TIDSPERIODE DAHL

Den nye sjef for Tysklandskommandoen var generalmajor Arne Dagfin Dahl. I likhet med sin forgjenger var han distriktskommando- sjef, nemlig sjef for Distriktskommando NordNorge. Under krigen i 1940 hadde han vært sjef for Alta bataljon og kjempet mot tyskerne i Narvikområdet. Senere tjenestegjorde han i Storbritannia og USA, og han var i 1941 den første norske elev ved den amerikanske hærs stabsskole i Fort Leavenworth. Dahl hadde også med obersts grad - ledet den norske militærmisjon som etter utskiping fra Storbritannia, via Murmansk, ankom til Kirkenes i november 1 944 sammen med 2. Bergkompani.
Foto: FMU

Innledning

Når generalmajor Dahl nå som TK-sjef 5 år etter sitt virke i sovjetrussisk befridd område i Finnmark sto i Schleswig-Holstein, var den storpolitiske situasjon totalt endret. Den kalde krigen forverret seg stadig, og frykten for en væpnet konfrontasjon mellom øst og Vest var reell hos mange. At Sovjetunionen 29 august 1949 utløste sin første atombombe, gjorde ikke situasjonen lettere. Vi har tidligere sett hvor fåtallige styrkene var i den britiske sonen, og amerikanerne var ikke bedre stillet i sin sone. Hittil hadde USA kunnet støtte seg på sitt atombombe-monopol. Nå var denne muligheten i ferd med å forsvinne.

Dahl kunne i verste fall komme i den situasjon at han - til forskjell fra befrielsen av Finnmark sammen med sovjetiske styrker - nå kanskje måtte kjempe mot de samme på tysk jord.

Dansk-norsk omgruppering

Et av problemene under Londonforhandlingene i juli 1948 om flytting av den norske Tysklandskontingenten fra Harz, var at Danmark samtidig også ønsket å flytte sin brigade til Schleswig-Holstein. Britene gikk ikke med på den danske anmodningen i første omgang, bl a på grunn av nasjonalitetsspørsmålet i dette området hvor et dansktalende mindretall etter krigen ønsket gjenforening med Danmark. (Se avsnittet om Brig 482 og Den tyske befolkning.) Danskene vurderte å trekke sin brigade hjem til Danmark, men i desember 1948 ble de enige med britiske myndigheter om å forlenge deltakelsen i okkupasjonen til 1951, samtidig som styrkene kunne reduseres, først til ca 2000 - senere til ca 1000 mann, ønsket om å flytte brigaden til Holstein ble imidlertid gjentatt, eventuelt med Glückstadt som garnison. Da det siste ikke lot seg gjøre, kom Itzehoe - hvor Bn 3/Brig 482 var blitt plassert høsten 1948 - opp som et dansk forslag. Den norske bataljonen ble foreslått flyttet til Schleswig. Selv om nordmennene i prinsippet ønsket en gruppering på nordsiden av Kielerkanalen, hadde man liten lyst til å flytte Bn 3 til Schleswig fordi det ville gå utover utdanningsmulighetene med så mange mann på dette ene stedet (ca 1200).

Etter at statsråd Hauge tidligere hadde tatt saken opp skriftlig med sin britiske kollega og gitt uttrykk for at man nødig ville flytte, ble spørsmålet drøftet av de to i Oslo 2 mai 1949. Britene fant imidlertid denne gangen å måtte føye danskene som allerede i april 1949 hadde redusert sin brigade til de avtalte 2000 mann. Den 7 oktober 1949 fikk denne styrken, som nå var redusert ytterligere til ca 1100 mann (bestående av foruten stabs-, sambands- og forsyningsledd, en infanteribataljon, en oppklaringseskadron og en pionertropp), benevnelsen «Det danske kommando» (DDK) med oberst 0 Bjerregaard som dets første sjef. I november 1949 ble pionertroppen i DDK utvidet til et ingeniørkompani, slik at styrken fra da av kom opp i ca 1300 mann. Generalmajor Roscher Nielsen hadde i august 1949 gått med på å flytte Bn 3/Brig 492 fra Itzehoe til Schleswig i oktober/november samme år. For ikke å forstyrre utdanningen av bataljonen ba Dahl, straks etter at han hadde overtatt kommandoen, om at overføringen måtte utsettes til kontingentskiftet i februar 1950. Etter en rekke utspill frem og tilbake, ble imidlertid det opprinnelige tidspunktet opprettholdt, slik at Bn 3/Brig 492 var på plass i Schleswig primo november 1949. (Se Brig 492.)

Det operative syn

Den norske regjering hadde fått flyttet Tysklandskontingenten vekk fra sonegrensen i Harz til Schleswig-Holstein, men her sto den fremdeles utsatt til. Britene hadde mer enn nok med -ifall et sovjetrussisk angrep - å søke å demme opp mot vest, og hadde - ifølge egne vurderinger - ingen styrker å avse for forsvar nordover. Både av praktiske (forlegningsmessige) og beredskapsmessige hensyn, hadde de stilt krav om at nordmennene etter ankomsten til sitt nye område, også måtte stasjoneres sør for Kielerkanalen. General Dahl hadde således ved sin tiltreden - foruten sin egen stab - omtrent en tredjedel av Brig 492 disponert på sørsiden av kanalen, nemlig Bn 3, ingeniørkompaniet, brigadeverkstedet og feltdepotet.

Selv om myndighetene hjemme ønsket å trekke styrkene ut av det tildelte området uten kamp i tilfelle et sovjetrussisk angrep, innså også Dahl at dette kunne bli vanskelig. Den 4 oktober 1949 påla han derfor sin stabssjef, oberstløytnant Thore Idsal Tau, om å foreta en situasjonsbedømmelse basert på den forutsetning at BAOR i krig ville tildele ham - som TK-sjef - Schleswig-Holstein som forsvarsdistrikt. Videre forutsatte han at oppdraget han i tilfelle ville få, var å treffe nødvendige forberedelser for å møte et eventuelt angrep over sonegrensen nordover mellom Lübeck og Hamburg. Dahl hadde på dette tidspunkt ikke noe oppdrag ovenfra, hverken fra norsk eller britisk hold, om en slik planlegging. Hans primære oppgave var å påse at okkupasjonsbetingelsene ble overholdt, samt at brigaden fikk nødvendig opplæring og maksimal utnyttelse av de gode øvingsmulighetene man fikk stilt til rådighet.

Fortsatt lå tettsteder og byer i Tyskland helt eller delvis i grus. Gjenoppbyggingen var imidlertid begynt, og nye og reparerte bygninger reiste seg raskt etter hvert som nødvendige forsyninger ble tilført okkupasjonssonene. Nå begynte altså Dahl - og de allierte med ham -å forberede seg på at isfronten på det storpolitiske plan kunne utvikle seg til åpen krig med nye, store ødeleggelser som resultat. For ikke å skape unødig frykt og uro i de nærmeste omgivelser, var det viktig at den pålagte utredning ble foretatt i all hemmelighet. Oberstløytnant Tau - som var beordret for administrative gjøremål - skrev en fyldig redegjørelse som var ferdig 21 oktober 1949. Han fremholdt de store styrker som Sovjetunionen disponerte sett i forhold til de fåtallige britiske, danske og norske avdelinger som fantes i området. Videre ble det vist til områdets størrelse, mangel på ildkraft og samband, samt behovet for å få flyttet flere avdelinger nord for Kielerkanalen. Han la også frem forslag om at de store vei- og jernbanebroer over kanalen, og som utgjorde hovedforbindelsene landverts mellom Skandinavia og kontinentet, skulle forberedes til sprengning av ingeniørkompaniet.

Bl a med Tau's utredning som utgangspunkt, ba Dahl i slutten av november 1949, sjefen for Hæren om snarlige direktiver med hensyn til okkupasjonsstyrkenes forhold i tilfelle en våpnet konflikt mellom Øst og Vest. Han skrev bl a:

«Et angrep kan komme overraskende og med store styrker. De vil måtte forutsettes ført frem gjennom luften, til sjøs og over land. - - -
De forsvarsstyrker som står til disposisjon i dette område er så forsvinnende små i forhold til det område som skal forsvares, at det er meget liten sjanse til i første omgang å slå tilbake angrepsstyrkene. - - -
Et overraskende angrep vil endog kunne tenkes å komme så raskt, at de norske tropper får liten tid til å settes inn etter en samlet plan, langt mindre få tid til å sette seg på sine kjøretøyer og forlate området. - - -
TK-sjefens oppfatning er derfor den at Tysklandsbrigaden i tilfelle må slåss hvor den er, i forbindelse med de allierte etter en på forhånd lagt plan.»

