Familiene

Generelt

Med den avtale som var kommet istand mellom britiske og norske myndigheter om vår bistand i okkupasjon av Tyskland, ble vi også innlemmet i de bestemmelser som gjaldt for det britiske personell i området. Det omfattet også reglene om befalets muligheter til å få med seg sine familier til de enkelte tjenestesteder.
De husvære som sto til disposisjon var beslaglagt tysk eiendom. Britene hadde med omhu valgt ut villaer - og bygninger for øvrig - som de mente tilfredstilte de krav som burde forventes av en okkupasjonsmakt. Som oftest hadde British Residents lagt beslag på herskapelige og velholdte villaer. Hensynet - ved valg av boliger - var å dekke behovet til sivil- og militær administrasjon uavhengig av hvem som eide de hus som ble rekvirert.
Som følge av den store boligmangel i Tyskland på den tid, bodde ofte de tyske eierne svært kummerlig. Det hendte at de bosatte seg i husets garasje i påvente av husets frigivelse.
For de aller fleste av det norske befalet var standarden i disse boliger betydelig bedre enn hva familiene hadde vårt vant til hjemme i Norge. Riktignok ble herskapsvillaene ofte delt i to boenheter med en familie i hver etasje. Likevel ble det en betydelig standardhevning. Svært mange befal med sine familier hadde iallfall i de første år av Tysklandsperioden ikke noen egen bolig hjemme, men leide husvære eller bodde i oppførte tyskerbrakker inne i forlegningene. Det var også for mange - som følge av rasjonering og vareknapphet hjemme -stor overgang til forholdene i Tyskland med nok av møbler og løsøre.
Antall husvære for befal ble av de britiske myndigheter fastsatt etter det totale antall boliger tilgjengelig i området, samt til størrelsen på vår kontingent til enhver tid.
1juli 1948 var Tysklandskontingenten tildelt 30 familieboliger fordelt til Goslar, Göttingen, Holzminden, Braunschweig og Northeim. 15 ble disponert av Brig 482, resten til personell ved TK.
11952 ble det i Schleswig-Holstein disponert 69 boliger av Brig 502. For neste brigade, Brig 511, var boligene fordelt med 38 i Schleswig, 13 i Flensburg, 11 i Husum, 15 1 Rendsburg og 3 i Kiel, tilsammen 80.
I Brig 521s tidsperiode disponerte hele Tysklandskontingenten ialt 126 famileboliger fordelt til:

• Rendsburg 33 (Herav 2 til britiske offiserer tilknyttet TK)
  
• Schleswig 37 + 24 (Catherham Barracks)
  
• Flensburg 17
  
• Kiel 12
  
• Husum 3
  

Det var TK som foresto tildelingen ut fra en vurdering av de søknader som kom inn. I tillegg til grad, kategori, navn, avdeling og hjemmeadresse skulle søknaden inneholde:

• Familiens størrelse og hvor lenge befalingsmannen hadde vært gift
  
• Fødested, fødselsnummer, dato og navn på alle familiemedlemmer
  
• Fra hvilket tidspunkt forhøyet utbetaling av BAFSV var ønsket og med hvilket beløp
  
• Tidligere tjeneste i UK, Sverige, Tyskland eller Norge hvor befalingsmannen hadde vært tvunget til å være borte fra sin hustru
  
• Hvor lang tjeneste befalingsmannen var beordret for i Tyskland.
  Beordringsskriv skulle vedlegges dersom varighet 12 måneder eller lengre
  
• Familiens antagelige ankomstdag
  
• Eventuelle særlige grunner for å få innvilget familiebolig.
  

Det ble presisert at søknaden skulle sendes tjenestevei. Videre at de respektive avdelingssjefer skulle kontrollere de i søknadene gitte opplysninger, og bekrefte riktigheten av disse.
Det kunne ikke være helt lett å foreta en objektiv utvelgelse av søkermassen. På den annen side synes TK å ha lagt vekt på hvilken stilling søkeren hadde ved sin avdeling. Dersom en avdeling flere ganger hadde fått tildelt boenheter for sin sjef, nestkommanderende og administrasjonsoffiseren, ble dette ofte en trend for de etterfølgende brigader.

