanningen. I tillegg kom endel befal utdannet under mer kortvarige kurser. Selv om dette kvantitativt så bra ut, var det totale antall tilgjengelige yrkesoffiserer fremdeles meget beskjedent. En god del befal med utdanning fra krigens dager, var dessuten på vei ut av Hæren og over i sivilt arbeid. I tillegg var mange eldre befal som under krigen hadde vært uten militære gjøremål, ikke uten videre kvalifiserte for tjenestegjøring i den nye tids avdelinger. En utstrakt omskolering var i alle tilfelle nødvendig.
Oversiktene viser med all mulig tydelighet hvor avhengig Hæren var av engasjert, vervet og helt ungt, nyuteksaminert befal for å dekke sitt behov. For å makte ivaretakelsen av alt det nye tekniske materiellet, i første rekke alt rullende materiell, måtte man gå ut og verve/engasjere folk fra det sivile marked, folk som nok kunne være dyktige fagfolk, men som i stor grad manglet nødvendig befalsutdanning. I den første tiden da søkningen til de militære skoler var god, ble for øvrig opptakene ved skolene begrenset av stramme budsjetter. Etter hvert som nyutdannet befal kom til, ble antallet engasjert og vervet befal -de som hadde begynt å opparbeide seg en viss erfaring - redusert.
Dengang som nå var det derfor - i motsetning til i de fleste andre lands arméer - det yngste og mest uerfarne befal som sto for detaljopplæringen av mannskapene. Mangelen på eldre, erfarent befal medførte dessuten at disse unge sersjanter ikke fikk den nødvendige støtte og oppfølging som de etter forutsetningen skulle ha. Ofte måtte de settes til oppgaver de ikke hadde forutsetninger for å fylle tilfredsstillende. Selv om mange vokste med oppgavene og etter hvert utviklet seg til dyktige instruktører og ledere, var det andre som lyktes mindre, noe som selvsagt reduserte kvaliteten på utdanningen og virksomheten ved avdelingene. Kravet om et kvalifisert instruktørkorps ble derfor reist av de forskjellige Tysklandsbrigader. Om ikke noe annet, førte dette etter hvert til at ekstrainstruktører i et betydelig antall, ble engasjert for å effektivisere rekruttopplæringen i Norge De forsøk som imidlertid ble gjort - i første rekke av general Hansteen o statsråd Hauge - for å innføre en befalsordning som ville gi noe mer profesjonisme på grunnplanet i Hæren, fant imidlertid ikke gehør hverken en del av befalskorpset eller i de politiske miljøer på Stortinget. (St prp 15 - 1952 og Innst S nr 184 - 1953.) Det er symptomatisk at det i 1996 ved etableringen av Telemark bataljon som en mer profesjonell utrykningsstyrke som kan risikere å komme i kamp, igjen blir reist krav om bedre befal på «grasrota», denne gangen fra soldatene selv!
Parallelt med innsatsen i Tyskland, måtte Hæren altså bygge opp et helt nytt befalskorps. Dette tok naturlig nok sin tid. En konsekvens av den svake tilgangen til offiserskorpset i 30-årene, var mangelen på erfarne stabsoffiserer med majors grad og oppover. Nesten ingen av dem som fantes hadde dessuten ført kommando over sammensatte avdelinger. Det var ikke til å unngå at dette fikk konsekvenser for uttaket av de enkelte brigade- og avdelingssjefer og deres nestkommanderende. Om dette er det fremkommet uttalelser som:
«Sjefsuttakene fikk ofte betydelig innvirkning på de forskjellige brigaders (og ofte enkeltavdelingers) utvikling i positiv - og dessverre også i negativ - retning.»