En av de store broene over Kielerkanalen - Holtenaubroen (Prinz Eugenbrücke) 1951.
Foto: Fra «Kald Krig»

Om ikke helt nye tanker - så var de i hvertfall som militær anbefaling mer konkret formet enn tidligere. I svar av 13 desember 1949, ga Hansteen uttrykk for at han stort sett var enig i Dahls strategiske vurdering av Tysklandsbrigadens stilling og muligheter. Han viste til det som tidligere var uttalt til Forsvarsstaben i forbindelse med fremsendelsen av Lindbäck Larsens evakueringsplan (se Brig 491), nemlig «at det skulle planlegges for det verste tilfelle, og at man i selvforsvar kunne risikere å bli innblandet i stridens første faser. Tilbaketrekningen måtte da utføres som en fullstendig militær krigsoperasjon, hvorunder feks avbrytelse av broene over Kielerkanalen kan komme på tale». Men han presiserte at det fortsatt var evakuering, og ingen kampsituasjon som var oppdraget hvis sovjetrusserne angrep!

Den 15 desember rettet Dahl en formell henvendelse til BAOR - ikke til de norske myndigheter - om at han i forbindelse med kontingentskiftet i februar 1950, måtte få lov til å gjennomføre ytterligere omgrupperinger av de norske avdelinger. Forslaget ble innvilget og førte til en rekke rokeringer, bl a at TK og ingeniørkompaniet flyttet fra Neumünster til Rendsburg og at oppklaringseskadronen istedenfor ble trukket frem til Neumünster. TK som dermed var kommet bort fra «fremste linje», var ferdig installert i Albuhera Barracks i Rendsburg 20 mars 1950. (Se for øvrig Brig 501.)

Dahl ønsket samtidig å få klarlagt kommandoforholdene i tilfelle en væpnet strid. Som tidligere påpekt inneholdt ikke TK-sjefens instruks noen retningslinjer for en slik situasjon. (Se avsnittet om den sikkerhetspolitiske utvikling og vedlegg 3.) Men det skulle gå mange måneder før det ble en avklaring på akkurat dette spørsmålet. Det var faktisk Dahl og de øvrige lokale, militære sjefer i Schleswig-Holstein som i første omgang selv måtte ta initiativet for å finne praktiske løsninger på dette problemet under de storpolitiske hendelser sommeren 1950.

Inngangen til Tysklandskommandoen i Rendsburg. Foto: Fra «Kald Krig»

Under den påbegynte forsvarsplanleggingen innen NATO, vurderte man våren 1950 mulighetene for å etablere et fremskutt forsvar så langt øst i Tyskland at tilgangen til Danmark fra syd ble sikret, noe en forsvarslinje langs Rhinen jo ikke gjorde. Selv om det var ganske urealistisk med de styrker som var tilgjengelig på dette tidspunkt, ble Elben diskutert som et alternativ, men uten at noe vedtak ble truffet om dette på daværende tidspunkt.

Dahl så imidlertid klart Kielerkanalens betydning i den strid som eventuelt måtte utkjempes. Den 24 mars 1950 ba han derfor sjefen for Brig 501, oberst Aage R Pran, om å la brigadens ingeniørkompani studere og planlegge broene over kanalen for sprengning.

Motstand mot våpenhjelpen

Avtalen om amerikansk våpenhjelp til medlemslandene i NATO ble undertegnet 27 januar 1950. Motstanden mot leveransene av våpen var stor mange steder - særlig fra kommunistisk hold. Så også i Norge. For å forberede avdelingene på eventuelle propagandaaktiviteter og aksjoner, sendte sjefen for Hæren 31 mars 1950, et hemmelig og personlig brev til Hærens sjefer, inkludert generalmajor Dahl. Hansteen mente at man måtte regne med at propagandaen mot våpenleveransene ville bli intensivert, og at det på grunn av manglende hjemmel i norske sivile og militære lover og bestemmelser, ville være vanskelig å gripe inn overfor dem som tok del i en slik aktivitet. «Det må i tilfelle bli politiets ansvar», uttalte han.

Forsvarsstaben var likevel interessert i å følge med i hva som foregikk, og HOK ba derfor om at alle opplysninger vedrørende propagandavirksomhet i - og i nærheten av militært område, måtte bli innrapportert. Det skulle oppgis navn på militært personell som tok aktivt del i propagandavirksomheten, og eksempler på eventuelle plakater, meldesedler o l skulle sendes inn. De militære sjefer skulle selv bestemme hvor langt ned og i hvor stor utstrekning skriftlig eller muntlig underretning skulle gis om saken. «En vil dog for ordens skyld peke på nødvendigheten av å ta tilbørlig hensyn til sakens ømfintlige natur», het det.

Dahl orienterte sjefen for Brig 501, oberst Pran, og ba ham eventuelt treffe de forføyninger som måtte anses nødvendige for om mulig å skaffe de opplysninger som HOK var interessert i. At saken ble betraktet som meget ømtålig, fremgikk også av brigadesjefens bestemmelse om at saken bare skulle behandles muntlig av noen få offiserer i brigaden. Etter det man kjenner til, forekom det ingen aksjoner av ovennevnte art i det norske ansvarsområdet i Tyskland.

Militærkomitéen på besøk

Imens rådet det stor usikkerhet om Tysklandskontingentens fremtidige skjebne. Det var meget som tydet på at okkupasjonsavtalen med britene ikke ville bli forlenget utover 1 mars 1951. I budsjettforslaget for 1950 -1951, la man således denne forutsetningen til grunn.

I dagene 19-22 april 1950 var Stortingets 10 manns sterke militærkomité på besøk i det norske okkupasjonsområdet i Tyskland for å sette seg inn i forholdene. Etter besøket skrev Dahl til komitéens formann, oberst Alv Kjøs, og beskrev noen av de økonomiske fordeler utdanningen i Tyskland bød på som følge av «capitation rate». Verdien av den regulativmessige ammunisjon beløp seg f eks til 6,5 mill kr pr år, mens bensin og olje etter daværende utsalgspris i Norge, beløp seg tilsvarende til ca 4 mill kr (4,6 mill liter). Med den leie som ble betalt for det britiske utstyret, ville man utpå våren 1952 nærmest ha dekket hele leiesummen på 700 000 pund (14 mill kr), og dermed kunne overta utstyret til odel og eie. Det var Dahls bestemte oppfatning at det av økonomiske, utdanningsmessige og prestisjemessige grunner var i norsk interesse å fortsette okkupasjonen utover 1 mars 1951.

Hvilken betydning momentene i Dahls brev kom til å spille under den videre vurdering av engasjementet i Tyskland, er vanskelig å si. Viktigere var nok tankene som hadde begynt å gjøre seg gjeldende hjemme, nemlig at Norge kanskje var best tjent med at et eventuelt angrep sørfra ble møtt så langt fremme som mulig. I en slik forbindelse var det mer beredskapsmessige enn utdanningsmessige og økonomiske hensyn som var avgjørende.

Forsvar i Schleswig-Holstein?

Overlegninger i den militære sjefsnemnd

Spørsmålet om Tyslandskontingentens fremtid ble luftet med britene i mars 1950 uten at det kom til noen avklaring. Men på et uformelt møte mellom NATOs forsvarsministre i Haag 2 april, opplyste statsråd Hauge at Norge var beredt til å la brigaden forbli i Tyskland hvis den inngikk i en forsvarsplan hvor også Storbritannia bidro med styrker. Britene foretrakk imidlertid fortsatt å konsentrere seg om en eventuell tilbaketrekning vestover mot den engelske kanal.

Møtene i den sentrale, norske militære sjefsnemnd kom tett i denne brytningstiden, og statsråd Hauge var tilstede på de fleste av dem. Den 17 april 1950 forfulgte han således spørsmålet fra Haag-møtet. Burde det gjennomføres en dansk - norsk integrering av styrker, og i lys av de begrensede ressurser vises at man på norsk side var villig til en slik ordning? Som et konkret eksempel nevnte han at Tysklandsbrigaden kunne delta i forsvaret av regionens sørgrense, og at dette kunne brukes som et middel for å få britene til å øremerke styrker til dette området. Sjefen for Forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg, mente at forutsetningen fra et beredskapssynspunkt måtte være at man fikk erstatning for at brigaden ble holdt utenlands.