Etter britiske normer

Britene hadde gjennom et utall av år fra tjeneste i sine besittelser og dominions ute, lang erfaring i tildeling av boenheter til sitt personell. Når norske familier nå fikk seg tildelt bolig i britisk sone i Tyskland, ble de møtt med et helt igjennom velregulert system.
Hver familie fikk en fullt ut møblert bolig med antall rom og senger tilpasset familiens størrelse. Dette - samt alt løsøre - ble nøye talt opp og kvittert for sammen med representanter for TK. Når det gjaldt glass, stentøy, bestikk mv, var regulativet så romslig at det tillot også å ha gjester i tillegg til familiens medlemmer.
Til hver boenhet var det tilsatt en hushjelp. For majorer og høyere grad med flere barn var normen to hushjelper. Bodde to familier i samme store villa fikk de i tillegg i felleskap en «batman» til å ta seg av husets have, fyrrom og annet vedlikeholdsarbeid. Ofte ble han også benyttet til å pusse befalets støvler og holde webb-utstyret i orden.
Familiene fikk proviantrasjoner etter en bestemt skala. For øvrig skulle befalingsmannen med familetillegget - samt sin lønn - forutsetningsvis betale alt selv. I den første tiden gikk dette greit. Men ettersom prisene i begynnelsen av 50-årene steg sterkt, ble det betydelig vanskeligere for familiene å klare seg på de opprinnelige satser. Mer om dette senere.
Innkjøp kunne gjøres i tyske butikker, men det var restriksjoner mot kjøp, bl a av tyske meieri- og kjøttprodukter som følge av munn- og klovsyke. Andre ganger gjaldt forbudet som følge av tildels uhygieniske forhold mange steder.

Typisk interiør i rekvirert hjem

Familiene hadde imidlertid adgang til de britiske NAAFI shops. Ved plasseringen i Schleswig-Holstein var nærmeste shop i Kiel. Det ble satt opp busser fra garnisonsstedene iallfall en gang i uken for at familiemedlemmer kunne få gjort sine innkjøp der. Enkelte fikk også gjort sine innkjøp i tilsvarende butikk i Hamburg.
I tillegg hadde familiene adgang til Forsvarets kantiner.

Hustruene

Som befalet, kom deres ektefeller til en verden helt annerledes enn det de fleste hadde vært vant til. Overgangen ble stor for mange. Likevel må det sies at takket være det gjennomførte regulerte britiske opplegg fant de fleste seg snart meget vel til rette, og var sine menn til stor støtte.
Med det britiske systemopplegg med stor avstand mellom offiserer og sersjantstanden, ble det dessverre også større skille enn vanlig hjemme i Norge sosialt og selskapelig mellom norske kvinner, avhengig av hvem de var gift med. Som følge av at det i offisers-klubbene også kom britiske offiserer var det utelukket for en norsk sersjant/stabssersjant med hustru å komme inn i en offisers-klubb. Det samme gjaldt offiseren med kone i en sersjantklubb.
I fritiden for øvrig fant imidlertid de norske kvinnene frem til samhold uavhengig av gradsforskjeller. De fant på fritidssysler av forskjellig slag. Enkelte garnisonsteder hadde staller med hester og tysk betjening. Dette bl a i Rendsburg og Schleswig. Etter hvert som fruene ble kjent med sine hushjelper - og fant å kunne overlate barna i deres varetekt - ble flere ivrige ryttere. Ikke alltid var antrekket slik det sikkert burde være for en hustru til en offiser fra en okkupasjonsmakt. Det ble oftest tatt i bruk lånte MC-bukser og ditto støvler. Viljen var det imidlertid ingen ting å si på, og flere ble habile ryttere.
Enkelte ble sammen med sine menn tilknyttet de britiske yachtklubber i Kiel eller Schleswig. De var deltakere i britenes regattaer mellom østersjøbyene Kiel, Eckernförde og Flensburg samt til Schleimünde. Årlig ble det også avviklet en regatta mellom Kiel og Sønderborg i Danmark. Båtene som ble benyttet var beslaglagte tyske 30 m2.
Endel selskapelighet ble det, vesentlig som følge av de offisersklubber som fantes i de enkelte garnisonsbyer. Utover dette slo fruene seg ofte sammen i mer private arrangementer. Det var formiddagstreff og barneselskaper (fødselsdager).
Når forannevnte positive sider her er nevnt, må det ikke glemmes at avdelingene svært ofte var på øvinger utenfor garnisonområdene, og hustruene i lange tider alene med barna. Språkproblemer oppsto ofte i forholdet til hushjelpen, og når innkjøp skulle foretas såvel i NAAFI shops som i de tyske forretninger.
Mange fruer var godt skolerte med bl a tysk som ett av fagene til artium. Andre med begrensede språkkunnskaper - og mannen stadig fraværende - følte seg sikkert noe ensomme.
Med i Schleswig-Holstein en gjennomgående svært fuktig vinter med mye tåke, fikk flere barn luftveissykdommer. Ofte var disse sykdommer så vedholdende at enkelte barn trengte luftombytte. Det førte til at fruene noen ganger for en tid fant å måtte reise hjem med barna, eller fikk anledning til å ta med seg barn til et leave-senter i Syd-Tyskland. Flere benyttet seg således etter oppfordring fra norsk militærlege av det tidligere permisjonssenteret i Altenau, ober Harz.

