Feltpresttjenesten

Brig 471

Myndighetene fikk under annen verdenskrig noe erfaring i feltpresttjeneste såvel ved de norske avdelinger i Sverige som i Storbritannia. Dette var imidlertid blant en vennligsinnet befolkning. Feltpresttjeneste må sies også ble utført av presten Asle Enger, som frivillig ble med de norske offiserer som ble arrestert i 1943, og sendt til fangeleire i Tyskland.
Det forelå imidlertid ingen erfaring å bygge på når det gjaldt å være okkupasjonsstyrke i fremmed land.
Tjenesten i den første brigade i Tyskland ble derfor på mange måter et forsøk på å finne tjenlig vei å gå, stake opp retningslinjer og gi prestetjenesten en naturlig plass i brigadens bevisthet. Dette med tanke på å skape et fruktbart arbeid for fremtiden.

Feltpresten i Bn 2/Brig 471, løytnant Halvor M Landsem.
Foto: T G Monsen

Forsvaret hadde på den tiden en egen feltprost, men ikke noe eget beordringssystem for feltprester. I forbindelse med etablering av den første Tysklandsbrigade ble det derfor gjennom feltprosten av Forsvarsdepartementet søkt etter prester som var villige til å delta som feltprester i okkupasjonen av Tyskland.
Følgende fire ble tatt ut:

• Erling Ulltveit som brigadeprest med kapteins grad
  
• Eirik Guldvog som feltprest som løytnant, senere som kaptein. Dette som følge av at han hadde hatt denne grad ved styrkene i Sverige under krigen
  
• Leif Flørenes som feltprest med løytnants grad
  
• Halvor Moxnes Landsem som feltprest med løytnants grad.
  
  

Samtlige fulgte med sine avdelinger til Tyskland.
Brigadepresten sorterte i denne første Tysklandsbrigade under sjefen for Undervisnings- og Velferdstjenesten. Om dette uttalte brigadesjefen ved avslutning av tjenesteperioden at brigadepresten var tjenestegrensjef, og derfor burde ikke UN-sjefen samordne prestetjenesten med velferdens arbeid. Han hevdet at bestemmelsen var uheldig og burde utgå.
Som særlig uheldig ble påpekt det delte ansvar som var ved dødsfall og dødsmeldinger, og hvor det het at enten feltpresten eller velferdsoffiseren skulle behandle disse saker.
Ved neste brigade hadde man tatt første brigadesjefs forslag til etterretning. Fra da av ble brigadepresten tjenestegrensjef direkte underlagt brigadesjefen.
I samråd med feltprosten hjemme hadde brigadesjefen utarbeidet en egen instruks for feltprestenes saksområde. Arbeidet skulle generelt sett bestå i å fremme kristelig og moralsk liv blant soldater og offiserer, være kirkelig rådgivere for de militære sjefer og gjøre dem oppmerksom på det som stred mot kristen moral, og hva som vanskeliggjorde kirkens arbeid blant soldatene. Det ble påpekt at feltprestene skulle fremelske en verdig nasjonal holdning blant troppene ved å appellere til den enkeltes samvittighet og æresfølelse.
De fire prester ble tildelt hvert sitt tjenesteområde med:

• Brigadepresten i Northeim, Südheim og Göttingen
  
• Feltprest Flørnes underlagt Bn 1 i Seesen, og med tilsyn til sykehuset i Braunschweig og eskadronen i Gandersheim
  
• Feltprest Landsem underlagt Bn 2 i Höxter
  
• Feltprest Guldvog underlagt Bn 3 i Einbeck, samtidig som han betjente artilleriregimentet og ingeniørkompaniet i Holzminden.
  

Om starten har Eirik Guldvog i juli 1994 uttalt bl a følgende:
«Personlig kan jeg ikke få fulltakket for at 50 års tjeneste ute og hjemme også rommer meningsfulle erfaringer som feltprest - bl a i den første Tysklandsbrigade 1947 -med start og avslutning på Steinkjer, og på fremmed grunn i Einbeck og Holzminden samt på manøvrer. »

Guldvog skildrer fremmøtet på Steinkjersannan, og sier:
«Her skulle nå tusener på tusener av soldatene i Tysk/andsbrigadene få sin grunntrening for innsats i Mellom-Europa, i den stat som hadde okkupert vårt land.
Natten mellom 21. og 22. april 1940 hadde den tyske okkupasjonsmakt bombet og svidd av Steinkjer til 85 %.
I denne byen skulle vi øves til fredsinnsats.
Befolkningen i Steinkjer hadde mistet sin kirke. Etter bombenatten var kirken bare branntomt. Men en god kirkelig and var berget igjennom. Og den hjalp oss alle. En god mils veg unna oppe i høyden sto en «vennskapskirke» til disposisjon i ventetiden.
Vi vandret ijiokker eller marsjerte for å komme til Egge kirke sammen med befolkningen på høylys vinterdag eller i skumring medfakler. Og i helligdommen ble der sunget så taket kunne løfte seg i et uforlignelig fellesskap. Aller rikest var oppleve/sen når vi hadde besøk av 5. divisjons musikkorps fra Trondheim. De filte korpartiet av kirken og ledet an i sanger, folketoner og salmer.
Det var simpelthen spennende å ta fatt som feltprest ved den første Tysklandsbrigade. Jeg kjente det som om opplevelsene sto i kø.
En av de første dagene av tjenesten hadde jeg en lang samtale med bataljonssjefin, Markus Skålvik. Han ga uttrykk for stor glede over at avdelingen var tildelt en feltprest. Og så sa han: «Jeg ser av dine papirer at du har to års tjeneste som leder av feltprestarbeidet ved de norske styrker i Sverige, at dere lå i flere måneder på Finlandsgrensen før dere ved frigjøringen avsluttet tjenesten oppe i Tromsø.
Etter din grad har du rett til en oppasser. Kanskje kan du være behjelpelig med å finne en kar som kan avlaste i velferdsarbeidet?»
Løsningen på dette fant vii løpet av en uke. Ja, det tok til samme ettermiddag. Midt på dagen brukte jeg noen timer ute på skytefeltet. Der la jeg merke til en kar som virket særlig usikker og famlende, men sa til meg selv at dette ville han nok komme over så ivrig som han samtidig var. Samme kveld slo jeg lag med karene inne i velferdsbrakka. Der var de fleste opptatt som aktive eller tilskuere ved ping-pongbordet midt i rommet.
En av dem var imidlertid interessert i et gammelt skabberakk av et husorgel borte i kroken. Dette orgelet hadde han fått lirket opp. Han slo an noen akkorder, og plutselig lød de første akkorder av Toccata i og fuge» av J. C. Bach. Da oppdaget jeg at dette var den samme karen som hadde vært så febrilsk nede på skytefeltet. Her var usikkerheten borte. Her var han i sitt rette element.
Samme kveld hadde Helge betrodd meg at hans høyeste ønske var å bli organist! Nå skal jeg gjøre en lang historie kort med å fortelle at Helge ble min «oppasser» selv om han neste dag glemte et glødende strykejern halvveis mellom kneet og oppbrettet pi uniformsbuksa. Dette fordi han nettopp hadde hørt at jeg var blitt far til ei lita tulle der hjemme. Da måtte han på død og liv først skrive ned noen toner i ei vakker vuggevise. Men da luktet det svidd!
Vi ble fort enige om at noen «oppasser» trengte ikke jeg. Men Helge dugde til så meget annet som var viktig for bataljonen. Helge var snart i ivrig øving pa orgelkrakken. Han forberedte musikkstunder i Egge kirke for både avdelingen og Steinkjer's befolkning som fulgte oss før avreise og etter hjemkomst fra Tyskland. Hjertens takk, Helge, for hva du ytet. Mest av alt kom du for bataljonen å bety som dirigent for vårt musikk-korps.
Jeg hadde fått snusen i at der langt inne på depotet befant seg instrumenter til tjue mann! Vi sendte mang en kjærlig tanke til dirigenten og hans korps. Det ble utrolig mange som dugde som korpsmusikere i Brig 471. Instrumentene og karene var til sann velsignelse for tiden på Steinkjer og mest av alt der nede i Mellom-Europa. »

