Tidsperiode Christophersen

6. divisjonskommando tar form

Staben

Sammen med generalmajor Bjørn Olafsøn Christophersen kom også endel nytt personell for å bemanne den nye operative del av staben - 6.divisjonskommando. Oberstløytnant Carl Ruge som tidligere hadde vært stabssjef i Brig 492 og sjef feltartilleribataljonen Brig 512, kom nedover som stabssjef, mens majorene Arne Brandsæter og Thorvald Randers skulle være henholdsvis assisterende G-3 (operasjonsoffiser) og assisterende G-4 (forsyningsoffiser). Oberstløytnant Rolf Nerem fortsatte som stabssjef for den administrative delen av TK-staben. Men personelltilskuddet var fremdeles ikke tilstrekkelig for å dekke behovet, og spørsmålet om videre oppbygging av den operative staben og kvarterkommandoen/TK ble raskt tatt opp med HOK.

Generalmajor Bjørn Olafsøn Christophersen var ved sin tiltredelse som TK-sjef I mai 1952, den av kommandosjefene som var best kjent med forholdene i Schleswig-Holstein på forhånd. Foruten å ha vært sjef for Brig 502, hadde han også tjenestegjort som eldste stridsdommer ved Brig 512 under øving «SKANDlA II». Nå kom han fra stillingen som direktør ved Forsvarets høgskole.
Foto: J A Syversen

Etter hvert tilfløt det da også noe mer personell fra Norge. HOK anmodet dessuten 27 juni 1952 NATO-hovedkvarteret i Oslo (AFNE), om at det fra dansk side måtte ytes støtte til den operative delen av TK frem til mai 1953 med 2 danske kapteiner/løytnanter, foruten hjelp fra ingeniørkompanisjefen i DDK i samme tidsrom. I tillegg ble det frem til november 1952 anmodet om 5 danske korporaler til stabstroppen ved TK og et redusert dansk sambandskompani på 93 mann, komplett med kjøretøyer, radioer og utstyr. Den 10 juli ble dette bekreftet fra DDK. Med unntak under den store øvingen «SKANDIA III»/MAIN BRACE» i september 1952, kom det imidlertid ingen dansk sambandsavdeling til TK. En slik tildeling skulle først finne sted ved beordring av beredskapsgraden «Simple Alert», het det. I februar 1953 besto 6. divs stab av foruten sjef med adjutant, kapt K Chr Hassel av følgende norske offiserer:

Knyttet til staben var dessuten:

Peronell ved ADS-staben 1952–1953. I fronten generalmajor B Christophersen, oberst A Storch og oberstløytnant R Nerem. Oberstløytnant C Ruge til venstre bak generalen.
Foto: FMU

Den britiske major G A Wilson-Brown var fortsatt liaisonoffiser ved TK/ ADS-staben, og britenes oberstløytnant Robert Thomson var fortsatt den drivende kraft når det gjaldt det pågående arbeidet med ADS-planene. Danskene hadde tidligere vegret seg for å avgi offiserer til ADS-staben ved å vise til at de ikke hadde noen kvalifiserte for oppgaven. Da nå alle var klar over at norsk tilbaketrekning uvegerlig ville finne sted på vårparten 1953, ble det i tillegg til de tidligere nevnte 2 danske offiserer som gikk inn på operasjonssiden i staben, beordret en oberstløytnant - L M K Skern - som sjef for forsyningsstaben (G-4). Det var et naturlig valg ut fra danskenes forsyningsansvar for den samlede ADS. Videre beordret danskene kaptein F C Thomsen inn i ingeniørstaben. Det passet godt idet han hadde vært en av de tre danske ingeniøroffiserer som tidligere hadde deltatt i arbeidet med ødeleggelsesplanene.
Som divisjonskommando var selvsagt staben ennå ikke ferdig utbygd, men det var noe helt annet enn den «nødtørftige stab» generalmajorene Dahl og Holtermann tidligere hadde hatt til disposisjon.