På møtet 16 mai kom Berg tilbake til dette spørsmål. Han var enig i at en kombinert norsk-dansk styrke i sør muligens kunne medvirke til britiske «allotments» til regionens sørgrense. Avslo britene hjelp her, ville det innvirke på den danske holdning. Kielerkanalen var etter hans mening den naturlige 1. forsvarslinje, men man burde også planlegge forsvaret av 2. linje som burde være der hvor landet var smalest, d v s ved den dansktyske grensen. Det ville være i vår interesse å delta i forsvaret av sørgrensen «da utsettelse av okkupasjonen av Danmark ville gi oss respitt», uttalte han.

Statsråd Hauges primære ønske var egentlig at det skulle etableres en divisjon i området, bestående av den norske og en tilsvarende dansk brigade. Den tredje brigaden - en britisk -burde omfatte stridsvogner. Men heller ikke 2 juni, da Nordregionens forsvarsministre igjen kom sammen, oppnådde man noen enighet om forsvaret av Schleswig-Holstein. Britene fastholdt at de ville ha mer enn nok med å demme opp for en eventuell sovjetrussisk fremrykning vestover mot kanalen, og ønsket på ingen måte å splitte sine sparsomme styrker til også å forsvare Schleswig-Holstein.

Som følge av britenes negative holdning, overveide man nå for alvor på norsk hold å trekke styrken i Tyskland hjem til Norge, eller i det minste å redusere størrelsen på den. Etter å ha diskutert saken i sjefsnemnda 9 juni 1950, orienterte Hansteen TK om at en fortsatt norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland ennå ikke var avgjort, men at styrken i tilfelle antagelig ville bli redusert til ca 3 000 mann, inkludert TK «som for øvrig av HOK er forutsatt å skulle sløyfes som eget organ». Brigadesjefen ville i tilfelle bli sjef for hele Tysklandskontingenten, og brigaden måtte derfor forutsettes å få en nestkommanderende. Med andre ord en ordning som danskene hadde hatt hele tiden.

Hansteen hadde som vi husker, tidligere som TK-sjef, gått imot en slik ordning. Som sjef for Hæren, ble han nå tvunget til ta standpunkt til spørsmålet på nytt. Både sjefen for Brig 501 (som var Hansteens stabssjef i HOK) og TK-sjefen gikk inn for en sammenslagning. Sistnevnte uttalte i sitt svar at «Den hittil praktiserte ordning har ikke vært rasjonell». Her kom den fagmilitære uenighet om hvordan Tysklandskontingenten burde vært organisert, igjen klart tilsyne.

Demarkasjonsgrensen mellom den britiske og russiske sonen. Foto: K Ottersen

Den 15 juni redegjorde så Hansteen på et nytt møte i sjefsnemnda om den reduksjon av Tysklandsbrigaden han og generalmajor Finn Backer fra Forsvarsdepartementet hadde kommet frem til. Foruten en infanteribataljon, kunne oppklaringseskadronen, ingeniørkompaniet, 220 mann på forsyningssiden og 50 mann i stabsoppsetningene sløyfes. Det var ikke ønskelig å redusere artilleriavdelingene. Totalt betydde dette en innsparing på ca 1500 mann. Lavere kunne man ikke gå, «idet man da ville berøve avdelingen dens karakter som operativ enhet». I lys av tidligere uttalelser var dette en noe overraskende konklusjon. Brigaden manglet allerede viktige ledd for å kunne operere som en fullverdig operativ enhet! Argumentasjonen for å sløyfe oppklaringseskadronen, var at en slik avdeling ikke inngikk i en normal britisk brigade (les: Infanteribrigade i divisjonsforband.), samt at det i de norske planer for operative enheter her hjemme, inngikk oppklaringseskadroner oppsatt på sykkel. På bakgrunn av tidligere uttalelser om en eventuell avbrytelse av broene over Kielerkanalen, og tankene om et fremskutt forsvar i dette området, synes likevel forslaget om å sløyfe ingeniørkompaniet mest overraskende. Det måtte i alle tilfelle ha virket ganske meningsløst for general Dahl og hans planlegging av et oppholdende forsvar langs kanalen og avbrytelsene av forbindelsene over denne (jfr oppdraget til ingeniørkompaniet), hvis han hadde visst om dette forslaget. I realiteten hadde de to generalene - Hansteen og Backer - vært nødsaget til å kaste overbord alle tanker om opprettholdelse av en selvstendig norsk operativ enhet. I stedet tenkte de seg - som Hauge hadde vært inne på - at de danske og norske, kanskje også de britiske styrker, skulle slås sammen til en felles operativ enhet.

På samme sjefsnemndsmøte ble også kommandoforholdene i en slik britisk-dansk-norsk dekningsstyrke drøftet. Hansteen antydet at den eksisterende brigadestaben kunne danne kjernen i en kommandoorganisasjon forsterket med representanter for de britiske og danske enheter. Den norske sjefen burde være sjef for styrken. Det neste ledd over brigadesjefen burde være den danske sjef i Jylland. Statsråd Hauge syntes idéen med brigadestaben som en «nucleus staff» var god. «Den var i virkeligheten en liten divisjonsstab», mente han. Men han var uenig i den videre rekkefølge i kommandolinjen. Det var utenkelig at den norske kontingent skulle komme under kommando av den danske regjering. Istedet antok han at brigadesjefen i egenskap av felles alliert sjef, måtte sortere direkte under The Joint Chiefs of Staff i London. Dessuten måtte styrkene i Sønder-Jylland ikke holdes utenfor sikringsstyrken, og man kunne ikke risikere at danskene ikke bandt sine styrker her til forsvaret av sørgrensen, eller at de flyttet eller svekket Jylland-styrkene.

Ellers fant statsråd Hauge det «overordentlig lite tilfredstillende» hvis britene ikke tenkte å tildele mer enn ett «Armoured Car Regiment» (oppklaringsregiment), slik den norske representant i London, kontreadmiral Thore Horve, hadde fått informasjon om. Den allierte enheten burde suppleres med både infanteri og artilleri fra britenes side. Hvis man ikke fikk et tilfredstillende svar om dette på det forestående forsvarsministermøte i København 23-24 juni, kunne vi komme til å si at vi heller ikke kunne delta, uttalte Hauge.

Regjeringen snur

På neste sjefsnemndsmøte som kom allerede 22 juni 1950, kunne Hansteen opplyse om at det britiske oppklaringsregimentet bare hadde panserbiler og ikke var egnet til seriøs krigføring på kontinentet. Regimentet ble normalt brukt til fjernoppklaring mot svak motstander, og ville ikke hjelpe oss til å holde noen linje. I den første fase av en krig frem til Kielerkanalen, ville regimentet ikke kunne gjøre noen nytte. Derimot kunne det spille en viss rolle i fasen ved kanalen ved å hindre og sinke forseringen av kanalen, mens våre styrker trakk seg tilbake. Regimentets sterke oppsetning med sambandsmidler ville dessuten hjelpe til med å holde den vide fronten under effektiv kontroll. Et stridsvognregiment ville ha gjort samme nytten, men ville i tillegg kunnet holdt sperringer, mente han. Som konklusjon vedtok sjefsnemnda å holde fast ved kravet om at britene burde stille en infanteribataljon, et stridsvognelement og evt noe artilleri i tillegg til oppklaringsregimentet. «Vi bør kjøre så hardt vi kan», ble det uttalt.

Men så kom statsråd Hauge med en overraskelse: Selv om britene ikke etterkom det norske kravet, ville man på norsk side likevel ikke trekke seg, men aksepterte et britisk bidrag på bare et oppklaringsregiment. Så viktig anså man det altså nå på politisk hold å få etablert et fremskutt forsvar i Schleswig-Holstein! At det på det praktiske plan ikke forelå muligheter for kasernering av Tysklandskontingenten her hjemme, var vel også med i betraktningen.

Den 19 juni 1950 hadde Regjeringen dessuten - etter godkjennelse fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe - gått inn for å forlenge oppholdet i Tyskland med 2 år, men med den omtalte reduksjonen av styrken til 3000 mann.

«Teknisk feil» og dansk passivitet

På ministermøtet i København 23-24 juni lot britene seg ikke rikke. Det kom ikke på tale å avgi mer enn oppklaringsregimentet til en dekningsstyrke i Schleswig-Holstein. Ja, selv godkjennelsen av dette bidraget hadde sittet langt inne. Ifølge opplysningene som ble gitt, besto regimentet 15/19 Hussars - av 3 oppklaringseskadroner med tilsammen ca 800 mann og 48 Humber panserbiler. (Med full oppsetning skulle et slikt regiment bestå av 4 eskadroner.)

Den britiske hærminister, Shinwell, opplyste for øvrig på møtet at det var begått en «teknisk feil» i London, idet britene ikke var blitt skikkelig orientert om det norske ønsket om stridsvogner. Den norske representanten, kontreadmiral Horve, hadde bare orientert britene muntlig om den norske sjefsnemndas vedtak, slik at dette - etter Shinwells utsagn - ikke hadde kommet frem til de høyeste britiske myndigheter.

