Brigade 522

Konkurranse med «Øvelse HØST»

Mannskapene til Brig 522 rykket inn til de forskjellige rekruttskoler i mai 1952, mens den engere brigadestab - som i de to foregående brigader først etablerte seg mer enn 2 1/2 måned senere, nemlig 21 juli i Frognerleiren. Det var nå bestemt at Tysklandsengasjementet skulle avvikles våren 1953, og at det i stedet skulle etableres en stående brigade i NordNorge og en i Sør-Norge. Forutsetningen for dette var at førstegangstjenesten ble forlenget utover 12 måneder - på dette tidspunktet antok man til 18 måneder - slik NATO anbefalte.

Sjefen for den 12. og siste Tysklandsbrigaden var oberst Finn Fougner. Han hadde både vært nestkommanderende i Bn 3/Brig 471 og sjef for Bn 1/Brig 472, foruten at han hadde ledet utdanningsvirksomhet på Putlos og deltatt som stridsdommer i etterfølgende brigader. Som midlertidig generalmajor ble han senere sjef for 1. divisjonskommando inntil denne ble nedlagt pr 31 desember 1962. Foto: R Lunaas

Brigadens nestkommanderende var oberstløytnant Håkon Edland som hadde vært sjef for Bn 3/Brig 502, og som senere ble utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Nord-Norge, deretter for Distriktskommando Vestlandet.
Det ble denne gangen ikke foretatt noen endringer i organisasjon, men brigaden fikk under tjenesten i Norge spesielle befalsproblemer som følge av konkurransen med de omfattende repetisjonsøvinger som skulle avholdes høsten 1952, og som kulminerte med den store manøveren «Øvelse HØST» i Vestfold. Ved avreisen til Tyskland hadde brigaden et underskudd på ca 100 sersjanter og et overskudd på 53 offiserer, dvs ca 9-10% befalsvakanser totalt. I dagene 1-6 september gjennomgikk avdelingssjefene et sambandskurs på Jørstadmoen, og før brigaden forlot Norge, ble det ved Brig 521s forsorg også gjennomført administrative kurser for avdelingssjefene, og for 35 administrasjonsbefal i Tyskland henholdsvis 12-13 og 18-26 september. Avdelingssjefene fikk i tillegg til kurset en befaring i brigadeområdet, foruten at de fulgte «SKANDIA III»/»MAIN BRACE».
Frempartier med i alt 330 mann reiste nedover i 3 omganger (8, 10 og 12 september) med M/S «Vistula». Hovedtransportene hadde kodeordet «PEER GYNT» og foregikk med «Svalbard» i 5 puljer fra Oslo, Moss og Kristiansand i tiden 30 september-14 oktober. Totalt ble 4414 mann, inkludert 24 undervisningsassistenter og personell til TK overført til Tyskland denne gangen. Brigadekommandoen ble etablert i Schleswig 3 oktober, og sjefsskiftet mellom Brig 521 og Brig 522 foregikk den 9 samme måned. Brigadens sambandskompani som måtte delta under «Øvelse HØST» kom først til Tyskland 14 november. Befalssituasjonen hadde forverret seg siden avreisen fra Norge med et underskudd på 87 mann eller 15,8%. Brigadens organisasjon er vist på neste side.
Som det fremgår hadde det skjedd en viss økning av avdelingenes personellstyrke, men den aktuelle bemanning gjorde at styrkerammen på 4200 mann likevel ble overholdt.

Major Ole Jacob Bangstad var stabssjef i Brig 522. Han avsluttet sin militære karriere som generalmajor og generalinspektør for Hæren. Før det hadde han vært generalinspektør for Heimevernet og sjef for Distriktskommando Sørlandet. Han var dessuten president i Norges idrettsforbund en rekke år. Foto: FMU

En sammenligning mellom brigader

Sammenlignet med den første brigaden - Brig 471 - var manøverelementenes styrke blitt redusert fra 2352 til 1844 mann, mens forsyningsavdelingene hadde økt fra 802 til 870. Gjennom utvidelsen av artillerioppsetningene var støtteavdelingenes styrke samtidig Økt fra 760 til 1212 mann. De «stridende» elementer utgjorde således omtrent samme andel i de to brigadene. Svakhetene med bare 2 manøverelementer kom dog klart til syne under de feltmessige Øvingene. Under forutsetning av at den allierte dekningsstyrken (ADS) opererte samlet som en brigadeenhet, kunne - som vi har vært inne på tidligere - manglene teoretisk oppveies av de britiske og danske avdelinger. Men siden noen felles, koordinert opptreden av de to norske og den danske bataljonen neppe ville kunne la seg gjennomføre, forble de norske brigadene mangelfulle. I tillegg til det manglende tredje manøverelementet var Brig 521 og 522 altså igjen blitt svekket på panservernsiden. Improvisasjonen med stasjonære 88 mm (som manglet trekk-kjøretøyer og som man ikke fikk skutt skarpt med) var neppe tilstrekkelig til å kompensere for tapet av panservernbatteriet.

Misnøye med øvingsforholdene

Brig 522 var ganske kategorisk i sine uttalelser om garnisonsøvingsfeltene i Schleswig-Holstein: De var med ett unntak (Rendsburg) meget dårlige.

A-messen Caterkam Barracks Schleswig med 3 sykesøstre på trappen. Til venstre oversøster Ingebjørg Skoghaug, «Nørsa» fra Kp Linge. Foto: J A Syversen

Dessuten var det - som også andre brigader hadde påpekt - stadig blitt vanskeligere for nordmennene å få disponert de store øvingsfeltene til de tider og i den utstrekning det var Ønskelig. Dessverre hadde det - etter brigadens mening - ikke alltid vært de norske styrker som hadde trukket det lengste strået i denne forbindelse. Det beklagligste denne gangen var at luftvernbatteriet - tross iherdig pågang - måtte reise tilbake til Norge uten å ha løsnet et eneste skarpt skudd med sine 40 mm kanoner i Tyskland. Skytefeltet på Sylt var nemlig lagt ned, og det nye feltet, Todendorf ved Østersjøen, ble ikke åpnet før 20 mars 1953.

Kjøp av bil var ønsket til flere av befalet i luftvernbatteriet. Her er noen lykkelige bileiere før hjemreisen. Foto: T R Byntesen

På forhånd i Norge hadde batteriet bare skutt 700 granater, og hadde til rest i Tyskland ca 3000 sprenggranater og ca 500 øvingsgranater. Etter hjemkomsten til Norge ble det heldigvis gjennom generalinspektøren for Hærens artilleri, utvirket at batteriet fikk skyte med kanonene på Tromøya. Daværende kaptein og nestkommanderende i batteriet, Tor R Bryntesen, forteller:
«Denne skarpskytingen ble vellykket da mannskapene nå kjente sine skyts skikkelig. Flere av slepmålene ble skutt i filler eller skutt ned. Sjefen for Bergartilleribataljon nr i uttalte etter skytingen at dette var det dyreste luftvernbatteri han hadde hatt inne, p g a alle nedskutte slepmål.»