Sambandsavdelingen

Hva var så status for sambandsavdelingen som FD allerede høsten 1950 hadde godkjent etablert til bruk ved 6. divisjon? Daværende kaptein, senere oberst II, Halvor Ketilsson, forteller:
«Ved tilbakekomsten til Norge i juli 1952 (etter kurs i USA) ble jeg beordret som sjef for et inntil da ikke opprettet sambandskompani ved 6. divisjon i Rendsburg. Avdelingen ble benevnt «Sambandskompaniet/6. divisjon». Jeg fikk samtidig kapteins grad. 1 august 1952 ble jeg sendt til Rendsburg for å undersøke nærmere hvilke oppgaver Sbkp/6. divisjon var tenkt å skulle løse. 6. divisjons stab hadde da vært på plass en tid i Eiderkasernen (Albuhera Barracks). I samtaler i Norge for avreise var det vanskelig å få tilstrekkelig oversikt over disse problemene.
I Rendsburg hadde jeg samtaler med divisjonssjefen, hans stabssjef, oberstløytnant Carl Ruge, og særlig med G-3, major Arne Brandsæter, som jeg kjente godt fra 1947.

Mitt nylig avsluttede kurs i USA og mine opplevelser i Tyskland i 1947 kom nå til nytte. Jeg fikk etter hvert en forestilling om hvordan en redusert 6. divisjon kunne komme til å fungere i Schleswig-Holstein med de avdelinger den skulle ha under sin kommando. - - -

Det var nødvendig med sikre forbindelser til HQ BAOR i München-Gladbach som sideordnet kommando, og dessuten til overordnet sjef som var sjefen for Vestre Landsdelskommando i Århus. (Som følge av den kalde krigen og overgangen fra okkupasjons- til sikringsstyrker, etablerte britene et nytt felles krigshovedkvarter for alle tre forsvarsgrener vest for Rhinen i München-Gladbach. FF merk.)

Det var ingen forbindelser utover de vanlige faste militære telefon- og fjernskriverlinjer til Hamburg Area, HQ AFNORTH, HOK, Danmark, BAORs fredshovedkvarter i Bad Oeyenhausen etc. »

Ketilsson fikk forståelsen av at det hele var kommet svært raskt i stand:
«Ingen hadde innkalt eller utdannet mannskaper og befal til et sambandskompani ved 6. divisjon. Det fantes heller ikke konkrete planer for hva slags materiell en slik avdeling skulle oppsettes med. Mitt inntrykk var at man tenkte å «tynne ut» i brigadens oppsetninger.»