På mange områder ble arbeidet i Brig 471 et nybrott. Det ble endel praktiske vansker som måtte overvinnes. Et stort problem var den store spredning det var på plasseringen av brigadens avdelinger, og dermed å nå frem til alle. Særlig gjaldt det i feltprest Guldvogs tjenesteområde. Ofte var det betydelige vansker med å få tak i transport ut til tjenestestedene. Det ble av brigadepresten foreslått å Øke antallet feltprester, slik at garnisonssteder på 800 mann kunne få sin egen feltprest. Dette forslag ble senere ikke tatt tilfølge, i det det ved alle etterfølgende brigader kun var til disposisjon fire prester.
En annen vanskelighet prestene hadde å stri med var at alle kirker som kunne benyttes var uoppvarmet. Her oppnådde imidlertid brigadepresten ved hjelp av den britiske senior chaplain, å få et fast og tilstrekkelig kvantum koks pr måned til de 5 kirker i hovedgarnisonene, utenom de faste tildelinger av brensel som var gitt avdelingene.
Brigadens prester hadde på den tid ikke rett til å foreta vigsling. Justisdepartementet hadde ennå ikke tatt noen avgjørelse om dette.
Brigadepresten var meget imot utdelingen av preventiver til mannskapene. Han hevdet at dette skapte brist i den moralske appell som han sa, og var til hinder for prestene i deres arbeid.
Om alkoholen sa brigadepresten i sitt bidrag til brigadens ekserserrapport følgende:
«Rusdrikknytingen er et faremomment i militærlivet som må vies stor oppmerksomhet. Og det ikke bare for å unngå de enkelte beklagelige episoder som vekker stor oppsikt og forargelse, men også for å hindre at soldater og offiserer under så lang tjeneste som vi for tiden har, skal komme til å vende seg til rusdrikkbruk under militærtjenesten.
Det kan så komme til å innfluere på deres livsførsel i det sivile liv. Spørsmålet har vært meget diskutert og prestene har forsøkt å fremelske edrulighet og en verdig livsstil. Jeg har drøftet saken med brigadesjefen og sjefen for TK og er glad for den klare og bestemte holdning disse sjefer har tatt for å lede brigaden i sunde spor.»

Når det gjaldt kirkeparader og feltgudstjenester mente brigadepresten at disse var meget effektive for forkynnelsens breddevirkning.
Ved de største avdelingene hadde feltprestene som oftest en gang i uken bønn ved morgenoppstillingen. Det hele tok ikke mer enn 5 minutter, og var ment, ble det opplyst, som et blikkfang for dagen.
Brigadepresten ga etter endt tjeneste uttrykk for at resultatene var usynlige. De lå, hevdet han, som inntrykk og impulser i tanke, vilje, følelse i karakter og holdning. De synlige resultater kom imidlertid frem av statistikken med gjennomførte 130 kirkeparader og gudstjenester, over 100 møter og bibeltimer, omlag 100 andakter, bortimot 330 nattverdsgjester, omlag 120 tilfeller av spesiell sjelesorg. Videre hadde feltprestene vært på bortimot 200 sykebesøk. Å sitte i «kakebu» i fremmed land var noe helt nytt, og kunne for enkelte sikkert være en psykisk belastning. Det førte iallfall til at prestene var på over 70 arrestbesøk.
Om forholdet til den tyske befolkning tilkjennega brigadepresten sitt syn slik:
«Fraterniseringsspørsmålet har inntatt en dominerende plass, og har skapt vanskeligheter jeg ikke skal gå nærmere innpå. Jeg har vært enig i brigadesjefens linje; en korrekt, reservert holdning overfor tyskerne med minst mulig samkvem av hensyn til en effektiv tjeneste og mannskapene. Denne holdning er ikke diktert av fiendskap, men forebyggende og midlertidig under okkupasjonen.»

Som kjent skjedde det en gradvis oppmykning av holdningene til dette sentrale spørsmål i årene frem til avslutningen i 1953.
Brigadesjefen selv, oberst Arthur Hauge, påpekte i brigadens ekserserrapport at feltprestene - i likhet med alle andre offiserer - skulle være oppsatt i henhold til en krigsoppsetningsplan. Han uttalte videre at feltprestenes hovedoppgave var å arbeide blant feitsoldater ved feltavdelinger i felt.
Av de foreliggende rapporter gikk det tydelig frem at kjemien stemte mellom brigadesjef og brigadeprest m/feltprester. I sin sluttmerknad om feltpresttjenesten skrev brigadesjefen følgende: «Brig 471 var heldig idet den fikk «mannfolk» til feltprester. Dette har sikkert betydd meget for det utbytte som både avdelingene og feltprestene har hatt av samarbeidet under tjenesten i Tyskland. »

Brig 472

I neste brigade, Brig 472, viste ekserrapporten at samtlige avdelinger stort sett var fornøyd med prestetjenesten.
Et par av avdelingssjefene foreslo at man opphevet de obligatoriske kirkeparader og feltandakter. Begrunnelsen var at man betvilte myndighetenes rett til å tvinge en mann inn under innflytelse av et bestemt livssyn. Videre at pålagt fremmøte skapte uvilje blant personellet mot gudstjenester.
Brigadeledelsen sa seg ikke enig i dette fordi et overveiende flertall av soldatene både var døpt og konfirmert, og således tilhørte den norske kirke. Videre ble det påpekt at soldatene under hele sin skolegang var opplært i den kristne tro og moral. Dette fordi som det het «var folkeflertallets vilje at barna skulle bringes under innflytelse av det kristne livssyn». Tilslutt skrev brigaden dessuten at de soldater som ikke tilhørte eller som ikke delte det kristne livssyn, hadde full anledning til å la være å delta i obligatoriske oppstillinger og kirkeparader.
På den annen side sa brigaden samtidig at det også var prinsipielle betenkeligheter ved obligatoriske gudstjenester. Først og fremst dette at den norske kirke ikke gjorde bruk av tvungne gudstjenester noe annet sted enn i Forsvaret.
En avdelingssjef foreslo at feltprestene ikke skulle ha noen militær grad eller distinksjon. Begrunnelsen var at dette svekket hans posisjon overfor høyere sjefer, samtidig som mange menige ville føle seg unødig trykket i prestens selskap. Brigaden erklærte seg enig i at uten militær grad og distinksjon ville prestene stå friere overfor alle. På den annen side mente brigaden at en ikke kunne se bort fra at det også ville medføre visse vanskeligheter å være «gradløs» i et miljø hvor personen så lett trer i bakgrunnen for graden. Det ville derfor ikke være tilstrekkelig å sløyfe grad og distinksjoner. Feltpresten ville da lett i de meniges øyne plasseres som menig, og det ville gjøre situasjonen uholdbar.
Brigaden konkluderte med i sin vurdering at prestene til erstatning for graden burde få et emblem på krave eller skulderklaff, og som dermed skilte disse ut fra de menige.
Også i Brig 472 var spørsmålet oppe om antall feltprester ved brigaden. Avdelingssjefenes forslag varierte fra en prest for hele brigaden til en pr 800 mann.
Om brigadeprestens stilling skrev Brig 472 følgende:
«Ved Brigaden har brigadepresten vært betraktet som tjenestegrensjef, og har arbeidet direkte for sjef og stabssjef Brigaden mener dette har vært en heldig løsning både for Brigaden og for brigadepresten i hans virke.
På denne måten har han følt seg som et medlem av staben. Han har deltatt i øvelser og delt harde og gode dager med stabens offiserer.
Presten er blitt betraktet på like fot av offiserskollegane, og har automatisk fått den «goodwill» som Brigaden tror er nødvendig for hans virke.»