Som følge av forholdene var Brig 522 av den oppfatning at de gode øvingsmulighetene ikke kunne tillegges samme vekt som for for å holde de norske styrker i Tyskland. Var det noen som kunne trekke sammenligninger og vurdere dette forholdet, var det nettopp oberst Fougner med sine erfaringer fra de 2 første brigadene, og senere fra tjenesten som instruktør og stridsdommer i Tyskland.

Gjennomføring av tjenesten

Målet for utdanningen den første tiden var å gjøre hver enkelt avdeling i stand til å fylle sin plass som ledd i brigaden i felt. Det skulle legges vekt på å Øve oppholdende strid og avvergende forsvar på bred front, samt vern mot stridsvogner og fly. I tillegg ble det gjennomført befalsutdanning og en rekke kurser, bi a et britisk kokkekurs for 60 av brigadens kokker for å sette dem inn i bruken av britisk feltkokeutstyr. Det hadde som kjent vanket britisk kritikk med hensyn til bruken av dette utstyret under tidligere manøvrer. Antakelig bidro kurset positivt til en vellykket avvikling av forpleiningstjenesten i felt ved Brig 522.

Brig 522 under øving «VIKING II». Tilfredsstillende feltforpleining? Foto: FMU

Brigaden disponerte Putlos i tiden 26 oktober-15 november 1952. I denne tiden gjennomførte infanteribataljonene skarpskyting opp til og med kompani, foruten at de trente i tilbaketrekning med forsterkede kompanier i et rekvirert øvingsfelt i nærheten av Eutin, syd-vest for Putlos. Øvingene kom noe tidlig for avdelingene og avdekket elementære feil i soldatenes feltmessige opptreden og våpenbehandling. Dessuten ble skarpskytingen fremdeles hemmet av liten tilgang på ammunisjon (bombekaster, 12,7 mm mitraljøse, rekylfri kanon), og av de strenge sikkerhetsbestemmelsene som var innført.
Ellers gjennomførte artilleribataljonen og ingeniørkompaniet sin øvingsvirksomhet i henholdsvis Munster og Hamein i tiden 15 november-15 desember etter omtrent samme mønster som foregående brigade. Dårlig vær la en demper på virksomheten, men resultatene var likevel gode, het det. Skyteresultatene for artilleribataljonen ble av de britiske instruktører karakterisert som meget tilfredsstillende. For ingeniørene ble oppholdet i Hameln karakterisert som kompaniets mest effektive måned. «Materiellet var meget godt og alltid på plass, og alt gikk etter programmet da kompaniet slapp vakt og lignende oppdrag», ble det uttalt. Det må således ha skjedd en betydelig materiellmessig forbedring siden forrige brigade Øvde der. Også denne gangen deltok pionertroppene fra infanteribataljonene i 14 dager hver, og fikk et meget godt utbytte av oppholdet. Totalt disponerte brigaden ca 2,5 tonn sprengstoff til opplæringen i sprengningstjeneste.

Vinter og søle for ingeniørkompaniet/Brig 522 i Hameln.
Foto: B Frantzen

I dagene 18-27 november Øvde infanteribataljonene på korrekt stridsprosedyre og samvirke med andre våpenarter. Øvingsleder var kaptein, senere general og forsvarssjef Sverre Hamre, fra HOK. Virksomheten foregikk i et rekvirert område mellom Schleswig by, Eckernförde og Rendsburg (Asheffel-Ahlefeld-Brekendorf), og omfattet besettelse av forsvarsstillinger i lyse og mørke, oppholdende strid og opptreden som brigadereserve med planlegging og gjennomføring av motangrep. Brigaden mente utbyttet var godt og ga økt rutine i avdelingene. På enkelte felter som patrulje,-observasjons- og meldetjeneste, hadde brigaden inntrykk av at vårt infanteri sto tilbake for eksempelvis danskene, som hadde vært motstandere under noe av treningen.
En meget viktig del av utdanningsvirksomheten denne gangen, var videreopplæring av sjåfører. Denne utdanningen hadde fått et avbrekk i Norge fordi kjøretøyene som skulle nyttes under «Øvelse HØST» måtte avleveres allerede i september. Bare 20% eller 229 av brigadens 1136 sjåfører hadde fått militært førerkort for avreisen til Tyskland. Med ekstra instruktører fra Norge fortsatte derfor utdanningen i Tyskland. Pr 1 desember hadde hele 1195 mann tilfredstilt kravene til førerkortet. Men mangelen på materiell fortsatte fra forrige brigade og hemmer virksomheten. Således hadde f eks Bn I opptil 40% av kjøretøyene på verksted, og i sambandskompaniet var 40% av radiosettene ubrukelige!
Like for jul henla ombudsmannsnemnda - som hadde blitt nedsatt av et enstemmig Storting 1juli 1952 - under sin leder, Arthur Ruud, sitt første besøk ved en avdeling til Brig 522. Under et intervju med «Schleswig reportern» nr 4/1953, organ for Schleswig garnison, ga Ruud uttrykk for at UN-tjenesten arbeidet godt. Alle soldatene han hadde snakket med «- og det er temmelig mange - gir uttrykk for tilfredshet og at en sammenligning med forholdene hjemme går i våre hjemlige etablissementers disfavør. U/ V-tjenesten er vel organisert og tillitsmannutvalgene tillegges stor betydning. De gir også inntrykk av å arbeide effektivt.»

Ombudsmannsnemnda besøker Brig 522. Til venstre ombudsmannen for Forsvaret, Arthur Ruud. Foto: FMU

Fra treningen på Sennelager i Brig 522. Overkjøring av stridsvogn (tilvenning).
Foto: B Frantzen

I den andre perioden av tjenesten i Tyskland, var målet å gjøre brigaden operativt funksjonsdyktig. Hovedvekten ble også nå lagt på oppholdende strid og avvergende forsvar, selv om også angrep ble Øvd. Ellers ble treningen i første periode viderefort, herunder forsvar mot stridsvogner, øvinger i mørke og sperre-og minetjeneste. Gassvernøvinger og overgang over vassdrag kom til som nye momenter. I tiden 10 januar til 6 februar 1953, fikk geværkompaniene i to omganger av en dags varighet, opplæring i nærforsvar mot stridsvogner på Sennelager, siste dagen i samarbeid med en britisk stridsvogntropp.
12-13 januar gjennomførte brigadekommandoen kadreøvingen «DANEVIRKE TRE», mens luftvernbatteriet drev opplæring på 40 mm og 88 mm. Om sistnevnte virksomhet forteller Tor R Bryntesen følgende:
«Opplæringen på 88 mm skytsene var problematisk da svært få av befalet hadde kjennskap til skytsene. Beskrivelser manglet og det samme gjorde ekserserreglementer. Noe materiell på tysk var tilgjengelig. Opplæring av befal og mannskaper måtte skje samtidig.
88 mm skytset var tenkt brukt som panservern. Så snart oppdraget ble kjent oppsto rykter om at de skulle være «selvmordsavdeling» Det ville si at når Brigaden evt trakk seg tilbake fra hovedforsvarslinjen, skulle panservernet ligge igjen og slåss til siste mann. Det var likevel ingen problemer med de mannskaper som ble plukket ut. Ved innsats skulle panservernavdelingen ledes av batteriets nestkommanderende. »