Det er naturlig at kaptein Ketilsson ikke kjente til det lange forspillet. Siden FDs godkjennelse forelå høsten 1950, kan HOK ikke hadde gitt saken særlig prioritet til tross for den spente utenrikspolitiske situasjon. At generalløytnant Hansteen allerede i februar 195 1 orienterte sjefen for Forsvarsstaben om at man arbeidet med spørsmålet om å opprette en slik sambandsavdeling, viser bare hvor treg saksgangen var frem til sommeren 1952. En av årsakene var nok både materiellsituasjonen generelt, og at man i det lengste hadde håpet at britene kunne stille materiellet som trengtes. Spørsmålet ble bl a tatt opp så sent som under forhandlingene med War Office i april-mai 1952, vedrørende forlengelsen av oppholdet i Tyskland etter 1 mai 1952. Men da britenes evne var mer enn usikker, ga Hansteen 5 juni samme år, endelig klar ordre til generalinspektøren for Hærens samband og generalfelttøymesteren om at det nødvendige materiell skulle sendes til Tyskland. Det var ikke forsvarlig å la 6. divisjons stab i Tyskland stå uten materiell. «En er klar over at de materielltyper som det her er tale om også er i underskudd ved avdelingene i Norge, men Tysklandskontingentens prioritet har gjort det nødvendig å ta denne bestemmelse», het det i hasteskrivet fra HOK.
Materiellet som inngikk i krigsoppsetningsplanen for 6. divisjon av 24 april 1952, omfattet bl a 37 kjøretøyer (hvorav 6 stk 3-tons lastevogner var forutsatt å være spesialinnredede stabs- og sambandsvogner) og 9 radiostasjoner. Det ble understreket at hvis noen av materielltypene ikke fantes i beholdning, skulle det foretas nødvendig konvertering i andre brukbare typer. Av vedlikeholdsmessige årsaker var det nødvendig å sende britiske materielltyper hvis det var mulig. Generalfelttøymesteren ble pålagt ansvaret for å sende materiellet. Alt skulle være på plass ved TK så snart som mulig og senest innen 1 juli 1952!
Forvaltningssiden klarte imidlertid ikke å overholde den korte tidsfristen et klassisk eksempel på den lange avstanden det kan være mellom kommandomyndighetens oppdrag og forvaltningenes evne til å oppfylle dem. På dette tidspunktet var i hvertfall ansvarsforholdene klare: Sjefen for Hæren hadde det forvaltningsmessige ansvar innen Hæren. Han hadde gitt en klar prioritering - som ikke ble fulgt opp! Årsakene kan ha vært mange. Mest sannsynlig er det vel at den type materiell det her var tale om, nemlig spesialinnredede stabs- og sambandskjøretøyer, var mangelvare. Materiellet som eventuelt ankom over våpenhjelpen var jo amerikansk, mens det var ønskelig med britiske kjøretøyer i Tyskland. Dessuten var det akkurat på dette tidspunkt sterk konkurranse med forberedelsene til «Øvelse HØST». Både personell- og materiellressursene var nok strukket svært langt.
I alle tilfeller var nok dette en av årsakene til at HOK 27 juni anmodet om dansk personell-og sambandsstøtte til ADS. For på toppen av de materiellmessige problemer, kom mangelen på utdannet sambandspersonell. Det var nemlig først utpå våren 1952 at HOK hadde kalt inn ekstra mannskaper til sambandsavdelingen/6. divisjon.
Ifølge Ketilsson ble det så utpå høsten 1952 pa jørstadmoen, plukket ut ca 120 korporaler/menige av disse til tjeneste i Tyskland. Personellet hadde imidlertid fått utdanning beregnet for de stasjonære norske distriktssambandsavdelinger, og hadde således ingen opplæring i mobilt samband, slik det var forutsatt innen brigader og divisjoner. Også 10-12 befal ble tilbeordrer avdelingen. Samtlige av disse hadde høy kompetanse innen svært varierende tjenesteområder, forteller Ketilsson. Personellet ble organisert i et kompani bestående av 7 tropper: En administrasjonsavdeling, en radiotropp, en linjetropp, en sambandskontor/chiffertropp, en transporttropp (inkl motorordonanser), en mindre avdeling med tilbeordret alliert personell, samt en avdeling for betjening av det stasjonære samband for TK.
Kompaniet kom til Rendsburg i november 1952, og da kun med personlig utstyr og personlige våpen. Hansteens ordre om materielltildeling var ennå ikke effektuert! På materiellsiden oppsto det derfor store problemer. Ifølge Ketilsson var sjefen for Brig 522, oberst Fougner, en sterk personlighet som ga inntrykk av at han «stilte seg uforstående til at han skulle avgi noe som helst til en «sammenrasket» divisjonskommando. Han holdt seg til sine oppdrag og instrukser».