Brig 481

Feltpresttjenesten i denne brigade ble - ifølge brigadepresten - drevet i det spor som var lagt av de tidligere brigader.
Kirkeparader ble holdt en gang pr måned, og fortrinsvis lagt til store høytider og nasjonale festdager.
Det ble avholdt to stevner på Church House i Uelsen.
Det inntraff 5 dødsfall, og i samtlige tilfeller ble bårene fulgt til hjemstedet av en feltprest.
Et problem som brigadepresten påpekte - og som det ikke hadde vært mulig å finne noen løsning på - var at tyske piker kom og fortalte at det var en norsk soldat eller befalingsmann som var far til barnet de skulle føde. Brigaden kunne etter de bestemmelser som da gjaldt -ifølge brigadepresten - ikke hjelpe vedkommende pike hverken økonomisk eller materielt. Pikene var bare henvist til å anlegge sak på vedkommendes hjemsted i Norge. I praksis anså brigadepresten dette som ugjennomførlig. Han fremholdt at dette ikke var tilfredsstillende, og at man burde finne frem til en ordning med domstol ved brigaden som kunne avgjøre spørsmålet om farsskap. Deretter kunne bidragsplikt fastsettes. Ikke å foreta seg noe anså brigadepresten moralsk forkastelig og uverdig.
Brigadesjefen var helt enig i brigadeprestens anførsler. Det ble fremholdt at dersom en tysk pike fikk barn med en norsk militær var hun fullstendig rettsløs.
Brigadepresten uttalte at han syntes det var uforsvarlig at våre unge sersjanter fikk så lett adgang til relativt rimelige drikkevarer. Han fremholdt at fraterniseringen ikke hadde blitt mindre i Brig 481 enn i de tidligere brigader, og etterlyste klarere bestemmelser. Om det som ble meddelt mannskapene om dette hadde han inntrykk av at ingen forsto hva parole var og betydde.

Brig 482 og Brig 491

I Brig 482s rapport ble det opplyst at «Prestens time» hadde vært drevet med vekslende hell.
Samarbeidet med britiske og tyske prester ble karakterisert som utmerket. Et felles britisk-dansk-norsk feltpreststevne hadde - ifølge brigadepresten - vært av stor betydning.
I tillegg til 17 kirkeparader, 58 gudstjenester, feltandakter og «Prestens timer» var det avlagt 123 sykehus- og arrestbesøk. Det ble dessuten avviklet 10 fester for tyske barn. Det hadde vært i barnedåp, og til forskjell fra forbudet i de tidligere brigader - foretatt 3 vigsler.
Brig 491 hadde ikke noe spesielt å anføre om prestetjenesten i sin ekserserrapport.

Brig 492

I Brig 492 hadde feltprestene fortsatt vansker med å få kjøretøyer for transport til de ulike forlegningssteder. Brigadepresten påpekte at prestene etter oppsetningsplanen ikke var oppsatt med tjenestebil, og anså dette som en ulempe.
Brigadeledelsen var enig med brigadepresten som hevdet at alkoholen spilte en meget stor rolle når det gjaldt forseelser og forbrytelser. Brigaden var imidlertid ikke sikker på at alkoholforbud ville føre til bedre resultat.
Feltpresten ved Bn 3 skrev om dette bl a følgende: «Erfaringen har vist at de som ikke kan beherske sitt alkoholforbruk, forstår å skaffe seg det på annen måte idet det lettvint kan kjøpes i tyske butikker og følgelig også nytes utenfor leiren kanskje til større skader.»

Brigaden sluttet seg fullt og helt til dette syn.
Etter hvert som den ene brigade avløste den annen synes feltpresttjenesten å ha glidd inn som et fast element i oppsetningen med foruten brigadepresten de tre feltprester.

Norsk-Tysk bryllup i Schleswig i 1950. Kati og Einar Fjærvoll. Foto: E Fjærvoll

Brig 501

Således behandlet f eks Brig 501 feltpresttjenesten meget kort i sin ekserserrapport. Her ble gitt uttrykk for følgende:
«Det stilles spesielle krav til en feltprest som skal arbeide for og blandt 20 års gutter. De bør selv være i passende alder, ha en sportslig og grei tone og framferd slik at kontakten med guttene oppnås på en kameratslig basis.
Etter Brigadens mening har Brigadens feltprester fyllt sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. »

Av den førte statistikk over utførte tjenester kan en merke seg at sykebesøk, som i Brig 471 var på snaut 100, i Brig 501 var på hele 781. Også arrestbesøk hadde hadde økt fra 70 i Brig 471 til 219 i Brig 501. Til forskjell fra Brig 471 som var uten døpte, hadde prestene i Brig 501 6 dåpshandlinger. Det var også ved sistnevnte brigade 1 velsignelse av borgerlig inngått ekteskap.

Brig 502

I denne brigade økte antall farskapssaker, og feltprestene ble belemret med mange av de problemer som oppsto mellom på den ene side de tyske kvinner og de norske mannskaper på den annen, og som enten frivillig erkjente farsrollen eller som ble påstått å være barnefaren. Således finnes idag en rekke kopier av brev om dette på Riksarkivet hvor feltprest Fagerheim på brigadens vegne har undertegnet brevene.
Denne brigadens tjenestegrensjef hadde deltatt siden 1949, og hadde er-vervet seg et betydelig erfaringsgrunnlag. Han opplyste i sin rapport at han hadde inntrykk av at i denne brigade hadde moralen vært god.
For å lette feltprestenes arbeid foreslo brigadepresten at det ble ansatt feltprestassistenter i de garnisoner hvor det ikke var forlagt noen feltprest.

Brig 511

Brigaden opplyste i sin rapport at brigadepresten hadde vært i Tyskland lenge, og at tjenesten var blitt drevet etter de samme retningslinjer som tidligere. Brigaden hadde inntrykk av at det var blitt utført et utmerket arbeide. Det ble fremholdt at praktisk talt alle avdelinger hadde vært tilfreds med feltpresttjenesten.
Det var også alminnelig tilfredshet med at brigadepresten - og også andre prester - deltok aktivt i idrett og fysisk trening. Videre at disse under manøvrer var istand til å gå opp i sin avdelings virksomhet.
Samtidig ble brigadeprestens erfaring fra tidligere brigader fremhevet. Han hadde dermed et godt kjennskap til en rekke spørsmål av stor betydning for alt personell.
Brigadepresten på sin side foreslo at det ble foretatt en grundigere siling av moralsk uønskede elementer - både menige og befal - før avdelingene ble sendt til Tyskland. Brigaden sa seg helt enig i dette. Det ble opplyst at det var eksempler på at soldater, som i Norge bl a gjentagne ganger var refset med vaktarrest for misbruk av alkohol, var tatt med til Tyskland. Først da utskeielsene fortsatte i Tyskland, hvor brigaden hadde klare bestemmelser, ble avdelingene kvitt slike uheldige elementer.
Videre foreslo brigadepresten at tjenesten i Tyskland burde gjøres hardere, fordi mange utskeielser skjedde på grunn av for makelig tjeneste. I sin kommentar til dette opplyste brigaden at tjenesten jevnt over ikke kunne karakteriseres som særlig makelig. Dette som følge av de mange Øvinger og manøvrer. Tjenesten under disse forhold var da ganske anstrengende. Det ble imidlertid medgitt at tjeneste i garnison med helserøkt, utpakking, ordning samt ikke minst den helt nødvendige vedlikeholdstjenesten, kunne fortone seg som makelig. Brigaden fremholdt at i de mer stille perioder måtte det stilles krav til befalet - bl a velferdspersonellet - om å ta seg av soldatene. Forøvrig sa Brig 511 seg enig med Brig 492 som tidligere hadde uttalt følgende:
«Brigaden mener at det bør innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. »

Om soldatene som hadde tjenestegjort med rent rulleblad, mente brigadepresten at disse burde få et verdig diplom for «god tjeneste». Dette mente brigaden hadde mye for seg, og foreslo at saken burde utredes nærmere. Det ble opplyst at alle korporaler og menige på den tid fikk en karakter for «dugleik» innført på rullebladet for den spesielle tjeneste vedkommende hadde hatt. Brigaden antok at det kanskje ved siden av denne karakter burde komme en karakter for «framferd».
Endelig ba brigadepresten om at det måtte bli tilknyttet en feltprestassis-tent til brigaden som kunne avlaste med den stadig Økende kontorvirksomheten. Ikke minst gjaldt det alle farskapssakene. (Se kapitlet: Den tyske befolkning.) Brigaden sa seg også enig i dette.