Sett med norske øyne var dette både alvorlig og beklagelig. Shinwells formulering kunne tyde på at britene likevel hadde muligheter for å skaffe stridsvogner hvis bare spørsmålet hadde nådd høyt nok opp i det politiske system. Var dette så vitale bidraget til dekningsstyrken - det man hadde forsøkt å få til i lang tid - blitt skuslet bort ved en «teknisk feil» i London? Det er meget som kan tyde på det. For omtrent på samme tid tilbød britene Danmark over 300 Sherman stridsvogner fra krigens dager, samtidig som de var villige til å stille med instruktører! Danskene takket nei! (De fikk senere britiske Centurion stridsvogner over våpenhjelpen.) På bakgrunn av det tidligere norske ønsket om stridsvogner både i Tysklands-brigaden og til dekningsstyrken i Schleswig-Holstein, skulle man kanskje ha trodd at saken nå ville blitt fulgt opp ytterligere fra norsk side. Det ble ikke gjort, og det var hjemmelige forhold som dempet interessen for stridsvogner. (Se senere.)

Før møtet i København hadde statsråd Hauge optimistisk trodd at det «neppe ville være uoverstigelige vanskeligheter forbundet med en forsterkning av det danske bidraget,» og å få lagt dette under den felles dekningsstyrken. Men etter møtet var han forbauset over danskenes holdning. Ifølge NATOs forsvarsplan på kort sikt («Short Term Plan»), var det tydelig at Danmark på dette tidspunkt (før NATO vedtok etableringen av et fremskutt forsvar langs Kielerkanalen) var avskrevet i tilfelle krig med sovjetrusserne. Men når det gjaldt dekningsstyrkene var danskene merkverdig passive. Den danske forsvarsminister, Rasmus Hansen, hadde - ifølge Hauge -kommet med en merkelig uttalelse om at offentliggjørelse av et bidrag fra britene på en brigade (jfr Hauges ønske om totalt en divisjon i området), «ville ha satt den danske regjering i en vanskelig situasjon, idet det da ikke ville komme noe om hjelp i luften som danskene la så stor vekt på». Danskene, som i den foreliggende situasjon burde ha vært særlig interessert i en økning av styrkene ved sin sørgrense, ville nemlig heller hatt allierte fly stasjonert på dansk jord (som det ikke ble noe av).

Koreakrigens innvirkning

Den 25 juni 1950 brøt Koreakrigen ut. Dette førte til at planene om en reduksjon og omorganisering av Tysklandskontingenten ble forlatt. Under de rådende forhold ble det ikke funnet riktig hverken å redusere styrken, eller å endre et vel innarbeidet organisasjonsmønster. I den spente situasjonen som fulgte, ble det igjen reist spørsmål i Stortinget om ikke kontingenten i Tyskland nå burde trekkes hjem. Således ønsket den tidligere formannen i militærkomiteen, Høyres Sven Nielsen, fortsatt dette. Statsråd Hauge fikk imidlertid gjennomslag for sitt syn om at Norge rent beredskapsmessig, likevel var best tjent med å la styrkene forbli i Tyskland. Foruten at dette markerte solidaritet med Danmark, talte de mange praktiske problemer i forbindelse med innkvarteringen her hjemme, imot en hjemføring.

På det tidligere omtalte møte i Forsvarsrådet 6 juli 1950, hvor sjefene for Forsvarsstaben og forsvarsgrenene var tilstede, drøftet man den utenrikspolitiske situasjon etter Korea-krigens utbrudd. Utenriksminister Halvard Lange uttalte i sin orientering at selv om begivenhetene i Korea hadde økt faren for krig betydelig, hersket det på amerikansk, britisk og kanadisk hold det syn at Sovjetsamveldet ikke ønsket å fremkalle noen storkonflikt. Men amerikanerne var seg denne risikoen fullt bevisst. FN-aksjonen i Korea ble ansett som nødvendig for å unngå en tilsvarende utvikling som i 1930 årene i Mandsjuria, Etiopia osv. Basert på de foreliggende vurderinger, mente Lange at man ikke burde gå til noen kortsiktig omdisponering av ressursene her hjemme, men bruke de nærmeste uker og måneder til å vurdere på ny de mer langsiktige disposisjoner med sikte på å øke vårt beredskap hurtigere.

Statsrad Hauge kunne fortelle at det var satt opp presise skriftlige direktiver til de militære sjefer om de tiltak som skulle iverksettes, herunder bedring av mobiliseringsberedskapet og utarbeidelse av planer for å påskynde takten i oppbyggingen av Forsvaret innenfor alternative økonomiske ekstrabevilgninger. På spørsmål fra sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen, om man sto i stadig kontakt med eksempelvis det britiske og amerikanske etterretningsvesen (som TK-sjef under Berlinkrisen hadde han av BAOR blitt lovt å bli holdt underrettet), svarte Hauge at Forsvarsstaben sto i ganske intim kontakt med det britiske etterretningsvesen, og at etterretninger av vesentlig betydning for Tysklandsbrigadens sikkerhet hadde vi krav på å få. Samtidig føyde han til:

«Dersom brigadens status blir endret så den ikke bare er en okkupasjonsstyrke, men går inn i en styrke til forsvar av den nordeuropeiske regions sydgrense, vil den formodentlig få vite mer.»

Vi ser her at statsråd Hauge fulgte opp sine tanker om å etablere en alliert forsvarsstyrke i Schleswig-Holstein. Han mente videre at man ville få opplysninger gjennom de planleggende stabene i London. Men han føyde til at «vi måtte imidlertid være oppmerksom på, at angrepet i Korea kom som en fullstendig overraskelse for britene og antakelig også for amerikanerne». Etter hans mening ville et amerikansk tilbakeslag i Korea ha en voldsom virkning på amerikansk opinion. Et nytt Pearl Harbour. For oss kunne det virke 2 veier: «Risikoen for at det kan bevirke en storkrig gjør oss engstelige. En økning av de amerikanske landstridskreftene skaper større trygghet. 10 amerikanske divisjoner som delvis ikke har full styrke er for lite i den kalde krigen.»

Hansteen tok så opp spørsmålet om nye direktiver for Tysklandsbrigaden i tilfelle av et russisk angrep. Han pekte på at brigaden for øyeblikket bare hadde instruks om å gå bak Kielerkanalen dersom noe skulle hende. Etter hans mening burde instruksen endres til «at brigaden skal delta i en oppholdende kamp».

Statsråd Hauge var enig i at direktivet burde forandres av «hensyn til oss selv». Formelt kunne man vente til man fikk en ny avtale (om okkupasjonen), men reelt burde det gjøres med det samme. «Instruksen bør foreløpig gis til sjefene og ikke meddeles for langt nedover. Ellers er det en fare for at endringer blir satt i forbindelse med den aktuelle situasjon», uttalte han. Som konklusjon slo statsminister Einar Gerhardsen fast at instruksen burde gå ut på å «forberede en oppholdende kamp, men å vente på endelig beskjed før planen blir satt i verk».

Her gir med andre ord den norske statsminister uttrykk for at Tysklandskontingenten skulle forberede seg på oppholdende strid hvis sovjetrusserne gikk over Kielerkanalen og forsøkte å trenge videre nordover. En avgjørelse som utvilsomt var basert på mange politiske overlegninger og forhåndsdrøftelser utover våren og forsommeren 1950. På Hansteens spørsmål om brigaden (TK) kunne ta kontakt med danskene om dette, svarte Hauge at dette først måtte ordnes på «vårt» nivå, men at Hansteen i forbindelse med sitt forestående besøk i Tyskland, kunne snakke med general Gørtz. Departementet ville gi sjefen for Hæren nærmere direktiver.

Allerede 2 dager senere kom FD med nye retningslinjer som ble videreformidlet fra HOK til generalmajor Dahl i et direktiv av 11 juli 1950. Her ble det understreket at etter gjeldende avtale hadde brigaden bare oppgaver i forbindelse med okkupasjonen:
«Avtalen gir m. a. o. hverken britene eller noen andre rett til å kreve at den norske brigade skal ta del i forsvaret av den del av Tyskland som den står i, mot angrep utenfra. Det er nødvendig å fastholde denne kjennsgjerning så lenge avtalen ikke er forandret.»