Ketilsson forteller videre at man heller ikke fikk noen assistanse fra VLK i Århus, men at BAOR sendte en kommandovogn med et par større radiostasjoner med bemanning for etablering av samband til BAORs operative hovedkvarter. På grunn av språkproblemene ble det også ordnet slik at radiovogner med bemanning fra DDK og 15/19 Hussars ble attasjert 6. divisjon under øvinger. Fra Norge kom det etter noen uker vanlige feltkjøretøyer uten spesialutstyr, noe som ifølge Ketilsson gjorde avdelingens oppdrag for divisjonen nærmest håpløst:
«General Christophersen ga meg likevel klar beskjed om at han ville ha mobile kommunikasjoner. Han ville ikke være avhengig av «nærmeste telefonkiosk» når han skulle lede en eventuell strid innen Schleswig-Holstein. »

Generalmajor Cristophersen med det norske flagg etter firingen 16 april 1953. Staben 6. divisjon med stabssjefen, oberstløytnant Ruge foran fronten. De fire majorene er fra venstre: T Breimo, A Brandsæter, E Stub-Orve og E Støstad.
Foto: FMU

Etter påtrykk ble det etter hvert sendt ned en del radiostasjoner fra Norge (kanadiske 52-stasjoner) samt noen mindre stasjoner som var til liten nytte på grunn av operasjonsområdets utstrekning. Radiolinjemateriell og radiofjernskriverstasjoner som var blitt en selvfølge på divisjonsnivå, var ennå ikke tatt i bruk i det norske og danske forsvaret. Takket være godt samarbeid med baseverkstedet på Schleswig Land under ledelse av kaptein T Kleivane, ble den største lastevognen i brigaden bygget om til kommandovogn med operasjonsrom (beslaglagt fra artilleribataljonen til tross for sterke protester fra bataljonssjefen). Også andre kjøretøyer ble innredet til sambandsformål. Under hjemtransportene til Norge i april 1953, oppretter sambandskompaniet radiosamband til hver overnattingsleir samt til/fra M/F «Peter Wessel» under overfarten. Dette ble i følge Ketilsson, gjennomført uten problemer.

Dansk bekymring

Da det ble klart at den norske Tysklandskontingenten ville bli trukket hjem våren 1953, vokste bekymringen på militær side i Danmark. Hvordan skulle man få erstattet den norske delen av ADS? I et brev datert 23 desember 1952 fra VLK til COMLANDDENMARK (som samtidig var sjef for den danske hær), kom dette klart tilsyne. Etter først å ha pekt på nødvendigheten av tilstrekkelig tid for overlapping for en eventuell kommende ny alliert dekningsstyrke, ble det uttalt bl a følgende:
«Såfremt de berædskapsmessige opgaver, der nu påhviler JLFF, fortsat skal kunne løses, tåler styrken absolut ikke at blive reduceret, al den stund den a/le rede nu anses for at være for lille. Specielt er de ingeniørmæssige opgaver (sprængninger m m) af et sådant omfang, at de kun vanskeligt lader sig gennemføre med de i øjeblikket til rådighet værende styrker. En reduktion blot af ingeniørstyrken vil betyde, at en ny operatsonsplan må utarbejdes, ikke alene for JLCF, men også for JLF.»

Etter så å ha pekt på behovet for nye garnisonssteder helst nord for Kielerkanalen såfremt kontingenten ble forøket, uttalte VLK videre:
«Som ovenfor antydet vil en dækningsstyrke, der kun omfatter det nuværende danske kommando i Tyskland, være ganske utilstrækkelig til blot at sikre de ingeniørmæssige opgavers udførelse idet den f eks i givet fald vil kunne komme ud for, atfaldskærmsfolk og (eller) 5. kolonnefolk vil have besat broer mv inden den selv - i kamp med en sydfrafremrykkende angriber - når broer mv.
At man i så fald som allerede nævnt må skride til gennemgribende ændringer af de nuværende forsvarsplaner behøver næppe nærmere at motiveres. »