Brig 512

I denne brigade fortsatte feltpresttjenesten etter de samme retningslinjer som tidligere, og E Fagerheim fortsatte som brigadeprest.
Denne nå garvede brigadeprest uttalte i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brig 512 hadde vært svært gode, og at samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene hadde vært det aller beste.
Han pekte imidlertid på at farskapssakene opptok meget av hans tid, og ba påny om en egen assistent.
Brigadepresten hadde med sin lange tjenestetid - ikke bare selv ervervet betydelig erfaring -men også større frimodighet til å komme med forslag han mente ville bedre forholdet i brigaden som helhet. Således fremsatte han følgende forslag til overveielse:
«a. Det må stille større krav til befalet, ikke minst moralsk.
b. Befalets tid må bedre utnyttes, spesielt for befal av lavere grad. Sett i gang «forfremmelseseksamener».
c. Tjenesten er for makelig. De moralske utskeielser skriver seg bestandig derifra.
d. Befalets fysiske form burde høynes.
e. Befalets utdannelse i å behandle soldater er altfor svak. Spesialkurs burde settes i gang, og spesial-litteratur skaffes tilveie. »

Når det gjaldt punktene b, c og d viste brigaden til hva Brig 511 hadde anført i sin rapport. Brig 512 hevdet at også den hadde hatt et ganske hardt øvingsprogram, og med lange opphold utenfor garnisonene. Brigaden mente at denne del av tjenesten var så anstrengende som en med rimelighet kunne forlange under fredsøvinger. Det ble fremholdt at oppholdet i garnisonene fortonte seg som roligere perioder hvor særlig det yngre befal nok kunne beskjeftiges med f eks «forfremmelseseksamener». Dette måtte imidlertid, hevdet brigaden, skje med tilbeordret befal. Brigadens eget befal ned til kompanisjefsnivå var etter brigadens oppfatning forhindret i å være med på dette på grunn av arbeidet med å rette opp avdelingene og særlig materiellet etter øvingene, samt gjøre klar for ny utrykning.
Det må vel kunne sies at denne brigadeprest ikke så snevert på sin foreliggende instruks. Han kom med forslag som vel også lå noe utenfor sitt egentlige domene. Men i helhetsbildet var det verdifulle bidrag for å få disse amputerte feltbrigader best mulige.

Brig 521

Så i Brig 521 fikk endelig brigadepresten sin assistent som kunne avlaste noe, og da i spesielt farskapssakene. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene Kiel, Flensburg og Rendsburg. Brigadepresten uttalte selv i sin rapport følgende: «I det hele kan en si at arbeidsvilkårene har vært gode, og at brigadens ledelse har vist stor forståelse for feltprestarbeidet. »

Brig 522

For Brig 522s vedkommende var organisasjonen den samme som tidligere med, foruten brigadepresten, 3 feltprester og en feltprestassistent. Det ble hevdet at takket være godt samarbeid mellom avdelingssjefer og prester, prestenes iver og interesse, og ikke minst «deres forsøk på komme på talefot med soldatene ved å ta initiativ til kamerataftener, dannelse av soldatlag m v», hadde tjenesten gått meget bra. Feltartilleribataljonen uttalte således følgende: «En har funnet at den måte feltp resttjenesten har vært lagt opp på og drevet har vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.»

Bn 1 ga uttrykk for det samme og tilføyde:
«Under hele Tysklandsoppholdet kunne en merke en gradvis høyning av moralen blandt soldatene. Det har vært mange faktorer som har virket inn her, og en av dem tror jeg er feltpresttjenesten, »

Brigaden sa seg enig i disse uttalelser, og mente de hadde gyldighet for Brigaden som helhet.

I det hele dannet tiden i Tyskland også for feltpresttjenesten verdifull erfaring som utgangspunkt for avdelingene som etterpå ble satt opp i Norge. Ikke minst gjaldt dette for Brigaden i Nord-Norges vedkommende.

Presse. Brigade- og leiravviser

Korrespondenter blant soldatene

Tysklandskommandoen (TK) og den første Tysklandsbrigade (Brig 471) var også på området «Presse» inne i et nybrottsfelt.
Det var etterretningskontoret ved brigaden som - sammen med TKs pressekonsulent - ble pålagt å føre en viss kontroll med korrespondentene til norske aviser.
Saken var den at brigaden hadde gitt tillatelse til at avisene hjemme i Norge kunne ha faste korrespondenter innen avdelingene blant det tjenestegjørende personellet. Det ble satt opp en instruks om dette. Avisene måtte få et bevis fra brigadens pressekonsulent før avreise til Tyskland som viste at vedkommende blant brigadepersonellet var akkreditert som korrespondent.
I instruksen het det bl a:
«Da det her gjelder personell i aktiv tjeneste kan slikt bevis ikke frita dem for deres militære plikter eller gi dem rettigheter som vanlige presserepresentanter. FM bestemmelser av 15 nov 45 om «Sikring av ytringsfriheten innen krigsmakten» skal gjøres kjent for alt personell og for nevnte personell i sin særdeleshet.
Under henvisning til disse bestemmelsers pkt 3 hvor det bl a står: «Krigsmenn har full anledning til offentlig å diskutere militære, faglige spørsmål, forutsatt at de ikke derved røper ting som det er av betydning for Forsvaret å holde hemmelig. . . » har man funnet å burde fastsette jig i instruksen for TKP (TK'S pressekonsulent):
«TKP skal yte den hjelp han kan til medarbeidere av brigadens personell som landets aviser anmelder ved Brigaden.
Korrespondanser sendes gjennom brigadens pressekonsulent - som etter brigadesjefens retningslinjer kontrollerer at slikt stoff ikke inneholder ting som av sikkerhetsmessige grunner ikke kan offentliggjøres. Han sørger for at denne kontroll såvidt mulig ikke forsinker korrespondansene. Han skal videre sørge for at uriktige opplysninger rettes, før de sendes til pressen. »
Nevnte korrespondenter skal forholde seg i samsvar hermed. »

Brigadens etterretningsoffiser var på et tidlig tidspunkt faglig imot at enkelte blant brigadepersonellet skulle få anledning til å være korrespondenter for aviser hjemme i Norge. Det viste seg også meget snart at dette var en uheldig ordning. Det var ikke alle som holdt seg til bestemmelsen om forhåndsgodkjenning av slikt personell. Det var flere som sendte uriktige opplysninger hjem til dagspressen uten å være registrert. Det hadde til følge at befolkningen hjemme fikk unødvendige og upålitelige opplysninger om Brig 47 is første vanskelige dager i Tyskland. Det ble som følge av dette gitt direktiver fra brigaden om hva som ikke måtte nevnes i artikler, såsom oppdrag, forflytninger og annet i forbindelse med okkupasjonstjenesten.
Dessverre viste det seg likevel snart at enkelte uansvarlige elementer prøvde å omgå bestemmelsene, for om mulig å lage sensasjoner.
Et greit eksempel var historien om en ambulansebil som angivelig skulle ha vært overfalt av revolverbanditter. Det «kokte ned» til å være en vanlig veikontroll utført av en britisk patrulje.
Det fremkom så mange usmakelige artikler og usannheter i den første brigade at Brig 471 anbefalte ved sin avslutning at korrespondenter blant personellet til avisene hjemme burde bortfalle.
En avispolemikk hjemme om endel ukrainske displayed persons - som deltok i underholdning for de norske tropper - ble smart utnyttet og meget unådig tatt opp av den sovjetiske ambassade i Oslo.

Pressekonsulenten

Det var nær sagt umulig for pressekonsulenten - med løytnants grad - å påse i henhold til sin instruks at FDs bestemmelser om «Sikring av ytringsfriheten innen Krigsmakten» ble overholdt.
I pressekonsulentens instruks ble det også fremholdt at han skulle veilede med leiravisenes arbeid, og gi råd og vink. Han skulle sørge for avlytting av NRKs nyhetssendinger, og gjøre disse tilgjengelig for TK og brigadestaben. Videre skulle han sørge for tilførselen av aviser, ukeblader og tidsskrifter fra Norge. Han var pålagt å være korrespondent for «Mannskapsavisa» og «Militær orientering» hjemme. Dersom pressen hjemme måtte tilskrives om noe som var skrevet om brigaden, og som burde korrigeres eller kommenteres, skulle han utarbeide et manuskript som etter TKs eller brigadesjefens godkjenning ble sendt hjem til FDs pressekonsulent.