Fra 19 januar var hele brigaden samlet på Sennelager for å gjennomføre skarpskyting på alle nivåer, og med fellesøvinger i angrep og forsvar opp til og med bataljon med artilleristøtte. Sprengningstjeneste, bruk av flammekaster og skyting med panservernrakettkaster, ble likeledes gjennomført. Som foregående brigade fant Brig 522 at Sennelager ikke hadde tilstrekkelig kapasitet for Øvinger med en hel brigade av gangen. Skjerpede sikkerhetsbestemmelser begrenset dessuten mulighetene for realistisk trening i større forband. Geværskytebanen med 48 skiver var fremdeles stengt for skyting med det amerikanske selvladegeværet. Men det var positivt at ammunisjonstilgangen var bedre enn i Putlos-perioden.
Oppholdet var preget av dårlig vær, og en forkjølelsesepidemi førte til bl a 800 sykmeldte på en dag. Konsekvensen ble at den planlagte brigademanøveren «BRILON» måtte avlyses. Det samme var tilfelle med et kurs for jegertroppene i Winterberg. Trygve Klunde/brigadestaben forteller:
«Utdanningen av avdelingene gikk som det vel har gjort under de fleste andre brigader før oss. Vi hadde kanskje ikke de samme problemer med utrustning som bl a general Rolstad beklager seg over i sin bok. - - - Vi fikk imidlertid betydelige problemer med det som kanskje ellers ville ha vært svært verdifullt; under vår Sennelagerperiode møtte vi en uventet fiende i form av en voldsom influensaepidemi. Halve brigaden omtrent ble syke-hjemsendt til forlegningene og øvelse «Brilon» ble avblåst. En vanskelig situasjon for ledelsen; operasjons- og dagsordrene ble endret og omskrevet flere ganger i døgnet ettersom sykdommen grep om seg.»

Til tross for disse negative forhold, karakteriserte brigadens underavdelinger oppholdet i Sennelager som meget godt og nyttig.

«OMEGA»

Som erstatning for treningen i Brilon-feltet og som forberedelse for en etterfølgende brigademanøver «OMEGA», avholdt brigaden 18 februar kadreøvingen «VESLE-OMEGA» i området Schleswig - Eckernförde - Gross Wittensee - Kropp. Oversettingsøvinger over Eideren ved Rendsburg med ett kompani av gangen, foregikk i regi av ingeniørkompaniet i tiden 23-26 februar for Bn 1, og 2-5 mars for Bn 2. Programmet omfattet oversetting med stormbåter, bygging av stormklopp (50 m lang) av kapok og tomme bensinkanner, bygging av ferger og bruk av kapok flyteputer for oversetting av panservernkanoner, samt en samlet kompanioversetting i «assault»-båter under ledelse av kompanienes befal.

Vinter på Sennelager. Fra Brig 522s øvingsvirksomhet i januar 1953. Foto: B Frantzen

Fra Brig 522s manøver «OMEGA» 24-26 februar 1953. Ingeniørkompaniets kommandoplass i Damendorf Foto: B Frantzen

«OMEGA» som fant sted 24-26 februar, hadde til hensikt å samtrene brigaden forut for den avsluttende manøver «VIKING II». «OMEGA» var delt i 2 faser som omfattet besettelse av en forsvarsstilling i mørke etter forutgående rekognosering i lyse, og tilbaketrekning i mørke. Avdelingene var på plass i sammendragningsområdet Eckernförde - Gettorf - Gross Wittensee 24 februar 1952 kl 1200. Ved slutten av annen fase, da øvingen ble avblåst om morgenen 26 februar, befant avdelingene seg i området Fleckeby - Bistensee - Kropp -Schleswig. Dette var midt i det området hvor «VIKING II» senere skulle foregå. Området var således godt kjent på forhånd av brigadens personell.

«VIKING II» 17-21 mars 1953

Den siste store manøveren for de norske styrkene i Tyskland, ble avholdt bare en måned før hjemtransportene tok til. Som de to foregående, foregikk også denne manøveren i Schleswig-Holstein. Øvingsopplegget lå så nær opp til de reelle forsvarsplaner som man fant praktisk mulig og av hensyn til hemmeligholdet. Opplegget skilte seg lite ut fra de foregående manøvrene i det samme området med forsvar og oppholdende strid i den østlige delen av området. Siden man også denne gangen opererte på rekvirert, privat grunn, var det nødvendig med et nært samarbeid med den britiske Land Commissioner og lokale tyske myndigheter.
Det spesielle momentet med ledelse på divisjonsnivå, gikk igjen. Selv om divisjonskonseptet var vanlig i de fleste land, var det nytt for store deler av det norske befalskorps. I den norske hær hadde det med unntak av de spesielle forholdene under krigen i Nord-Norge i 1940, ikke vært operert på dette nivået siden 1. verdenskrig. Men nå var grunnlaget for et modifisert divisjonskonsept i ferd med å legges i Schleswig-Holstein. 1. og 6. divisjonskommandoer var formelt etablert fra 1 mai 1952, og en improvisert 1. divisjonskommando hadde allerede vært i aksjon under «Øvelse HØST», hvor sjefen for Hæren hadde vært øvingsleder.

Deltakerne under «VIKING II» var:
«Blueland» bestående av den allierte dekningsstyrken (ADS) i SchleswigHolstein med
- Brig 522 -DDK
- 15/19 Hussars.

«Orangeland» med elementer av 6. Armoured Division (ytterligere en forsterkning av de britiske styrker i Tyskland), i første rekke 61. motoriserte infanteribrigade, samt flystridskrefter fra 2. Tactical Air Force.
Sjefen for TK/6. divisjonskommando, generalmajor Bjørn Christophersen var øvingsleder, men selve øvingsstaben ble denne gangen ledet av sjefen for Hamburg Area, brigadier L G Holmes, som også var øverste stridsdommersjef. Ledelsens kommandoplass var etablert i Albuhera Barracks, Rendsburg i tiden 16-21 mars.