Dansk karikatur over manglende NATO-innsats

Med eller uten motivering - bortsett fra den begrensede økningen fra 1300 til 1700 mann som fant sted i 1952, forble det - nærmest ufattelig bare status quo ved Det danske kommando. Istedet ble det tautrekning mellom danske og allierte myndigheter for å finne en erstatning for den norske kontingenten. NATO ville ha Danmark til å øke DDK til en brigade på minst 3500 mann, mens danskene ville ha allierte styrker. På et møte i København 30 - 31 januar 1953 sa NATOs øverstkommanderende, general Ridgway, definitivt nei til allierte styrker, noe hans etterfølger, general Gruenther, bekreftet senere samme år, bl a med ordene «... allierte forsterkninger bør følge etter danske styrker, snarere enn omvendt».
Men til tross for engstelse på mange hold i Danmark, sto regjeringen Hedtoft fast! Blottleggingen av den danske grense i syd bekymret øyensynlig ikke tilstrekkelig hverken den danske regjering, Folketinget eller det politiske miljø for øvrig, til at det ble gjennomslag for å gjøre noe med saken! Sjefen for Nordkommandoen, admiral Brind, uttalte i denne forbindelse i slutten av april 1953 at tilbaketrekningen av den norske Tysklandskontingenten hadde hatt en ødeleggende virkning for den danske moral.

Avslutningsparaden

Den avsluttende parade for den norske Tysklandskontingent foregikk på flyplassen Schleswig Land 11 april 1953 kl 1200, med H K H kronprins Olav som mønstringsherre. Det var reist en ærestribune, og midt foran denne vaiet det norske splittflagget flankert av de britiske og danske flagg. Tyskiandskommandoens personell og brigadens avdelinger med sine faner, sto oppstilt i sin fineste puss. I tillegg til nordmennene deltok ett dansk og ett britisk æreskompani. 1. divisjons musikkorps fra Halden og 15/19 Hussars orkester var slått sammen til ett korps og spilte under seremonien. Ca 2000 tilskuere overvar høytidligheten.

H K H kronprins Olav inspiserer Brigverk/Brig 522 ved ankomsten til Schleswig Land 11 april 1953. Foto: G Næss

Av æresgjester kan følgende nevnes: Forsvarsminister Nils Langhelle, sjefen for The British Army of the Rhine, generalløytnant Sir Richard Gale, sjefen for Nordkommandoen, generalløytnant Sir Robert Mansergh, stedfortredende ministerpresident i Schleswig-Holsteins delstatsregjering, Waldemar Kraft, sjefen for Forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg, sjefen for Luftforsvaret, generalløytnant Finn Lambrechts, den norske minister i Bonn, Dag Bryn, sjefen for Vestre Landsdelskommando, generalmajor T K Thygesen, sjefen for Hamburg Area, brigader L G Holmes og sjefen for Det danske kommando, oberst A F J Storch. Land Commissioner i Schleswig-Holstein, brigader R V Hume representerte den britiske høykommissær i Tyskland. Amerikanske myndigheter var representert ved brigadegeneral J S Upham jr.

Avsluttningsparaden 11 april 1953. Bak H K H kronprins Olav og generalmajor Christophersen sees blant annet: GenerallØytnant 0 Berg, minister D Bryhn, forsvarsminister N Langhelle, generalløytnant Sir Richard Gale og generalløytnant Sir Robert Mansergh. Foto: J A Syversen

Høytidligheten ble innledet med parademarsj, mens kronprins Olav gikk frem for å motta avmelding fra generalmajor Christophersen. Etter å ha hilst avdelingene med «God dag soldater!» inspiserte kronprinsen stående i en jeep brigadens avdelinger. Under dette ble han fulgt av TK-sjefen og brigadesjefen. Etter inspeksjonen holdt kronprinsen en tale hvor han bi a takket befal og mannskaper, både dem som nå var tilstede og tidligere brigadepersonell for vel utført arbeide. Det hadde vært noe ganske nytt å ha norske soldater stasjonert i utlandet i fredstid, men erfaringene hadde vist at brigaden hadde forstått å løse sine oppgaver og at forholdet til sivilbefolkningen hadde vært godt. Han visste at det ikke alltid hadde vært noen lett oppgave i vanskelige tider og i fremmede omgivelser. Deretter takket han britene for utmerket hjelp og samarbeid, noe som hadde muliggjort det høye utdanningsnivået brigadene hadde nådd. Han takket likeledes de danske styrker og ikke minst de tusener av dansker som i sine hjem hadde tatt i mot norske permittenter (ca 15 000) i disse årene.
Etter at det gamle ønsket «Gud bevare Kongen og fedrelandet» var utbrakt, beordret TK-sjefen «Forbimarsj i parade». Defileringen ble innledet av brigadens sjef og stabssjef. Deretter kom TK-staben, de utenlandske æreskompanier, brigadestaben og brigadens avdelinger i tur og orden med sanitetsgruppen som siste enhet.