«Ellers bør man ikke unnlate å ta med den uheldige «policy» ved å beordre lite brukbare brigadesjefer, som ikke kunne gi sine underordnede sjefer noen som helst rettledning, for kanskje å kunne sette dem inn som regimentssjefer for noen år. Det var en mislykket ordning som ikke løste problemet med ujevne aldersgrupperinger i offiserskorpset. For fremgangen i Tysklandsbrigadene var det en hemsko. Og for de yngre årskull førte det til at mange dyktige offiserer enten sluttet, eller ikke avanserte slik at deres kapasitet kom Forsvaret til gode. »

Uten å fremheve noen brigade og dets personell i forhold til andre, synes det å gå frem at uttaket av den første brigadesjef, oberst Hauge, var et godt valg. Med sin ledelse og opptreden la han mye av grunnlaget for senere brigader.

«Kvinnekorpsets» skjebne

Allerede fra begynnelsen av 1946 hadde det foregått utdanning av kvinnelige soldater i Norge, og det hadde vært ansett som en selvfølge at disse ville få tillatelse til å tjenestegjøre i Tyskland på frivillig basis. I begynnelsen av september 1946 rykket således 240 K-rekrutter inn på Jørstadmoen og Holsjordet (like utenfor Lillehammer). Disse skulle danne grunnlaget for uttaket til Tysklandskontingenten.

Den 6 desember 1946 behandlet Stortinget en innstilling om kvinnelig verneplikt. Innstillingen var utarbeidet av et utvalg bestående av representanter fra kvinneorganisasjonene og de militære myndigheter. Et flertall i militærkomitéen hadde gått inn for at det skulle utdannes 2 kull a ca 150 frivillige kvinner hvert år i 3 år for å vinne erfaring. Såvel kvinnelige soldater som kvinnelig deltakelse i Tyskland, hadde imidlertid ført til en opphetet debatt i den norske opinion. Det å ha kvinner i militær uniform var nemlig noe nytt og fremmed for den norske befolkning, hvis eneste erfaring på dette området var observasjonen av de tyske «gråmusene» under krigen. En meningsmåling viste at hele 73% av befolkningen ikke ønsket kvinnelige soldater. (Y Ustvedt: «Det skjedde i Norge 1945-52», s 254).

Opplæring av K-soldater på Jørstadmoen 1946. Ved fjernskriveren.
Foto: E Sveri

Før avstemningen fikk militærkomitéens formann, Sven Nielsen (H) som selv var offiser og imot kvinner i Forsvaret - utsatt saken til 9 desember. Da foreslo han at militær opplæring av kvinner burde opphøre inntil spørsmålet om kvinners tjenestegjøring i Forsvaret var fullt utredet, og fikk et flertall i Stortinget til å gå med på dette. De igangsatte kurser skulle dog fullføres.
Da spørsmålet om Tysklandskontingenten og den kvinnelige deltakelse der ble behandlet 2 dager senere, kom det til en hard og langvarig debatt som varte til over midnatt. Voteringen resulterte i at Stortinget med 80 stemmer bestemte at K-soldater heller ikke skulle tjenestegjøre i Tysklandskontingenten. Det skulle gå lang tid - mer enn 30 år - for spørsmålet om kvinners tjenestegjøring i Forsvaret var «fullt utredet»!

Tyskiandskommandoens oppgaver og begrensninger

Den endelige oppsetning av TK ble fastsatt til 63 offiserer, 36 sersjanter og 101 korporaler/menige, med bl a følgende større ledd: Stab 19, velferd 46, sanitet 28, samband 57 og - altså ingen K-soldater. TK-sjefen skulle være HOKs representant i Tyskland, både overfor de britiske myndigheter og overfor de norske landmilitære styrker der. Han hadde ansvaret for styrkenes «utdannelse - særlig den almentaktiske -for deres administrasjon, disiplin og velferd. Han er tillike styrkenes jurisdiksjonssjef». Ansvaret omfattet også oppgaven med å legge opp og lede de avsluttende manøvrer på brigadenivå. Begrensningene i hans myndighet i forholdet til britene, fremgår av punkt 3 i instruksen (se vedlegg 3).