Stallmester Konrad med Märtha Bjørkevik, Lill Ramfjord og fenrik Åshild Børte

De fleste befal ble kun beordret for en brigadeperiode. Men personell i visse nøkkelstillinger (prest, post, kantine, kvarterkommandant m/flere) deltok i flere brigader. Det førte til at deres hustruer også fikk lengre opphold i Tyskland. Over så lang tid ble det naturlig nok også fødsler. Om dette beretter idrettsoffiseren i Schleswig garnison, (senere brigadens idrettsoffiser) Rolv Hovik, følgende:
«Britene hadde en merkelig bestemmelse. Gravide fikk dobbel rasjon av absolutt alt fra krydder til frossenfisk. Var da 14 dager på vei så kom de bærende med et lass av mat!
Det kom jo godt med da rasjonene ellers var heller knappe - og vi holdt hele blokka med brød og smør.
Vi fikk vår sønn Jon i Tyskland. Jeg tror sykehuset het Schleswiger Krankenhaus Geburtsabteilung.
Min kone hadde en heller vanskelig fødsel. Jeg satt og ventet i et rom ved fødestuen. Det var mye trafikk ut og inn. En tysk frontkjempersykepleierske, 100 kg og rakrygget, gi gikk/vugget fram og tilbake. Hun sendte stakkars meg sinte, ondskapsfulle blikk hver gang hun passerte. «Din usle lus, hva har du satt i gang», sa blikket. Overlegen var heldigvis dansk og en hvit mann, så det hele gikk fint. Kona ble behandlet som en dronning på sykehuset - som alle de andre norske - og sønnen Jon som var blid, lys og blåøyd ble døpt «Der Norwegische Prinz». Jeg hadde party med staben den dagen!»

For fulle seil med beslaglagte tyske 30 m 2. Nordmennene deltok i de britiske Yachtklubber såvel i Kiel som i Schleswig

Barna

For det befal som hadde barn i skolepliktig alder - ble det tross mange henvendelser til Norge - ikke etablert noe godkjent, ordnet skolesystem. Enkelte offiserer valgte av den grunn å ha familien tilbake i Norge for den tid beordringen varte. Andre hadde slekt som tok seg av barna i den tid foreldrene var i Tyskland.
De fleste befal var imidlertid i 20-30 årene med ofte nystartet familie. Barna var derfor som oftest under skolepliktig alder. Imidlertid satte befalsfamilier i enkelte tidsperioder på eget initiativ igang privat undervisning for barn i skolepliktig alder. Mer om dette senere.
Med bopel spredt utover i de enkelte garnisonsbyer var det ikke alltid så mye kontakt mellom de norske barna. Det var gjerne ved 17 mai - og garnisonssammenkomster at de norske barna traff hverandre.