Fra «VIKING II» i mars 1953. Danske soldater under fremrykning. Foto: FMU

Partistridsdommer for «Blueland» var brigadier R K Exham fra NATO-hovedkvarteret i Oslo. «Orangelands» styrker som opererte direkte under ledelsen, hadde ingen stridsdommerorganisasjon. Stridsdommerne møttes om kvelden 14 mars, og de danske og norske representantene gjennomgikk et kurs 15 og 16 mars. De britiske observatører var pålagt å rapportere direkte til brigader Holmes, for at han skulle kunne kommentere i detalj den treningsstandard avdelingene hadde oppnådd. Dessuten skulle de gi råd og assistanse til de danske og norske stridsdommere, spesielt ved sending av meldinger over stridsdommernettet, som også denne gangen var betjent av britene.
Som følge av tilløp til håndgemeng mellom mannskaper fra de tre land under tidligere manøvrer, ga Ledelsen denne gang bestemmelser om at bajonetter ikke måtte forekomme, og at løsammunisjon med treprosjektiler (som nå kom i bruk igjen ved overgangen til amerikanske våpen) bare kunne nyttes i automatvåpen med rekylforsterker som fliset opp treproppene. Slik ammunisjon måtte altså ikke brukes i geværene. (Britisk løsammunisjon hadde som bekjent ingen projektiler.) Graving skulle utføres som i krig, og stridsdommerne skulle bedømme tapene etter skyttergravenes- og gropenes beskaffenhet og evne til å motstå angrep og beskyting. (Det var dog forbudt å grave på det kjente fortidsminnet «Dannewirke»). Ellers var det som tidligere gitt detaljerte bestemmelser om sprengning og bruk av mineattrapper for å gjøre disse delene av manøveren så realistiske som mulig. For å markere sprengninger, var bruk av detonerende lunte tillatt der hvor det sikkerhetsmessig var forsvarlig. I det hele tatt var ingeniør- og sperrearbeidene som var så viktige i forsvaret mot mekaniserte styrker i dette området, også tillagt meget stor vekt denne gangen.

Den taktiske forutsetning gikk ut på at «Blueland» og «Orangeland» hadde felles grense langs linjen Preetz - Neumünster - Bad Bramstedt. «Orangeland» hadde betydelig større fly - og markstridskrefter, særlig hva panser og artilleri angikk. Direkte flystøtte til «Blueland» kunne neppe ventes før mobiliseringen var fullført D+4. Hendelsesforløpet under manøveren var følgende:

• 14 mars innførte «Blå» «Simple Alert». Sammendragning og hurtig besettelse av utgangsstillingene var forberedt, og de avsluttende arbeider på stillinger både for oppholdende strid og forsvar var begynt
  
• 17 mars ble det rapportert at «Orange» dagen før hadde etablert betydelige troppekonsentrasjoner i grenseområdet. 6. divisjon hadde fått ordre om 6 timers marsjberedskap fra kl 0001 den 17 mars. Om natten kom det ordre om at utgangsstillingene som skulle være besatt før 17 mars kl 1800. Transportene begynte tidlig om morgenen, men gikk langsommere enn planlagt
  
• 18 mars. Besettelsen av stillingene var først fullført kl 0400 denne dag. Motoriserte, «Orange» styrker overskred grensen ved daggry samme morgen og var i kontakt med «Blå» avdelinger kl 0700 i en linje etter veien Kiel - Neumünster
  
• 19 mars gikk «Orange» over Kielerkanalen og fortsatte fremrykningen mens «Blå» trakk seg tilbake under oppholdende strid og besatte hovedforsvarsstillingen (som altså også denne gangen lå godt nord for Kielerkanalen)
  
• 20-21 mars var «Orange» i kontakt med hovedforsvarsstillingen og utviklet bataljonsangrep mot denne. Lokale motstøt lyktes imidlertid og «Orange» ble tvunget til å sette i gang et større forberedt angrep. «Blå» utviklet så et motangrep før øvingen ble avblåst tidlig på formiddagen 21 mars.
  

Det er ikke funnet noen norsk beretning om hvordan manøveren forløp i detalj, men stridsdommersjefen, brigadier Holmes, skrev en rapport som det kan være verdt å se noe nærmere på. Han uttalte innledningsvis at «Orange» ble nøye dirigert, og at øvingsmomentene i hovedsaken ble nådd. Kontrollstaben hindret at «Blå»s tilbaketrekning ble presset av fienden, og avdelingssjefene måtte derfor ikke trekke noen falske konklusjoner om at det var så enkelt å avbryte kontakten med motstanderen. I ordrene til «Blå» var det en tendens til å bestemme for mye i detalj hvordan underordnede sjefer skulle løse sine oppdrag. (Jfr tilsvarende forhold i Brig 502.) I mellomstillingene besatte avdelingene terreng som ikke kom til å påvirke striden. De norske avdelingene hadde dessuten en tendens til å spre små avdelinger og enkeltpersoner utover terrenget. (Dette hadde som vi husker, blitt påpekt flere ganger tidligere.) Dekningsstyrker ved broene måtte forbli på plass til de fremskutte styrker var trukket tilbake, og broene var klare til sprengning. Første dagen i Achterwehr ble styrken trukket ut for tidlig, slik at det var tvilsomt om sprengningen kunne ha blitt gjennomført. Det måtte derfor trenes mer på «timingen» og koordineringen av tilbaketrekningen av dekningsstyrkene. Koordineringen av sprengningene mellom 15/19 Hussars og ingeniøravdelingene på nordsiden av Kielerkanalen var imidlertid meget vel organisert, og lyktes for en stor del.

Fra «VIKING ll» i mars 1953. Norsk soldat med den lette, amerikanske panservernrakettkasteren (2,36"). Foto: FMU

6. divisjons motangrep om morgenen 21 mars gikk stort sett bra og med god retning. Det måtte imidlertid ha vært gjennomført en mye raskere konsolidering og nedgraving på målet. Et fiendtlig motangrep ville tatt de ledende kompanier fullstendig uforberedt de første 20 minutter etter at målet var tatt. (Igjen forhold som var påpekt under tidligere øvinger.) Artilleristillingene var vel plassert og nedgravd, og med særdeles god kamuflasje. Sambandet mellom OP-ene og batteriene virket imidlertid ikke godt, og OP-ene ble ofte dårlig plassert. Det ble ellers registrert at luftvernskytset var godt plassert og kamuflert, men at kamuflasjen til dels var så omfattende at kanonene ikke rakk å engasjere flyene raskt nok når de kom. Det var heller ikke gitt noen ordrer om hvorvidt flyene skulle beskytes eller ikke, noe som jo måtte bestemmes av høyere staber. Tor R Bryntesen forteller at selv om slik ordre ikke var gitt fra høyere hold, hadde batteriet selv gitt ordre om at fly skulle «beskytes». Dette for at mannskapene skulle få øvd målfølging. Det ble det rikelig anledning til. At dette hadde vært nyttig så man under skarpskytingen etter hjemkomsten, sier han.