Men det var kommet langt mer realisme inn i den handlefriheten som ble tildelt den norske styrken hvis det ble alvor. I et slikt tilfelle skulle riktignok sjefen for brigaden, så sant det var tid til det, søke særskilt forholdsordre fra norske myndigheter (jfr statsministerens forbehold 6 juli) gjennom sjefen for Hæren. Men hvis det ikke var tid og høve til dette skulle brigadesjefen «sørge for å bringe hele brigaden over til nordsiden av Kielerkanalen og søke å hindre at angriperen kommer over Kielerkanalen og videre nordover». Dersom det ble nødvendig «skal brigaden trekke seg nordover inn i Danmark under oppholdende kamp».

TK-sjefen og sjefen for brigaden skulle legge planer for løsningen av de oppgaver brigaden ville stå overfor i en slik situasjon. Bare et mindre antall høyere offiserer skulle foreløpig innvies i direktivene og planleggingsarbeidet. Ellers viste HOK til tidligere direktiv av 13 desember 1949 om at evakueringsplanen skulle baseres på de 2 alternativene: Uforstyrret tilbaketrekning før utbrudd av fiendtligheter, eller tilbaketrekning etter at krigsstilstand hadde inntrådt. Disse retningslinjer skulle i tillegg til FDs nye pålegg, legges til grunn for det fortsatte arbeid.

Lokal militær planlegging

Mens alle overlegninger og drøftelser hadde foregått på politisk og militært hold hjemme i Norge og i NATO-organene, satt ikke de militære sjefer i Nord-Tyskland passive med hendene i fanget. Som nevnt hadde generalmajor Dahl i desember 1949 tatt initiativet til - og av BAOR fått godkjent - en omplassering av brigaden. Likeledes hadde han i mars 1950 gitt oppdrag til Brig 501 om å rekognosere broene over Kielerkanalen med sikte på sprengning. Den 8 juli 1950 avtalte han i Itzehoe muntlig med sjefen for DDK, oberst 0 Bjerregaard, detaljene vedrørende en teiggrense mellom de norske og danske styrker, en avtale som Dahl bekreftet skriftlig samme dag.

Som tilbakemelding på det nye direktivet fra HOK, sendte han 17 juli en skriftlig orientering til sjefen for Hæren om de tiltak som var truffet. Her opplyste han at det ikke forelå noe pålegg fra britisk hold om de forsvarsforberedelser som var iverksatt. Årsaken var etter Dahls mening sikkert at «britene er klar over at den gjeldende avtale om okkupasjonen av Tyskland ikke gir sjefen for Rhine Army eller andre britiske myndigheter noe rett til forføyninger over den norske Tysklandskontingent i tilfelle av et angrep på Vest-Europa». Men han hadde drøftet saken muntlig både med sjefen for BAOR og med sjefen for DDK, og fortsatte:

«Utenfra noe hold å ha mottatt bestemte direktiver er en blitt enig om følgende:
a. I tilfelle overraskende angrep skal den danske og norske Tysklandskontingent ta opp et oppholdende forsvar langs Kielerkanalen. Teiggrenser er avtalt.
b. Den danske og norske Tysklandskontingent underlegges sjefen for den norske Tysklandskommando inntil nærmere ordre.»

I mangel av andre direktiver hadde altså lokale britiske, danske og norske sjefer blitt enige om praktiske løsninger på de forsvarsmessige problemer de alle følte seg presset av i den spente situasjonen. At Dahl, bl a basert på situasjonsbedømmelsen fra høsten 1949, hadde spilt en betydelig rolle i denne forbindelse, kan det neppe være noen tvil om. Men med det nye direktivet fra HOK var hans stilling plutselig blitt usikker. Det så nærmest ut som om han selv og TK var sjaltet ut fordi direktivet bare omhandlet hva brigaden og sjefen for brigaden skulle foreta seg. Under henvisning til at brigadesjefen skulle søke særskilt forholdsordre fra norske myndigheter gjennom sjefen Hæren, stilte han spørsmål om dette skulle forstås ordrett, «eller om sjefen for Brigaden fortsatt skal være under kommando av Tysklandskommandoens sjef, hvem han jo forøvrig i enhver henseende er underlagt, unntatt i rene okkupasjonsoppgaver». Han viste også til - kanskje noe syrlig - at som i sin tid innmeldt til HOK, hadde hele brigaden med unntak av oppklaringseskadronen vårt forlagt nord for Kielerkanalen siden i mars 1950. Det måtte dessuten være opp til sjefen i området å avgjøre om (og i tilfelle når) sistnevnte avdeling som særskilt oppklaringsorgan, skulle trekkes over på kanalens nordside. Nå var det nødvendig å bli meddelt:

«a. om det er meningen at Tysklandskommandoens sjef i tilfelle skal ha noen operativ oppgave her nede under det alternativ som er berørt i FD's punkt 3, eller om han (med stab) skal forføye seg tilbake til Norge,
b. hvor TK's sjef med stab eventuelt skal melde seg i tilfelle de skal reise hjem.

Hvor er eksempelvis TK's sjef mobiliseringsdisponert?»

Nå var det ikke riktig at TK-sjefen var sjaltet helt ut. Direktivet sa at også han skulle være med i planleggingen, men riktignok ikke hva hans oppdrag ellers skulle være i en krigssituasjon. Forholdet illustrerer hvilken usikkerhet som rådet, og at man såvel på politisk som militært hold måtte lete seg frem til tilfredsstillende løsninger på nye og vanskelige problemer. I tilfelle brigaden skulle trekkes hjem til Norge før utbruddet av fiendtlighetene, mente Dahl at HOK måtte utarbeide planene for transporten fra Danmark, herunder anskaffelse av tonnasje. Hvis evakueringen skjedde etter at krigsstilstand var inntrått, foreslo han Esbjerg som innlastingshavn. I tillegg til en eventuell evakuering av de militære avdelingene kom de norske familiene i Tyskland. (Se kapitlet om Familiene.)

Fra okkupasjon til kampoppdrag

Den første forsvarsplan

Kartskisse. Den første forsvarsplan. Tegn: Th Bergersen

Brig 501s rapport vedrørende rekognoseringen av broene over Kielerkanalen med sikte på sprengning, forelå 15juli 1950. Brigaden understreket at ytterligere detaljrekognoseringer måtte foretas fordi brokarene til samtlige broer var skjermet med høye gjerder, og at jernbanebroene dessuten hadde sine innhegninger. De som gjennomførte rekognoseringen hadde bare kommet til der hvor det var vanlig ferdsel.

Uten å avvente svaret på sin henvendelse til sjefen for Hæren, ga Dahl ordre til sjefen for Brig 501 om å utarbeide en plan for forsvaret av sin del av fronten langs Kielerkanalen. Oppdraget inneholdt teiggrensen mellom DDK og brigaden i detalj, nemlig Itzehoe (dansk inkl) - kanalsvingen ved Wendbüttel (vei- og jernbanebro dansk ansvar) - Suderstapel -Winnert Ostenfeld - Kollund jernbanebanesving. (Se skisse.) Brigaden skulle gi forslag til anvendelse av oppklaringseskadronen med særlig vekt på østre del av området, utgangsstillinger for brigadens øvrige avdelinger med angivelse av teiggrenser og brigadens kommandoplass, samt forberedelser for sprengning av samtlige broer over Kielerkanalen og anvendelse av passive hindringsmidler i store trekk. Planen skulle være ferdig til 15 august og ikke omtales til flere offiserer enn høyst nødvendig for arbeidets utførelse. Hemmelighold var imperativt!

Allerede 8 august hadde brigaden ferdig et første utkast til en forsvarsplan. Kielerkanalen var rekognosert, men det ble igjen presisert at detaljrekognosering måtte til så snart hovedpunktene i planen var godkjent av TK. Dette var spesielt nødvendig når det gjaldt sprengningsforberedelsene. Som grunnlag for planen var det bl a foretatt vurderinger av det fiendtlige angreps form og karakter, fiendtlige fremrykningsmuligheter, egne forsvarsmuligheter og forberedelser som ble ansett nødvendige, herunder spørsmål i forbindelse med forsyningstjenesten (som etter hvert ble en stor og vanskelig sak). Med den ca 60 km brede fronten som brigaden hadde fått å forsvare, var man kommet til at styrken ikke strakk til for å forsvare alle sannsynlige oversettingssteder. Det var dessuten relativt få steder hvor forsvarsstillinger med fordel kunne besettes fremme ved kanalen. Brigaden mente derfor at selve kanalen burde forsvares med mindre styrker med automatvåpen i nedgravde, flankerende stillinger. Ved de mest sansynlige oversettingssteder burde likeledes panservernkanoner graves ned i flankerende stillinger.