Fra 17 mai feiringen i Schleswig i 1952. Foto: FMU

Som nevnt hadde familiene til disposisjon en tysk hushjelp. De fleste av disse var vel kvalifiserte for jobben. De stelte husværet, og kom derfor naturlig nok raskt i når kontakt med familienes minste. Barna - uansett alder - suget til seg det tyske språk langt raskere enn foreldrene. Det førte til at det ofte for de minste var like gjevt å være sammen med hushjelpen på kjøkkenet som med foreldrene.
Med platt-tysk som grunnlag ble iallfall småbarna i Schleswig-Holsteintiden svært språkmektige. Dersom moren sto fast i en tysk butikk rykket ofte 4-5 åringen ut til hjelp og bisto for å få avsluttet handelen. Som følge av spredt bosetting hadde mange norske barn kun tyske å leke med. Ofte var det da den norske pode som skrek høyest i leken, og da på tysk. Flere av barna dro sikkert nytte av dette ved senere skolegang, mens andre etter en tid mistet språket helt.
En gutt som nå har vært nede i gaten hvor han bodde som 4-5 åring 45 år etter, kunne med en gang kjenne seg igjen. Han pekte også på en av nabovillaene og sa: «Her bodde Ollie».
Det ble som nevnt gjentagne ganger under Tysklandstiden forsøkt å få norske myndigheter hjemme til å støtte en skoleordning for skolepliktige, norske barn. Dette ble imidlertid ikke godkjent hverken av FD eller Kirke- og Undervisningsdepartemenet. Det ble også i Brig 501s periode advart mot å sende norske barn til britiske skoler fordi det var så dyrt. Det ble også påpekt at dette ikke ville bli dekket av tildelte BAFSV til nordmenn.

Fra den norske skolen i Rendsburg. Foto: FMU

Det danske mindretall i området hadde etablert en danskspråklig folkeskole i Rendsburg, men ingen norske barn ble tilknyttet denne skolen.
De berørte familier gikk som nevnt i enkelte brigader sammen om en ikke approbert skoleordning, og hvor det ble benyttet ubetalte offisersfruer som lærere. Det ble riktignok gjennom TK i 1952 søkt norske myndigheter om å få et tilskudd på kr 6000,- til honorarer til disse frivillige lærere. Dette avslo imidlertid FD med begrunnelse i at dette ikke var en forpliktende velferdssak. Så dersom godtgjørelse skulle gis, måtte familiene betale selv.
Senere søknader i februar 1952 om å få til en godkjenning ble pånytt avslått. Denne gang fordi det, som det het, «bare var 1 år igjen». Det ble heller ikke tillatt å bruke innsparte midler til honorarer til lærerne.
En uoffisiell norsk skole ble imidlertid etablert i Kingsway Barracks i Rendsburg fra november 1951. Først for barna i Rendsburg, senere også fra Schleswig. Det var faste bussruter mellom garnisonsstedene som brakte barna til og fra skolen. Senere ble skolen overført til Schleswig.
Det var fru feltprest Riis som startet opp som lærer først. Andre som etterhvert deltok var fruene Bjørg Bjørnstad, Jærum, Arna Dybwad Monsen og til slutt Liv Daa Hammer. For sistnevnte ble det igjen så sent som i februar 1953 søkt om støtte til honorar. Ut fra tilgjengelig arkivmateriale synes det nå endelig som om fru Daa Hammer ble tilstådt en viss godtgjørelse for sin lærervirksomhet fra myndighetene hjemme. Det tok tid.
Om denne lærervirksomheten beretter Arna Dybwad Monsen følgende:
«Det er riktig at jeg underviste i ett skoleår (Brig 512/521) uten godtgjørelse.
Noen ord om det.
Da min mann og jeg hadde bodd i Rendsburg og Schleswig i 2-3 år, var slaraffenlivet som frue blitt for mye for meg, tross mange fritidsaktiviteter.
Som sendt fra oven kom lektor Håtun 's forespørsel om lærerinnejobb for meg i 1951. Jeg hadde ingen bakgrunn i læreryrket, men veldig lyst til å prøve. Selvsagt uten godtgjørelse.
Lektor Håtun skaffet tilveie pensum for de enkelte klasser, og overvåket det hele. Det ble en strevsom men interessant tid. «Skolen» var i en kaserne i leiren i Schleswig. Den ble delt opp i en klasse for barn i 7. 6, 5. og 4. klasse, og resten i 3. 2. og 1. klasse. Barna gikk annen hver dag, mens jeg hadde undervisning hver ukedag, og i vanlig skoletid.
Barna fikk undervisning etter de samme metoder som jeg hadde hatt, og den måten hadde vel ikke gått idag. Men det virket som de lærte, og for meg ble det et strevsomt, men meget lærerikt år. Ved stadig besøk av lektor Håtun i skoletiden, og positiv tilbakemelding fra ham, gjorde at jeg anstrengte meg mer enn vanlig.
Jeg ble jo glad i mine elever, og det var med vemod jeg sa adjø ved skoleårets slutt. Nervepirrende var det også å vente på om mine elever var kvalifisert for opprykk til neste klasse om høsten. Stor var da min glede da jeg etterhvert fikk melding om at samtlige hadde startet på neste skoletrinn, og egentlig var overkvalifisert.
I tillegg kom et brev fra en Oslobank med melding om at foreldrene hadde satt inn en viss sum hver som betaling for min undervisning, det varmet.
Noen av foreldrene holdt kontakt den første tiden etter hjemkomst til Norge, men p.g.a forflytninger etc falt det etterhvert bort.»