Avslutningsparaden på Schleswig Land 11 april 1953.
Foto: FMU

Daværende kaptein i luftvernbatteriet, senere generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet, deretter direktør for Sivilforsvaret, Tor R Bryntesen forteller en episode fra paraden:
«Under paraden kom en av avdelingene «haltende» forbi mønsterherrene. Årsaken til dette var at da avdelingssjefen kom til avdelingen etter å ha blitt orientert om bl a forbimarsjen utspant det seg følgende:
Avdelingssjefen: «Den tunge takten skal være på venstre ben.»
Et befal: «Hva betyr det?»
Avdelingssjefen: «Venstre ben settes i bakken med et trykk.»
Det fortelles at avdelingen gjorde seg bemerket under forbimarsjen.»

Som avslutning på den høytidlige begivenheten, ble det norske splittflagget firt til tonene av «Ja vi elsker» spilt av de to orkesterne.
Den tyske avisen Rendsburger Tagesblatt skrev et par dager senere at den kunne bekrefte at forholdet mellom de norske tropper og den tyske befolkningen hadde vært usedvanlig godt. Opptredenen til soldatene hadde vært helt igjennom korrekt, og avisen håpet at også nordmennene hadde fått med et inntrykk av at tyskerne hadde en plass å fylle i det store forbund av vesteuropeiske nasjoner, og at de ville sette alt inn på å bli verdige til det.
Det hadde i sannhet skjedd en stor utvikling fra den første brigaden - Brig 471 - satte foten på tysk jord i januar 1947 til den siste - Brig 522 - forlot Tyskland 6 år senere! Sjefen for Nordkommandoen, general Sir Robert Mansergh, var også fornøyd og skrev følgende til generalmajor Christophersen:
«Paraden på Schleswig-Land flyplass 11 april 1953 gjorde et meget sterkt inntrykk og bidro, hvis dette var mulig, til å øke det meget fordelaktige inntrykk som de norske tropper har gjort under sin tjenestegjøring i Schleswig-Holstein. Jeg gratulerer Dem og brigadesjefen, som kommanderte de paraderende avdelinger, med den fremragende innsatsen, og vil be Dem om å gjøre befal og soldater under Deres kommando merksam på hvilken høy standard som ble lagt for dagen ved denne anledningen.»

Representasjonsbesøk i Danmark

Etter dansk innbydelse ble det i dagene 13-15 april gjennomført et avskjeds-og representasjonsbesøk i Danmark av 70 befal og menige. Styrken under ledelse av daværende oberstløytnant Hans Nicolai Ebbing, møtte 13 april ved den danske grensestasjonen Krusaa, hvor generalmajor Christophersen inspiserte styrken kl 0700 om morgenen. Herfra gikk turen med danske busser til utpekte steder som hadde særlig tilknytning til dansk og norsk historie. Steder som Haderslev med danske soldatgraver fra 1940, Odense som var sentrum for fadderne for de norske permittenter og Roskilde med kongegravene, var blant stedene som ble besøkt, før styrken endte opp i København. Det ble lagt ned kranser på frihetsmonumenter og minnesmerker, og i Roskilde og København var det mottagelser i rådhusene. I København ble det også arrangert fest for nordmennene om kvelden. Den 14 april ble generalmajor Christophersen mottatt i audiens på Amalienborg slott av H M kong Fredrik IX. Kongen ba om at hans takk for det utmerkede samarbeidet som de norske avdelinger hadde hatt med Det danske kommando i Tyskland, måtte overbringes brigaden.
Under tilbaketuren til Tyskland ble minnesmerket over de skandinaviske frivillige ved Dybbøl bekranset.