Bataljonene ble foreslått gruppert sentralt på 2-5 km avstand fra kanalen for å kunne settes inn mot det/de oversettingssted(er) som ville være mest truet. Derved ville man unngå en «linjær» gruppering av de enkelte avdelinger. Fordi stillingene ved kanalen åpenbart kunne omgås ved luftlandsettinger og/eller landstigning mot Eckernförde, hadde brigaden også funnet det riktig å peke på mulige bakre forsvarsstillinger. Her hadde man festet seg ved områdene Windebyer Noor - Grosse Breite og Friedrichsberg (Schleswig) - Dannewerk -Grosse Rheide - Friedrichstadt. Hovedtrekkene i planen var for øvrig å:

Legge hovedtyngden av forsvaret langs veien Neumünster Rendsburg - Schleswig og veien Kiel - Eckernförde samt de eksisterende fergesteder over kanalen innen brigadens teig
Basere forsvaret på kraftige motstandsreder av minst kompanis størrelse
Gruppere brigaden med to infanteribataljoner i forreste linje og en infanteribataljon i reserve
Dele artilleriregimentet og legge en artilleribataljon (batten) under hver av de fremste infanteribataljoner
Sikre brigadens front samt oppklare med oppklaringseskadronen på sydsiden av kanalen mot Lübeck
Støtte forsvaret ved miner og sperringer, samt ved å sprenge så vel broer over kanalen som broer på sydsiden av kanalen som vil sinke fiendens fremrykning.

Teiggrensen mellom de fremste bataljonene skulle være linjen Schülldorf - Duvenstedt -Busdorf.

Kartutsnitt over det historiske Danevirke

Bn 1 var fremre høyre bataljon, Bn 3 fremre venstre bataljon.

Reserven (Bn 2) skulle plasseres når Schleswig Land for samtidig å dekke flyplassen. Bataljonen skulle være forberedt på innsetting i begge fremre bataljoners områder langs veiene Schleswig - Rendsburg og Schleswig - Kiel.
Oppklaringseskadronen skulle oppklare langs veiene over Bad Segeberg mot Lübeck og over Kiel - Plön mot Lübeck. Eskadronen skulle uten vesentlig kamp trekke seg bak Kielerkanalen og deretter oppklare og sikre kyststrekningen Kiel - Eckernförde - Kappeln - Schleswig.
Ingeniørkompaniet skulle sprenge alle broer over kanalen, de viktigste broer syd for kanalen (også tverrgående) og alle ferger på kanalen. I tillegg kom minelegging av de sannsynligste overgangssteder med såvel antitank- som antipersonellminer.
Brigadens kommandoplass skulle være i skogen syd Kropp.
Administrativt område (AO) skulle opprettes i skogen ca 6 km sydvest for Flensburg («Forst Handewitt»).

Brig 501 hadde altså på meget kort tid utarbeidet en plan for løsning av det oppdraget TK-sjefen hadde gitt 21 juli om et «kanalforsvar». Under de rådende forhold var det utvilsomt en fornuftig plan brigaden hadde kommet frem til. Men angriperens overlegenhet i luften og den fullstendige mangel på luftvern ville gjort det særdeles vanskelig å forflytte seg og manøvrere i det åpne og flate terrenget. Særlig hvis angriperen først klarte å komme over kanalen med pansrede og motoriserte avdelinger, ville den lette og mangelfullt utstyrte norske brigaden raskt ha risikert å bli utmanøvrert. For øvrig var det kun en «papirplan» brigadestaben i første omgang hadde utarbeidet. Det gjensto detaljerte rekognoseringer og omfattende, praktiske forberedelser, informasjon til de berørte avdelingssjefer, og - ikke minst - nødvendig trening på utførelsen, for brigaden ville være i stand til å gjennomføre planen på en tilfredsstillende måte. Den helt avgjørende svakheten var imidlertid at det på dette tidspunkt ikke fantes hverken miner eller sprengstoff for de meget omfattende sperretiltakene som var skissert, eller opplegg av andre krigsmessige forsyninger.

Ny forholdsordre

Det er tydelig at man også hjemme nå fant det presserende å finne en best mulig løsning på forsvarsproblemene i Schleswig-Holstein. I slutten av juli 1950 var general Hansteen i Tyskland for å konferere med Dahl. Deretter drøftet han forsvaret av området både med sjefen for den danske generalkommando, generalløytnant E Gørtz, og stabssjefen for den britiske Chiefs of Staff Committee. Resultatet av disse drøftelser og overlegninger med myndighetene hjemme, munnet ut i en ny forholdsordre til Dahl av 2 september 1950, konsipert av Hansteen selv. Innholdet i denne ordren var en videreutvikling av direktivet av 11 juli hvor okkupasjonsrolle og tilbaketrekning var sterkt poengtert. I den nye ordren gikk hovedbudskapet utpå at det skulle kjempes! Likeledes var TK-sjefens plass og oppdrag denne gangen klart definert. Han skulle forberede og i tilfelle fiendtlig angrep, lede «en sydfor Danmark opererende styrke».

I tillegg til den norske brigaden og DDK, kunne - ifølge Hansteen det britiske oppklaringsregimentet påregnes å komme under kommando av TK-sjefen. Ved krigsutbrudd ville han likeledes - etter mobilisering - få tildelt et dansk luftvernbatteri med 8 stk 40 mm kanoner. (21 oktober ble imidlertid Dahl muntlig orientert av danskene om at de på daværende tidspunkt, likevel ikke kunne gi tilsagn om et slikt luftvernbatteri.)
Det de lokale, militære sjefer hadde planlagt og forberedt på egen hånd, var nå blitt et offisielt oppdrag!
Hvis linjen langs Kielerkanalen måtte oppgis, skulle:
«fienden oppholdes under sin videre fremrykning opp gjennom Sønder-Jylland formentlig med mer markerte faser i høyde med Schleswig og i høyde med Flensburg.

Hensikten med denne operasjon som skal forberedes er i første rekke å skaffe den danske krigsmakt i Jylland tid til å mobilisere uten å bli direkte forstyrret av en hurtig fiendtlig framrykning gjennom Sønder-Jylland,
Den tid som behøves anslås til 3 dager. Utover dette vil det være en oppgave å oppholde fienden så lenge som mulig uten selv å bli tilintetgjort.»

TK-sjefen skulle under slike operasjoner stå under kommando av den danske øverstkommanderende i Sønder-Jylland (Vestre landsdelskommando (VLK) i Aarhus), og måtte «være forberedt på å tillempe sine planer etter eventuelle direktiver fra den danske sjef for best mulig koordinering med disponeringen av de danske styrker bakenfor».

Overfor de praktiske kjensgjerninger - det var tross alt tysk-dansk territorium som skulle forsvares - hadde altså statsråd Hauge måttet godta det han tidligere hadde vært så imot, nemlig å stille den norske kontingenten under dansk kommando i krig. (Senere gikk begge ledd inn i NATOs kommandokjede.)

TK-sjefen kunne i henhold til forholdsordren, tre i forbindelse med Rhinarméen vedrørende den del av forsyningstjenesten som britene måtte være behjelpelig med. Det samme gjaldt forberedelsene og utførelsen av sperrearbeidet. Til sist minnet Hansteen om at Dahl snarest skulle melde inn de strengt nødvendige behov for sambandsmidler og eventuell annen forsterkning av TK-staben for å kunne utøve en «nødtørftig» operativ ledelse. Spørsmålet var også om BAOR burde og kunne yte assistanse på dette punkt.
Det er interessant å merke seg at oppdraget i denne forholdsordren kom før man både på alliert og norsk side hadde fattet noen formelle, politiske vedtak om opprettelse av den allierte dekningsstyrken i Schleswig-Holstein! (Se senere.) I slagskyggen av Koreakrigen hastet det med avgjørelser! Men realismen i det nye oppdraget var fortsatt høyst diskutabel. Styrkeforholdet i området var uendret!

Uklarheter

Bortsett fra alvoret i - og alle de praktiske problemene i forbindelse med iverksettingen av det nye oppdraget - var forholdsordren klar så langt. Men så kom det også denne gangen tilleggsbestemmelser om at Dahl samtidig skulle søke særskilt forholdsordre fra norske myndigheter gjennom sjefen for Hæren, og at offensive operasjoner - bortsett fra nødvendig oppklaring og sikring syd for Kielerkanalen (jfr Dahls tidligere kommentarer til dette) -«ikke skulle utføres uten særskilt innhentet tillatelse fra norske myndigheter».