Presse. Brigade- og leiraviser Faksimile: Hegraposten

Det ble nødvendig å sende hjem en rekke korrigeringer om uriktige påstander i hjemlig presse. Særlig TK-sjefene ble belemret med mye ekstra arbeid. Således skrev generalmajor Roscher Nielsen (TK-sjef i oktober 1948-30 august 1949) ved tilbeordring av ny pressekonsulent i et brev til HOK 22 desember 1948 følgende:
«Pressekonsulenten har en meget viktig og krevende oppgave, det har undertegnede TKsjef fått rik erfaring for. Han er bindeleddet mellom den norske kontingent i Tyskland og den norske presse, det vil si hele det borgerlige samfunn hjemme i Norge. Det ikke bare krever sin mann, men det krever at mannen er stillingen voksen. Er han ikke det, vil han gjøre mer skade enn nytte.
PK's fremste oppgave er å holde det norske folk underrettet om det som foregår ved Tysklandskontingenten, og som har krav på alminnelig interesse.
Han skal sende pressen riktige opplysninger om det som skjer.
Der støter han på den vanskelighet at foretaksomme enkeltpersoner og smarte utenlandske pressebyråer alltid vil forsøke å komme ham i forveien. Og hva de bringer til torvs er nesten unntagelsesfritt oppspinn, servert som sensasjoner, jfr meddelelsene om rivninger mellom tyskerne og brigaden, om flytting til Ruhr m. m. Derfor er det dobbelt nødvendig at PK er våken og på sin post. »

Videre sies i samme brev:
«På den annen side må PK i den utstrekning det er mulig holde våre gutter underrettet om de viktigste ting som skjer i Norge. Dette har vist seg langt mer påkrevet enn fra først trodd, lytteforholdene er nemlig dårlige i Tyskland når det gjelder norsk kringkasting.»

Dette var altså i den periode Brig 482 og Brig 491 tjenstegjorde i Tyskland.

Faksimile: Nordlys

Leiraviser

Brig 482 opplyste i sin ekserserrapport at pressekonsulenten foresto utgivelse av en 1-sides nyhetsbulletin - benevnt «Dagsnytt» og en «Utenrikspolitisk ukeoversikt».
Dagsnytt kom ut 60 ganger, mens «Utenrikspolitisk ukeoversikt» kom hver uke.
Pressekonsulenten var samtidig korrespondent for NTB, og sendte som sådan frem 90 notiser og referater, samt bilder. Det tilsendte stoff ble med få unntagelser offentliggjort.
I pressespørsmål ble det fremholdt at pressekonsulenten lojalt hadde vært brigadesjefens «høre og talerør».
Leiravisene ble av Brig 482 foreslått opprettholdt, og da som stensilerte aviser. Majoriteten holdt på dette, i motsetning til en eventuell brigadeavis. Dette sa brigadesjefen seg enig i.

Faksimile: Arena

Brig 501 opplyste at det hadde variert med antall leiraviser fra brigade til brigade. I denne brigade var leiravisene utkommet i et opplag på ca 500 eksemplarer med 41 nummer, og fordelt slik:

Tiltross for at avdelingssjefene etter leiravisinstruksen var ansvarlig for avisen, hadde det forekommet et par lite heldige artikler.
Det viste seg vanskelig å finne stoff til avisene, og de bidrag som kom var gjennomgående dårlige. Det minte etter brigadens mening mye om aviser i gymnasiesamfunn.
Brigaden fant at leiravisene i sin daværende form ikke på noen måte svarte til sin hensikt, spesielt under hensyntagen til den Økonomiske side av saken.
En enkelt utgave av en leiravis kostet noe mellom 100 til 150 DM. For de 41 nummer som var utgitt i Brig 501's periode svarte det til mellom 4000-5000 DM. Dette var dengang et anselig beløp, selv om som det ifølge brigaden ble ført på «okkupasjons-kontoen».
Brig 501 foreslo derfor at presseoffiseren i senere brigader burde få i oppdrag å redigere en fellesavis for hele brigaden. Den mente hensikten med en slik avis måtte være å bringe kunngjøringer om idrettsstevner og andre arrangementer. Videre resultatlister og aktuelt stoff fra garnisonene.
I den etterfølgende tid - etter som erfaringsgrunnlaget ble bedre - kom denne viktige del inn i mer faste former.

Brig 502 opplyste at pressetjenesten hadde vært drevet etter de samme retningslinjer som for de foregående brigader. Leiravisene hadde ligget på et tilfredstillende nivå.
Det ble rettet spørsmål om ikke soldatenes våkenhet og interesse for de daglige hendelser kunne stimuleres ved at leiravisene fikk en plass i undervisningstjenesten.

Faksimile: Mobil

I Brig 511 ble det gitt uttrykk for at samtlige avdelinger var meget fornøyd med det stensilerte nyhetsblad «Dagsnytt». Det var meget populært blant personellet.
«Dagsnytt» hadde i denne brigade til stadighet meget aktuelt nyhetsstoff fra brigadens avdelinger. Videre ga «Dagsnytt» stadig verdifulle opplysninger om de politiske og Økonomiske forhold i Schleswig-Holstein. Det ble derfor - slik brigadesjefen så det - utført et verdifullt opplysningsarbeide blant personellet.
Etter som tiden gikk dabbet imidlertid interessen for leiravisene av. Dette kan skyldes at med flyttingen til Schleswig-Holstein ble det gjennomgående lengre fravær for avdelingene fra sine garnisoner enn tidligere. Aktiviteten i den tid avdelingene var i garnisonene førte nå til større samkvem med danskene og ikke minst tyske idrettslag. Leiravisene hadde derfor kanskje ikke lenger den samme berettigelse som før. I Brig 511 var således kun to leiraviser tilbake, og ingen ble ansett å være på det nivå som var ønskelig.

Brigadeavisa

Daværende TK-sjef, generalmajor Reidar Holtermann, skrev derfor den 6 september 1951 til HOK med forslag om å utgi en egen brigadeavis. Han viste til at han hadde bedt PK om følgende:
«I vedlagte nr 6/51 av «Gnagsåret» er det slått til lyd for en felles Brigadeavis. Jeg ber Hr Pressekonsulenten utrede dette spørsmålet og komme med en uttalelse og eventuelt forslag. Jeg synes tanken har meget for seg.
Som bekjent har Det danske kommando en egen avis «Kommandokureren» som jeg synes er god.
Denne avis betales over DM-budgettet. En lignende ordning kunne muligens fåes hos oss.
Konferer med TK-intendanten herom. Da det neste budgettforslag skal være inne de første dager av september, haster saken.»

Til HOK skrev TK-sjefen at han gikk inn for ordningen med en avis hver 14. dag. Han ba i den forbindelse om fra Norge å få tilknyttet en journalist til pressekonsulentens lille stab.
En egen brigadeavis så - etter at pressekonsulenten fikk en løytnant til å bistå seg - dagens lys i Brig 512. Den fikk etter de første nummere en heller blandet mottagelse.
Ved avslutningen av brigadeperioden oppsummerte Brig 512 erfaringene med Brigadeavisa slik;
«Det nye tiltak i Brigadeperioden, «Brigadeavisa» viste seg ikke å være udelt heldig. Særlig siste nummer før brigadeskiftet hadde et tildels meget negativt innhold.
En sammenligning med de beste av leiravisene, og likeså med den tilsvarende danske publikasjon, «Kommando Kureren», faller avgjort ut til fordel for disse. En avis utgitt under navnet Brigadeavisa vil uvilkårlig bli sett på som Brigadens talerør, og bør da også stå under brigadens kontroll hva innholdet angår. Den kan ikke sidestilles med en alminnelig fri avis i Norge.
Pressekonsulenten er forøvrig Tysklandskommandoens pressekonsulent. I samsvar med dette burde også avisen utgis av og ved Tysklandskommandoen og under dennes kontroll. Det stensilerte «Dagsnytt» og den tilsvarende publikasjon «Budstikka» som ble gitt ut når avdelingene lå ute på treningssentrene, gav nyheter og også endel annet stoff av politisk og økonomisk art på en konsentret og god måte. Begge var nyttige og populære.»