Hansteen tolket oppgaven slik i et intervju med Aftenposten før avreisen til Tyskland 13 februar 1947: «TK står på nivå med Rhinarméens hovedkvarter... for der å skaffe brigaden best mulig arbeidsvilkår . . . » TK-sjefen var med andre ord den øverste norske, militære myndighet i Tyskland og brigadesjefenes nærmeste foresatte i alt som ikke hadde med okkupasjonsoppgavene å gjøre, men sistnevnte oppgave hadde altså «fortrinnsrett». Under utarbeidelsen av den detaljerte avtale med britene, hadde Hansteen bedt om at man trakk opp så trangt og nøyaktig som mulig grensen for britisk kommandomyndighet, spesielt med henblikk på «den i øyeblikket riktig nok ganske fjerne mulighet for nye konfliktsituasjoner».
Selv om konfliktsituasjonene kom langt raskere enn Hansteen kunne ane, forutsatte de politiske myndigheter i Norge lenge at den norske kontingenten bare hadde okkupasjonsoppgaver i Tyskland, og ikke skulle delta i noen krigsoperasjoner. Men slik brigadene var plassert geografisk, og så avhengig som de var av det britiske transport- og forsyningssystemet, er det lite realistisk å tro at man kunne ha unngått å bli involvert i kamphandlinger ved et overraskende angrep fra øst. Alternativet ville i tilfelle vært øyeblikkelig kapitulasjon. Det er derfor sannsynlig at brigadene i praksis også måtte ha kommet under britisk operativ kommando i en slik situasjon. TK-sjefen - som fullstendig manglet stabs- og sambandsapparat for en slik eventualitet - ville i høyden ha kunnet formidlet egne og hjemmeværende myndigheters direktiver/ønsker til britene og brigadene. Siden ingen med rimelighet kunne ha forutsett den sikkerhetspolitiske utvikling i Mellom-Europa på det tidspunkt instruksen for TK-sjefen ble skrevet, er det ikke så merkelig at den fikk denne utformingen.
Frem til i begynnelsen av 1951 ble det bare foretatt mindre justeringer i TK-stabens organisasjonen. Da tvang de beredskapsmessige forhold frem de første, begrensede skritt for etablering av et eget operativt element i staben.

Tysklandskommandoens kontorbygning i Oerlinghausen. Foto: J H Tveten

Hensikten med å fordele hovedparten av TK-stabens personell rundt på brigadens avdelinger, var at avdelingene skulle være minst mulig bundet i administrative oppgaver for bedre å kunne konsentrere seg om utdannings- og øvingsvirksomheten.
Stabssjefen i TK skulle - ifølge Forsvarsdepartementets oppfatning - ha majors grad. Hansteen protesterte imidlertid kraftig. Graden måtte være oberstløytnant på grunn av samarbeidet med britene. Dette gikk da også i orden fra 1 januar 1947. Avdelingssjefene i brigaden fikk likeledes sine grader tilpasset det britiske gradsnivået som hovedsakelig lå ett hakk over det tilsvarende norske. Ellers mente Hansteen at reduksjonene som var foretatt i TK-staben ville vanskeliggjøre arbeidet og høyst sannsynlig gå ut over effektiviteten. «Det har vært en feil hos oss å spare på underordnet hjelp ved de militære staber slik at befalet selv måtte renskrive sakene på maskin. Jeg ber om at dette has for øye ved en fremtidig vurdering av hva TK blir i stand til yde», uttalte han. Problemene som etter hvert oppsto som følge av beskjæringen, skulle til fulle vise berettigelsen av denne uttalelse.
Den viktigste konsekvensen av den mangelfulle bemanningen av TK, var at mange av de administrative oppgavene likevel falt på brigaden. Således kunne TK ikke overta ansvaret for forvaltningen av det utlånte britiske materiellet. De respektive brigadekontingenter måtte likeledes selv ordne det meste i forbindelse med avløsningene i Tyskland, en ordning som viste seg lite gunstig både på grunn av manglende kontinuitet mellom kontingentene, mangelen på erfarent, administrativt personell og rett og slett for snau oppsetning. Brigaden var primært satt opp etter en krigsoppsetningsplan og ikke for fredsmessig administrasjon, i særdeleshet ikke for samarbeid med fremmede nasjoner. Hansteen uttalte senere i sine kommentarer til den første brigadens sluttrapport, at det i det hele tatt ble lagt en urimelig arbeidsbyrde på brigadestaben.
Frafallet av «kvinnekorpset» førte til en rekke hastverkstiltak før avreisen til Tyskland. Hærens samband måtte således organisere og utdanne en mannlig tropp for å betjene det stasjonære sambandet i okkupasjonsområdet. Troppen reiste nedover allerede i januar 1947 med de første transportene for å fordeles til de forskjellige garnisoner. Men helt uten kvinnelig innslag ble likevel ikke den første Tysklandskontingenten. Som følge av at brigadens feltsykehus ble satt igjen hjemme, fikk TK tillatelse til å plassere et sanitetslag (Nor Wing) på 6 (hvorav i lege og 4 kvinnelige pleiere) ved det britiske militærhospitalet i Braunschweig. En lignende ordning kom også i stand ved tilsvarende hospitaler i Hannover og Hamburg. Likeledes er det registrert at det allerede i april 1947 tjenestegjorde en kvinnelig fenrik ved TK-staben (fenr Sørensen). Videre tillot Stortinget at det ble sendt nedover kvinner over 40 år, de såkalte «modne kvinner» (MK), for bl a å drive kantinetjenesten sammen med tyskere som ble engasjert for dette formål. I første omgang dreide det seg om 30 norske kvinner. Disse hadde ingen form for militær opplæring på forhånd, men bar uniform som alle andre i den norske kontingenten. (Dette var pålagt den gangen, såvel i som utenfor tjenesten i Tyskland. Først i de siste brigadene ble det gitt visse lettelser for befal på dette området.)