Brig 522 tinder manøvrer «VIKING ll». 12,7 mm luftvernmitraljøser. Foto: FMU

Minelegging og sprengning av veiene var - ifølge Holmes - vel planlagt og organisert. Det ble lagt ca 1500 øvingsminer pr dag pr ingeniørtropp, noe som var mer enn praktisk mulig med virkelige miner. Det var godt vær og ikke behov for noen veireparasjoner. I bakre hovedstilling ble ingeniørene brukt som infanteri. Dette ville ikke vært mulig i krig, hevdet Holmes. Radiobruken var god, og sambandskontoret ble meget effektivt drevet. Noen ganger visste det faktisk mer om avdelingenes plassering enn staben. Også sambandssikkerheten var god. Under mobile operasjoner var det en tendens til å bruke for lang tid på legging av telefonlinjene. Finpussingen måtte komme senere - det viktigste var å komme raskt frem til avdelingene med dem. Sambandskompaniet/6. divisjonskommando var nå i virksomhet.
Halvor Ketilsson forteller:
«Det ble kort tid til å trene opp kompaniet før den avsluttende manøveren «VIKING II», men siden dette var en nokså stasjonær øving med mye graving, ble sambandsproblemene overkommelige med relativt korte avstander. Kompaniet klarte derfor sine oppgaver rimelig bra. I en mer mobil og uoversiktlig situasjon ville det lille kompaniet fått meget store vanskeligheter.»

Kompaniet ville for Øvrig etter Ketilssons oppfatning - i likhet med mange andre avdelinger i den britiske og amerikanske sone - ikke ha maktet sin oppgave i en landstrid i området, dersom et angrep fra øst, støttet av flyavdelinger var blitt iverksatt.

Faglig og moralsk standard

I sin hovedkonklusjon etter «VIKING II» uttalte brigader Holmes at det var tredje gangen han hadde privilegiet av å være stridsdommersjef for de skandinaviske avdelingene. Det hadde vært stor fremgang når det gjaldt stridsdrill og koordinering under tilbaketrekning og oppholdende strid med sprengninger. Antallet kjøretøyer i fremre områder var redusert meget betydelig, og avdelingenes administrasjon var også meget forbedret. Det hele virket langt mer «forretningsmessig». Ifølge Trygve Klunde, som overhørte en samtale mellom den britiske Resident i Schleswig og brigadier Holmes, skal sistnevnte ha uttalt at Brig 522 var den beste norske brigaden som hadde vært i Tyskland. Selv om grunnlaget for denne uttalelsen selvfølgelig kan diskuteres, viser den hvilken oppfatning Holmes personlig hadde dannet seg. Hovedsvakhetene hos nordmennene var - etter hans mening - manglende forståelse for nødvendigheten av å sende informasjon bakover (her må kanskje sambandsmidlenes utilstrekkelighet ta noe av skylden?), vanskelighetene med å få avdelingssjefene på alle nivå til å ta kommando og lede striden innenfor sine ansvarsområder, samt tendensen til å neglisjere kringvern og spre avdelingene til områder hvor de ikke direkte kunne gripe inn i samsvar med sjefenes aktuelle oppdrag.
Som det har fremgått av de britiske stridsdommerrapportene, kunne det dessuten virke som man på norsk side hadde problemer med å tilegne seg en riktig forståelse av hastigheten og tempoet som moderne landkrig kunne bevege sig med, og at det måtte tenkes og handles raskt med optimal utnyttelse av sambandsmidlene for ikke å bli utmanøvrert og overrent. Men her spilte selvfølgelig selve øvingsopplegget for manøvrene inn. At Hæren bare disponerte et begrenset antall befal med personlige, praktiske erfaringer fra aktiv krigstjeneste, kan også ha vært en medvirkende årsak i denne forbindelse. Ellers hadde standarden på stridsdommertjenesten ifølge Holmes -forbedret seg enormt, selv om det fremdeles var en tendens til å gripe inn for tidlig for å få utviklingen passet inn i det forhåndslagte rammeprogrammet.

H K H kronprins Olav signerer brigadeverkstedets skinn i befalsmessen på Schleswig Land 11 april 1953. Foto: J P B Thu

Selv med forbehold om britiske offiserers forutsetninger for å bedømme norske avdelinger, må uttalelsene fra brigader Holmes kunne tillegges betydelig vekt. Han hadde sett mye av norsk virksomhet i Tyskland fra han første gang deltok som stridsdommersjef under «SKANDIA I» på Sennelager i juli 1951, og det er liten grunn til å tro at han nå mot avslutningen av det 6-årige norske Tysklands-oppholdet, bare kom med høflighetsfraser. Det må derfor ha vært en god følelse på fagmilitært, norsk hold å høre at det hadde vært en klar fremgang i løpet av disse årene; at man var blitt mer profesjonelle. Men kommentarene viste også at det fremdeles gjensto mye å rette opp for å oppnå en tilfredsstillende feltmessige standard, ikke minst når det gjaldt stridsformen oppholdende strid, som det i lang tid hadde blitt lagt så stor vekt på. Hovedoppgaven - dersom krig mot sovjetiske styrker -var jo nettop det.
Utdanningsnivået i avdelingene bar dessuten preg av utskifringene hver 6. måned. Brig 522 var imidlertid fornøyd med sitt menige personell. Mannskapene hadde vist interesse for tjenesten, og det var vilje til å gjøre god innsats. Humøret var godt også under anstrengende øvinger i felt. Ferdighetene var jevnt gode. På befalssiden hadde det som i foregående brigade vært mange sjefsskifter. Således hadde feltartilleribataljonen hatt 4 forskjellige sjefer, transport- og forsyningskompaniet det samme. 86% av befalet i brigaden var reservebefal. De resterende 14%, ca 75 mann, var yrkes (1/3 befalsskoleutdannet og 2/3 krigsskoleutdannet). Befalskorpset var derfor lite homogent. De yngre sersjantene manglet spesialutdanning og almenutdanningen deres var svak.
Bn 1/Brig 522 - bataljonsjef var oberstløytnant Tormod Ildstad som senere ble sjef for Hærens stab - mente at oppholdet i Tyskland øvingsmessig hadde vært meget godt. Hvis bataljonen skulle sette frem noe ønske om endringer i øvingene, «måtte det være at det offensive innslag i disse må få en bedre plass. En er ellers redd for at - om en i for stor utstrekning skal basere seg på forsvar og oppholdende strid i treningsprogrammene - så vil dette etter hvert føre til defaitisme», skrev han. Brigaden var i og for seg enig i bataljonens syn, men viste til brigadens operative oppdrag som var forsvar og oppholdene strid, noe som måtte være styrende for utdanningsvirksomheten. At dette i prinsippet var riktig, fremgår av de mange rapportene fra tidligere brigademanøvrer hvor det til stadighet ble pekt på at avdelingene ikke mestret teknikken for tilbaketrekning og oppholdende strid. Bn 1 uttalte videre:
«Manglende skrivekyndighet, til og med hos offiserer, uvidenhet om alminnelig god opptreden er dessverre ganske sterkt fremtredende, og hemmer befalet i deres forhold overfor soldatene. Mangelfull militær utdannelse sammen med liten erfaring i militærtjeneste, glor dem usikre, og frister dem til å hevde seg i troppen med andre og ofte uheldige virkemidler.»