Alt i alt var det en begivenhetsrik tid også for barna. Selv de som var smårollinger husker fortsatt tilbake til hendelser og episoder. Etter hjemreisen holdt en rekke familier i en årrekke fortsatt kontakt med sine tidligere hushjelper.

Besøkende

Etter hvert som antallet boenheter til befal med familie økte fra brigade til brigade, meldte spørsmålet seg om å få motta besøk til disse. I et direktiv for besøk av nære slektninger til norsk befal i Tyskland fra TK 14 april 1948, ble det fastslått at dette ikke skulle belastes norske messer eller militær innkvartering. Som nære slektninger ble nevnt mor, far, bror og søster. I særlige tilfeller kunne også andre slektninger komme med.
I en ny orientering om saken opplyste TK 9 oktober 1948 at det totalt ville bli innvilget tillatelse for inntil 20 slektninger ad gangen, og med varighet for den enkelte inntil 14 dager. Den som kom ned måtte bo hos den familien vedkommende skulle til. Det kunne rekvireres proviant til den besøkende, men messer kunne ikke benyttes til overnatting eller forpleining.

Forhøyet feltlønn til befal med familier. Svartebørs

Satsene for tildeling av midler for norsk personell ble fra første brigade avtalt mellom britiske og norske myndigheter, de såkalte capitation rates» (avgift pr person). For befal og mannskaper samt menn og kvinner tilknyttet styrken ble avtalen «Maintenance Agreement» inngått 6 juni 1947. For befalets hustruer og barn ble satsene avtalt 4 mars 1949. Disse forble uendret frem til at War Office den 5 juni 1951 tok opp saken med vår militærattasjé i London. Her ønsket britene - som følge av raskt høyere prisleie - å heve satsene. Dette måtte de norske myndigheter gå med på.
Som nevnt tidligere synes familietilleggene i de første Tysklandskontingenter å ha vært tilstrekkelige. Imidlertid endret dette seg etter hvert som tiden gikk. I et brev til HOK skrev således TK den 11 februar 1952 bi a følgende:
«På grunn av økende antall leiligheter, og en ikke tilstrekkelig tildeling av valuta for familier, var Tysklandskommandoen tvunget til å redusere satsene til de beløp som er vist i bilag «. Dette var en meget uheldig løsning og gav som resultat en sterk økning i salg av kantinevarer på «svartebørsen». Den midlertidige økning i lønn mot utbetaling i mark som ble gitt fra 1 juli 1951, bremset litt på svartebørstransaksjonene, men fremdeles har mange familier meget vanskelig for å greie seg med den lønn de får utbetalt.
Som bilaget viser, har familiene bare kr 13,00 = sh 13/- tilovers pr barn når familieavgiften er betalt.
Av denne sum skal betales:

• Melk cash 15/- pr måned.
  
• Vaskemidler ca sh 5/- pr måned.
  
• Frukt, tilskudd til rasjonene og klær og skotøy.
  

For å dekke det nødvendige til barna, må en derfor trekke av den egentlige feltlønn, som ikke på noen måte er for stor. Befal som bor i messer får som regel dekket utgifter til telefon, bonevoks, pussesaker for webbutstyr og for skotøy, mens en familie må betale alle slike utgifter selv. feltlønn i BAFSV har vært uforandret siden 1947, mens alle varer som betales i BAFSV såvel i mark er steget i en vesentlig grad.»