Fra Brig 522s avskjedsbesøk i Danmark 13-15 april 1953. Til høyre gruppens leder, oberstløytnant H N Ebbing. Foto: FMU

«Minnestenen paa Dybbøl, reist paa Nordens Dag 1936, til Hæder for de nordiske Frivillige i de schleswigske Krige 1848-1850 og 1864.»

Danskene overtar

Ved en enkel seremoni i Rendsburg 16 april, nedla generalmajor Christophersen sin allierte kommando. Kl 1200 ble det norske flagget firt til tonene av «Ja, vi elsker» spilt av Bn 1s musikkorps. Det ble ikke foretatt noen formell kommandooverføring ved denne seremonien, men i praksis var sjefen for DDK, oberst A FJ Storch, blitt utnevnt til også å være sjef for ADS fra samme dato, men fortsatt med hovedkvarter i Itzehoe. 1 juli 1953 fikk DDK likeledes myndighet til å overta sambandsforbindelsene som nordmennene hadde hatt i Schleswig-Holstein, fordi dette var avgjørende for løsningen av de operative oppgaver i området.
Kasernene sto nå tomme etter nordmennene, og det ble ført visse forhandlinger om en økning av de danske styrker. De tyske myndigheter ville ifølge oberst Storch - ikke ha danske tropper inn i Syd-Schleswig, men de hadde intet imot at danskene overtok kasernene i Rendsburg, Kiel og Neumünster. En stund så dette ut til å gå jorden, men plutselig i januar 1954 slo regjeringen Hedtoft igjen retrett, og alle planer om en økning av de danske styrker i Tyskland ble skrinlagt. «Forstå det, hvem der kan», uttalte Storch i et foredrag 23 oktober 1958 etter avslutningen av det danske oppholdet i Tyskland, og pekte på at det akkurat som for nordmennene var billigere å holde danske avdelinger i Tyskland enn i Danmark. (En dansk soldat i Tyskland kostet bare det halve av hva han kostet hjemme.) Det var således ikke av økonomiske, men av innenrikspolitiske grunner at den danske regjeringen unnlot å øke sitt engasjement i Tyskland. Dermed var det en sterkt redusert «spydspiss» sjefen for Nordkommandoen satt igjen med etter nordmennenes hjemreise. Sikkert for å få den fornødne kontinuitet i de tidligere operative planer i ADS, ble oberstløytnant Robert Thomson - som oberst - beordret til Nordkommandoen. Han var den eneste igjen fra 6. divisjonsstab og Holtermanns tid, fra perioden da den kalde krigen var som kaldest.

Fra avslutningen av det norske engasjement i Tyskland. Det norske flagget er firt under honnør fra en dansk æresvakt. Foto: FMU

Sjefen for det danske kommando, oberst A F J Storch, som overtok som sjef for ADS etter at nordmennene dro hjem i april 1953. Foto: FMU