Også kvinnelige kontorassistenter ble etter hvert tillatt. I oktober 1947 ble det således gjort kjent at FD hadde tillatt engasjement av inntil 25 kvinnelige assistenter til Tyskland. Disse skulle også bruke militær uniform som menige, og «måtte være villige til å underkaste seg militær disiplin».

Troppetransportskipet «Svalbard»

«Svalbard»

Britiske myndigheter hadde opprinnelig tilbudt seg å forestå transportene av de norske tropper til og fra Tyskland for en bestemt kostnad pr mann. På norsk side fant man imidlertid ut at den norske marine antakelig kunne påta seg oppgaven på en billigere måte. Til en pris av kr 4 700 000,- gikk FD derfor til innkjøp av den tidligere tyske hjelpekrysser «Togo» på 5042 brutto tonn. Skipet som hadde tilfalt amerikanerne som krigsbytte etter krigen, ble seilt til Norge i slutten av november måned 1946, døpt om til «Svalbard» og innredet til troppetransportskip med 1200 køyer.
Noen særlig komfort ble det ikke lagt opp til. Køyene, som ble snekret sammen av vanlige trematerialer, var innredet i 3-4 høyder og med ca 30 mann pr lugar. Innledningsvis ble det benyttet madrasser trukket med papirstrie og fylt med halm. Det var livbelter til alle mann, men ellers var utstyret - i hvert fall fra starten av - noe mangelfullt. Bi a manglet det poser eller bokser for sjøsyke, og det måtte spises i 3 skift. Soldatene måtte selv sørge for renholdet, noe som ikke alltid var like enkelt i dårlig vær med stor sjøgang og mye sjøsyke. Skipet ble imidlertid, bortsett fra avløsningstransportene ved et av kontingentskiftene (Brig 482/Brig 491), benyttet i alle de årene oppdraget i Tyskland varte. I alt ca 46 000 mann ble fraktet frem og tilbake mellom Norge og Tyskland i denne perioden. Mellom kontingentskiftene seilte skipet til tider med flyktninger.