Brigaden sa seg enig. Flere av avdelingene pekte dessuten på manglende ansvarsfølelse hos en del befal, noe brigaden også var enig i, særlig når det gjaldt noen av det yngre befalet. Disse forholdene fikk naturlig nok direkte innvirkning på utdanningen, bl a ved at det ofte ble drevet svak instruksjon, ved avdelingene. Feltartilleribataljonen - sjefen ved avslutningen var oberstløytnant Rolstad som hadde vært stabssjef i Brig 471 og senere ble den første sjef for Brigaden i Nord-Norge - uttalte i denne forbindelse at selv offiserer med lang tjeneste bak seg, og som også måtte ta seg av detalj-instruksjonen («som i alt vesentlig ikke skulle være deres arbeidsfelt»), hadde vist et meget uensartet nivå. I mange tilfeller hadde de ikke sett feilene og foretatt feilrettinger etter instruksjonsmessige prinsipper. Heldigvis hadde andre vist meget høye kvalifikasjoner som instruktører. Hva sersjantaspirantutdanningen angikk, var det Brig 522s ufravikelige forutsetning at for den del av utdanningen som skulle skje ved avdeling, måtte det tildeles instruktører i tillegg til avdelingens eget befal. Oppfatningen var imidlertid som i forrige brigade at befalsaspirantene etter uttaket, helst burde fått en mest mulig skolemessig utdanning utenfor avdelingene, før de begynte den praktiske tjenesten. Om denne utdanningen forteller Tor R Bryntesen:
«Ved luftvernbatteriet, hvor en stor del av befalet hadde tjenestegjort ved Befalsskolen for feltartilleriet (BSFA), ble sersjantaspirantutdanningen lagt opp etter de programmer som skolens luftvernlinje brukte. Batteriet var meget fornøyd med de aspiranter som ble utdannet, »

Hvordan forholdet mellom befal og menige kunne være, forteller han videre:
« Ved ankomst til leiren etter en batterimanøver, kommer en av kanonkommandørene til troppsjefen og melder at laget har glemt 12,7 mm mitraljøsen i den siste stillingen de hadde vært i. En alvorlig forseelse som troppsjefen løser ved å beordre laget til å gå og hente mitraljøsen. Kanonkommandøren samler laget og marsjerer de to mil til stillingen, henter mitraljøsen og marsjerer tilbake igjen. 4 mil frem og tilbake. Ingen klager fra kanonbetjeningen som mente de hadde fått en rettferdig «straff».
Det må nevnes at troppsjefen straks hadde sendt mannskaper med jeep for å holde vakt ved mitraljøsen inntil kanonbetjeningen kunne ta hånd om den. »

Årsaken til de registrerte svakhetene hos befalet, antok brigaden kunne føres tilbake til en mindre heldig anlagt befalsutdanning og en utilfredsstillende befalsordning. I likhet med så mange tidligere brigader, mente også Brig 522 at det var behov for et fast korps med instruktører på troppsnivå. Brigaden hadde «inntrykk av at god instruksjon er en sjeldenhet ved norske avdelinger, og at saken må ofres spesiell oppmerksomhet av Overkommando og våpeninspektører». Som eksempel ble nevnt instruksjonen på skytebanene hvor det - «er faktisk blitt litt av en begivenhet å se befal som virkelig instruerer og rettleder soldatene under skarpskytningen». En minoritet blant befalet måtte også tåle kritikk for sitt disiplinære og moralske forhold. Trygve Klunde forteller for øvrig følgende:
«En stadig tilbakevendende klage fra ledelsens side var at det var så få erfarne offiserer, respektive altfor få K-utdannede, og at det lavere befal ikke kunne det de burde kunne. Jeg tillot meg å hevde like overfor brigadesjefen at da burde det legges opp til en noe mer utdanningspreget tjeneste for de uerfarne (som jeg naturligvis måtte henregne meg selv til), men dette ble tatt meget unådig opp. »

Brigadeverkstedet/Brig 522 klar til hjemreise i april 1953. Foto: J Holmen

Klunde tok opp igjen spørsmålet i ekserserrapporten (som han skrev en del av), men synspunktet kom ikke med i den endelige rapporten. Uavhengig av synspunktene i ovennevnte sak, fremgår det at befalskorpset i Hæren 8 år etter frigjøringen og 6 års Tysklandsopphold, fremdeles var uhomogent og preget av kvalitative svakheter. Et klart bevis på hvor lang tid det tar å bygge opp et profesjonelt befalskorps med de rette holdninger og karakteregenskaper, og - ikke minst - hvor viktig det er at selve befalsordningen er innrettet for å dekke det særegne, militære miljø og behov.

Materiellet før hjemreisen

Både Brig 511 og Brig 512 hadde kondemnert et meget stort antall kjøretøyer og store mengder annet materiell. Brig 521 hadde ved kontingentskiftet i oktober 1952 fulgt opp med 52 kondemnerte kjøretøyer. Brig 522 fant standarden på brigadens kjøretøyer stort sett tilfredsstillende, selv om det trengtes betydelige reparasjoner etter «SKANDIA III»/«MAIN BRACE». Kjøretøyene som ble levert av britene, var nemlig - som tidligere nevnt - ikke nye, men heloverhalte, eldre vogner. For øvrig var nok de britiske normer for hva som kunne godtas kvalitetsmessig, fremdeles preget av krigstidens erfaringer. F eks var det akseptable oljeforbruket for en lastevogn satt langt over det som norske verkstedoffiserer mente var forsvarlig. Ifølge Trygve Klunde ble biler man på norsk side mente ikke å kunne godtas, heller bryskt erklært for å være fullt ut brukbare. Etter det han husker, ble gjennomsnittlig oljeforbruk satt til 4% av bensinforbruket!