Faksimile: Brigadeavisa nr 1/512

Ja, dette ble erfaringen ved Brig 512 ved oppstarten av Brigadeavisa.
Instruksen for pressekonsulenten - opprinnelig fra Brig 47 is tid - synes i Brig 512 ikke å ha vært fulgt. Den løytnant (journalist) som kom for å bistå PK med Brigadeavisa kan ikke ha blitt tilstrekkelig informert om de begrensninger som lå i jobben, eller han har gått ut over sine fullmakter. Det var imidlertid brigadeledelsen selv som kunne - og skulle - påse og godkjenne på forhånd før avisen ble satt i trykken. M a o det var brigadesjefen som formelt var den ansvarlige redaktør. Å vise til at pressekonsulenten var TKs mann holdt ikke. Pressekonsulenten - sammen med legene, sykesøstrene, velferdspersonell med flere -ble riktignok lønnet etter oppsetningsplan for TK, men var jo hele tiden i Tyskland fordelt til brigadekommandoen og brigadens underavdelinger.
Det synes som om TK etter dette dro lærdom av erfaringen Brig 512 had-de høstet når det gjaldt Brigadeavisa. Den ble fortsatt gitt ut også i Brig 521, og som ganske kort i sin ekserserrapport skriver:
«Nyhetstjenesten - formidlet av Tysklandskommandoens pressekonsulent har fungert bra. Brigaden har ellers intet å bemerke.»

Den siste brigade, Brig 522, tok i sin avslutningsrapport grundig for seg presse og informasjon. Det ble bl a opplyst at pressetjenesten ble forsterket med en assistent blant de utskrevne mannskaper. Han hadde noe journalistisk erfaring.
Om publikasjoner ble fremholdt følgende:
«Brigadeavisa kom ut to nr pr måned. Sidetall 6-14. Opplag 1100. Den var populær og bidro meget til å orientere befal og mannskap om øvelsesprogrammer og andre tjenestelige spørsmål.
Dagsnytt (stensilert) kom ut daglig med innen- og utenriksnytt og lokale nyheter.
Budstikka (stensilert) kom ut daglig under Brigadens feltmessige øvelser. Den orienterte om øvelsene og inneholdt nytt fra inn- og utland.
Leiraviser hadde man 3 av: «Ola-Rendsburg», «FAbian» (Flensburg) og «Schleswig-reporter'n». Den første kom ut med hele 26 nr, de øvrige med 5 nr hver.»

Avslutningen

Brig 522 opplyste at klisjé- og klippearkiv samt leiraviser ble oppbevart ved Forsvarets pressetjeneste hjemme i Norge.
Som følge av at dette var siste Tysklandsbrigade fikk den flere journalistbesøk enn vanlig. Størst var innrykket under avslutningsparaden på Schleswig Land flyplass den 11 april 1953. Da fikk man besøk av 45 pressefolk, inkludert fotografer og kringkastingsreportere. Også under siste store øving - «VIKING II» 15-21 mars 1953, var det et stort oppbud av pressefolk.
Det er videre opplyst at NRK i hele to uker i mars 1953 hadde to medarbeidere ved TK og Brig 522. Norsk Film A/S besøkte brigaden i en hel uke, og tok opp en del film fra garnisonene.
Det tyske filmbyrået Wochenschau tok også opp en meget god film fra avslutningsparaden.

Ser vi tilbake til Brig 471, synes de store problemer fra den tid med mannskaper som korrepondenter for norske aviser - senere å ha kommet under full kontroll. Her var det -som så mange ganger i andre sammenheng erfaringene fra «nybrottsbrigaden» som kunne legges til grunn.
Den uheldige start med Brigadeavisa i Brig 512 viste vel at ansvarsforholdene til redaktøren må være klare før første artikkel får trykksverte. Brigaden hadde iallfall de nødvendige fullmakter helt fra Brig 47 is tid til fullt og helt å kontrollere utgivelsen.
Uttalelsene fra de siste brigader viste tydelig at Brigadeavisa var en verdifull tilvekst i bestrebelsene på å informere personellet best mulig.
Det som er opplyst viser vel også at utgivelsen av leiravisene i Tysklandstidens brigader -som idag - er avhengig av hvem som har initiativ og virkelyst til å arbeide med dette. Ildsjeler - som øyensynlig i Rendsburg i siste brigade - greide jo i løpet av brigadeperioden på 6 måneder å få gitt ut hele 26 nummer!

Post-tjenesten

Brig 471

Forut for Brig 471s ankomst til Tyskland hadde personell fra Postvesenet i Norge - sammen med militære representanter - vært nede for å se på forholdene. De besluttet å få etablert et norsk feltpostkontor i brigadeområdet.
Ordningen var imidlertid så lite forberedt ved brigadens ankomst at da det norske postkontoret åpnet, visste selv ikke det tilsatte postpersonell hvordan tjenesten skulle ordnes. For avdelingene med sine mannskaper ble posttjenesten en stor skuffelse, selv om forholdene bedret seg noe etter som tiden gikk.
Avdelingssjefene anså posttjenesten som et meget betydningsfullt ledd i velferdsarbeidet. De mente at den var så viktig for soldatenes trivsel at ingen anstrengelse eller utgift skulle skys for å oppnå en fullverdig postgang.
Sett fra brigadens synspunkt så det ut som at man for enhver pris hadde gått inn for egen norsk posttjeneste uten å skjele til andre muligheter. Således var på den tid en vel etablert alliert postvirksomhet igang i den britiske sone. Noen sendte derfor brev via de britiske postkontor (APO). Med fly via England tok posten da 3 dager.
Brigadeledelsen advarte imidlertid sterkt mot å la kritikken bli rettet mot det personell som arbeidet ved feltpostkontoret. De hadde ifølge brigaden utført et uegennyttig arbeid, og med et arbeidspress og en arbeidstid ut over det en med rimelighet kunne kreve selv ved militære avdelinger. Det var sikkert ikke lett for en i Norge postansatt sivil mann, Arne Stabbursvik, med kapteins grad å overta virksomheten i Harzområdet. Han var imidlertid den som lengst fulgte utviklingen ved brigadene ved å være sjef for feltpostkontoret helt frem til 15 oktober 1951, da kaptein K J Farstad overtok.
Det ble fra enkelte avdelinger slått til lyd for portofrihet for mannskapene i Tyskland i likhet med den ordningen mannskapene i de allierte arméer hadde under krigen. Brigadeledelsen mente imidlertid at det ikke var noe å si på at personellet måtte betale innenriksporto. Det var usedvanlig mange brev som kom med ufullstendig adresse, hvilket førte til store problemer for postpersonellet. Svært ofte kom brev som:
«Hr soldat 0lsen, Northeim» og uten avsender. Dette forsinket arbeidet sterkt.

Brig 472

Denne brigade inndelte posttjenesten i to:
a) Innen brigadeområdet
b) Forbindelsen mellom brigaden og Norge.

Om førstnevnte ble opplyst at den hadde vært tilfredsstillende. Det oppsto riktignok noen vansker i forbindelse med omflytting av avdelinger, og da særlig i Goslar. Dette ble imidlertid sett på som en overgangsordning.
Når det gjaldt postforbindelsen til Norge var den fortsatt vanskelig som følge av uregelmessigheter. Dette problemet ble senere løst ved opprettelsen av en egen postbilrute mellom den danske grensestasjonen Padborg og Goslar.
Brigaden viste til at de fleste soldater var borte fra hjemmet og i utlandet for aller første gang, og at de trengte den kontakt med dem der hjemme som en sikker postgang ville gi. Det var derfor viktigere med god posttjeneste for Tysklandsbrigadenes vedkommende enn det var for avdelingene i Norge.
Det ble også i denne brigade vist til at mange hadde håpet på et friportosystem i likhet med den ordning som gjaldt for britisk militærpersonell. Til forskjell fra ledelsen i Brig 471 syntes man det ikke var urimelig at Tysklandsbrigaden i dette henseende kunne få fordeler foran andre norske borgere. Iallfall mente brigaden at hver soldat burde få sendt ett brev gratis pr uke.

En av Flyvåpnets Lodestar-maskiner. Disse flyene transporterte personell og post mellom Norge og Tyskland. Foto: J H Tveten

Brig 481

Denne brigade viste til at Brig 471 hadde fått posten fra Norge med jernbane, samt med flyruten 2 ganger i uken. Videre at Brig 472 med hell tre ganger ukentlig hadde hentet posten i Padborg, og kjørt den til feltpostkontoret i Northeim. Med flyruten ble det dermed postforbindelse 5 ganger ukentlig.
Dette var Brig 481 vel tilfreds med.
Innen brigaden ble postforbindelsen opprettholdt med motorsykkelordonanser.