Tysklandskommandoens problemer

Etableringen av TK i Tyskland foregikk ikke helt problemfritt. Etter ankomsten av annen pulje (»KLAUS II», se Brig 471) ble - ifølge Rolstad 93 mann tilhørende TK tatt av toget i Hannover av britene fordi de ikke visste hva TK sto for. Fra britisk side hadde det allerede 30 november 1946 blitt bedt om oppsetningsplan for TK, men så sent som 25 februar 1947 synes det som om denne ennå ikke var kommet til - eller var blitt behandlet av War Office. Først etter en spesiell henvendelse til BAOR, kunne TKs personell anvises plass i Oerlinghausen nær Bielefeld. Her var det imidlertid bare den sentrale kjerne av TK, ca 40 personer, som ble plassert. De øvrige deler som omfattet tjenester som feltpost, velferd, idrett, kantine, feltprest, sanitet, samband (minus TKs sambandsplass) og kvarterkontoret (det norske navnet på «Quartering Office & Barrack Stores» som med en bemanning på ca 25 mann hadde ansvaret for innkvartering, inventar, eiendomsforhold, osv i de forskjellige garnisoner), ble avgitt til brigaden.

Gjestehotellet for Tyskiandskommandoen i Oerlinghausen.
Foto: J H Tveten

Forutsetningen hadde vært at TKs sentrale kjerne skulle plasseres i en garnisonsby for å kunne trekke administrativt på andre ledd. Dette var ikke tilfelle i Oerlinghausen hvor det var langt til nærmeste militærforlegning. Nå ble det transportproblemer for TK som bare var tildelt 8 kjøretøyer. Som eksempel på problemene nevnes at kommandoens eneste 3-tonner måtte hente månedskvoten på kull, ca 70 tonn, på et sted som lå 17 km borte, og hvor køen kunne være opptil 60 kjøretøyer av gangen. Proviant måtte hentes 4 ganger i uken på forskjellige steder, ofte over lange avstander.

Generalmajor Hansteen sammen med oberstløytnant HJ Hanekamhaug som overtok som stabssjef i TK etter C Matheson i november 1947. Til høyre adjutanten, løytnant E Rantrud. Foto: A Aarum

Den 25 februar 1947 ba derfor TK om at tildelingen av kjøretøyer måtte økes til 18 stk + en motorsykkel. Men leveringen fra britene gikk tregt. Så sent som i oktober samme år hadde TK bare fått tildelt halvparten av de kjøretøyer staben tilkom. Det måtte lånes ut kjøretøyer fra BAOR for den engere, statiske stab og elementene som var fordelt til brigaden, måtte delvis f kjøretøyer derfra, eventuelt låne fra TKs egen sparsomme bilpark. I april 1948 var tildelingen fremdeles langt under den fastsatte skala (som var på 9 stabsvogner, 3 jeeper, 1 stk 5-tonns lastevogn, 6 st 3/4-tonns lastevogner og 2 motorsykler) med bare 8 stabsvogner og 2 stk 3/1-tonnere. Dessuten var TK-stabens kjøretøyer i dårlig forfatning til tross for at de ble inspisert fra norsk side ukentlig og hver 14. dag av britene. Det var for øvrig ikke bare kjøretøyer som manglet. Som et eksempel kan nevnes at TK i april 1947 måtte orientere flyplasskontoret i Celle om at blyantspissere og binders ikke var å oppdrive hverken i Norge eller Tyskland. Binders var imidlertid bestilt fra fabrikker i Norge!
Den 22 mai 1948 approberte ED en ny oppsetningsplan for TK til erstatning for den forrige planen av 9 august 1947. Den nye planen omfattet totalt 194 hoder og samme antall kjøretøyer som tidligere. For å styrke sambandsoppsetningene i brigaden ble 25 sambandsmenn overført til denne. Den sentrale stab besto på dette tidspunkt av 14 befal: 7 offiserer og 7 stabssersjanter/sersjanter.

De britiske okkupasjonsmyndigher

(Se diagram.)

Det øverste politiske fellesorgan for de 4 okkupasjonsmaktene i Tyskland (Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA) var den allierte kontrollkommisjonen («Control Commission Germany» - CCG) i Berlin. Her inn gikk den britiske militærguvernør, general Sir Brian H Robertson som hadde hovedansvaret for styret i den britiske okkupasjonssonen, og som hadde alle militære styrker i denne underlagt seg. Hans stab var todelt med en ren militær del hvor de Øverste forsvarsgrensjefer i Tyskland gikk inn, og den sivil-militære stab - Military Government (MilGov) - som var det Øverste ledd i det britiske okkupasjonsapparatet i Tyskland.