Fra 1 november 1952 hadde Brig 512 innført Hærens nye vedlikeholdssystem. «Punktsystemet» som ifølge Brig 482 «befalet ikke forsto», ble dermed forlatt for godt. Ved avslutningen av Brig 522s periode i Tyskland var kjøretøyparken nærmest opp til skala, selv om det altså ennå fantes ukurante typer. Antallet fire-hjulsdrevne 3-tonnere var økt fra 123 til 172 av det totale antallet på 294. At de ca 1200 kjøretøyene brigaden brakte hjem til Norge landeveien gjennom Danmark i april 1953, var av rimelig god standard, bekreftes da også av at det bare var 3 tilfeller av alvorlige havarier.
På våpensiden hadde det vært mange - til dels svært mange problemer både når det gjaldt håndvåpen og skyts. I alt 4741 håndvåpen og maskingeværer hadde vært til reparasjon på 1. og 2. linjes verksteder i Brig 522. Som også foregående brigade hadde registrert, syntes det som de amerikanske geværer og karabiner (slg og slk) hadde svake kolber. Av Brig 522s beholdning på 2601 stk slk hadde 515 blitt reparert ved baseverkstedet, herav 204 for kolbebrudd. På tilsvarende måte hadde av brigadens beholdfling på 1324 stk slg, 496 eller mer enn 1/3 blitt reparert som følge av skader i treverket! Brigaden mente imidlertid at skadene ikke bare behøvde å være våpnenes feil. Det hadde vært mindre bra vedlikehold i Brig 521 etter «SKANDIA III»/»MAIN BRACE», og Brig 522 «har ikke alltid vært fornøyd med den måte enkelte avdelinger har dratt omsorg for sine våpen på». De avsluttende inspeksjoner i dagene 9 -15 mars, viste at materiellskjøtselen, spesielt i infanteribataljonene var «lite» til «ikke tilfredsstillende»! Bn 2 hadde hele 30% feil ved våpnene, nesten dobbelt så mange som ved nest dårligste avdeling.
De amerikanske maskingeværene og mitraljøsene var i følge brigaden stor sett bra, men det var også her en del ukyndig behandling. Det manglet fremdeles ammunisjon til de rekylfrie kanonene. Hva feltartilleriskytset angikk, ble dette karakterisert som meget godt, men utstyret hadde mangler og svakheter. Således manglet det fremdeles spesialverktøy og reservedeler. En haubits var sendt til Norge for reparasjon, og «man hadde ikke sett eller hørt noe mer til den», ble det uttalt. Rekvirert materiell for tap tilbake til Brig 512 var heller ikke erstattet. Både ut fra et utdannings - og beredskapsmessige hensyn, kunne det derfor etter brigadens syn, stilles et stort spørsmål om det hadde vært riktig å gå bort fra de britiske 25 punds kanoner så lenge etterforsynings- og reparasjonstjenesten for det amerikanske materiellet tilsynelatende ikke var ferdig utbygget. I strid ville effektiviten ganske snart blitt sterkt redusert av mangel på reservedeler.

Hjemtransport og avvikling

Hjemtransporten av den norske Tysklandskontingenten våren 1953, ble en langt mer omfattende operasjon enn de vanlige avløsninger. Nå skulle ikke bare personell, men også en masse utstyr og alt rullende materiell bringes med hjem.
Transportene ble delt i tre hoveddeler:
- Beredskapsmateriell, operasjon «Beredskap»
- Rullende materiell, operasjon «Danmark»
- Personell og noe materiell, operasjon «Svalbard».

Hjemtransporten i april 1953. Operasjon «Danmark». Siste kolonne forlater Narvik leir.
Foto: FMU

Operasjon «Danmark» foregikk som kolonnekjøring gjennom Danmark med i alt 19 kolonner, en kolonne pr dag fra 11-30 april 1953 da den siste kolonne ankom Norge. Hver kolonne besto av ca 60 kjøretøyer som gikk gjennom en klareringsleir i Flensburg («Narvik» leir), en mellomleir med overnatting i nærheten av Viborg, og en transittleir ved Hjørring hvor kolonnene ble fordelt til henholdsvis Fredrikshavn og Hirtshals. Danske myndigheter ydet hjelp med trafikkregulering, forpleining og forlegninger. Med en gjennomsnittshastighet på 50 km/2 timer (speedometerhastighet 30 km), brukte kolonnene 2 dager på turen gjennom Danmark.

Hjemtransporten av Brig 522 i april 1953. En kolonne fra luftvernbatteriet klar til avgang fra transittleiren i Danmark. Foto: T R Bryntesen

Kjøretøyene tilhørende Bn 2 og luftvernbatteriet ble utskipet fra Hirtshals med M/F «Jylland» til Kristiansand, mens resten gikk med M/F «Peter Wessel» til Fredrikstad (artilleribataljonen) og Larvik.
Daværende major, senere oberst I, Thorvald Randers, var som tidligere nevnt, assisterende G-4 i 6. divisjons stab ved avslutningen av engasjementet i Tyskland. Han hadde det stabsmessige ansvaret for planleggingen og gjennomføringen av operasjon «Danmark». Han forteller om avtalene som måtte treffes med de danske myndigheter på forhånd, og hvilken mottakelse man fikk i denne forbindelse, først hos generalmajor Thygesen og VLK, senere ved 3. Fodfolksregiment:
«Vi fikk all den veiledning og hjelp vi kunne ønske oss. Landsdelskommandoen skulle underrette sjefen for 3. Fodfolksregiment i Viborg at han skulle være forberedt på å assistere oss med arrangement for overnatting mv. Dansk MP skulle følge kolonnene gjennom Jylland.
Neste skritt var å kontakte regimentet i Viborg. Vi ble ved ankomsten møtt av en offiser som straks tok oss med til regimentssjefens kontor. Navnet var oberst Bosse.
Han var i sivilt antrekk, knickers, tweedjakke og en six-pencelue i hånden. Han var absolutt flintskallet uten øyenbryn og øyenvipper. Han fortalte selv at han hadde hatt en sykdom som hadde tatt all hans hårvekst over hele kroppen. Han var i strålende humør, og bød på et glass Sherry der og da. Så sa han at vi ikke skulle snakke foretninger før vi hadde spist et bedre måltid.
Så bar det ivei til offisersmessen, hvor det var duket et praktfullt bord for obersten, tre norske offiserer pluss 4-5 danske. Det ble på dansk vis øl og dram til en drabelig «frokost» som de kaller lunchen i Danmark. Til kaffen en skikkelig cognac.
Og nu - sa han - er vi mette og utørste - så nu kan vi begynne med våre avtaler. Han tok oss med ut i leiren og spurte om hvordan vi hadde tenkt oss overnattingen. Vi forklarte at vi hadde gode telt, og ville ikke være til besvær. «Dere tror vel ikke at jeg vil ha deres militærtelt strødd utover mine deilige gressplener? Vil det ikke være bedre for dere om dere kom i hus?»
Regimentet hadde et par utmerkede brakker som sto tomme. De har bare godt av å bli brukt sa han. Dere får madrasser, men må bruke deres egne soveposer. Vi fikk ikke lov å betale noe for dette.
Og hva så med bespisingen, sa han. Jo - svarte jeg, vi har med oss britiske feltrasjoner som vi bare varmer opp, mesteparten boksemat. «Og hva må dere betale for de rasjonene?» «Jo de koster oss kr 6,- pr person, inkludert frokost neste dag. » «Kom nu her» - sa den gode oberst, og viste oss regi mentets nye spisesal. «Se på spiseseddelen - det er 3 retter å velge blant, og mengder av pålegg for frokostfør avreisen neste dag. Synes De ikke dette ser bedre ut enn å grise til her omkring med koking og brasing på mine vakre plener? Denne servering vil vi gi dere for kr 4,- pr soldat, og inkluderer boller og kaffe om kvelden og frokost dagen etter. Ja - så er vi enige om dette da» - uttalte han til avslutning.
Kaptein Frøberg som skulle være sjef for denne mellom-leiren var meget lykkelig, og han fikk da også en herlig tid hos oberst Bosse de 20 dagene operasjonen varte. »