Brig 482

Her ble det opplyst at omtrent all post nå ble sendt gjennom Danmark. Selv om dette tok litt lang tid hadde postgangen vært regelmessig.
Etter at brigaden flyttet til Schleswig-Holstein hadde postsambandet gjennom Danmark vært fullt ut tilfredsstillende. Flyruten var imidlertid uregelmessig, og feltpostmesteren, kaptein A Stabbursvik, hadde derfor overfor Poststyret i Norge foreslått at postsendinger med fly opphørte.

Brig 491

Feltpostmesterens forslag i foregående brigade om opphør av post med fly, ble tatt til følge i denne brigade. I brigadeordre nr 4, 15 mars 1949 fremgikk det at soldatene nå fikk ett gratis frimerke pr måned.
Postsambandet virket - ifølge brigaden selv - utmerket. All post gikk heretter som transitt gjennom Sverige og Danmark.

Brig 511

Brigaden ga uttrykk for at postgangen hadde vært noe ujevn. Særlig hadde det vært vansker med aviser som ofte var flere dager forsinket.
Artilleribataljonen foreslo at feltpostkontoret ble flyttet til Flensburg, og nærmere den danske grense. Brigaden brakte forslaget videre til TK med positiv støtte.
Begrunnelsen var at etter at posten ble hentet i Padborg ble den så sendt til Rendsburg for sortering, deretter fordelt til avdelingene. Med postkontoret plassert i Flensburg ville en spare adskillig kjøring, og alt i alt få en raskere postgang.

Brig 512

Denne brigade syntes postgangen var sen. Det viste seg ved kontroll at post med tyske frimerker lagt i tyske postkasser, kom raskere frem enn gjennom den norske feltposten.
Brigaden kunne ikke bestemt si noe om årsaken til dette. Den antok imidlertid at overføringen av alminnelig norsk post til feltpost i Oslo - samt distribueringen ved feltpostkontoret i Rendsburg - førte til forsinkelsen. En bedring her ville, ifølge brigaden, fjerne et irritasjonsmoment.
Brigadens personell kunne med oppsparte midler kjøpe en rekke artikler som ennå ikke fantes i Norge, eller som var svært mye billigere i Tyskland. Men hva kunne sendes hjem? Om dette opplyste fenrik Erik Tveita (senere postmester i Stavanger) følgende til leiravisa i Schleswig i dets nummer 2 for 18 november 1951:
«JULEPOSTEN.
- En kan faktisk sende alt mellom himmel og jord til Norge, sier fenrik Tveita ved Feltpostkontoret.
- Dog ikke tyske fyrstikker, levende dyr eller brennevin av noe som helst slag.

Selvsagt må en være oppmerksom på at en hel del varer er tollpliktige. Det blir imidlertid bare krevet innførselstoll til Norge, utførselstoll fra Tyskland slipper en.
Av portotakstene går det fram at taksten for pakker er:
inntil 1 kg 1/ (Shilling)
fra 1-3 kg 1/7
fra 3-5 kg 2/4
fra 5-10 kg 4/
SKAL DU SENDE PAKKER TIL
- Østlandet til jul, må de være innlevert på postkontoret innen 12 desember.
- Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag, må være innlevert før 10 desember.
- Nord-Norge, må de være postlagt innen 5 desember.
SKAL DU SENDE BREV
til Østlandet til jul, må de postlegges før 18 desember, til Trøndelag, Vestlandet og Sør-Norge innen 16 desember, og til Nord-Norge innen 14 desember.
HUSK AT DET BARE KOSTER
10 øre å sende julekort med tekst på fem ord eller færre!
VI KOMMER FORRESTEN
til å behandle julegaveproblemene nærmere i kommende numre.»

Brig 521

I denne brigade ble feltpostkontoret - som foreslått av artilleribataljonen/ Brig 511 -flyttet til Flensburg.
Posttjenesten synes etter dette å ha fungert tilfredsstillende hele Tysklandsperioden ut.

Kantinetjenesten

Brig 471

Kantinetjenesten styrt fra Norge var - sammen med Posttjenesten - den virksomhet brigaden var minst fornøyd med. Det ble fremholdt at prisene gjennomgående var for høye. I enkelte tilfeller hvor norsk og britisk kantine solgte de samme varer, holdt den norske kantine priser opp til det tredobbelte av NAAFIs. Det ble opplyst at også ølprisen lå over vanlig nivå.

Fra Einbeck 1947. Hotel «Goldener Löwe» som ble brukt som kantine for Bn 3/Brig 471.
Foto: A Sørli

Etter utsagn fra kantinene var prisene stipulert ut fra at overskuddet skulle «dekke visse andre utgifter». Brig 471 mente at siden det måtte være høyere priser hos oss enn tilsvarende steder hos de allierte, måtte det tyde på dyrere og dårligere drift.
Brigaden hadde vanskelig for å forstå hvorfor det skulle være slik tatt i betraktning at de norske kantiner ikke betalte husleie eller lønnet den tyske arbeidskraften, hvilket NAAFI gjorde.
Dette medførte - ifølge brigaden - at berettigelsen av kantinekontorets virksomhet i Tyskland var diskutabel. En avdeling hadde da også foreslått at NAAFI burde få overta også den norske delen. At kantinene ikke holdt priser og standard som andre, vakte sterk misnøye blant soldatene. Saken ble behandlet i såvel leiraviser som i TK, brigadeledelse, HOK og FD.
Brig 471 fremholdt at en kantine skulle være et sted hvor soldatene kunne føle seg hjemme, og hvor det var adgang til rimelig servering og eventuelt underholdning.
Brigaden ga imidlertid uttrykk for at den stedlige kantineledelse ikke var å bebreide i forannevnte forhold. De materielle betingelser var ikke tilstede for det. Årsaken var å finne i opplegget fattet hjemme i Norge.
Som kokker og serveringsdamer - og delvis som ledere - hadde kantinene hatt «modne kvinner». Disse utførte ifølge brigaden et godt arbeide da de kom igang. Brig 471 ville imidlertid for sin del ha foretrukket K-soldater i kantinene som tillegg til den tyske arbeidskraften. Brigaden opplyste at det under tjenesten ikke hadde forekommet noe som berettiget eller støttet den kritikk som kom frem i norsk presse høsten 1946 mot å sende K-soldater til Tyskland.

Ordningen kunne da bli:
a) En mannlig sjef for kantinen
b) Servering ved norske K-soldater
c) Kjøkkentjeneste, renhold etc ved tysk sivil arbeidskraft.

På bakgrunn av all misnøyen sendte FD 17 juli 1947 ut bestemmelser som etter Brig 471s mening var uforståelige for dem som hadde fulgt utviklingen i Tyskland. FDs fortolkninger passet dårlig for tjenesten ifølge brigaden. I sin avsluttende rapport fra september 1947 rådet brigaden til at de nettopp utgitte direktivene for den norske kantinedrift ble revidert «hemningsfritt» uavhengig av tidligere bestemmelser.

Kantinen for oppklaringseskadronen i Gandersheim. Foto: K Jacobsen

Brig 472

Brig 472s avdelinger påpekte at FDs bestemmelser var tilfeldige, og krevde at kontrollen med kantinene ble underlagt seg. Dette omfattet åpnings- og lukketider, priser, ølsalget, ansettelse av personell, anvendelse av overskudd og virksomheten forøvrig.
Flere avdelinger ønsket å drive kantinevirksomheten selv, og uten «formynderskap ovenfra». De mente seg da berettiget til kontantrabatten på ca 8 1/3%, samt det etterskuddsvise bidrag fra NAAFIs kantiner til kjøkkenets kasser.
Brigaden fremholdt at betjeningen ved kantinene som følge av gjeldende fraterniseringsregler, i sin helhet burde være norske.
Om kantinedriften kom det frem at driftsresultatet hadde vært godt. Videre at driften hadde tilfredsstillet et visst behov. Dette som følge av at «NAAFI-kantinene var fortrengt».
Brig 472 ga dessuten uttrykk for at den norske kantine ikke var særlig berettiget i Tyskland, da NAAFI kunne utføre arbeidet billigere og mer effektivt. Den mente at iallfall følgende måtte kreves:
a) Faste retningslinjer
b) Omhyggelig utvalg og trening av betjening
c) Driftsmessig kontroll underlagt avdelingene
d) Effektiv revisjon og rettferdig anvendelse av rabatter.