Dahl reagerte igjen kjapt på det han mente også var uklart i den nye forholdsordren, og stilte 5 september skriftlig følgende spørsmål:
«Selv om han operativt var underlagt dansk sjef, skulle han likevel i alle tilfelle søke særskilt forholdsordre fra sjefen for Hæren? Om den danske sjef ønsket å innlede en offensiv et eller annet sted i Sønder-Jylland, skulle han da nekte å delta i denne med mindre han hadde fått tillatelse til det fra norske myndigheter?»

Betingelsene som utvilsomt var politisk bestemt (jfr ordvalget i FDs forrige direktiv av 11 juli), ville være svært vanskelige å etterleve ved et overraskende angrep med mekaniserte styrker. Dahls overordnede, danske sjef ville dessuten komme i en kinkig situasjon med usikkerheten om den norske styrkens tilgjengelighet og lojalitet i alle situasjoner. Det er ikke funnet noe skriftlig svar på Dahls spørsmål. Det må derfor anses som sannsynlig at saken er avklart muntlig mellom Hansteen og Dahl, og løst på en tilfredsstillende måte. Mange spørsmål ble dessuten drøftet og ordnet muntlig mellom Dahl og daværende sjef for VLK, generalmajor T K Thygesen.

I sitt brev til Hansteen meddelte Dahl forøvrig at han hadde diskutert spørsmålet om sperremidler (miner) og sambandsmidler med stabssjefen ved BAOR. Det forelå imidlertid intet svar, og det kunne kanskje være hensiktsmessig at sjefen for Hæren tok saken opp ved ankomsten til de britiske høstmanøvrer?

Britenes reaksjon var altså skuffende også på dette området. Fra HOKs side hadde man dog regnet med at de ville legge opp de nødvendige beholdninger som brigaden trengte for sitt britiske utstyr. Sjefen for Hæren ba derfor den norske representant i NATOs Army Advisory Committee i London, oberst A F Munthe, om å undersøke dette forholdet nærmere. (Se Holtermannperioden.)

Kart over Kielerkanalens vestre utløp ved Brunsbüttel

Britisk planlegging

Parallelt med beredskapsforberedelsene i Schleswig-Holstein, drev britene sin egen planlegging. Av strengt hemmelige, britiske dokumenter fremgår det at den britiske sjefsnemnda («Chiefs of Staff Committee») 19 juni 1950 approberte en plan fra de britiske sjefene i Tyskland om å ødelegge sluseportene i Kielerkanalen ved Brunsbüttel mot Nordsjøen. Meningen var at den britiske marinen skulle utføre dette arbeidet dekket av en britisk infanteriavdeling (som senere ble skiftet ut med en dansk infanteribataljon). Siden det å hindre fiendtlige flåtestyrker fra å benytte kanalen, først og fremst var i marinens interesse, ønsket nemlig den britiske sjefsnemnda at Storbritannia fortsatt skulle beholde ansvaret for utførelsen av disse ødeleggelsene, selv om de lå innenfor området generalmajor Dahl med de dansk/norske styrker hadde fått ansvaret for.

Samtidig som det ble bedt om godkjennelse fra sjefen for landstridskreftene i Sønder - Jylland om dette, uttalte den britiske sjefsnemda at ingen detaljer i planen skulle meddeles de allierte inntil like før sprengningskommandoene ankom, «when some notification to the local Commander would obviously be necessary». Her skulle informasjonen baseres på «need to know basis»! Den samme sjefsnemnda var i tillegg meget opptatt av at den dansknorske planleggingen inkluderte planer for omfattende sprengning av samtlige 6 vei-og jernbanebroer over Kielerkanalen.

Av memorandumet fremgikk også den oppsiktsvekkende opplysning at disse broene så sent som i 1949 hadde vært forberedt til sprengning, men at ladningene nå (ett år senere) var fjernet og ikke tilgjengelige. Heller ikke eksisterte det noen sprengningsplaner lenger! Her kan det bare konstateres at britene hadde gjort en grundig, men kanskje lite fremsynt jobb. Selv om det fjernede sprengningsmateriellet kan ha vært av tvilsom kvalitet, kunne man om ikke annet ha beholdt planene. Nå var det altså fra britisk side ønskelig at dansker og nordmenn skulle starte planleggingen helt fra nytt av igjen.

Den allierte dekningsstyrken

Beslutningen tas

Hvordan gikk det så med den formelle godkjenning av et fremskutt forsvar i tilknytning til Kielerkanalen, og med dekningsstyrken i SchleswigHolstein? Dette var jo kanskje den vanskeligste og mest radikale omstilling man på politisk hold måtte forholde seg til på dette tidspunkt - ikke bare i Norge, men også i NATO-sammenheng.
Høsten 1950 vedtok NATO-alliansen i sin langsiktige forsvarsplanlegging - under forutsetning av tyske styrkebidrag - å ha Elben som fremskutt forsvarslinje. Samtidig gikk man - til stor lettelse for dansker og nordmenn - inn for å etablere et fremskutt forsvar i tilknytning til Kielerkanalen. Dette var i høyeste grad politiske vedtak som på dette tidspunkt hadde lite rotfeste i militære realiteter, hvis man da ikke trakk inn det amerikanske atomvåpenhegemoniet.
Parallelt med disse drøftelsene på alliert side, lyktes det statsråd Hauge her hjemme å få den nødvendige politiske godkjenning innen regjering og storting for norsk deltakelse i dette fremskutte forsvaret av den danske sørgrensen. Stortinget ble således orientert om utviklingen den 20 og 23 september 1950. Som svar på et spørsmål fra representanten Syver T Messel (V) under møtet 20 september om ikke våre brigader - forsvarsmessig sett -heller burde utdannes her hjemme når vestmaktene nå opphevet krigstilstanden med Tyskland, svarte statsråd Hauge bl a:
«Etter mitt skjønn vil det være riktig og uunngåelig at Norge innstiller seg på å delta med en brigade i okkupasjonen av Tyskland en tid fremover. For det første er oppgaven der nede som vi skal løse, ikke løst ennå, og for det annet skal vi være klar over at brigaden der den er, kan spille en verdifull rolle også i den felles planlegging som vi har innen A- pakten»

Her hadde nok statsråd Hauge i tankene det som var i emning, nemlig et felles NATO kommandosystem med stående styrker i fred, og som de allierte styrkene i Schleswig-Holstein senere skulle bli en del av. På et forsvarsministermøte i Nordregionen i september, ble det så formelt oppnådd enighet om å opprette den allierte dekningsstyrken -ADS - eller «The South Jutland Land Covering Force» (SJLCF) som den ble hetende på NATOspråket, bestående av de eksisterende styrkene i området - Tysklandsbrigaden, Det danske kommando og det britiske oppklaringsregimentet, 15/ 19 Hussars, - tilsammen ca 6500 mann (fra 1952 ca 6900 mann). I krig skulle styrken som tidligere avtalt være under direkte ledelse av TK-sjefen, som igjen var underlagt Vestre landsdelskommando i Aarhus. En alvorlig avgjørelse på politisk hold, og en vanskelig oppgave å løse for en styrke som både var for liten, og som manglet det meste for effektivt å kunne løse den pålagte oppgave!

Planene ble formelt godkjent av NATOs øverste organer senere på året, av det norske storting først i mars 1951. (Innst S nr 40- 1951. Se Holtermannperioden.)

Forsterkningene som uteble. Justering av organisasjonen

Det var utvilsomt klart for de fleste, både på politisk og militært hold, at den nyopprettede dekningsstyrken i Schleswig-Holstein burde økes. Siden Norge allerede ydet det største bidraget, var det på norsk side ingen vilje til å utvide den norske andelen. Fordi man sto så utsatt til, og vanskelig ville kunne bringe styrkene hjem etter at eventuelle stridigheter hadde brutt ut, burde det norske bidraget - etter manges mening - tvert imot ikke være for stort. Man ønsket tross alt ikke å risikere for mange norske liv utenfor landets grenser.