Om klareringen hos de danske tollmyndigheter, forteller Randers videre:
«Vi hadde en rekke samtaler med tollsjefen, Jørgensen, på Krusaa tollstasjon, Han var meget bekymret. På den ene side hadde han ikke lov til å la våre kolonner passere grensen uten tollklarering, og på den annen side ville en klarering av mellom 60 og 80 kjøretøyer og ca 100 mann ta så megen tid at grenseovergangen ville bli blokkert en lang periode hver dag så lenge operasjonen varte - 1* ca 19 dager.
Mens han en dag satt og klødde seg i hodet og grublet på problemet, foreslo jeg at at han tok en telefon til en ekspedisjonssjef i Tolldepartemenet i København, med forslag om å bli gitt tillatelse til - ved denne rent spesielle anledning - å foreta tollklareringen av de norske styrker ved avreisen fra Flensburg. De kunne da foreta visitasjonen sammen med tyske og engelske myndigheter, som allikevel skulle foreta dette i Flensburg.
Herr Jørgensen trodde jeg var gal, og herr ekspedisjonssjefen ville helt sikkert tro at herr Jørgensen var det. Etter meget om og men - så tok han denne telefonen til København mens jeg satt på hans kontor. Ekspedisjonssjefen sa han måtte undersøke noe høyere opp. Det måtte i alle fall være sikkert at nordmennene ikke fikk slippes løs noe sted i Danmark på sin vei tilfergene. Etter en times tid ringte det fra København, og tillatelsen var et faktum. »

Det ble gjort store anstrengelser for at kjøretøyene skulle være i god stand til hjemreisen. Løytnant J A Syversen, sanitetskompaniet, forteller:
«Ved avslutningen av brigaden i 1953 skulle bilparken med materiell kjøres til Norge. Da bilkolonnen fra Sanitetsgruppen 522 kjørte ut fra Schleswig var den et syn ise. Alle kjøretøyer ambulanser, lastebiler og MC var nymalte og til og med på hjulene var annen hver mutter malt i rødt og hvitt. Sanitetsgruppen fikk rosende omtale både i tyske og norske aviser for sin fine bilpark. Her kommer grunnen: Sanitetsgruppen fikk nesten ikke bruke sine biler de siste månedene, da de stod til vedlikehold og oppussing. Transportkompaniet måtte hjelpe Sanitetsgruppen med biler.»

Fra hjemtransporten av Brig 522 i april 1953. Innlasting av ingeniørmateriell på «Peter Wessel» i Fredrikshavn. Foto: B Frantzen

Som tidligere nevnt var det bare 3 alvorlige tekniske uhell under transportene, men helt på tampen av transitten gjennom Danmark, ble en dansk statsborger påkjørt med døden til følge. Kjøretøyene i den aktuelle kolonnen som ble samlet i Schleswig kl 0430 om morgenen den aktuelle dagen, hadde fått ordre om å kjøre de 350 km til transittleiren i et trekk uten overnatting, eventuelt som enkeltkjøretøyer. Fordi en del av sjåførene led av søvnmangel, ble en soldat som var uten både militært og sivilt førerkort satt til å kjøre et av kjøretøyene. Det var dette kjøretøyet som forårsaket ulykken.
Operasjon «Danmark» omfattet i alt:
- 2027 personer
- 218 motorsykler - 14 personbiler
- 178 Jeeps
- 157 1 tonns lastevogner
- 461 3 tonns lastevogner
- 241 små tilhengere
- 8 store tilhengere
- 42 kanoner.

Operasjon «Svalbard» omfattet 3 omganger med personell og materiell. Pulje I som omfattet Bn 2 og luftvernbatteriet, gikk fra Kiel til Kristiansand 20 april mens pulje II ( Bn 1) og pulje III (øvrige avdelinger) gikk fra Flensburg til Oslo, henholdsvis 24 og 29 april. Etter ankomsten søndag 26 april, gjennomførte Bn 1/Brig 522 kl 1030 den siste parade avholdt av Tysklandsbrigadene. Det skjedde foran Universitetets Aula med nestkommanderende for Hæren, tidligere TK-sjef, generalmajor Reidar Holtermann som mønstringsherre. 2. divisjons musikkorps spilte under seremonien.
Siste pulje med «Svalbard» ankom Oslo om morgenen 1 mai 1953. Dimitteringen av avdelingene foregikk for Bn 2s vedkommende på Gimlemoen, for Bn 1 på Trandum/Gardermoen, mens feltartilleristene ble dimittert på Ski. Med unntak av nøkkelbefal ble alt personell sendt hjem i løpet av 2 mai 1953. Samme dag etablerte brigadestaben seg i Frognerleiren med 7 offiserer og 2 kontorassistenter for å ta fatt på de nødvendige etterarbeider. I Tyskland var det etterlatt en avviklingsstab fra TK og Brig 522 på 24 offiserer, med den mangeårige TK-intendant, major Per Brønn, som leder. Avviklingsstaben hadde ansvaret for å foreta en siste kontroll og avlevering av materiell og forlegninger til britene.
Brigadestaben Brig 522 avsluttet sin virksomhet i Frognerleiren 23 juni 1953. Dermed hadde den siste av de 12 kontingentene med norske soldater som i 6 år hadde vært med på okkupasjonen og senere forberedt forsvaret av Schleswig-Holstein, avsluttet sin virksomhet. En særdeles betydningsfull og interessant epoke i den norske hærs gjenoppbygging og utvikling etter annen verdenskrig, gikk dermed over i historien.

Hjemover! Foto: T R Bryntesen