Den britiske okkupasjonsorganisasjon i oktober 1947

Organisasjonen var helt selvstendig i sin oppbygging med egne forsynings-, transport- og velferdsorganisasjoner. Personellet besto vesentlig av briter, men med tyskere som kontorhjelp, tolker og sjåfører. Det britiske personellet hadde uniformer - sorte battledresser - med egne emblemer, men opptrådte som regel i sivil.
Den britiske okkupasjonssonen var inndelt i regioner ledet av «Regional Commissioners» med MilGov-staber. Under disse sorterte den tyske administrative inndeling: «Regierungsbezirke» (RB), «Kreise» (K) og «Gemeinde». I hver Kreise var det et detasjement («K-detachment») fra MilGov. Det var de regionale Commissioners som hadde myndighet til å anmode om militær hjelp, men myndigheten kunne delegeres til Regierungsbezirke Commanders. Mens de norske brigadene var stasjonert i Harz, lå de innenfor ansvarsområdet til den regionale Commissioner for Niedersachsen Region.
I tillegg til K-detasjementene hadde MilGov en egen organisasjon som skulle hjelpe alle flyktninger, krigsfanger osv. Organisasjonen var delt opp i såkalte «Relief MilGov Detachments», hvorav 2 lag var plassert i den norske brigadens område på grunn av alle flyktningeleirene som fantes i Salzgitter-området. Nettopp disse flyktningeleirene med alle sine displaced persons (DP), skapte en rekke problemer som også direkte kom til å berøre den norske kontingenten.
Fra sommeren 1946 hadde den sivile delen i MilGov overtatt mer av funksjonene overfor tyskerne, herunder ansvaret for opprettholdelse av ro og orden med den tyske forvaltning som utøvende myndighet. Troppene ble trukket bort fra sonegrensen og først når MilGov ba om hjelp, skulle militære styrker settes inn.

Etter bruddet i samarbeidet med sovjetrusserne i desember 1947, utarbeidet de vestallierte etter hvert et program for en felles politikk i vestsonene som ble offentliggjort i Washington 6 april 1949. Dokumenter som ble kjent som «Okkupasjonsstatuttet», dannet grunnlaget for det nye organet for kontrollen i vestsonene: «Den allierte høykommisjon» som ble beholdt til Vest-Tyskland fikk sin fulle selvstendighet tilbake i 1955.

Ny sjef for Hæren

Generalmajor Hansteen kom til å inneha stillingen som TK-sjef i over 2 år og sørget i denne tiden for at virksomheten i Tyskland kom inn i faste former - ikke minst hva samarbeidet med BAOR angikk. Med virkning fra i oktober 1948 ble han utnevnt til generalløytnant og beordret som ny sjef for Hæren. Han overtok etter generalmajor Johan D S Beichmann som hadde fungert i stillingen etter generalløytnant Helsets dramatiske avgang tidligere i 1948. Hansteen tjenestegjorde i stillingen i hele 8 år frem til 1956, da han ble generalkrigskommisær. Han var med andre ord sjef for Hæren i hele den resterende tid av vårt Tysklandsengasjement, og under den viktige oppbyggingsperioden av den norske hær i første halvdel av 1950-årene.

I kraft av sin stilling og med sitt detaljerte kjennskap til forholdene i Tyskland - et kjennskap som stadig ble ajourført og fornyet gjennom alle hans inspeksjoner og besøk dernede - var Hansteen utvilsomt den som her hjemme hadde de beste forutsetninger for å ivareta Tysklandskontingentens interesser såvel overfor de politiske - som allierte myndigheter etter vår inntreden i Atlanterhavspakten. Som det vil fremgå senere, gjaldt ikke dette minst under den kalde krigen, da en viktig målsetting var å bygge opp en fremste forsvarslinje for Danmark og Norge i Schleswig-Holstein.