Avtalen mellom de vestlige okkupasjonsmaktene og tyskerne om indre og ytre selvstyre for Vest-Tyskland, ble vedtatt 20 oktober 1954, og fra 5 mai 1955 oppnådde landet full suverenitet. Den 12 november samme år ble så de regulære tyske forsvarsstyrker -Bundeswehr - formelt opprettet. Tyske grensepolitistyrker (Bundesgrenzschutz) hadde vært under oppbygging helt siden i mai 1951, og et betydelig antall fra dette grensevernet -ca 10 000 mann - kom til å danne kjernen i det nye Bundeswehr. Men først i 1958 var Bundeswehr i stand til å overta ansvaret i Schleswig-Holstein. Tomrommet etter den norske kontingenten ble således stående udekket i hele 5 år under denne kritiske periode i europeisk etterkrigshistorie.
Hansteen fant naturlig nok at forsvaret i sør ble svekket ved at den norske kontingenten ble trukket hjem uten erstatning, og Christophersen mente at den norske tilbaketrekningen burde vært utsatt med ett år. Med de mange forsinkelser og improvisasjoner i forbindelse med etableringen av de stående brigader i Nord-og Sør-Norge, hadde en slik utsettelse utvilsomt spart Hæren for mange problemer.
Det gir rom for ettertanke både i forholdet til ADS og i enda større grad til etterfølgeren -DDK og 15/19 Hussars - at da tyskerne overtok ansvaret i Schleswig-Holstein, anslo de behovet for stående styrker til en divisjon i dette området. 6. Panzergrenadierdivision som ble etablert der, ble dessuten etter hvert en av de største og best utrustede av alle divisjonene i det nye Bundeswehr, med over 17 000 mann og ca 250 stridsvogner.
Under en parade i Rendsburg i april 1958, overlot den danske sjef, oberst Hoffmann, kommandoen over forsvaret i Schleswig-Holstein til den tyske admiral Rogge. DDK og 15/19 Hussars kunne endelig forlate Schleswig -Holstein.

Tysklandskommandoens/6. divisjonskommandos skjebne

Siden det var generalmajor Christophersen som avsluttet det norske militære engasjementet i Tyskland, kan det være på sin plass med en kort oppsummering av hva som skjedde etter hjemkomsten i mai 1953. Mens TK ble oppløst så snart personellet som deltok i etterarbeidene i Tyskland og her hjemme var ferdig med jobben, etablerte den operative delen - 6. divisjons stab seg 11 mai 1953 på Akershus under ledelse av oberst Bjørn Christophersen (midlertidig generalmajor i Tyskland). Staben besto den første tiden av beskjedne 8 offiserer som foruten divisjonssjefen innbefattet kaptein Thorvald Randers som dekket stillingene både som stabssjef og G-4, kaptein Arne Brandsæter som dekket både G-2 og G-3 stillingene, G-i, kaptein Chr Thurmann Wang, sambandssjef, kaptein Egil Støstad, divisjonsadjutant, kaptein Finn Solheim, regnskapsfører, løytnant Arne Hellerud og arkivar Per-Arne Kristoffersen. Fra 15 juni ble i tillegg major Tor B Karlsen og kaptein Ernst O Bjørkevik tilbeordret staben.
1. og 6. divisjons kommandoer var som tidligere nevnt, blitt opprettet av Stortinget fra 1 mai 1952 som ledd i den store reorganiseringen av Forsvaret. I henhold til sjefen for Hærens direktiv av 18 november 1952, ble 1. divisjonskommando stilt til rådighet for Landmilitær Øverstkommanderende for Østlandet (LØKØ) fra samme dato, mens 6. divisjonskommando ble stilt til rådighet for Distriktskommando Nord- Norge så snart den var flyttet dit. I Hansteens kortfattede direktiv het det at divisjonskommandoene fortrinnsvis skulle nyttes til operativ planlegging og forberedelse av øvinger for feltavdelingene i vedkommende landsdel.
Mens 6. divisjonskommando var stasjonert i Oslo, var den opptatt med utarbeidelsen av stående ordrer for en feltdivisjon i Nord-Norge, samtidig som den deltok i planleggingen og gjennomføringen av «øvelse VINTER ll» i indre Østfold vinteren 1954, hvor også 1. divisjonskommando deltok. Fra i mai samme år ble 6. divisjonskommando etablert på Elvegårdsmoen for å lede «Øvelse BLATIND» i indre Troms høsten 1954. Bortsett fra divisjonssjefen og stabssjefen, major A Brandseter, var hovedparten av befalet da skiftet ut. Etter «BLÅTIND» fikk kommandoen standkvarter i Narvik.