Det mest naturlige ville vært om danskene hadde økt sitt bidrag, men her hadde man både innenrikspolitiske og rent praktiske, militære problemer å stri med. Danmark fremsto ikke akkurat som den ivrigste NATO-partneren, og var - når man ser bort fra Luxemburg - det medlemsland som ytte relativt minst til sitt forsvar. Men uansett hvem som burde ha gjort hva - det var den norske sjefen for ADS som ville få problemene lagt i fanget hvis noe skulle skje. Med Koreakrigen rasende på sitt verste etter kinesernes inngripen i november 1950, og så utsatt som den norske kontingenten sto i den østligste delen av Schleswig-Holstein, midt i den mest sannsynlige fremrykningsaksen for et eventuelt sovjetrussisk angrep mot Kielerkanalen, hadde det kanskje ikke vært så unaturlig om man i det minste hadde vurdert Tysklandskontingentens størrelse og organisasjon på nytt i lyset av det nye oppdraget. Til tross for at teksten i Inst St nr 40 ikke eksplisitt var til hinder for det, er det imidlertid ikke registrert at slike vurderinger ble foretatt. Etter de innledende, forgjeves forsøkene fra oberst Hauge og generalene Helset og Hansteen for å få til en bedre arrondering av det norske bidraget, kan det synes som man på militær side hadde resignert - det hadde ingen hensikt å foreslå noen utvidelse av styrken. Eller unnlot man ganske enkelt å gjøre det fordi det egentlig hadde liten betydning så lenge britiske og danske forsterkninger uteble? I alle tilfelle var det den opprinnelige ramme Hansteen holdt seg til da han 16 september 1950 fremmet forslag til endringer i brigadens sammensetning med følgende begrunnelser:

«a. Av hensyn til brigaden som operativ enhet sett sammen med danske og britiske oppsetninger.
b. Av hensyn til å nå fram til en harmonisk oppsetning av det antall brigader for mob som det er foreslått vi skal nå fram til pr 1/1-53, og i overensstemmelse med det utdannelsesprogram som er lagt for beredskapsperioden fram til 31/12-1952.
Begge disse hensyn tilsier at artillerioppsetningene ved brigaden må styrkes. HOK foreslår at både panservern- og luftvernartillerioppsetninger skal inngå i brigaden.

For å få plass til disse artillerioppsetninger må brigaden settes opp med bare 2 infbatj.er (disse dog noe større enn infbatj ved nuværende brigader, se senere) og sykkel/ski esk sløyfes. Herved fåes en for samtreningen brukbar oppsetning.»

Han opplyste videre at HOK hadde kommet til at motoriserte oppklaringseskadroner ikke skulle inngå i de fremtidige kombinerte regimenter, men erstattes av sykkel/ski-eskadroner. Mobiliseringsbehovet for stridsvognsmannskaper ville, ifølge Hansteens forslag, bli dekket gjennom utdanningen av stridsvogntroppene ved flyplassene rundt i landet. Dermed var det ikke lenger noen grunn til at avdelinger av Hærens lette tropper skulle inngå i Tysklandskontingenten. (Det lave ambisjonsnivået for stridsvogner, skyldtes utvilsomt at general Sir Andrew Thorne (som nettopp i årene 1950-1951 utarbeidet et forslag til fremtidig organisasjon for den norske hår), i likhet med den tyske øverstkommanderende i Norge under krigen, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, mente at stridsvogner var lite egnet i norsk terreng.)

Det var altså mobiliseringoppsetningene i Norge, ikke stridsevnen i Schleswig-Holstein, som veide tyngst i vektskalen når det gjaldt sammensetningen av de påfølgende Tysklandsbrigader. Riktignok kunne man som Hansteen forutsatte under fredsforhold - nå se den norske kontingenten i sammenheng med de øvrige styrker som inngikk i ADS. Behovet for oppklaringsstyrker syntes godt dekket av 15/19 Hussars og danskenes oppklaringseskadron i DDK, mens den danske infanteribataljonen tilsynelatende kunne gli inn som det tredje manøverelementet, og kompensere for bortfallet av den norske bataljonen. Under forutsetning av at ADS kunne operere som en samlet, operativ enhet - her var kommandoapparatet og sambandsmidlene nokså avgjørende - så dette tilforlatelig ut. Slik kunne det også virke under de 3 siste brigadeøvingene som ble gjennomført i Schleswig-Holstein. Men det er da viktig å ha i erindring at disse manøvrene bare foregikk i en begrenset del av det totale ansvarsområdet til ADS. len «virkelig situasjon» hvor hele området langs den ca 100 km lange Kielerkanalen skulle dekkes, ville en koordinert og samlet opptreden av den norske brigaden og DDK, neppe være mulig. (Bedre ville det være mellom brigaden og det britiske oppklaringsregimentet som hadde felles teig.) De resterende Tysklandsbrigader måtte således være forberedt på i krig, kun å disponere 2 manøverelementer! Etter innføringen av panservern- og luftvernbatterier, var det utvilsomt likevel stridsvogner som var det største savnet i Tysklandsbrigadenes organisasjon - som i ADS i sin helhet.

Sambandsmidlene lot for øvrig vente på seg. I tillegg ble det ganske raskt foretatt nye justeringer av organisasjonen som igjen svekket balansen.

Styrking av TK-staben

For å kunne lede den allierte dekningsstyrken på en tilfredstillende måte, hadde TK-sjefen behov for et operativt kommandoapparat med tilstrekkelig bemanning, sambandsmidler og utstyr for øvrig. Den eksisterende TKstab hadde ingen slik kapasitet. Ikke minst på forsyningssiden, hvor problemene ble helt sentrale i det videre arbeid med forberedelsene av et forsvar i Schleswig-Holstein, var det nødvendig med en forsterkning. Skulle det bli noe mer enn planer på papiret, måtte det dessuten anskaffes og legges opp krigsforsyninger av alle slag. Nå fantes det ingenting. TK hadde ved flere anledninger, bl a i skriv av 14 april og 13 juni 1950, anmodet HOK om å bli forsterket med en forsyningsstab, en såkalt «Q-branch». Denne anmodningen ble, som vi skal se, ikke tatt tilfølge. I sitt brev av 5 september kom imidlertid Dahl - som svar pa Hansteens utspill - også inn på spørsmålet om den «nødtørftige» styrking av TK-staben. Det endelige forslaget ville bli sendt i løpet av måneden, men antydningsvis kunne han tenke seg:

Et G (generalstabs)-kontor med i major og 2 kapteiner eller løytnanter
Et forsyningskontor med 1 major og 2-3 offiserer
En artillerisjef
En ingeniørsjef (som også kunne være distriktsingeniør)
En a to danske liaisonoffiserer
En a to britiske liaisonoffiserer.

TK ville for øvrig undersøke om brigaden hadde befal som ikke hørte hjemme der ved mobilisering, og om noen av disse kunne brukes ved den operative TK-staben. Et beskjedent ønske! Men også fremsatt i en periode med stor mangel på kvalifisert stabspersonell. Men vi ser her spiren til den utvikling som førte til en to-deling av TK-staben i en operativ del som skulle lede operasjonene i Schleswig - Holstein i tilfelle krig, senere benevnt 6. divisjonskommando, og det stasjonære elementet som fortsatt skulle ivareta de administrative og utdanningsmessige sider av virksomheten.

Vaktholdet

Selv om utbruddet av Koreakrigen førte til økt internasjonal spenning og utløste vestlige beredskapstiltak, var dette neppe noe som bekymret «Ola» soldat altfor mye. I hvertfall måtte generalmajor Dahl ta et kraftig oppgjør med det slette vaktholdet utenfor sin bolig i Tyskland. Med utgangspunkt i meldingene om at nordkoreanske soldater opptrådte i amerikanske uniformer, og på bakgrunn av egne erfaringer fra Nord-Norge i 1940, hvor norske avdelinger ble overrasket og nedkjempet som følge av sviktende vakthold og hvor tyske soldater ble tatt til fange i norske uniformer, stilte han i TK-ordre nr 14/1950 spørsmål om de norske soldater man hadde utdannet, var aktpågivende og våkne nok. Bakgrunnen for saken var at mens han var bortreist en ukes tid, hadde de norske vaktene foretatt hærverk på det nye skilderhuset. Foruten å skrive/skjære sine navn inn i treverket, hadde de spikret et parkeringsskilt fast på huset uten at det inspiserende befal hadde reagert. «Slikt søvnig befal har vi lite bruk for i den norske hær. De har sviktet vår tillit», uttalte han og ba hver enkelt kar tenke over saken samtidig som han instruerte hvordan en vaktpost burde opptre.

Generalens skarpe reaksjon fikk imidlertid uante følger. Den nye brigaden, Brig 502, fulgte nemlig lojalt opp og gjennomførte etter ankomsten til Tyskland et så strikt vakthold at britisk personell fikk problemer med å komme inn i kasernene i Schleswig.

Sjefen for Hamburg District, generalmajor O'Carrol Scott, måtte personlig ta saken opp med sjefen for Brig 502, oberst Bjørn Christophersen, i brev av 24 oktober 1950. Han berømmet den norske sikkerhetsholdningen, men mente at det måtte finnes ordninger som tillot det fåtallige britiske personell å slippe inn uten at de hver gang ble "subjected to long and irksome delays". Instruksene ble endret etter dette, bl a slik at engelsktalende MP ble plassert i vakten i rushtiden.

Tilbake