Det var TK-intendanten, major Brønn, som hadde undertegnet brevet.
Hvordan han visste om svartebørsvirksomhet er ikke kjent. Trolig var det skjedd en økning i handelen av lett omsettelige varer i kantinene. Befalet skulle jo være et forbilde for øvrig personell. At befalsfamiliene tydligvis etter hvert fikk det vanskeligere å klare seg enn befal bosatt i messene, var også uheldig.

Ferier. Lengre reiser

Med opphold i Tyskland var mulighetene store til å kunne reise i de vestlige okkupasjonssoner. Det var for Rhin-arméen satt opp egne militære personelltog. Her kunne det norske personellet - ved å få seg tildelt såkalte «General Railway Warrents» få fri reise for seg og sine familier innen Tysklands grenser. Det vil si det ble dekket under Capitation Rate avtalen. En slik «warrent» gjaldt kun permisjonsreiser.
Rhin-arméens permisjonsbestemmelser tillot også at personell under visse permisjoner fikk reise inntil 50 miles inn i Danmark, Holland, Belgia, Frankrike, Luxemburg, Sveits eller Østerrike. Utgiftene til dette ble av War Office betalt til jernbaneselskapet i vedkommende land og etterpå belastet de norske avdelinger som permittenten tilhørte.
De familier som var beordret til opphold i flere brigadeperioder hadde naturlig nok best mulighet til å foreta reisene. Ikke bare hadde de kanskje fått oppspart seg litt midler til reisevirksomheten. De hadde også oppnådd etter forholdene svært god kontakt med sine hushjelper, og følte at disse kunne ta ansvaret for avkommet.
En familie forteller at den slo seg sammen med to andre familier, og dro til Italia i 1951. Nødvendige tillatelser - inkludert billetter med gratis militærtog til den Østerriske grense -var innhentet.
Da sparepengene ikke rakk særlig langt, ble maten tøyd ved at tildelt hermetikk av ymse slag til samtlige seks ble pakket ned i den ene offiserens bag.
Reisen nedover foregikk i egen kupé for denne norske gruppe.
Det var ingen sovevogn, og togreisen ble etter hvert noe kjedsommelig. Lenger sør i Tyskland hvor toget stoppet på en stor jernbanestasjon gikk fenrik Erik Tveita (feltpostkontoret TK) ut på perrongen, kanskje ikke helt forskriftsmessig antrukket, men iallfall med en stjerne på hvert jakkeslag. Etter kort tid kom han noe opprømt tilbake og fortalte at soldatene hilste stramt på ham og titulerte ham «General». Vi var kommet til den amerikanske sone, og personellet hadde tatt ham for en enstjernes amerikansk general.
Ferden gikk videre til Roma. Der ble Colloseum og katakombene besøkt. Overnatting måtte tas på billigste måte der som alle andre steder, og billigst ble det mot kvelden i forhandlinger med vertene på hospitsene. Bagasjen - inkludert bag'en med hermetikk - ble derfor om dagen slept rundt i Romas gater. Selv om flere hjalp til fikk eieren av hermetikkbag'en etter hvert gnagsår på høyre legg.
Fra Roma dro følget videre til Napoli. De billigste spisesteder ble frekventert. Det endte oftest opp med noen spaghettiporsjoner.
Fra Napoli dro de seks til Capri, og kom seg inn hos en vert som etter hvert forsto at dette var nordmenn og ikke rike amerikanere. Hos ham fikk de byttet inn noe av hermetikken mot stedets gode retter. Dette gjorde at de hadde midler til å besøke den Blå Grotte, fikk ett døgns opphold i Sorrento - før ferden gikk videre nordover.
Der nord kom følget til Venezia for overnatting, gondolferd samt endog iallfall for den ene familien kjøp av 6 nettopp håndlagde likørglass med sølvdekor. Da hadde denne familie så lite lire igjen at det kun ble nok til en porsjon spaghetti, og som da gikk til fruen på jernbanestasjonen i Verona før avreisen til Rendsburg. Kamera - innkjøpt i Tyskland - var flittig i bruk under reisen, og bidro derfor til varige minner.
Dersom plassen tillot det, fikk familiemedlemmer i noen grad anledning til å være med det ukentlige militærflyet mellom Gardermoen og Tyskland. Med munn- og klovsyke i Tyskland, ble det ofte en omstendelig desinfeksjonsprosess for hustruer og barn, enten for avreisen eller ved ankomsten til Norge.