Brig 482

Brig 482 anså det som uheldig at brennevinsalget ble administrert av kantinene. Den mente den sikreste ordning ville være at messene hentet sine rasjoner direkte hos NAAFI. Et slikt tiltak ville dessuten bidra til å fjerne den misnøye som hersket med at rabatten på 8 1/3% nå tilfløt kantinene. Dersom brennevinsalget fortsatt skulle være ved kantinene, måtte det ifølge Brig 482 etableres en effektiv kontroll.

Brig 491

TK tok i brev til FD 16 mars 1949 opp saken om kantinene i Tyskland, og hevdet at en opprydding var nødvendig. Likeledes sendte TK-sjefen et PM til disponenten for Forsvarets kantiner med ankepunktene fra Brig 482.

Fra NAAFI VICTORY-klubben i Hamburg. Høy standard på denne tiden NAAFI-kantinebil på Lopshorn. Foto: E Chr Strømberg

Brig 492

Brigaden ga uttrykk for at en av årsakene til at kantinene - ut fra et avdelingssynspunkt -ikke fullt ut virket tilfredsstillende, var at hverken brigadesjef eller avdelingssjefene hadde noen myndighet til å foreta noen effektiv kontroll med kantinedriften.
Et inntrykk brigaden hadde, var at kantinedriften i Tyskland hadde ett hovedformål, nemlig å tjene mest mulig penger. Dette uansett om måten dette ble gjort på sammenfalt med brigadens interesser. Det ble fremholdt at kantinetjenesten burde være mer innstilt på å tjene troppenes «ve og vel» enn det som var tilfellet.
Det ble hevdet at prisen på enkelte varer var for høye sett i forhold til den daglønn soldatene hadde. Dette gjaldt først og fremst melkeprisen.
Brigaden syntes at kantinedriften var blitt «en stat i staten».
Det ble fremholdt som uheldig at kantinen solgte varer også til andre enn brigadens og TK-ens personell. Her sa brigaden rett ut at uregelmessigheter i høy grad var tilstede. Til Brig 492s kunnskap var bl a kommet at det f eks i Husum ved kantinen der, ved en anledning var forsøkt omsatt 23 000 sigaretter i Hamburg.
En vellykket kantinedrift i Tyskland kunne etter brigadens mening kun skje ved intimt samarbeid mellom garnisonskommandantene og kantinepersonellet, det hele under brigadeledelsens kontroll.

Brig 501

Brig 501 fulgte i sterk grad opp tidligere brigaders utsagn om kantinedriften.

NAAFI-kantinebil på Lopshorn. Foto: E Chr Strømberg

Brig 502

Denne brigade hadde ikke i sin periode mottatt noen klaget på kantinevirksomheten. Den kritikk som ble reist med derpå følgende endringer i Brig 501, hadde uten tvil virket heldig. Levering av frisk melk fra Danmark 3 a 4 ganger i uken etter behovet, gikk nå tilfredsstillende.
Under såvel brigade - som avdelingsøvinger hadde kantinene fulgt bra opp. Særlig var brigaden tilfreds med kantinens oppfølging på Sennelager. Kantinevognene ute i lendet under lengre øvinger var et meget populært innslag.

Brig 511

Samtlige avdelinger i denne brigade var meget fornøyd med kantinevirksomheten. Brigaden hadde inntrykk av at kantinene nå ble drevet av gode krefter. Kantinene ble godt besøkt, og soldatene syntes å like seg godt der. Et par avdelinger mente soldatene burde få noe av utbyttet, gjerne i form v lavere priser på f eks kaffe og kaker.
Også i felt hadde kantinevognene deltatt på en meget fordelaktig måte. For oppklaringseskadronen hadde det imidlertid som følge av avdelingens raske forflytninger, ikke vært så mange besøk som ønskelig.

Brig 512

Brig 512 var tilfreds med kantinevirksomheten hva angikk forsyning av varer og de enkelte kantiners drift.
Imidlertid ble i dens ekserserrapport anført følgende:
«En er imidlertid enig i den kritikk som er blitt reist mot kantinenes prispolitikk og anvendelsen av det ganske betraktelige overskudd som kantinevirksom-heten i Tyskland har gitt. Det alt overveiende av dette overskudd kommer fra den lille godtgjørelse de menige får, og det kan ikke være rett at Staten på den ene side gir med den ene hånden og tar igjen med den annen. »

Prisliste fra «The Embassy» i Berlin

Nå var det ikke lenger noe krav eller ønske fra avdelinger om å få K-soldater ned for å betjene kantinene. De såkalte «modne» norske kvinner hadde på dette tidspunkt øyensynlig klart å etablere seg godt. Om dette en artikkel i en leiravis i Schleswig fra november 1951:
«TANTE» reiser.
Mange av oss 512 'ere har rukket å stifte bekjentskap med kantine-tante Bach-Evensen. Det sørgelige er at de som ikke har rukket det heller ikke får sjansen, for nå skal «tante» reise fra oss.
Fru Bach-Evensen, som er «tante» hjemme i Norge også, begynte i 1945 i Narvik og var siden på en hel del forskjellige «moer» til hun fulgte Transportkompaniet hit i januar.
-Jeg har likt meg svært godt her nede, sier «tante» til HANSEN, det har vært en både hyggelig og interessant tid. - Har du lyst til å reise ned igjen? - Både og -Jeg har dog på følelsen at dette ikke er siste gang i Tyskland. Jeg skulle ønske vi hadde slike fine forhold for kantinevirksomhet hjemme i Norge også. Her har vi ypperlige lokaler og nok av dyktig hjelp. Kantinebyggene i Norge er jo så som så på mange ekserserplasser og hjelp er det svært vanskelig med.
Guttene har vært svært greie. I 511 kjente jeg nesten alle sammen. De kom ofte til meg med sine forskjellige vanskeligheter, og det har alltid vært hyggelig å hjelpe.
I likhet med guttene har jeg vært en stor del av tiden på manøver - hele 8 uker - og en gang fikk jeg også anledning til å reise med en bilkolonne nedover til Sennelager. Det var morsomt, jeg sov i en bil og fikk riktig prøve guttenes liv på manøver -jeg hadde opplevet det selv!
Noe å kritisere?
I grunnen ikke. Kanskje bare det at vi norske damer på kantinen savnet det at vi aldri ble bedt til fester og tilstelninger. Messe- og søster-festene ble sjelden glemt, men vi kom aldri med. »

Brig 521

Såvel den statiske kantinetjeneste i garnisonene som den mobile under øvinger utenfor garnison hadde vært avviklet meget tilfredsstillende. Brigaden hadde derfor ingen særlige merknader å gjøre.

Brig 522

Brigaden opplyste at den - i likhet med tidligere brigader - var særdeles vel tilgodesett med kantiner, både i garnisonene og under feltmessige øvinger.

Fritidsbeskjeftigelse på Sennelager. Foto: FMU

Sanitetsgruppen mente riktignok at prisene på ikke-avgiftspliktige varer lå for høyt. Ellers var avdelingene praktisk talt enstemmig i sin ros over kantinepersonellets service og virksomheten i det hele.
I betraktning av at dette var siste brigade, fant Brig 522 å ville sitere en uttalelse fra brigadeverkstedet om kantinevirksomheten:

«Denne tjeneste har på alle måter gått glimrende takket være god kantineledelse og ikke minst avdelingens «tante» - Brig Verks kantinebestyrerinne, fru Haabeth - som på alle måter har vært et enestående og oppofrende menneske som vårt forsvar vel aldri har hatt maken til. Hun har vært som en mor for oss alle.»

Når Brig 522 viste til at de var vel fornøyd med kantinevirksomheten - i likhet med de foregående brigader - hadde det som vi ser - kun gyldighet fra og med Brig 502. De tidligere brigaders påtale hadde hjulpet. Ikke alle av disse tidligste brigaders forslag ble imidlertid tatt til følge. Det gjaldt bl a ønsker om K-soldater, NAAFI og/eller avdelingssjefsoverragelse av kantinevirksomheten, rabattene og internkontrollen. På den annen side skapte ny kantineledelse en mer fleksibel organisasjon tilpasset brigadenes mange gjøremål såvel i garnison som i felt.

Fra kantinen i Kingsway Barracks i Rendsburg. Foto: FMU