«Knuseprosenten»

Like nøyaktig som ved innflytting var oppgjøret ved utmarsjering for de norske familier. Det ble tatt hensyn til slitasje på innbo alt etter hvor lenge familien hadde bebodd leilighetene. Svinn utover de av britene fastlagte normer, måtte betales av den enkelte.
Var det derimot mer tilstede enn den knuseprosent som var fastsatt, kunne innehaverne av boenhetene etter fritt valg få ta med seg opp til det som skulle være tilbake. Hadde den enkelte familie en dyktig hushjelp som satte sin ære i at alt skulle være istand - og kanskje hadde vært ansatt i flere brigadeperioder - kunne det føre til at familien lovlig fikk ta med seg f eks 12 glass av hver sort som var utlevert. Enkelte har derfor selv idag stående i sine skap, enten hjemme eller på hytte, glass og annet løsøre som skriver seg fra Tysklandstiden.

Sikkerhet

Som følge av den vanskelige internasjonale situasjon den tid de norske brigader var i Tyskland, ble det utarbeidet flere evakueringsplaner for familiene. Disse kom i tillegg til det som ble utarbeidet for det militære personellet inntil myndighetene bestemte at brigaden skulle stå i Tyskland og kjempe.
Våren 1950 omfattet således planen for evakuering av familiene 72 voksne og 71 barn. Fordelingen var 71 fra Schleswig, 30 fra Flensburg, 12 fra Husum, 19 fra Rendsburg (hvorav 12 fra TK) og 11 fra Neumünster.
Transporten skulle foregå med busser kjørt av tyske sjåfører, men med norsk reservesjåfør. Med en gjennomsnittshastighet på 35 km pr time, ble det regnet med ca 11 til 15 timers transporttid til Fredrikshavn. Fra hver garnison skulle det følge med en sykepleierske med førstehjelpsutstyr og i nødvendig utstrekning ett geværlag som eskorte til den danske grense. Proviant for 4 dager skulle medbringes.
I et hemmelig brev til Tysklandskommandoen 28 oktober 1950 skriver HOK om den samme sak følgende:
«Evakuering av norske familier i Tyskland.
-TK 4.8.50, jnr H-89/50
-TK 17.8.50, jnr H-92/50
-S0K 29.9.50,jnr 920/8211/A -
Hærens overkommando viser til Tysklandskommandoens ovennevnte skriv. HOK har forelagt spørsmålet om sjøtransporter fra Fredrikshavn til Norge for Sjøforsvarets overkommando som i skriv av 29/9 har uttalt.
«Da det kun dreier seg om 150 personer, vil det ikke by på noen vanskelighet i en fart å skaffe sjøtransport for disse om så skulle bli nødvendig, idet en under en spent situasjon alltid ville kunne rekvirere av den tonnasje som befinner seg i Sør-Norge.
Sjøforsvarets overkommando mener å kunne ha tilstrekkelig skipsrum klart i Fredrikshavn i løpet av 15 timer.»
HOK er forøvrig enig i den ordning som er foreslått i TK's skriv av 4.8.50 og bestemmer at evakueringen skal foregå garnisonsvis på den måte som er foreslått av TK.
TK pålegges å fastlegge en detaljert plan på grunnlag av TK's skriv 17.8.50. TK pålegges å fastsette kodeord for evakueringsoperasjonens iverksettelse. Dette meddeles SOK sammen med en gjenpart av planen.
Når evakueringsplanen skal settes i verk underretter TK SOK direkte med anvendelse av det fastsatte kodeord (i tjenestetiden operasjonsavdelingen, utenfor tjenestetiden vaktsjefen). SOK vil da rekvirere skip.
Hvis sb. TK - Norge bryter sammen og forholdene er slik at HOK antar at evakuering vil bli satt iverk vil HOK underrette SOK og anmode om at skip vil bli sendt til Fredrikshavn.»

Heldigvis ble det ikke aktuelt med en slik evakuering. Situasjonen spesielt ved utbruddet av Koreakrigen i 1950 var imidlertid som kjent på den tid meget usikker.